Journalistikken er ikke verdens eldste yrke. Ikke desto mindre anklages den av og til for å operere som om den skulle være det. Fordi en selvstendig og mangfoldig journalistikk er en av de fremste garantiene for at ikke politikk og offentlig virksomhet stivner og korrumperes, er den ofte mål for kritikk. Pressen og elektroniske nyhetsmedia skal være opplysende samtidig som den skal bringe sine eiere velstand. Som praksis er journalistikken å finne i det offentlige rommet mellom katedralen, børsen – og gledeshuset.

Journalistikken behandles vanligvis som en uttrykkelig moderne praksis, en praksis som ikke bare sprang ut av liberalismen og de nye demokratiene i Europa, men som var så tidlig ute at den bidro til å sprenge de føydale hoff-offentlighetene på sekstenhundretallet. Journalistikken innsirkles som kjernevirksomheten i offentligheten, siden den sprang ut av det tidlige borgerskapets debatter om statens virksomhet. Journalistene er barn av den franske revolusjon. De tok flotte formuleringer om ytringens og samtalens universelle dyder på alvor og gjorde dem til credo for sitt fag.

Om man velger fremveksten (og forfallet?) av offentligheten som ramme for analyser av journalistikk, er det alltid en fare for å skrive ’historie̕׳ i mer enn en forstand. I ettertid og sett utenfra kan journalistikken lett gis en for heroisk og formfullendt historisk ramme på bekostning av tilfeldigheter som ga oss den journalistikken vi har i dag.

Likevel er det fremdeles vanlig å drøfte journalistikkens drivkrefter og vilkår i et offentlighetsperspektiv. De fleste artiklene i dette nummeret av Norsk medietidsskrift diskuterer strukturendringer i norsk medieoffentlighet, enten i et spesifikt organ, i et medium eller i en nærmere avgrenset periode. Det siste er tilfellet med Høyer og Ihlens artikkel om forholdet mellom forfattere og journalistikk. Her er det sammenvevingen og atskillelsen av den litterære og den politiske offentlighet som undersøkes.

Flere av artiklene retter likevel søkelyset på endringer i etterkrigstiden i Norge. Eide tar opp den særegne norske formen for populærjournalistikk, mens Håland analyserer oppkomsten av et eget organ for moderne og kritisk næringslivsjournalistikk. Waldahl analyserer nærmere avisenes bruk og misbruk av politiske meningsmålinger.

Bech-Karlsens artikkel om nyere endringer i norsk journalistikk er kanskje tydeligst i sitt offentlighets-perspektiv som henviser til Jürgen Habermas og andres eldre studier av offentlighetens strukturproblemer. TV-journalistikken er representert ved Stig Hjarvards artikkel om ferske tendenser til en annerledes, global nyhetsformidling som fikk sin prøve under krigen i Persiabukta.

Dette nummeret bringer også artikler som ligger utenfor temaet journalistikk i snever forstand. Anders Johansen sammentenker spørsmålet om nasjonal integrasjon med spørsmålet om medienes formidling av tidserfaringer. Han viser hvordan medieteknologienes simultanitet utfordrer og utvider individets verden av samhørige.

Norsk medietidsskrift har fra første stund prioritert artikler om journalistikkens moralske dilemmaer. Lars Østnor følger her opp med en artikkel som leverer noen ansatser til en slik tenkning, og noen anbefalinger for i hvilken retning debatten om medie-etikken bør gå videre. Dette nummeret bringer som vanlig også kronikk og intervju som begge stopper opp ved journalistenes hverdag. Med klassikerkommentar og anmeldelsene av den nyere medielitteraturen bak i denne utgaven, skulle man samlet sett få solid bakgrunn for egne meninger …

Red.