Egentlig skulle dette innlegget dokumentere og forsvare journalisters moralske standard. Men etter hvert som jeg har tenkt gjennom problemstillingen og sett bakover på 25 års erfaring som journalist, bestemte jeg meg for at "Fra virkeligheten" kunne være en passende vignett.

Har journalister en egen moral? Jeg kunne egentlig bare svare ja. Det er klart at journalister har sin egen moral, men vi skriver ikke så mye om den. Innenfor vårt laug aksepterer vi at vi er moralske dommere over alle andre, mens vi i liten grad dømmer oss selv. Ett eksempel er deltakelse i komandittselskaper. Økonomiske journalister får på denne måten førstehånds kjennskap til sitt eget fagfelt, men kommer samtidig i en situasjon hvor det blir sentralt å forsvare sine egne aksjeposter og skattefradrag. Debatten om journalisters egen moral i slike sammenhenger er fortsatt aktuell.

Hvis alle journalister gikk ut i felten og prøvde ut sine respektive fagfelt, ville det sikkert gi interessante resultater. Vi har jo hørt om journalister som later som de tenner på trekirker for å få innblikk i hvordan det er å bli tatt av polititet. Vi har også gode og dyktige kolleger som er politikere på fritiden og som på den måten skaffer seg førstehånds erfaring fra og kjennskap til det de skriver om i arbeidstiden. Vi har kolleger som prøver seg som terrorister på flyplasser og mulige svindlere på enkelte områder.

Men det blir vanskelig om man skulle blande slike ting sammen med et spørsmål om moral. Moral er det først når andre later som om de tenner på trekirker, eller driver med innsidehandel, eller når andre prøver å smugle våpen inn på et fly, eller andre politikere skriver om politikk. Da står det ikke til troendes.

Dette er ett av flere tankekors. For det blir jo som om kirkens menn i sitt sølibat skulle fylle sin fritid med betalte kvinner for deretter å gå ut med en moralsk fordømmelse av meninghetens skjøger. Det er fortsatt slik at vi her i landet er litt puritanske, litt moralistiske og opptatt av å passe på at naboen ikke får mer enn han fortjener. Vi ser så mye lettere tannpirkeren i naboens øye enn tømmerstokken i vårt eget.

Vi stiller strenge krav til våre ledere. Vi ønsker ikke Stortingspresidenter som glemmer å fortolle fruens smykker på Fornebu, vi vil ikke ha statsministre som ikke har orden i regnskapene sine. Vi vil ikke ha en sentralbanksjef som har prøvd å få ned skatten, ei heller en kantinebestyrer som får 50-årsdagen sin 10.000 kroner billigere enn hun skal. Vi vil ikke engang ha en kronprins som er russ på vanlig måte og en prinsesse som har egne standpunkter.

Vi er vakthunder på jakt etter offentlig og privat snusk. Ingen skal få misbruke offentlige midler og skaffe seg fordeler uten at vi roper opp om urettferdigheten. Vi setter standarden for kongefamilien, for politikerne, for offentlig administrasjon, for det private næringsliv, for frivillige organisasjoner, egentlig for alle – bortsett fra oss selv.

Etiske regler for hva som bør forlanges av vandel og hederlighet både av redaktører og journalister, er stadig et hett tema. Når vi stiller så strenge krav til andre, bør vi også stille noen krav til oss selv. Det arbeides med retningslinjer og generelle regler. Hver enkelt redaksjon har ofte egne kjøreregler om etikk og moral. Vi har Vær Varsom – plakaten, men sjelden rettes kravene til journalisten, bare til journalistikken.

At en rekke av våre respekterte kolleger har ganske råtten privat økonomi, holder dårlig orden i sine egne regnskaper, glemmer å fortolle det som er over kvoten på Fornebu, prøver å få skattetrekk for ikke-eksisterende hjemmekontor og slitasje på frakker med garderobeavgifter, det glemmer vi i jakten på andres svakheter. Dessuten kan økonomisjefene i en rekke aviser av noe størrelse fortelle utrolige og viltre historier om journalisters reiseregninger. Det skriver vi heller ikke noe om, for slikt har da vel ikke krav på offentlig interesse?

Hvis det skjer at en av våre egne gjør noe såpass galt at det kanskje kunne fortjene i alle fall en 1-spalter, så sier vi til oss selv med en alvorlig mine at det er egentlig bare en personlig tragedie, vi kjenner ham jo så godt. Han mente det sikkert ikke og dette er da slett ikke noe å skrive om.

Vi så det i Dagens Næringsliv i høst. Der spanderte de et 5-spaltet oppslag på en redaksjonell medarbeider i VG som hadde forsynt seg av klubbkassen. Innpå 50.000 kroner skulle han ha snauset. Dagens Næringsliv valgte den sjeldne tilnærmingen at de navnga mannen og ikke minst, de konfronterte sjefsredaktøren i VG med saken og spurte hvorfor den ikke fikk omtale i VG. Man hører formelig i svaret at sjefsredaktøren har munnen full av tenner og vondt for å finne en god forklaring. Kantinebestyreren som fikk 10.000 kroner i rabatt på 50-årsdagen fikk derimot føle oppslagenes kraft i Norges største avis.

Det er klart at det er forskjell på Per og Pål. Hadde det vært kantinebestyreren i VG som hadde fått 10.000 i rabatt på fødselsdagen sin, hadde hun neppe fått så mange helsider. En forskjell ligger selvsagt i det forhold at kantinebetyreren hadde misbrukt offentlige midler, mens VG-medarbeideren bare hadde forsynt seg av kollegenes kasse, men det kan være vanskelig å se disse nyansene, særlig for dem som utsettes for oppslagene.

Jeg vil her og nå komme med en tilståelse. Jeg har selv skrevet moralsk forargede ledere og bedt rådmenn trekke seg fra sine stillinger. I begge tilfeller gjorde de det. Den ene fordi han ikke tok nok ansvar for hva en underordnet i hans organisasjon hadde gjort. Den andre fordi han omorganiserte kommunene og ikke fikk de ansatte med seg. Offentlig ansatte bør da vel være perfekte? Det er bare vi selv som har litt slingringsmonn med perfeksjonismen.

Det interessante var da jeg fikk kona til en av disse rådmennene inn som journalist i redaksjonen. Hun kunne fortelle hvordan familien til en slik rådmann hadde det. Hvor fryktelig det var å se mannen som hovedoppslag i lokalavisen, dag etter dag.

Det var en øvelse i selverkjennelse og ydmykhet for hele redaksjonen. Vi hadde i og for seg ikke gjort noe galt. Vi hadde oppfylt vår oppgave som vakthund overfor offentlige myndigheter. Men vi fikk se baksiden av den fjerde statsmakts oppgave. Også offentlig ansatte har en familie som lider. Vi lærte noe om å skille mellom menneske og funksjon, skille mellom ansvar og handling.

Jeg har aldri skrevet ledere om svart arbeid koplet til dagmammaer og hushjelper, på tross av at jeg kunne skrevet ganske godt om disse emnene, for jeg har erfaring fra saksfeltet, som det heter. Det er kanskje dumt, men jeg synes ikke jeg kan bebreide alle andre som gjør det samme som meg. Egentlig har redaktøransvaret og den daglige lederspalten ført til at jeg har en bedre vandel enn jeg ellers ville hatt. Frykten for å bli hovedoppslag på grunn av dobbeltmoral avholder meg fra å gå i de dypeste moralske fallgruvene.

Spørsmålet blir så om det er galt at journalister har en slik særegen dobbeltmoral. For politimenn som skal påse at folk ikke bryter loven, er det et håndterlig krav at de selv ikke må bryte loven.

Det er journalistenes helt klare oppgave å sette søkelyset på folk som ikke gjør jobben sin og svikter enten det dreier seg om offentlig eller privat tillit. Vi skal holde øye med hele samfunnet, men det blir umulig å kreve at journalistene skal være plettfrie i enhver sammenheng. Vi må akseptere at journalister er til forveksling lik andre mennesker, men vi kan ikke akspetere moralisme når vi egentlig vil ha moral, eller retthaverskhet når vi søker rettferdighet.