Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

90-årene og medievolden

Universitetsstipendiat ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo

Regjeringens handlingsplan mot vold i bildemediene (1995), Oslo: Kulturdepartementet.

I mars 1995 ble Regjeringens handlingsplan mot vold i bildemediene lansert, med etterfølgende storbykonferanser i Oslo og Kristiansand. Hva slags dokument er dette og hvilke tiltak er det snakk om?

Handlingsplanen kan sies å ha sitt grunnlag i den debatt som oppstod på midten av 1980-tallet som en følge av fokuseringen på videovold. Siden den gang har det vært en pågående diskusjon om tiltak mot vold i bildemediene. Men i motsetning til den debatten som ble ført på midten av 80-tallet, der de moralske undertoner dominerte, gir en nå uttrykk for et langt mer nyansert og sammensatt bilde på medievolden. Mer direkte bygger planen videre på Kampanjen mot vold på skjermen på begynnelsen av 1990-tallet.

En kan umiddelbart spørre seg hva begrepsbruken i disse to prosjektene i seg selv innebærer. En overgang fra ’kampanje’ til ’handlingsplan’ indikerer i større grad et aktørperspektiv og en økt fokusering på konkrete resultat. Den foregående Kampanjen var i stor grad rettet mot holdningsskapende arbeid og informasjonstiltak. Den nye Handlingsplanen bygger videre på dette, samtidig som den innebærer en langt klarere markering og satsing på konkrete tiltak på bred basis. Bakgrunnen for dette er som de selv skriver i planen at’det finnes ingen enkle løsninger. Årsakene til frykt, aggresjon og vold er resultat av svært komplekse sammenhenger og påvirkningsfaktorer av individuell, sosial, økonomisk og kulturell karakter’ (s. 5).

Fra Regjeringens side inngår dette i en politisk satsing mot det en definerer som negative utviklingstendenser i vårt samfunn, spesielt rettet mot vold. En ønsker å gi arbeidet for et’tryggere samfunn’ og kampen mot vold høy prioritet. I 1993 la Regjeringen frem et nasjonalt forebyggingsprogram for økt trygghet og nærhet i hverdagen. Den nevnte Handlingsplanen er et ledd i dette arbeidet og kom i stand etter felles initiativ fra Kultur- og Justisdepartementet, men også i nært samarbeid med Barne- og familiedepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

Handlingsplanen må først og fremst vurderes som et politisk strategidokument og ikke som en forskningsrapport.

En kan f.eks. stille spørsmål ved deler av det forskningsgrunnlaget en henviser til, og hvordan en tenker seg at en slik tiltakspakke virker inn i forhold til voldstendenser i samfunnet. Som nevnt er en bevisst kompleksiteten i denne problematikken, samtidig som en sier at dette ikke skal hindre en fra å ta stilling og handle i forhold til den. Men nesten selvfølgelig, får en vel si, gir planen uttrykk for uklare forestillinger om medievoldens karakter og hvordan ulike tiltak kan motvirke negative tendenser. Problemene gjelder både hvordan en skal definere medievoldens form og innhold, hva som påvirker personers holdninger og handlingsimpulser og samspillet mellom disse.

Skal dette derimot vurderes som et politisk manifest, er det klart at det har sin legitimitet i den offentlige debatt. Planen inngår i og er påvirket av den økte fokuseringen på vold som et samfunnsonde. Som et første skritt retter en seg, som flere ganger før, primært mot de audio-visuelle mediene. Film, fjernsyn og video er nærmest myteomspunnet i denne sammenheng. Når andre tiltak ikke synes å nytte, har det vært en tendens til å rette seg mot medieutviklingen. Bakgrunnen for dette er flertydig, men et sentralt aspekt gjelder disse medienes visualitet både i uttrykksform og tilgjengelighet i privatsfæren. På denne måten blir de lettangripelige gjennom sin synlighet, inntrengning på arenaer som tidligere var lettere ’kontrollerbare’ og at de oppleves som en trussel gjennom sin påtrengenhet og verdipluralisme. Dessuten gjelder det at disse mediene i deler av sitt innhold, spesielt det som gjelder ’action’ og ’vold’, i stor grad har hatt unge som sitt publikum. I denne debatten har en gjort koblinger mellom voldstendenser i samfunnet på den ene siden og voldsskildringer i mediene med implisitte antagelser om publikums reaksjoner på den andre, uten at det har vært klargjort god nok hva som er hva i denne problematik ken. Et grunnleggende problem for ulike tiltak har vært at en stiller for store forhåpninger til hva en kan utrette på kort sikt. Selv om den foreliggende Handlingsplanen er mer omfattende og gjennomtenkt enn de fleste andre sammenlignbare tiltak, lider den samtidig under mange av de samme problem som de tidligere. Bl.a. gjelder det uklare forestillinger om hva en kan oppnå med denne typen tiltak.

På et overordnet plan er altså Handlingsplanen et politisk styringsinstrumen i en mer langsiktig satsing mot voldsutviklingen i samfunnet. Den politiske retorikken preger mange av de gode intensjonene som ligger til grunn. En vil markere seg i forhold til samfunnsutviklingen generelt, og det fremtidige samfunn vi nå legger grunnlaget for. Det er vanskelig è si seg uenig her, uten å gå inn i en langl bredere politisk debatt. På dette plan er det også interessant å se at mediene selv engasjerer seg i lignende kampanjer, selv om de her ofte fanges av sin egen retorikk på et kommersielt marked

På et mer avgrenset plan dreier det seg om fenomenet medievold, eller mer bestemt om vold i bildemediene. I Handlingsplanen har en i liten grad gått inn i en diskusjon om hvordan denne problematikken skal avgrenses, både i forhold til hvilke medier det skal gjelde, og hvor grensene skal gå for hvilke voldsskildringer som enten kan eller ikke kan tolereres. Det er et problem som kan gjøre seg gjeldende når en skal evaluere de ulike tiltakene. Implisitt i dette er det også klart at en har en ovenfra-nedad holdnin i forhold til barn og unge som mediebrukere. En slik holdning kan lett skape mangelfulle vurderinger av samspillet mellom disse aldersgruppene og det eksisterende medietilbud. En bør i slike sammenhenger ta større hensyn til barn og unges egen livsverden og den reelle betydning ulike medietekster har for dem som vokser opp i våre dager.

På et tredje plan gjelder det de mål som er satt og de virkemidler en retter seg mot i gjennomføringen av dette. Som viktige forutsetninger for Handlingsplanens gjennomføring nevnes; Mobilisering av seermakt (at publikum har makt, dersom de tar denne i bruk, spesielt i forhold til de kommersielle mediene), ansvarliggjøring av de ansvarlige (synliggjøring og klargjøring av ansvar), nettverk og alliansebygging (for å øke kunnskap og styrke reaksjoner). Tiltakspakken retter seg mot; Mobiliserende tiltak (nettverksbygging og offentlig debatt), informative/holdningsskapende tiltak (medieundervisning i skolen), kontrollerende tiltak (styrke eksisterende kontroll og vurdere nye regulatoriske ordninger), lovregulerende tiltak (vurdering av eksisterende lovverk og i forhold til nye medietilbud). Sentralt i dette arbeidet er nettverksdanningen mellom ulike samspillspartnere. Det innebærer en videreføring av tiltak som allerede er igang f.eks. ved Det Norske Filminstitutt, og at en samtidig trekker inn nye samarbeidsagenter.

Et forhold som preger de ulike virkemidlene, er spenningen mellom de holdningsskapende og de regulerende tiltakene. Av spesiell betydning i denne sammenheng nevnes medieundervisning i skolen, hvordan en skal forholde seg til teknologi- og medieutviklingen, konsekvensene av økt kommersialisering i mediene, og det internasjonale og globale perspektivet som preger medieutviklingen i våre dager. Alle er viktige dimensjoner i en pågående debatt om fremtidige perspektiv på medieutviklingen. Spørsmålet, som det er vanskelig å gi noe entydig svar på, er i hvilken grad voldsskildringer kan studeres isolert som et egenartet fenomen i denne utviklingen. Er det så i tilfelle en årsak, en konsekvens eller en integrert bestanddel av medienes rolle i samfunnet? Det er vel få som vil benekte betydningen av å debattere disse forholdene. Faren ligger derimot i, som f.eks. i forhold til medieundervisning i skolen, at en ser dette som en løsning. Et annet problematisk forhold gjelder mengden av tiltak, hele 56 i alt. Hvilke prioriteringer en gjør innenfor disse, vil være viktig for hva en kommer ut med etter at den oppsatte treårsperioden er avsluttet.

Handlingsplanen innebærer også en utfordring til medieforskningen, i og med at en ønsker økt innsats for å belyse de virkninger bildemedienes plass i vårt hverdagsliv får for enkeltmennesket så vel som for samfunnet som helhet. Som ledd i dette vil f.eks. Kulturdepartementets råd for anvendt medieforskning i den neste treårsperioden prioritere prosjekter om medieetikk. En ønsker også å stimulere andre forskningsoppgaver, f.eks. i form av hovedfagsoppgaver, rettet mot ny teknologi, dataspill og virtual reality og hvilken voldsproblematikk denne utviklingen eventuelt innebærer.

Samtidig bør en ikke glemme de problematiske sidene som tradisjonelt har vært innenfor dette området mellom forskningsmiljøenes reservasjoner mot klare konklusjoner og den offentlige debatt og de politiske miljøers søken etter enkle retningslinjer. De gjensidige forventningene bør således klargjøres bedre.

På tross av de problematiske sidene ved Handlingsplan mot vold i bildemediene, som kort er skissert i det foregående, gir den grobunn for en viktig samfunnsmessig debatt om verdier og medieutviklingens betydning i denne sammenheng. Det er dessuten tydelig at en nå satser mer langsiktig enn tidligere, slik en også har gjort i Sverige med Våldsskildringsrådet. Det mest interessante er likevel hva en kan utætte gjennom et slikt prosjekt. De neste tre årene vil vise i hvilken grad denne storsatsingen vil føre til de forventede resultat.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon