Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Prosessen

1. amanuensis ved Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen

Torill Kvalheim Nygård (1994) Bak overskriftene. Om ytringsfriheten og de legaliserte overgrep, Oslo: Forlaget Forum/Aschehoug

Denne boken er betegnet som ’rystende god’ av en erfaren journalist i journalistenes fagblad Journalisten, der boken også har fått ros på lederplass. Hvorfor treffer denne beretningen journalister som våger å kritisere sine egne? Mon det kan ha noe med det følgende å gjøre: Dette er en bok som betjener seg av et journalistisk språk og en beretning som står i gjeld til rådende populærjournalistiske forståelsesformer. Det fortelles effektivt, drivende, dramatisk – med følelse om hvordan det oppleves å være medieoffer, om ’maktesløsheten, krisene, sammenbruddet, men også raseriet og hatet’. Det er et menneske som står fram, som setter ord på sine erfaringer og følelser, ekte og åpent, ’hudløst’ ville det hete i rådende journalistisk klisjéologi. Det handler ikke om Josef K. som er prisgitt en allestedsnærværende, og samtidig utilgjengelig overmakt, men om Torill K. N. og hennes familie. Fra et sted Bak overskriftene fører de kampen mot en maktallianse, bestående av Avisen, Økokrim og Forsvarsdepartementet. Prosessen går sin gang.

Det er den såkalte taktekkersaken i Bergens Tidende i tiden 1991 til 1994 som er bokens omdreiningspunkt. Ingrediensene i denne medieføljetongen var levering av takbelegg til marinebasen Haakonsvern, en liten bedrifts antatte monopolstilling, angivelige smøreturer og en korrupsjonskultur i Sjøforsvaret. Det lille firmaet er eiet og drevet av ektemannen til forfatteren av Bak overskriftene. Som en følge av avisens oppslag innleder Forsvarsdepartementet såkalt administrativ etterforskning, som ikke gir taktekkerbedriften partsrettigheter. Den er under gransking uten å være det. Granskingen resulterer i anmeldelse mot en kommandørkaptein, en vollmester og mot eieren av taktekkerbedriften. Først blir saken mot kommandørkapteinen henlagt, deretter saken mot taktekkerbedriftens eier. Vollmesteren blir senere dømt for tjenesteforsømmelse og uforstand i tjenesten etter den militære straffelov.

Prosessen har hatt sin pris, og det er denne prisen som får Torill Kvalheim Nygård til å ta i bruk betegnelsen ’legaliserte overgrep i ytringsfrihetens navn’. Det er aldri tvil om hvem som er skurken med stor S i Bak overskriftene – joualisten som fikk diplom for sin innsats i taktekkersaken fra Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse (SKUP). Det er heller ikke tvil om hvilke ofre Kvalheim Nygård gjør seg til talskvinne for, det er barna, ’de glemte barna’, ’pressens usynlige ofre’. I dette defensoratet tar følelsenes retorikk overhånd. Det heter at samfunnet har sviktet ’mediebarna’, det heter psykisk terror. Det heter at samfunnet ved andre tilnærmelsesvis like alvorlige overgrep ville ha ’fjernet overgriperen fra barnas nærhet. Idømt straff’. Forfatteren undrer seg over om journalisten kan ha tenkt over hvordan barna rammes: ’Han har selv små barn. Han er en pappa. En pappa må ofte møte tillitsfulle barneøyne. ’ Hun ønsker at journalisten måtte betrakte alle de impliserte barna, ’slik at han kan få se all smerten. Sorgen’. Åpenhjertig berettes det om egne barns problemer mens saken pågikk, om det vesle barnets depresjon og om den snart myndige guttens identitetskrise – ’på kanten av stupet’. De ansvarlige for prosessen får skylden. ’De har stjålet ungdommen fra gutten min. Tatt fra ham livslysten’.

Like klart som boken har en entydig skurk, har den en renskåret helt. Det er krisepsykologen, livredderen, han som fikk ’oss til å åpne oss opp for hverandre, fikk oss til å vise hverandre vår fortvilelse, redsel, vårt sinne og vår sorg. ’ Med melodramatisk nerve berettes det om den lammende frykten, gjerne utløst av en telefon fra avisen. ’Frykten lammer meg, kryper som en slange av is oppover ryggraden og ned igjen, bølger opp og ned, hjertet hamrer som besatt, hele kroppen skaker og skjelver, rundt nakkehvirvlene kjennes det som en rasende grevling har bitt seg fast… ’ ’Denne natten virker det meningsløst å bruke ord… ’

Noen ganger slår den følelsesladde beretningen over i rent sosionomistiske formuleringer, som når den eldste sønnen utbryter: ’jeg kan nesten ikke vente til rettferdighetsprosessen kommer i gang, mamma, jeg savner så veldig å se litt rettferdighet’. Rettferdighetsprosessen.

Innimellom alle de sterke følelsene er det så mulig å finne flere gode poenger og nøkterne argumenter i denne boken. Etter min mening gjelder dette når forfatteren kritiserer journalistens snevre innfallsvinkel, og hevder at det virkelig måtte være en utfordring for en undersøkende journalist å finne årsaken til et omfattende sløseri i Forsvaret, et sløseri Riksrevisjonen har påpekt i en årrekke. Det gjelder videre når hun undrer seg over at nettopp taktekkerbedriften med kun ett års fartstid som leverandør til marinebasen, skulle være selve paradeeksempelet på en korrupsjonskultur. Det gjelder sannsynligvis også når det antydes at avisen ble blendet av egen ’suksess’ og en tanke om å avdekke en ’Osloskandale’ i Bergen. Det gjelder dessuten påpekningen av det tette samspillet mellom avis og granskingsutvalg. Det gjelder også omtalen av småligheten i BTs handlemåte da saken ble henlagt mot to av de tre. Mens andre aviser skrev at de to var renvasket for korrupsjonsmistanke, skrev BT at saken mot forfatterens ektemann var henlagt fordi ’Økokrim ikke trodde at man kunne overbevise en rett om forsettet i alle de utførte handlingene’. Mest av alt har forfatteren gode kort på hånden i kritikken mot SKUP-juryens mer enn uheldige håndtering av saken, da de ganske enkelt fastslo at det var ’avdekket og dokumentert korrupsjon’, for senere å la mange anledninger til å ta selvkritikk gå fra seg.

Virkelig dårlig argumentasjon leverer forfatteren, slik jeg ser det, når hun ønsker seg et medieombud. Dette skulle kunne gripe inn ’på eget initiativ før de store skadene har skjedd’. Rent praktisk burde dette være en smal sak, hevdes det. Ved å legge Vær Varsom-plakaten til grunn ’måtte det være enkelt å konstaterer når behovet for å gripe inn er til stede.. ’

Nåja, så enkelt er det ikke.

Er så Bak overskriftene en god bok? Etter mine begreper er dens styrke også dens svakhet. Den journalistiske forteller-og forståelsesmåten gir beretningen nerve, følsomhet og autensitet. Og det er nå en gang slik med de melodramatiske fortellinger at de virker, du må være laget av stein for ikke å bli rørt – så ’rystende godt’ som det her er fortalt. Dessuten er forfatteren altså i berøring med flere viktige argumenter. Men det er og blir en bekjennelsesbok – underlagt en følelsenes retorikk. Leseren vil ha en tøff jobb med å sortere ut når det er snakk om en kombinasjon av det beste argument og de sterkeste følelser og når argumentet er svakere enn følelsene – for de er sterke hele tiden.

Bokens uomtvistelige verdi ligger i at et medieoffer kommer til orde. Den kan leses i forlengelsen av Gunnar Ringheims I pressens vold. At den også i likhet med denne synes å treffe det journalistiske miljø, gjør den interessant.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon