Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Jakten på kvinnejournalistikken

Ellen Arnstad, sjefredaktør i Henne og Rønnaug Greaker, sjefredaktør i Hjemmet intervjuet av Kathrine Skretting og Trine Syvertsen

Ellen Arnstad, sjefredaktør i Henne, liker ikke begrepet kvinnejournalistikk – 'det høres ut som journalistikk begått av menn er det normale og journalistikk for kvinner er noe avvikende'. Hjemmets sjefredaktør, Rønnaug Greaker, liker heller ikke ordet. Hun blir etter eget utsagn 'matt' og 'nervøs' av spørsmålet om det finnes en særegen kvinnelig journalistikk, og opplever en slik innfallsvinkel som irrelevant. Arnstad og Greaker arbeider i et tøft mediemarked der kampen om det kvinnelige publikum intensiveres for hver dag. Og mens bladene jakter på kvinnene jakter vi på kvinnejournalistikken: Hvor er den? Hva består den i? Og hvorfor har ordet kvinnejournalistikk så dårlig klang blant de profesjonelle damene i bransjen?

Kjønn og identitet er sentrale tema i medieforskningen, såvel som i andre disipliner. Finnes det et eget kvinnespråk? Lager kvinnelige filmskapere og journalister annerledes produkter enn menn? Hvordan er dagens moderne kvinneidentitet konstruert? Store spørsmål vi er opptatt av – vi som driver med vitenskap. Denne gangen hadde vi imidlertid tenkt å ta en snarvei. Det er liten grunn til å sitte på kontoret å lure når det finnes eksperter der ute som hver dag må ta stilling til hvem dagens kvinne er, hva hun liker, og hvordan hun vil bli tiltalt. Tenkte vi. Og ringte ekspertene.

Rønnaug Greaker, sjefredaktør Hjemmet, var i liten grad med på notene. Ihvertfall ikke på våre noter. I Hjemmet skriver de ikke for kvinner, men for folk: 'Alminnelige mennesker som meg for eksempel', sa sjefredaktøren. Og selvom sjefredaktøren måtte si seg enig i at det nok var få andre sjefredaktører blant Hjemmets lesere, holdt hun fast ved at målgruppen var vanlige mennesker med vanlige sorger og gleder: 'Vi prøver å henvende oss til hjertene til folk – og røre ved noen strenger der', sier hun og fnyser nok en gang av vårt kvinnejournalistikk-opplegg.

Jakten på kvinnejournalistikken i Hjemmet kunne ha sluttet der. Men vi var blitt fascinert av redaktørens manglende interesse for oss og det vi var opptatt av, så vi presset henne til en runde til. For en aldri så liten kvinneprofil måtte det da være mulig å finne også i familiebladet Hjemmet. Tross alt er to tredjedeler av leserne og to av tre reportere kvinner, og det er i hovedsak kvinnene som kjøper bladet. Og selvom det er mannlige avsendere bak flere av de over 800 brevene som hver uke kommer inn til Hjemmets lege, Hjemmets dyrlege, Noen for meg?, Fra virkeligheten og de andre faste spaltene, så er det klart flest kvinner. På dette punkt var sjefredaktøren ikke i tvil.

Nå var vi kommet forbi det vanskelige begrepet kvinnejournalistikk og var på sporet av noe. Sjefredaktør Greaker følte seg overbevist om at fagstoffet om mat, broderi, strikking, innredning osv., først og fremst ble lest av kvinner. Og at mor-barn historier og særlig historier om små barn som hadde kjempet seg ut av kuvøse og overvunnet farlige sykdommer, apellerte mest til kvinner. Og at den ukentlige kjærlighetsnovellen var mest lest av kvinner. Og føljetongen. Dessuten har Hjemmet i løpet av de siste årene utvidet familiebladkonseptet og tatt inn mye konkret veiledningsstoff rettet mot kvinner: tips om utdanning, råd til enslige mødre, rettigheter i forbindelse med fødsel og adopsjon, stoff om kvinners økonomi. Greaker sa seg enig i at en godt kunne si at Hjemmet hjalp kvinner til å leve et moderne kvinneliv.

Altså så det ut som vi hadde funnet en slags kvinneprofil i Hjemmet tross alt. Men Greaker ville nødig være med på dette, hun så ikke noe galt i at menn også fikk servert stoff fra områder som tradisjonelt var regnet som kvinnelige. Det måtte vel være bra at menn fikk en anledning til å lese om følelser og andre emner som var viktige for parforhold og familieliv, mente sjefredaktøren. Og det måtte vi jo være enig med henne i.

Uansett vil Hjemmet først og fremst være et familieblad, et blad for alle, og da må ingen støtes vekk. Leserne selv setter klare grenser: to satiriske tegninger i en artikkel om mannlige potensproblemer i nr. 7/95 ble for sterk kost for enkelte, de fikk redaktør Greaker i retur. Balansen uttrykes hårfint i en omtale av filmen Thelma og Louise i samme nummer: 'Frisk og vellaget film som imidlertid skjemmes av at alle menn fremstilles som tanketomme og stereotype'. Greaker sier selv at Hjemmet styres av markedet: 'Det er kjempefint om vi kan være litt i forkant, men et familieblad kan ikke lede an i utviklingen'. Men fjernsynet har bidratt til at grensene tross alt er betydelig flyttet siden 70-tallet: 'Før gikk vi aldri inn i soveværelset til folk, hverken i fiksjonseller artikkelstoffet, men nå er vi med hele veien'.

Hva kvinner tåler er altså i bevegelse, også i Hjemmets verden. Dette skulle vel støtte opp om teorien om at kvinneligheten ikke er en stabil størrelse, men noe som forandrer seg historisk og sosialt. Nei, mener Rønnaug Greaker, kvinner og menn er grunnleggende forskjellige på flere måter. Nei, mener også Ellen Arnstad, redaktør av nykomlingen Henne som fylte ett år 8. mars. Arnstad har klare meninger om den kvinnelige identiteten som hun knytter til det at kvinner føder barn – det gjør kvinner mer opptatt av de nære ting ('huff, for en klisje', føyer hun til). Men samtidig har yrkeslivet styrket kvinners selvfølelse og kastet dem ut i nye og utfordrende situasjoner. Dagens kvinnelighet er først og fremst motsetningsfull, og kvinner bruker mye tid på å fundere over livets mange dilemmaer: Har jeg den rette jobben, får jeg brukt mine evner, bør jeg være mer sammen med familien, hvordan skal livet leves for å oppnå harmoni?

Inn i dette bildet forsøker Henne å posisjonere seg. Fordi moderne kvinner har dårlig tid er det helt nødvendig at bladet er underholdende – ellers blir det ikke kjøpt. Men kvinner er også samfunnsbevisste og kunnskapssultne. Derfor er Arnstad opptatt av å dyrke fram gode skribenter som bedriver kvalitetsjournalistikk. Derfor skriver Henne gjerne om kvinner som kan være forbilder for andre: kvinner som har våget å bryte opp fra en tradisjonell tilværelse eller kvinner som har opplevd ting i livet som har forandret dem. Derfor vil Arnstad gjerne snakke om brystkreft-reportasjen i Henne nr. 3/94 som viste vakre livsglade bilder av en kvinne med bare ett bryst. Tester viste at leserne likte denne reportasjen eksepsjonelt godt. Redaktøren er også stolt av en reportasje fra Rwanda hvor livet i flyktningeleirene skildres med kvinneblikk.

Selv om Arnstad ikke liker ordet kvinnejournalistikk snakker hun greit om kvinneblikk vs. mannsblikk: 'kvinnelige skribenter har en fordel når de skriver om ting som angår kvinner, de kan lettere identifisere seg og få intervjuobjektene til å snakke om vanskelige ting'. Arnstad har brent seg på å sende en mannlig fotograf ut for å ta bilder til en reportasje om en prostituert kvinne – da ble det vulgære og provoserende bilder som fokuserte kvinnen som sex-objekt. 'En kvinnelig fotograf ville lettere kunne identifisert seg og fått fram sårbarheten'.

Henne-redaktøren er opptatt av det estetiske og at det skal tas gode bilder av folk, men det skal ikke bare være flagrende pene damer og glamorøse bilder. Forsiden på Henne er litt glatt, det er salgsplakaten, men redaktøren synes svart-hvitt bilder gir en fin effekt inne i bladet. I februar-nummeret er det flotte bilder av lagdommer Ellen Holager Andenæs med åletrang svart aftenkjole. 'Hun er skikkelig jålete', sier Henne-redaktøren og ler. Selv har hun en leder i samme bladet om Shopping-syken. I Henne er det rom for å være kvinne på den litt lekre velduftende eksklusive måten.

Denne siden av den moderne kvinneligheten avspeiler seg også i annonsene. Mens Hjemmet har annonser for naturmedisin, midler mot inkontinens, røykeavenning og barnegrøt, er det kropp og klær som dominerer på Hennes annonsesider. Og selv om Henne-redaktøren er lite glad i å sette folk i bås og gjerne vil nå flest mulig kvinner, er det klart at bladet henvender seg til kvinner som har penger å kjøpe for: De kresne urbane kvinnene mellom 20 og 50 år, med utdanning, jobb og inntekt. 70 % av målgruppa jobber heltid eller deltid, 50 % har mellom 120-220 000 i inntekt, og 60 % har mer enn fire års utdanning utover grunnskolen. På dette markedet konkurrerer Henne med fire andre blader: Kvinner og klær, Det Nye, Motejournalen og Tique, om lesere og annonsører. Og det er rikelig med plass til annonser: i et tilfeldig valgt nummer av Henne er over en tredjedel av sidene annonsesider, mot en syvendedel i en tilfeldig utgave av Hjemmet. Det er tydelig at de helt alminnelige menneskene i Hjemmet, der gjennomsnittsleseren er nærmere femti år, verdsettes lavere på annonsemarkedet enn de kresne urbane damene.

Sjefredaktør Arnstad i Henne er likevel mest opptatt av det redaksjonelle. I en hektisk kvinnehverdag er det viktig å få lurt inn litt inspirasjon og kunnskap i en form som krever mer enn passiv fjernsynsseing, sier hun og høres ut som en god gammeldags folkeopplyser. Mange kvinner trenger ́et puff baḱ, og det er viktig ́å åpne øynene på deḿ og ́få dem til å ta stillinǵ. Men Arnstad vil ikke selv gå med på at hun har en folkeopplysningsrolle, og fraskriver seg alt ansvar for den norske kvinneidentitetens utvikling. Henne driver ikke veiledning i hvordan man skal leve et moderne kvinneliv. Folk tar sine egne valg. Her er det ingen pekefinger. Dessuten finnes det ikke bare en kvinnelighet, vi er først og fremst individer og oppfatter ting forskjellig.

Vi har snakket med to framtredende kvinner i norsk medieverden. Ingen av dem liker ordet kvinnejournalistikk; journalistikk er journalistikk om det er kvinner eller menn som er målgruppa. Det det dreier seg om er å få fram gode historier og gode produkter for ulike målgrupper. Men at feature-journalistikken ofte tiltrekker kvinner både som journalister og lesere, og at journalistikk med en mer menneskelig vinkel brer om seg i alle medier, det synes de er greit. ́Se bare på Dagsrevyeń, sier Ellen Arnstad og nevner Knut Olsen som eksempel på en journalist som hun synes lager en veldig fin personlig touch på nyhetsinnslagene.

Og der endte vår jakt på kvinnejournalistikken og medienes fortolkning av den moderne kvinneligheten. Hos en mannlig journalist i Dagsrevyen. Tenk det!

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon