Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Skjermtekster

Universitetsstipendiat ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo

Ture Schwebs (red) (1994) Skjermtekster. Skriftkulturen og den elektroniske informasjonsteknologien, Oslo: Universitetsforlaget

Denne antologien prøver – ifølge forordet – å beskrive de endrete vilkår som den elektroniske informasjonsteknologien skaper for språket, litteraturen og skriftkulturen. Fokus ligger på selve den elektronisk-digitale teksten, samt dens produksjon og tolkning. Flere av bidragene reflekterer også over egenskaper ved hyperteksten som vil kunne få følger for kunnskapsformidling, forskning og læring.

Bokas styrke er at den presenterer et forholdsvis nytt fenomen – den elektroniske boka, hyperteksten, hypermediet – på en slik måte at de kulturelle, erkjennelsesteoretiske og tekstfaglige implikasjonene kommer fram. Artikkelsamlingen åpner for videre refleksjon, empirisk forskning og teoriutvikling innen en rekke mediefaglige retninger. Den er stort sett lett tilgjengelig, og flere av bidragene skulle kunne egne seg som pensumtekster i ulike deler av høgskole- og universitetssektoren. Artikkelen til Jon Lanestedt om ’Elektroniske bøker’ gir den beste oversikten over egenskaper ved mediet, distribusjonsformer, institusjonelle forhold, ulike sjangere og eksisterende applikasjoner. Gunnar Liestøls artikkel om 'Tekstkulturen og den multimediale utfordring’ tangerer resepsjonsforskningen i sin diskusjon om hypertekstens krav til mottakers kompetanse.

Den som vil forfølge dette perspektivet videre til spørsmål om pedagogiske og didaktiske konsekvenser på alle nivåer i skoleverket, kan gå til Ture Schwebs artikkel om ’Digitaltekstene, norskfaget og skolen’. Forsøk på semiotisk orientert teoriutvikling om hypertekstens tegnsystemer (her kalt representasjonssystemer), finnes hos Daniel Apollon, mens Liestøl etablerer et mer intuitivt fenomenologisk begrepsapparat for å beskrive elementene i hyperteksten. Spørsmålet om teoretisk ståsted er sentralt i Espen Aarseths artikkel ’Nye medier, gamle teorier. Informasjonsteknologiens utfordring til litteratur- og medieforskningen’, som – under tvil – anvender strukturalistisk narratologi i tilnærmingen til modernistisk hypertekstfiksjon, eventyrspill og nettverkenes flerbrukerrollespill. Tilløp til en mediehistorisk plassering av den nye informasjonsteknologien finnes i redaktørens innledningsartikkel, ’En ny skrift’, mens også flere av de andre artiklene inneholder større eller mindre ekskurser om den rivende utviklingen av maskiner, programvare og tekstsjangere (Lanestedt, Aarseth og Tor Edvin Dahl).

Den som derimot først og fremst er nysgjerrig på hva denne teksten som summer inne i en datamaskin er, hvordan man produserer en slik tekst, hvordan man leser den og hva slags nytte man selv kan ha av å ta i bruk slik programvare – til undervisning, forskning eller egen skriving, skal i første omgang hoppe over disse mer teoretiske artiklene og heller gå til de kortere og praktisk orienterte innleggene mot slutten av boka. Kjell Morland og Espen S. Ores artikkel om ’Peer Gynt i hypermedia’ beskriver svært anskuelig en datamaskinapplikasjon bygd opp rundt Ibsens skuespill i original, samt engelsk oversettelse, og mye annet relevant forsknings- og studiemateriale – som musikk og bilder fra ulike oppsetninger, litteraturkritikk, artikler og utdrag fra Ibsenforskning, sagn og eventyr som Ibsen har benyttet, grammatisk analyse av Peer Gynt-teksten, diverse registre osv. Artikkelen viser også leserens muligheter for interaksjon og navigasjon i stoffet ved hjelp av elektroniske forbindelser mellom enhetene (’nodene’) i materialet.

Artikkelsamlingen har bare en kvinnelig bidragsyter, Kirsti Rye Ramberg, og hun er også den eneste som tar utgangspunkt i den delen av elektronisk informasjonsteknologi som de fleste av oss kjenner – nemlig vanlig tekstbehandlingsverktøy – for så meget jordnært å vise hvordan hypertekstverktøy passer bedre for de ulike idé- og revisjonsfasene i skriveprosessen. Tor Edvin Dahl behandler også en programvaretype som mange kjenner, nemlig dataspillene. Artikkelen gir en godt eksemplifisert framstilling av utviklingen innen eventyrsjangeren, basert på de stadig nye teknologiske innovasjonene.

Noe av det mest slående ved antologien er de gjennomgående framtidsformene av verbet: ’brukeren skal kunne stikke sitt smartkort… ’ (s. 21), ’hvordan de tradisjonelle trykksakgenrene… kan ta seg ut i elektronisk form’ (s. 33), ’slike encyklopedier vil kunne integrere digital video og lyd’ (s. 37), ’de elektroniske mediene, som nettopp er de som i framtiden vil formidle mesteparten av tekstmassen i samfunnet’ (s. 50) og så videre. Elementet av framtidsforskning er tydeligvis også sjenerende for skribentene selv, som stedvis gjør en innsats for å benekte det – hvilket ikke faller så heldig ut når man straks slår seg selv på munnen med verbaler og adverbialer i hypotetisk framtid igjen:

Spørsmålet vi bør stille oss er ikke om de digitale mediene vil bli viktige eller dominerende i framtiden, men hvilken rolle de alt i dag spiller i kulturlivet, i forhold til de eldre mediene og til hverandre. Det finnes snart ikke en kunstart eller kommunikasjonsform som ikke kan forsterkes av datateknologi, og de små svarte brikkene er i ferd med å bli like ’naturlige’ og dagligdagse som innlagt vann. I dag vil fremdeles mange rygge tilbake for tanken på en gjennomdigitalisert kultur, men om få år vil det bli like ukontroversielt som elektrisk strøm. (s. 55, alle uthevelsene er mine)

Framtidsperspektivet viser seg også i arbeidsmåtene til bidragsyterne: blandingen av praksis og teori. Fordi den elektroniske hyperteksten ennå er i sin spede barndom, må man som hypermedieforsker i stor grad lage sine forskningsobjekter selv først. Dobbeltrollen som praktiker og forsker byr imidlertid på både fordeler og ulemper. Som praktiker er man med på å utvikle sjangerkonvensjoner og bruksområder. Som teoretiker skal man ha distanse nok til å etablere et kritisk-analytisk begrepsapparat som fanger disse tekstenes egenart i forhold til konvensjonelle tekster – på godt og vondt. For en konservativ sjel blir lovsangen av og til noe påtrengende, og det føltes befriende med Apollons ironiske distanse. Bare et par steder i antologien blir det forsiktig antydet at utviklingen hittil ikke helt har svart til forventningene. Kanskje er det grunn til å minne om at både de brutte løftene og de uteblivende truslene har lang tradisjon innen mediedebatten.

At feltet er ungt, viser seg også i den utprøvende hypotesegenereringen, teorianvendelsen og -utviklingen som preger mange av artiklene. Det stilles en rekke spørsmål. Hvilke analyseredskaper trengs for å beskrive hyperteksten? Hva slags framstillingsformer, uttrykksmidler, sjangere, stil og sender-mottakerrelasjoner vil konvensjonaliseres innenfor det nye mediet? Hvilke konsekvenser vil midlene i vid forstand (mediet, tegnsystemene og – i mitt tekstlingvistiske begrepsapparat – tekstnormene) få for det referensielle innholdet i teksten? Vil synet på kunnskap og informasjon endres som følge av den nye teknologien? Hva slags skrive- og lesekompetanse fordres? Hvilke fagdidaktiske utfordringer bringer den elektroniske teksten? Tilløpene til svar er ikke spesielt kraftfulle, og spørsmålsrekka kan med letthet utvides – særlig om informasjonsteknologiens forhold til andre ’gamle’ medier enn de tradisjonelle trykkmediene.

En av bokas fortjenester er at den kombinerer innsikt fra forskjellige områder. Da får man heller bære over med den manglende konsistensen og presisjonen i begrepsapparatet som dette avstedkommer. Særlig plagsomt er det allikevel at det sentrale tekstbegrepet rammes. Hypertekst defineres som en elektronisk tekst der delene (eller nodene) i materialet er koplet sammen med elektroniske forbindelser (også kalt koplinger, linker, lenker, links og kryssreferanser!) slik at brukeren selv velger hvilke koplinger hun vil følge. Når hyperteksten også inneholder andre informasjonstyper (også kalt datatyper og medietyper!) enn tekst (her i betydningen skriftlig, til forskjell fra muntlig, verbaltekst), kalles den et hypermedium eller et multimedium. (Schwebs mener dog at multimedium betegner en sammensetning av flere informasjonstyper uten at datateknologi er tatt i bruk – for eksempel en bildebok eller en lydfilm; jf s. 11, 26 og 129). Jeg tror imidlertid ikke det er hensiktsmessig å legge litteraturvitenskapens snevre tekstbegrep til grunn for et definisjonsmessig skille mellom hypertekst og hypermedium all den tid ’det utvidete tekstbegrepet’ har inntatt de fleste andre skanser – så som medievitenskapen, semiotikken og lingvistikken. Direkte inkonsekvent er det også når det er dette nye – og teoretisk mer holdbare – tekstbegrepet de samme skribentene bruker i andre sammenhenger (Schwebs s. 4, Liestøl s. 11 og Apollon s. 98).

Det hører til en anmelders oppgaver å trekke fram de mindre heldige sidene ved en publikasjon. Antologien skjemmes dessverre av sviktende redaktørarbeid. Mye av stoffet går igjen i de ulike artiklene, som med hell kunne ha vært strammet inn ved hjelp av en klarere arbeidsfordeling. Den manglende koordineringen av bidragene ytrer seg også i et bortimot totalt fravær av kryssreferanser artiklene imellom. Leseren tilbys heller ikke en indeks som hjelp til å ta seg fram i en bok som rett og slett er trykt før den var ferdig. Bidragene er av ujevn kvalitet.

Et par av dem bærer tydelig preg av å være limt sammen av to-tre eksisterende utkast og forsynt med ny innledning, mens avslutningen kanskje mangler. Uten spesielle anstrengelser er jeg kommet over flere mangler i den samlede litteraturlista bak. Antallet trykkfeil og tegnsettingsfeil bør forbigås i stillhet.

Med min bakgrunn innen tekstlingvistikk og tilgrensende språkvitenskapelige disipliner, har jeg lyst til å rette søkelyset mot et par egenskaper ved hyperteksten som de fleste av bidragsyterne er opptatt av, nemlig at den er interaktiv og ikkelineær. Honnørordet interaktivitet brukes stort sett ukritisk om hypertekstbrukerens aktive og medskapende rolle (med Lanestedts diskusjon, s. 30ff, som et hederlig unntak) – til forskjell fra det fengsel leseren av en papirbasert tekst er plassert i. For det første spørs det om bildet av sistnevnte leser er korrekt: Den avanserte leser har lært seg en rekke strategier for å lese også tradisjonelle bøker ’på tvers’ – med det store fortrinn framfor hypertekstbrukeren at all teksten er ’framme i dagen’ samtidig slik at man er løpende orientert i tekstmassen. For det andre er det grunn til å reservere seg litt med hensyn til hva slags simulert deltakelse de forhåndsdefinerte valgmulighetene innbyr til – slik Dahl såvidt antyder (s. 90). I eksisterende programvare ser det viktigste aspektet ved interaktiviteten (og blandingen av informasjonstyper) ut til å være spenningsmomentet: Hva trylles ut av løse lufta når jeg klikker på ’geology’ i en museumsapplikasjon om Grand Canyon?

Det blir framhevet at hyperteksten er ikke-bidragsyterne er opptatt av, nemlig at den er interaktiv og ikke-lineær – eller kanskje heller multisekvensiell. Dette får konsekvenser både for produksjonen og lesningen av teksten. Når leseren selv velger hvilke deler av teksten hun vil lese og rekkefølgen mellom dem, er gode oversiktskart og et godt brukergrensesnitt vesentlig for navigeringen gjennom teksten, men manglende sjangerkonvensjoner og dårlig utviklet leserkompetanse etterlater fort novisen ’lost in hyperspace’.

Nå er ikke spørsmålet om linearitet et særproblem for hyperteksten. Det er et problemfelt for all tekst overhodet: Det er aldri gitt hvordan informasjonen skal ordnes. Det man ønsker å formidle (erfaringer, observasjoner, antakelser …) har kognitivt en ikke-temporal hierarkisk struktur, mens emnet i ’fortalt form’ – som tekst – er underlagt den menneskelige erkjennelseskategorien tid. Verbalspråket – vårt eldste og eneste naturlige kommunikasjonssystem (som alle kunstige systemer bygger på) – har utviklet en egen funksjon som har til oppgave å ordne og å binde sammen ’tekstinnholdet’ (referensielle og interpersonelle betydninger) – og å forankre teksten i konteksten. Tekstfunksjonen gir ikke ’innholdet’ bare en lineær struktur, men også en hierarkisk logisk-semantisk struktur. Det opprettes bestemte forhold mellom innholdselementene: temporale (før, etterpå), additive (og), alternative (eller), adversative (men) og implikative (årsak: fordi, følge: , innrømmelse: selv om, vilkår: hvisså, hensikt: for at).

Gjennom variert utnyttelse av tekstsystemet skapes ulike teksttyper: deskriptiver (med dominerende additive relasjoner, narrativer (med dominerende temporale relasjoner), instruktiver (med i hovedsak en blanding av temporale og additive relasjoner) og argumentasjoner (med i hovedsak en blanding av adversative og implikative relasjoner).

Hvordan er så hypertekstens tekstfunksjon? Hva slags relasjoner kan etableres mellom de ulike innholdselementene? Innenfor de ulike delene av hyperteksten (de såkalte nodene) kan tekstprodusenten selvfølgelig utnytte de ulike tegnsystemene på tradisjonelt vis. Men forbindelsen mellom nodene – de såkalte lenkene – forblir uspesifisert additiv, også fordi rekkefølge er et mindre problem for den additive relasjonen enn for de andre. (En dyktig hypertekstskribent har dog visse muligheter til å spesifiere forbindelsen i den avsendende teksten.) For tekstprodusenten kan lenkeprinsippet være en lettvint måte å unngå den kognitive anstengelsen det er ’å tenke delene sammen’ (mens en skribent av tradisjonell verbaltekst lett blir avslørt når teksten består av løse fragmenter). I stedet er det leseren som får problemet med å etablere de mest meningsfulle relasjonene mellom tekststeder.

Lenkeprinsippet er altså både en styrke og en svakhet ved hyperteksten. I en fenomenologisk virkelighetsforståelse henger alt dypest sett sammen. Betydningen i selve forbindelsen er svært vag, som Morland og Ore (s. 136) er inne på: ’Hvis vi følger alle mulige assosiasjoner, alle mulige problemstillinger, og etablerer de nødvendige lenker for dette, vil snart alt være lenket til alt. Da blir lenkene meningsløse. ’ Det interessante er hva forbindelsen består i – og det har altså hyperteksten problemer med å fortelle oss all den tid tekstfunksjonen er så dårlig utviklet. Dermed blir det begrenset hva slags teksttyper og sjangere hyperteksten egner seg til – altså hva slags kunnskap som kan skapes og formidles i hypertekst.

Kirsti Rye Ramberg trekker i sin artikkel fram Walter Ongs hovedpoeng, nemlig at oppfinnelsen av skrivekunsten omformet den menneskelige bevissthet ved at den åpnet for lagring og gjenfinning av informasjon over tid og sted og ved den utvidete muligheten for språklig refleksjon som frastfrysingen av tanken gir. Hun spør så om digitaliseringen av ordet kan tenkes å ha tilsvarende epokegjørende effekt på grunn av datamaskinen uovertrufne evne til å organisere store mengder informasjon. Det hun ikke tar fram, er Ongs videre karakteristikker av tekstlig-kognitive kjennetegn ved overgangen fra en muntlig til en skriftlig kultur. Her nevner Ong blant annet muntlige kulturers forkjærlighet for additivaggregerende informasjonsstrukturering, som gradvis avløses av skriftkulturens mer varierte, integrerte og logisk-semantisk kompliserte tekstrelasjoner, og hvordan det nettopp er utviklingen av slik skriftspråklig tekstualitet som er grunnlaget for den moderne tids kunnskapsutvikling og vitenskap. Ongs tanker har forresten nylig fått ytterligere empirisk belegg i tekstlingvistisk forskning om engelsk naturfagskriving fra renessansen og fram til i dag.

Kan hende vil digitaliseringen av ordet innebære en tilbakevending til muntlige kulturers additive kunnskapssyn – med den tilleggsspesifikasjon at hukommelsen nå er perfekt ned til minste detalj for store mengder informasjon. Informasjon i en database eller hypertekst blir imidlertid først kunnskap og visdom når de ulike sammenhengene mellom informasjons-brokkene tolkes inn ved hjelp av tekstlig-kognitiv refleksjon i resonnerende sjangere.

På dette grunnlaget kan vi trekke følgende foreløpige konklusjoner om hypertekstens muligheter som ’sjangerprodusent’, for å låne et begrep fra Ture Schwebs. På grunn av sin additive karakter egner den seg til beskrivende sjangere. Den har problemer med fortellingens temporale forbindelser, og kommer derfor ikke lenger enn til løs sammenklistring av episoder. Det skal bli spennende å se om hypertekstmiljøene klarer å utvikle applikasjoner og sjangerkonvensjoner som muliggjør argumenterende sjangere. Jeg betviler det, og derfor deler jeg ikke fullt ut entusiastenes tro på dette verktøyet innen undervisning og forskning.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon