Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kabel i Øst-Europa

Forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO), Oslo

Tom Fenton (1994) Quiet revolution. Cable television comes to Central Europe, New York: The Freedom Forum Media Studies Center At Columbia University of New York

På bakgrunn av feltstudier og omfattende intervjuarbeid har Tom Fenton i denne rapporten skaffet seg oversikt over det desorganiserte villnisset som i dag kjennetegner fjernsynsstrukturen i det som tidligere var det sosialistiske Øst-Europa. Ved siden av å være en ryddig og over siktlig fremstilling, er den også nyttig for alle som har behov for kontakter i fjernsynssektoren på dette området. I et appendix finnes nemlig adresser på kontaktpersoner: i private og halvstatlige fjernsynsselskaper, produksjonsselskaper etc., i de landene som omfattes av studiet, dvs. Polen, Ungarn, Den tsjekkiske republikk og Slovakia.

I løpet av de fem årene som har gått siden Berlin-murens fall, har mellom 18 og 35 prosent av husholdningene i Øst-Europa blitt tilkoblet kabelfjernsyn. Siden infrastrukturen i de gamle kommunistregimene var basert på fellesantenner i boligblokker og borettslag, har integrasjonen i et kommersielt mediesystem gått raskere når det gjelder kabelfjernsyn enn andre medier.

Det er klare fellestrekk mellom utviklingen i de fire landene. Alle steder har kommersielt kabelfjernsyn utmanøvrert myndighetenes forsøk på å opprettholde et regjeringskontrollert fjernsyn, takket være at de gamle regimenes sentraliserte teknologi kunne utnyttes kommersielt.

Totalitære regimer har alltid søkt å kontrollere innbyggernes mediebruk, og i Ungarn og det tidligere Tsjekkoslovakia ble de første store kabelanleggene bygget alt på 1950-tallet. Det var delvis begrunnet med å effektivisere spredningen av ’partilinja’, men hadde også den estetiske dimensjon at man ville unngå antenneskoger på takene, og endelig ville man ha kontroll med innbyggernes seervaner. Da jernteppet falt, var private investorer raskt ute, som kunne utnytte store fellesantenneanlegg ved å kjøpe parabolantenner og ta ned satellittsignaler uten å spørre noen om lov, og uten noen form for kompensasjon til rettighetshavere. Først var det initiativrike forretningsfolk i lokalmiljøet som sikret seg rettighetene til disse anleggene, senere har større internasjonale kabelselskaper kastet sine øyne på markedet. Men overgangen til privatdrevet fjernsyn var ikke uten problemer. Det var ofte primitiv teknologi som lå til grunn for de eksisterende kabelanleggene. Delvis av politiske grunner, var det en sentral som bestemte kanalvalget for et helt område. I startfasen av innføringen av kommersiell utnyttelse har det hatt den bieffekten at en mottaker i et borettslag eller distrikt ’har sittet på knappen’, og dermed bestemt kanalvalget til alle de andre abonnentene. Gradvis har disse anleggene gjennomgått en modernisering, og blitt stadig mer interessante for utenlandske investorer.

Mangelfullt lovverk

I de flest land i Øst-Europa har utviklingen gått fortere enn myndighetenes mulighet til å kontrollere det hele gjennom lovgivning. De seriøse operatørene i markedet ønsker seg imidlertid regulerte forhold for å sikre interessene til sin kunder når det gjelder copyright. I Polen trådte en ny lov om copyright i kraft fra 21. mai 1994. Den bygger videre på kringkastingsloven av juli 1993, som krever lisens av alle kabeloperatører, og som begrenser reklameandelen av programvirksomheten til 15 prosent av den totale sendetiden. Reklametiden må heller ikke overstige 12 minutter pr. time. Ifølge den nye loven må 30 prosent av de programmene som distribueres gjennom kabelanleggene være polskproduserte. Det restriktive regelverket har bidratt til at bare en kabeloperatør hadde fått godkjent lisens i Polen pr. juni 1994.

Investorer satser på Ungarn

I Ungarn har myndighetene kommet lenger når det gjelder lovgivning og copy right-bestemmelser enn noe annet land i Øst-Europa. Et nasjonalt copyright-firma, Arisjus, fastsetter både satsene for overdragelse av rettighetene, og tar ansvaret for å kreve inn penger og formidle avgiften til rettighetshaverne. Det er en medvirkende årsak til at investeringsviljen har vært størst i Ungarn. Det største kabelselskapet Kábelkom, er en ’joint venture’ mellom Time Warner Inc. og United Communications International, og har mer enn 210 000 abonnenter i ni byer. Et annet selskap, Digital 2001, som eies av det ungarske selskapet DTTV og CGE i Frankrike, skal bygge ut et tilbud for telefon og kabelfjernsyn for 100 000 husholdninger. Av andre større investorer har Siemens AG i Østerrike kjøpt opp det største kabelanlegget i Bratislava, Slovakia, med 75 000 abonnenter.

I den Tsjekkiske republikk har det private tsjekkiske selskapet Cable Plus i byen Ostrava hatt størst suksess. Peter Soroky som driver firmaet, hadde bakgrunn både som produsent i tsjekkisk fjernsyn, og hadde bygd opp et kommersielt nettverk etter å ha jobbet i forsikringsbransjen i flere år. I løpet av kort tid, fikk han koblet 300 000 husholdninger i 115 byer til sitt kabelselskap som tilbyr 20 kanaler. Et eksempel på at dyktige og initiativrike mennesker raskt kan erobre store markedsandeler.

I Polen begrenser kringkastingsloven utenlandske eierandeler til 33 prosent, mens det hverken i Ungarn, Den tsjekkiske republikk eller Slovakia er noen begrensninger på utenlandske eierandeler.

Fra såpeoperaer til nasjonale programmer

Rett etter kommunismens fall var det internasjonale nyhetssendinger, såpeoperaer, sportssendinger og mykporno som stod høyest i kurs hos det sultefôrede fjernsynspublikummet i Øst-Europa. Etter hvert stiger interessen mer for nasjonale nyheter og høykvalitetsprogrammer på eget språk. Men et viktig problem har vært å sette riktig pris på abonnementsavgiften hos et kjøpefattig publikum. Skal man satse på lav pris til et massepublikum, eller høy pris til den mer kjøpekraftige og betalingssikre eliten? I Polen er den gjennomsnittlige kostnaden ved oppkobling fra en husholdning 100 $, noe de færreste har råd til å betale i en jafs. Den største kabeloperatøren i Polen har nøyd seg med en månedlig avgift på rundt 7 $ i måneden, med tro på at investeringen vil lønne seg i det lange løp. De større fjernsynsselskapene er skeptiske til å gå inn på en slik lavprispolitikk, og Eurosport har krevd en minimumsavgift på 20 cent pr. abonnent. Andrzej Ostrowski som er sjefen for den polske sammenslutningen av kabelselskaper, mener at dette er for høyt til å rekruttere et massepublikum, og vil ha halvert prisen. I Den tsjekkiske republikken overveier myndighetene å la kabeloperatørene kreve inn alle fjernsynsavgifter, også den statlige lisensen, ved å knytte en felles avgift til hvert enkelt radio- og fjernsynsapparat. I så fall vil den enkelte forbruker betale 25 tsjekkiske kroner pr radioapparat, og 45 kroner for hvert fjernsynsapparat (samlet avgift for et radio- og fjernsynsapparat vil da bli på ca 2,5 $). De største operatørene i det tsjekkiske markedet regner med at det vil ta 6-8 år før de kan regne med noen avkastning av sine investeringer.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon