Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Perspektivrikt om fjernsynet

Amanuensis ved Høgskolen i Lillehammer

Ib Bondebjerg (1993) Elektroniske fiktioner. Tv som fortællende medie, København: Borgen/Medier.

Permene på Ib Bondebjergs bok Elektroniske fiktioner. Tv som fortællende medie er himmelblå, og forsiden er prydet av et lite bilde av det besluttsomme ansiktet til agent Cooper som vi alle kjenner som den glattkjemmede og prektige helten fra den høyst underfundige TV-serien Twin Peaks. Men det er hverken noe luftig eller underfundig ved Ib Bondebjergs bok. Med sine til sammen 446 sider er den særdeles omfangsrik når det gjelder sidetall så vel som det innholdsmessige, og tilbyr både historiske, teoretiske og estetiske perspektiver på fjernsynsmediet. Arbeidets tittel dekker dermed bare en del av de emnene som rent faktisk blir drøftet.

Boka er delt inn i åtte kapitler som er organisert etter et slags zoom-inn prinsipp fra de mer allmenne kulturelle og vitenskapelige debattene som lever i symbiose med fjernsynsmediet, ned til den enkelte fjernsynsseries estetiske former og resepsjon. Etter at Bondebjerg innledningsvis understreker at fjernsynet er et internasjonalt medium og at den nasjonale tv-utviklingen skjer i interaksjon med den internasjonale fjernsynskulturen, gir han i bokas første del en bred historisk framstilling av det danske fjernsynets utvikling fra 1951 til 1992. Her etablerer han et overblikk over de kulturelle debatter og ideologier som har formet dansk tv, og han deler den nevnte perioden inn i tre faser:

1. Paternalismens tv fra 1951-64 som var kjennetegnet av forestillinger om fjernsynet som en nøytral formidler av en felles kvalitetskultur og en sterk skepsis til massekulturen generelt og til de visuelle medier spesielt. 2. Det klassiske public-sevice fjernsynet fra 1964-80 hvor man inntok en mindre fordømmende holdning til populærkulturens uttrykksformer, samtidig som det foregikk en viss oppmyking av objektivitetsideologien i retning av en mer kritisk journalistikk. 3. Blandingskulturens tv som preges av monopolbrudd, økt markedsstyring og et mindre fordomsfullt forhold til massemediene og deres produkter. Denne oppdelingen synes relevant, og bygger da også på lignende faseinndelinger foretatt av henholdvis den danske medieforskeren Erik Nordahl Svendsen og tv-produceren John Carlsen. Men i motsetning til de to siste som kaller den siste fasen for henholdvis populistisk og showbiz-tv, begge uttrykk med en viss negativ klang, velger altså Bondebjerg den mer positivt ladede formuleringen ’blandingskulturens tv,’ og legger dermed en demper på de mange røstene som hevder at fjernsynet blir stadig mer overflatisk og kommersielt. Forøvrig sier det seg selv at når 40 års tv-historie blir klemt sammen på omtrent like mange sider, blir framstillingen noe skisseaktig og uten de mange frodige fjernsynshistoriske detaljer som kan utdype og nyansere de ulike fasene. Den empiriske tyngde hviler dessuten for det meste på den generelle kulturdebatten og i litt for liten grad på selve den fjernsynsinstitusjonelle utviklingen.

Det fjernsynshistoriske kapitlet inneholder også en generell programhistorie hvor det skildres hvordan faktaprogrammene gradvis mykes opp av flere fiksjonsinnslag. Denne redegjørelsen er nesten blottet for historisk empiri, og har i hovedsak teoretisk interesse idet Bondebjerg drøfter begreper som dokumentarisme, fiksjon og faksjon. Men det påfølgende avsnittet om fjernsynsfiksjonen har derimot atskillig mer historisk tyngde og forteller en god del om de skiftende rammebetingelsene for den danske produksjonen av fjernsynsfiksjon. Her redegjøres det også for to danske suksessformler når det gjelder fiksjonsprogrammer, den såkalte ’Panduroformelen’ hvor den kritiske, psykologiske samtidsrealismen står i fokus, og ’Balling-formelen’ som benytter seg av en historisk og samtidsorientert realisme med folkekomediepreg.

I kapittel 2 gir Bondebjerg en kort redegjørelse for og kritikk av dominerende paradigmer innenfor medieforskningen. Den kritiske teoris forestillinger om massekulturen anser Bondebjerg for å være basert på en overdreven forestilling om medienes evne til å kontrollere og overføre bestemte bevissthetsformer, og en dårlig utviklet forståelse for den bruksverdi massekulturens uttrykk har for mottakerne. Men samtidig berømmer han den kritiske medieanalysens evne til å sette medieproduktene inn i en større sosiokulturell sammenheng. Denne evnen savner Bondebjerg når det gjelder den kvalitative, empiriske resepsjonsanalysen, som også blir kritisert for sin hang til å fortape seg i mottakernes små fortellinger og dermed overse de tekstmekanismene som utløser resepsjonen. Selv gjør Bondebjerg seg til talsmann for ikke noe mindre enn et kritisk helhetsperspektiv som setter forståelsen av relasjonene mellom teksten, mottakerne og de brede kultursosiologiske sammenhenger disse inngår i, i brennpunktet for medieanalysen. Denne innfallsvinkelen, som stiller store krav til forskernes generelle dannelsesnivå, representerer hverken noe nytt eller kontroversielt i dagens humanistiske medieforskning. Men det synes ikke realistisk at et slikt ambisiøst helhetsperspektiv kan erstatte de mer begrensende tekstanalytiske eller resepsjonsorienterte studiene, men snarere komplettere og korrigere disse. Fagpolitisk må vel Bondebjergs tanker på dette området få den konsekvens at kollektive forskningsprosjekter med medarbeidere fra ulike fagfelt blir å foretrekke framfor den individuelle forskningsinnsatsen.

Bokas tredje kapittel handler om TV-estetikk og om fjernsynsfiksjonens fascinasjonskraft. Bondebjerg betrakter fjernsynsfiksjonen som bærer både av en mytisk kraft som innskriver mottakerne i det sosiale fellesskap, en fortellende kraft som utforsker virkeligheten, og en poetisk kraft som virker kunstnerisk fornyende. Videre understreker han med referanse til Peter Brooks og Roland Barthes at å lage fortellinger er en grunnleggende menneskelig aktivitet fundert på et begjær etter å skape mening og sammenheng i tilværelsen, samtidig som fortellingen gir anledning til å bearbeide ubevisste fantasmer. Deretter sveiper han innom David Bordwells konstruktivistiske narrasjonsteorier, Umberto Ecos tanker om åpne og lukkede tekster og Christian Metz’ storsyntagmatikk i en ytteligere utdyping av narrasjonsbegrepet. Så går han mer direkte inn på det som han kaller bokas egentlige emne, nemlig fjernsynets måte å fortelle historier på. Fjernsynsmediets fiksjoner deler han inn i fire overordnede formater: 1. Tv-filmen, 2. Den episodiske serie, 3. Føljetongen og 4. Føljetongserien. Disse formlene blir så koblet til en gjennomgang av ulike genreteorier hovedsakelig hentet fra det filmvitenskapelige fagfeltet. Et av Bondebjergs hovedpoenger i denne sammenhengen er at det ikke er holdbart å sette likhetstegn mellom serialitet og trivialisering, da alle kulturelle ytringer og all kunst er basert på gjentakelser av faste skjema. Dessuten understreker han (bokstavlig talt) at i fjernsynet settes hele spektret av genre, både mainstream og mer eksperimentelle, i sirkulasjon på en gjennomslagskraftig måte.

Både i del 2 og 3 syntetiserer Bondebjerg store mengder av sentral faglitteratur. Som allerede nevnt står narrasjons-og genre-teori sentralt i den sistnevnte delen, mens kapittel 2 inneholder små presise innblikk i henholdvis Birminghamskolens kultursosiologiske overveielser, Roland Barthes’, Umbert Ecos og Wolfgang Isers semiotiske teorier og Freuds, Metz’ og den tyske mediepsykologis tanker om det ubevisste og den visuelle massekommunikasjon. Disse kapitlene må være et funn for hovedfagsstudenter som prøver å få oversikt over fagfeltet. Men for de som allerede har fulgt med i teori- og metodedebattene noen år, gir ikke disse kapitlene noen nye innsikter i forhold til lignende oppsummeringer som allerede er blitt gjort i den anglosaksiske medielitteraturen.

Bokas fem siste kapitler, som inneholder estetiske og resepsjonsorienterte analyser av fjernsynsføljetongene Matador, Days of Hope, Winds of War, Heimat, The Singing Detective og Twin Peaks, illustrerer mer i detalj fjernsynets ulike narrative former, samtidig som de synliggjør fjernsynsmediets evne til å fungere som et kulturelt og symbolsk forum. Dette er spennende lesning, og her burde det være mye å hente for fjernsynsinteresserte i alle kategorier. Men dersom Bondebjerg intenderer å sette det kulturkritiske helhetsperspektiv ut i praksis i disse analysene, synes forsøket kanskje ikke å være 100 % vellykket. Riktignok innhenter Bondebjerg fyldig informasjon om serienes produksjonshistorie, de ulike presseoppslag som omgir seriene og som former deres meningspotensiale, og gjør også grundig rede for de ulike tekstenes estetiske mekanismer og genretilhørighet. Men i sin iver etter å demonstrere hvor fortreffelig fjernsynsfiksjonen fungerer som kulturelt forum, kommer Bondebjerg i liten grad med noen overgripende kritiske perspektiver.

Årsaken til dette ligger nok i den ’rammefortellingen’ som bokas åtte deler er innleiret i. Her foretar Bondebjerg et skarpt oppgjør med tendensen til å anklage fjernsynet for bare å tilby trivielle programmer som virker kulturelt forringende. Bondebjerg oppfatter denne kritikken som uttrykk for en konservativ og normativ tradisjonalisme, og hevder på sin side at fjernsynet tvert i mot har medvirket til å stimulere og demokratisere det kulturelle liv og har et stort, om enn ikke fullstendig realisert, potensiale når det gjelder å tilby tekster av høy kvalitet som kan stimulerer til debatt og ettertanke både i offentlige og private sammenhenger. I en viss forstand framtrer hele boka som et historisk og teoretisk fundert forsvar for disse påstandene. Den historiske redegjørelsen framhever det danske fjernsynets demokratiske rolle som brobygger over kløften mellom elitekultur og massekultur. Kapitlet om fjernsynsnarrasjon munner ut i en konklusjon hvor det understrekes at fjernsynsestetikken ikke er lettvint og overflatisk, men bygger på og fornyer gamle estetiske former. Og i analysene av de enkelte føljetongene demonstrerer Bondebjerg, i vendinger som kan minne om Cahiers du Cinémas rehabilitering av Hollywoodfilmen på 50-tallet, hvordan både de europeiske public service-institusjonene og det atskilling mer forhatte amerikanske, kommersielle fjernsynet, er i stand til å frambringe tekster som tilfredstiller klassiske kvalitetskriterier som tematiske aktualitet og formmessig kompleksitet. I tillegg forsøker han en gang for alle å avlive myten om at fjernsynet passiviserer, ved å sitere flittig fra de debattene som de ulike seriene har framprovosert. Bondebjergs argumenter er overbevisende, men her må man ta det forbehold at han velger seg analyseeksempler som befinner seg på øverste hylle i fjernsynmediets estetiske hierarki. Representerer ikke tross alt f.eks. The Singing Detective eller for den saks skyld Twin Peaks unntak som bekrefter regelen? I det kritiske helhetsperspektivets navn hadde argumentasjonen hans også vunnet på å ta de ulike fjernsynsdystopiene noe mer på alvor. Disse bunner nemlig ikke bare i fordommer, men også i den temmelige utbredte følelsen av passivitet og utilfredshet som rammer oss når vi har tilbrakt for mange kvelder innhyllet i fjernsynsskjermens blåskimmer. Og denne følelsen av stillstand forsvinner ikke selv om man er grenseløs aktiv foran skjermen og både kommenterer hårsveisen til programlederen samtidig som man strever intenst med å sy fortellingens ulike nivåer sammen idet man får bearbeidet sine ødipale traumer. Man befinner seg rett og slett ikke i kulturens sentrum når man ser på fjernsyn, men nedsunket i sin lenestol.

Men disse innsigelsene rammer ikke boka spesielt hardt fordi den rommer så meget mer enn den overnevnte debatten. Med sine mange interessante perspektiver er den med på å danne et historisk og teoretisk fundament for den humanistiske fjernsynsforskningen, som ennå er en fagdisiplin i sin spede begynnelse. Boka synes dermed å være et svært godt investeringsobjekt for medieforskere og mediestuderende med – vel og merke – mer enn en alminnelig interesse for fjernsynet.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon