Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Forfattere i pressen

Noen data om forbindelsen mellom forfattere og pressen i det nittende århundret
Writers in the Press. On the relationship between writers and the press in the nineteenth century.

Svennik Høyer er professor ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitet i Oslo.

Hovedfagsstudent, Institutt for medier og kommunikasjon, Universitet i Oslo.

Norsk presse var boltreplass for en lang rekke forfattere i det nittende århundret. Forfatterne som var aktive rundt midten av forrige århundret var også blant de ivrigste pressefolkene. Gradvis avtar engasjementet mot vårt århundre. Vi trekker fram tre forklaringer: En mentalitetsendring hos forfatterne, en endring i markedet for både litteratur og journalistikk, samt teknologiske og økonomiske faktorer som påskyndet en profesjonalisering av journalistikken.

Norwegian authors of the 19th century were deeply engaged in journalism. However, the number engaged in journalism is reduced by 20 points for authors writing in the 1890´s and later. The article proposes three explanations: Changes in mentality and literary orientations, changes in markets both for literature and journalism, and technological as well as economic factors that contributed to the professionalization of journalism.

På begynnelsen av det nittende århundret var det fullt mulig å være professor i historie, maler, musiker, dikter og pressemann på en gang. Renessansemennesket i dette eksempelet er Cornelius Enevold Steenbloch (1773−1836). Marcus Thrane (1817−1890) er et annet eksempel, der han i tillegg til å være agitator, livnærte seg som både lærer, skuespiller og journalist. De færreste kunne ofre seg helt og holdent for en skrivende karriere, verken som journalist eller dikter. Slik virksomhet ga for små inntekter til å leve av.

De fleste redaksjonelle medarbeidere befant seg utenfor avishuset. Lokalene bar tydelig bud om hva som var viktigst. Morgenbladets lokaler anno 1859 besto av en sal med plass til setterne og typografene. Innenfor denne fantes det et trangt kontor med plass til et lite og et stort bord, samt en bokhylle. Ved det store bordet satt faktor Ellingsen og ordnet med distribusjonen. Ved det lille bordet – der det knapt var plass til en besøksstol − satt redaktør Christian Friele. Etter klokka 16 kom korrekturleseren, og Friele måtte gå hjem for å fortsette redigeringen. Andre ansatte fantes knapt i redaksjonen (Sinding-Larsen 1894).

Ikke bare var det trange kår for redaksjonen. Det var i lang tid uvanlig å kalle seg journalist. Cand. jur. Nils Vogt − som ble ansatt som redaksjonssekretær i Morgenbladet i 1882 – var den første som brukte yrkesbetegnelsen journalist. Ifølge Carl Joachim Hambro var dette en uhørt handling av en mann fra god familie og med den høyeste utdannelse. Hambro skriver om redaksjonen: 'der var professorer og advokater og andre folk som nød medborgerlig aktelse… de var “medarbeidere” som skrev om emner de fikk oppgitt av redaktøren… men journalister var de ikke, ' (1957: 32-33).

PRESSEN – ET ÅPENT SYSTEM

Profesjonaliseringen av presseyrket begynte å ta fart her i Norge ved århundreskiftet, om lag samtidig med Danmark, og litt mer enn ett tiår senere enn i De forente stater. Populært sagt betegner denne tidlige fasen av profesjonalisering en overgang fra overveiende frilansskribenter til såkalte kontorjoumalister. Omkring 1910 hadde avisene i de større byene en liten redaksjon med en tydelig arbeidsdeling. Redaksjonssekretæren dukket opp mellom redaktøren og kontorjournalistene.

Systemet som gikk forut kan illustreres med en annen historie om redaktør Christian Friele. Friele vandret rundt i Kristiania med sin store flosshatt hvor han gjemte manuskriptene som ble samlet inn på universitetet, på byens advokatkontorer, i sentralforvaltningen, i forretningsverdenen etc. Rundt omkring i byen satt avisens 'medarbeidere' i andre stillinger og skrev etter redaktør Frieles anmodninger, detaljerte anvisninger, oppmuntringer, mas og noen ganger dulgte trusler. Så viktig var flosshatten at han beholdt den på når han tok turen innom setteriet.

Gjennom slike glimt får vi inntrykk av avisene som meget åpne system der folk med mange yrker kunne gjøre seg gjeldende på fritidsbasis. Fra begynnelsen av det nittende århundret var innslaget av embetsmenn i journalistikken stort, men også professorer og skolefolk gjorde seg bemerket. Forfatterne er sannsynligvis de ivrigste avisskribenter. Som 'språkarbeidere' hadde de gode forutsetninger for pressearbeid.

To forhold i første halvdel av forrige århundre lokket forfatterne til journalistikken. Bokproduksjonen var liten, det gjaldt særlig skjønnlitteraturen. I tillegg skapte konkurransen mellom avisene behov for originalt og underholdende lesestoff.

Det å være forfatter på heltid ble først vanlig i 1890-årene. I likhet med de første journalistene tjente mange forfattere til livets opphold gjennom arbeid i departementene og skolen. Fra litteraturhistorien kjenner vi til at også journalistikken hadde et sterkt innslag av unge litterater.

Henrik Wergeland skrev både leilighetsdikt, diktsykluser, fortellinger og farser for avisene. Noen journalist i vår forstand var han neppe. Bjørnstjerne Bjørnson derimot var aktiv i pressen som journalist, redaktør, debattant og allmenn bidragsyter, i tillegg til å være ivrig påvirker ved redaktøransettelser. Absolutt en pressemann etter dagens målestokk. Hans pressevirksomhet alene er omfattende nok til å fylle opp en biografi. Hos Arne Garborg farget den journalistiske stilen store deler av forfatterskapet.

Foruten Wergeland, Bjørnson og Garborg, har vi Aasmund O. Vinje, Jonas Lie og Alexander Kielland, alle kjent som aktive pressemenn og publisister. Og vi kan legge til Amalie Skram, Ole Skavlan, Kristian Elster, Jacob Bull, Hans Jæger, Christian Krohg, Per Sivle og en rekke andre. Skulle man få noe publisert måtte man tydeligvis ha et nært forhold til aviser og blad. Også den gang ga pressen de profesjonelle skribenter kjærkomne biinntekter.

Forholdet mellom forfatterstanden og pressen kjenner vi bare glimtvis. Helst dreier dette seg om virksomheten til de store forfatterne vi allerede har nevnt. Det skrives ofte med bred penn at disse dikterne skapte norsk journalistikk eller det journalistiske språket. Dette er opplagt en overdrivelse. Systematiske analyser av forholdet har vært mangelvare. Akademikere betrakter ofte trykksverten i avisene som mer skitten enn trykksverten i bøkene.

FORBINDELSEN MELLOM DET LITTERÆRE OG DET JOURNALISTISKE SYSTEM

I Tom Arbo Høeg's bibliografi Norske Aviser 17631969 (1974) finnes det et personregister over redaktører og utgivere der vi la merke til at noen av de mest kjente forfatternavnene gikk igjen. Hadde vi en oversikt over forfattere, kunne forbindelsen mellom litteratur og journalistikk gis et tilnærmet kvantitativt uttrykk.

For å lage en slik forfatterkatalog gikk vi til litteraturhistorien til Bull, Paasche, Winsnes og Houm: Norsk Litteratur Historie (Aschehoug, 1959–63) – bind tre, fire og fem. Så supplerte vi med Johs. A. Dales Litteratur og lesing omkring 1890 (Det Norske Samlaget, 1974). Dette utvalget ga til sammen 213 navn på forfattere og diktere født i perioden 1742−1888. At avgrensningen blir akkurat slik skyldes rett og slett at dette er fødselsårene til henholdsvis den eldste − Johan Herman Wessel (1742−85) − og den yngste forfatteren − Johan Frederik Ellefsen (1888−1921) − som er nevnt i Norsk Litteratur Historie. Utvalget fanger dermed opp forfattere som var aktive fra den norske presses begynnelse, mens sluttstreken settes foran første verdenskrig der bind fem slutter.

Vår oversikt lener seg altså på de nevnte litteraturforskernes vurderinger. Dette utvalget kan selvfølgelig diskuteres. Yngre årganger av litteraturforskere stiller seg ofte tvilende til deler av tidligere litteraturhistoriske oversikter. Feidene om hvilke navn som er utelatt og hvor mange linjer som er brukt på de enkelte forfatterne tør være kjent. Utvalget vårt ville nok vært mer omfattende dersom vi hadde konsultert bokkatalogene fra Universitetsbiblioteket – årsoversiktene over alle utgitte bøker. I tillegg til et mer omfattende univers ville vi imidlertid også fått et merarbeid som ville sprengt ressursrammene for en tidsskriftartikkel. Likevel tror vi de fleste – og viktigste – navnene er med i utvalget. Bull m.fl. representerer de tradisjonelle litteraturhistorikerne. Dale omtaler også forfattere av triviallitteratur. Disse to verkene kombinert bør gi en brukbar − om ikke komplett − oversikt.

Med denne forfatterkatalogen rede, gikk vi så igjennom bibliografier og oppslagsverk for å finne publisister, redaktører, journalister og bidragsytere til pressen. I første rekke baserte vi oss på Universitetsbibliotekets bibliografier over aviser og tidsskrifter (Høeg 1974, Tveterås 1920). Foruten disse to verkene har vi brukt Norsk biografisk leksikon (Bull m.fl. 1923−62), forfatterleksikonene til henholdsvis Halvorsen & Koht (1888) og Ehrencorn-Müller (1931), samt Aschehougs og Gyldendals Store Norske Leksikon (1978).

Det første vi kunne konstatere var at det eksisterte en meget tett forbindelse mellom forfatterne/dikterne og pressen. 183 av våre 213 forfattere/diktere hadde både en litterær/lyrisk og journalistisk produksjon. Det innebærer at de langt fleste − omlag 86 prosent − av forfatterne også var aktive i journalistikken.

Det neste spørsmålet var selvfølgelig hva slags pressetilknytning var det snakk om? Så langt det eksisterende kildematerialet tillot, klassifiserte vi forfatterne i fem kategorier for å svare på dette − 'redaktører', 'faste medarbeidere', 'generelle bidragsytere', 'litterære bidragsytere' og 'forfattere uten dokumentert tilknytning til pressen'. Overlapping mellom kategoriene eksisterer selvfølgelig, men forfatterne er registrert etter sin 'fasteste' tilknytning. Henrik Wergeland er registrert i kategorien for 'redaktører' selv om han åpenbart hadde svært vektige litterære bidrag til aviser og tidsskrifter også.

Den førstnevnte kategorien var den minst besværlige. I Universitetsbibliotekets bibliografier nevnes langt de fleste redaktører inntil 1920 − altså for hele perioden vi er interessert i. Dette er derfor de mest pålitelige tallene vi har.

I kategorien 'faste medarbeidere' plasserte vi forfattere som har hatt stillinger som redaksjonssekretærer, samt alle som har vært faste spaltister/ anmeldere. I likhet med de to etterfølgende kategoriene er det i første rekke leksikonene og biografiene som har gitt disse dataene.

'Generelle bidragsytere' teller de forfatterne som leverte journalistiske arbeid, skreiv artikler, anmeldelser eller liknende. Det er ikke brukt noe tallmessig filter her − forfatterne er plassert i kategorien uansett om de har levert tre eller femten artikler. Denne formen for tilknytning til pressen må derfor betraktes som forholdsvis svak.

'Litterære bidragsytere' teller de forfatterne som bare leverte dikt/noveller eller liknende til pressen. I likhet med tallene for den nest siste kategorien er disse tallene i første rekke basert på Halvorsen (1888). Vi har altså meget omfattende data om forfatterne som publiserte til og med 1888. Forfatterne som publiserte seinere enn dette, har vi imidlertid ikke like nøyaktige opplysninger hva gjelder disse to kategoriene.

Med utgangspunkt i disse kategoriene får vi følgende oversikt − absolutte tall i parentes: 45, 5 prosent (97) av forfatterne i den nevnte perioden har vært redaktører, 10, 8 prosent (23) har vært faste medarbeidere, 21, 6 prosent (46) har vært generelle bidragsytere og 7, 9 prosent (17) har levert litterære bidrag. De resterende 14, 1 prosentene (30) har ikke hatt noen dokumentert pressetilknytning.

FORBINDELSEN OVER TID

Vårt neste spørsmål var: Hvordan svinger forfatternes og dikternes pressetilknytning over tid? Fra før kjenner vi til at forfattere som Mons Lie, Ninni Roll Anker, Hans E. Kinck, Gabriel Scott, Ragnhild Jølsen, Olav Duun, Carl Schøyen, Sigrid Undset, Knut Hamsun, Herman Wildenvey og Arnulf Øverland er langt mindre aktive i forhold til pressen enn den foregående forfattergenerasjonen. I sum vil en derfor forvente at tilknytningen mellom forfatterne og pressen går tilbake mot slutten av det nittende århundret og i begynnelsen av vårt. På den andre siden kan Johan Falkberget, Nils Kjær og Johan Borgen nevnes som eksempler på forfattere som også var meget aktive journalister.

For å granske tendensen over tid delte vi forfatterne inn i fire grupper basert på fødselsår: Forfattere født mellom 1742-1814, mellom 1815-49, mellom 1850-69 og forfattere født mellom 1870-88.

Vi har ingen sammenhengende data for når forfatterne trådte inn i yrkeslivet, verken som forfattere eller journalister. En rimelig antakelse er likevel at de ble yrkesaktive i tjue årsalderen. Vi antar derfor for eksempel at forfattere plassert i den fjerde og siste kategorien er representanter for 1890-åras forfattere, samt det gryende tjuende århundrets generasjoner. Likeledes antar vi at forfatterne født mellom 1850-69 er representative for yrkesgruppen som virker rundt 1870 og 1880, etc.

Vi beholdt de kategoriene for tilknytning vi allerede hadde opprettet. For å få sammenliknbare tall tok vi sjansen på å prosentuere på tross av at prosentueringsgrunnlaget kan synes tynt. Vi fikk følgende tall:

Av tabellen leser vi følgende interessante utviklingstrekk:

Redaktørtilknytning: Forfattere født i 1815-49 er de mest aktive redaktørene. Deretter synker denne tilknytningsformen, og for perioden etter 1870 er den nærmest halvert. Dette er seks prosentpoeng lavere enn utgangspunktet.

Tilknytning som fast medarbeider: Mens få forfattere er tilknyttet som faste medarbeidere i den første perioden, øker dette tallet jevnt utover. Sammenlikner man den første og den siste perioden, kan man snakke om en seksdobling i prosentpoeng.

Tilknytning sont generell bidragsyter: Fra en forholdsvis høy andel i den første perioden synker dette tallet jevnt utover, og når bunnen i den siste perioden. Da er antallet prosentpoeng redusert med hele 25!

Tilknytning gjennom litterære bidrag: Kategorien litterære bidragsytere er den tredje største i den første perioden. Deretter synker denne formen for tilknytning til den utgjør en forsvinnende liten del i den siste perioden. Dette forholdet er nesten omvendt proporsjonalt med tallene til 'forfattere som faste medarbeidere'. Dette kan leses som en realisering av forfatternes journalistiske potensiale, og samtidig som et mål på at avisenes redaksjoner vokser og at det litterære stoffet må vike for andre sjangre.

Forfattere uten tilknytning til pressen: Her kan vi se en sterkt økende kurve hvor hele 31 prosent av forfattere i den siste perioden ikke har tilknytning til pressen overhodet. Dette er denne periodens nest største gruppe. Tallene for den første perioden viser derimot at svært få forfattere holdt seg unna pressen – i den første perioden er den gruppen den aller minste.

For klarhets skyld har vi forenklet tabellen og satt den inn i figur 1 (s. 41). Her opererer vi med tre kategorier: 'fast tilknytning' (redaktør, fast medarbeider), 'løs tilknytning' (generell bidragsyter) og 'ingen journalistiske bidrag' (litterære bidrag, ingen tilknytning). For den siste kategorien er journalistiske bidrag definert negativt. Vi betrakter redaksjonelt stoff som ikke er noveller, føljetonger, dikt og sanger som journalistikk.

Figur 1

Forfatternes pressetilknytning i det nittende århundret

I prosent (absolutte tall i parentes). Forfatterne er klassifisert etter sitt fødselsår.

Figur 1 viser at det journalistiske aktivitetsnivået var på topp for forfatterne født i perioden 1815-49. Den faste tilknytningen er fortsatt høy i den tredje perioden, men synker med seks prosentpoeng i fjerde periode. Dette er likevel fjorten prosentpoeng over utgangspunktet fra den første perioden. Når en i tillegg tar høyde for at prosentueringsbasisen er liten, må en kunne hevde at den faste tilknytningen er relativ konstant for de tre siste periodene.

Mens figuren viser at forfatternes løse tilknytning sank gjennom hele århundret, har kurven for 'ingen journalistiske bidrag' et lavmål i andre periode. Deretter øker den og når et toppunkt i den siste perioden. At denne kategorien har hele 22 prosent i første periode, skyldes det store antall litterære bidragsytere, og ikke at det var mange forfattere uten forbindelser til pressen overhodet (jfr. tabell 1).

Tabell Forfattere i pressen (etter fødselsår, absolutte tall i parentes)

1742-18141815-491850-691870-88
Redaktører39(21)58(32)48(30)33(14)
Faste medarbeidere 4(2) 6(3)15(9)24(10)
Generelle bidragsytere35(19)23(13)16(10)10(4)
Litterære bidragsytere15(8) 7(4) 5(3) 2(1)
Uten tilknytning 7(4) 6(3)16(10)31(13)
Antall forfattere (N = 100 %)54556242

I sum viser tabell 1 og figur 1 en polarisering, noe uhøytidelig formulert som: 'Enten er du med eller så er du ute'. Stadig flere forfattere stiller seg utenfor det journalistiske systemet. Andelen forfattere som bare har litterære bidrag forsvinner nesten helt. Derimot holdes andelen med fast tilknytning forholdsvis konstant. Selv om stadig færre forfattere er redaktører, engasjeres stadig flere som faste medarbeidere. I det etterfølgende skal vi forsøke å antyde noen forklaringer på denne utviklingen.

MENTALITETSENDRING I 1890-ÅRENE?

I litteraturforskningen har man søkt etter forklaringer på hvorfor forfatterne i så stor utstrekning forlot den politiske offentlighet i 1890-årene. Et stridsspørsmål er om dette henger sammen med mentalitetsendringer hos forfatterne i de motiv de oppsøkte for sin diktning − i valget av sjangre og av publikasjonsformer.

Mens litteraturhistorikerne stort sett enes om at store deler av 1870- og 1880-åras litteratur var politisk og problemorientert, diskuteres det fortsatt hva som egentlig skjedde i 1890-åra. I sitt bidrag til Norges Litteratur Historie (1955-63) framstår Andreas H. Winsnes som representant for det klassiske standpunktet. Winsnes mener at en i 1890-åra fikk en reaksjon mot problem-og tendensdiktningen. Forfatterne rettet atter blikket mot individet, og interesserte seg for sinnets utfoldelse, psykologi og naturmystikk.

Willy Dahl på sin side mener dette er en myte. Dahl hevder det er riktigere å snakke om en utvidelse av det litterære miljøet i 1890-åra (1984: 81). Noen unge forfattere var mer opptatt av individet enn av samfunnet, og begynte å skrive annerledes. Dette var likevel ikke et dominerende trekk i samtida, ifølge Dahl. Realismen og naturalismen levde fortsatt videre i verk som Hedda Gabler og Foraadt.

Realismen var utadvendt mot problemer i samtiden i motsetning til den innadvendte psykologiske litteraturen. Det lå i det moderne gjennombrudd i vitenskap og litteratur elementer av både sosialt engasjement og av individualisme. Det kollektive og utadvendte fantes i den felles åndskamp mot tradisjonalismen i religion, i kunstsyn og filosofi. Denne kampen synes å være vunnet i og med parlamentarismens seier her hjemme. Men det finnes også i Darwins lære, og i den sosiologiske utmynting av den, klare trekk av individualisme: av enerens mot og styrke i kontrast til sosialismen som var kollektivets ideologi. Uten felles fiender slo derfor modernismen lett over fra sosialt engasjement til dyrkingen av det enestående − de store menn og eksemplets makt. Bjørnsons positur og heltedyrkingen av Nansen kan stå som symboler på denne siden av 'modernismen'.

I sitt bidrag til Norsk litteratur i tusen år gjentar Asbjørn Aarseth (1994) sitt prosjekt med å utvide romantikk-begrepet til å omfatte hele det nittende århundret. Realismen og den politiserte litteraturen i 1870-åra kaller han 'liberal-romantikk'. Naturalismen fra 1880-åra omdøper han til 'sosial-romantikk'. Ibsen og Bjørnson nevnes som representanter for førstnevnte retning, Amalie Skram og hennes Constance Ring tjener som eksempel for sistnevnte.

Det sentrale i vår sammenheng er imidlertid at Aarseth hevder at alliansen mellom litteraturen og politikken forsvant etter parlamentarismens gjennombrudd i 1884. Da skjøv interessepolitikken idépolitikken ut over sidelinja. Selv om strømmen av såkalt sosialromantisk prosafiksjon fortsatte i 1890-åra, kom det nå to nye retninger til. I Aarseths (1994: 360) terminologi 'regionalromantikk' − den hjemlig orienterte heimstadsdiktningen, samt den såkalte 'vital-romantikken'. Et kjennetegn for den siste typen diktning er at den er jeg-sentrert og innadvendt. Aarseth tar dermed opp igjen den gamle tesen om at de fleste av forfatterne forlater den politiske kampplassen mot slutten av århundret. Kanskje forlater de også journalistikken samtidig?

ØKONOMISKE FAKTORER OG EN ENDRET JOURNALISTIKK

Utformingen av forfatteryrket henger på lang sikt sammen med kapitalismens (og modernismens) gjennombrudd, og nærmere bestemt med kapitalismens innbrudd i det litterære systemet. Mulighetene til å arbeide som forfatter på heltid endret seg drastisk i slutten av forrige århundret.

Vårt transport- og distribusjonssystem opplevde en revolusjon fra 1840- årene og utover. En stund etter skjer det tilsvarende i produksjonen og utbredelsen av bøker, tidsskrifter og aviser. 1860-årene synes å danne begynnelsen på en rekke paralleltgående utviklingslinjer under det som er kalt det store hamskiftet i samfunns- og kulturlivet. Antallet aviser øker eksepsjonelt. Mot slutten av århundret følger antall postekspederte eksemplarer av aviser og blader etter. Dette må åpenbart ha påvirket forfatternes yrkessituasjon temmelig direkte, ettersom en fikk stadig flere kanaler til et publikum som også økte i omfang.

Enkelte sider ved denne utviklingen er avtegnet i figurene 24 (s. 41–42). Det første vi kan fastslå er paralleliteten i 'volumøkningen'. Figurene viser samme tendens både i bokproduksjonen, og i avis- og tidsskriftsverdenen. Det er en svak vekst fram mot 1860-tallet, dernest skjer det en eksplosjonsartet utvikling gjennom resten av århundret og vel inn i det neste. Noe av forklaringen på dette kan spores til de trykktekniske nyvinningene: Den første moderne rotasjonspresse tas i bruk i 1863 i USA. Her til lands kom rotasjonspressen i 1880-årene. I 1863 får vi det såkalte 'endeløse papiret' − som tillater større volum og hastighet. Papirproduksjonen øker, prisene synker og dette gjør det mulig å tilby flere sider lesestoff til stabile eller synkende priser. I samme periode skilles forlagsvirksomhet og avisproduksjon klarere fra hverandre. Avisene satser på volum, i bokproduksjonen satses det på økt trykkvalitet. Omsider begynte forfatterne å få mer levelige kår. Før 1860 hadde det vært ganske problematisk å leve av pennen, men nå fikk flere norske forfattere danske forleggere (Aarseth 1994: 282).

Parallelt med endringene i det litterære systemet skiftet journalistikken karakter. Norsk Telegrambyrå kom i 1867. Det tok noen år før telegramstoffet for alvor fortrengte avskrivningen fra utenlandske aviser, men den franskprøysiske krigen i 1870 satte mer fart i sakene. Etter hvert som telegramstoffet ble viktigere i journalistikken krøp også nye og mindre litterære former inn, så som ingressen og nyhetsintervjuet.

Stoffmengden i avisene økte. For eksempel kan det nevnes at tekstantallet i Morgenbladet firedobles fra 1850 til 1900 − fra gjennomsnittlig 852 tekster til 3. 359 tekster per måned. Redaktøryrket ble mer selvstendig, det ble opprettet stillinger for redaksjonssekretærer samtidig som man ansatte stadig flere såkalte kontorjournalister. Framfor alt økte mengden av redaktører og utgivere eksepsjonelt etter ca. 1860, hvilket demonstreres i figur 3. Ikke bare falt det absolutte tallet på aktive forfattere, men det sterkt økende antallet pressefolk gjorde forfatterne til en svinnende minoritet i pressemiljøet.

Figur 2

Antall utgitte skrifter i Norge 1814-1903

Figur 2 bygger på Harald L. Tveterås Den norske bokhandels historie - bind tre (Cappelen, 1986)

Figur 3

Avisredaktører og utgivere 1763-1919

Figur 3 er basert på Tom Arbo Høegs Norske Aviser 1763−1969 En bibliografi (Universitetsbiblioteket, 1974). Redaktørene og utgiverne er klassifisert etter det årstall de trådte inn i yrket

Figur 4

Tidsskriftstilveksten per tiår 1800−1909

Figur 4 er konstruert ut fra Harald L. Tveterås Norske tidsskrifter (Universitetsbiblioteket 1984)

Falt dermed forfatternes innflytelse på utviklingen av journalistikken i samme omfang? Noen mener fortsatt at de som frigjør seg fra pressen og blir forfattere er en slags 'super-journalister' som betyr mer for utviklingen av norsk journalistikk enn de hundrevis av kolleger som blir igjen i pressen. Vi innrømmer gjerne at forfatternes betydning ikke utelukkende henger sammen med deres tallmessige styrke. Men vi tror fortsatt at forfatternes evne til å hevde seg svekkes noe når deres andel blant journalistene går så vidt sterkt tilbake. I tidsrommet 1880-99 fantes det for eksempel hele 403 avisredaktører. Her skal det heller ikke utelukkes det faktum at den norske journalistikken også mottok impulser fra andre enn forfatterparnasset.

I sitt kapittel i Dagbladets jubileumsbok 'Pøbler i mellom − På sporet av Dagbladstilen' gir Martin Eide (1993) enkelte klare eksempler på den litterært bevisste journalistikken hos Johan Borgen, Gunnar Larsen, Einar Skavlan, Helge Krogh og Alexander Kielland. Mange flere kan føyes til. Felles for dem er at den 'litterære' utfoldelsen i avisene fikk innflytelse på deres forfattervirksomhet andre steder, men de var alle journalister først og forfattere senere. For dette århundret kan derfor vårt opprinnelige spørsmål snus på hodet. Det er ikke bare et spørsmål om hvordan skjønnlitterære forfattere har inspirert journalistikken mot en knappere og ledigere uttrykksform. Det kan også bli tale om å dokumentere forbindelsen mellom for eksempel reportasjeformen og romanen, som i Gunnar Larsens tilfelle. Det er mer enn en åpenbar forbindelse mellom den realistiske litteraturen og journalistikken i sjangre som 'faksjon' og 'nyjournalistikk'. En ender med andre ord opp med en forståelse av at det eksisterer en vekselvirkning mellom journalistikken og litteraturen.

KONKLUSJON

Forfattere som levde rundt midten av forrige århundret var de mest aktive i vekselbruket mellom journalistikk og litteratur/lyrikk. Hele 86 prosent av dem engasjerte seg i fastere eller løsere former. Det tilsvarende tallet for den siste perioden − altså forfattere vi antar var aktive i 1890-åra og seinere − er 67 prosent.

Det finnes altså et visst belegg for påstanden om at forfatterne blir mindre aktive i pressen etter ca. 1890. Vi skal imidlertid gjøre et forbehold: De nevnte avis- og tidsskriftsbibliografiene oppgir redaktører for hele perioden vi er ute etter. Kurven for redaktørtilknytning er derfor den mest pålitelige vi har. For den løsere pressetilknytningen har vi omfattende data fra Halvorsen om forfattere som publiserte til og med 1880-åra. Forfattere som publiserte seinere enn dette, har vi imidlertid ikke like nøyaktige opplysninger om. Dette kan gi utslag og skape en viss skjeivhet for denne siste perioden.

Våre tall gir ikke grunnlag for å påstå at det dreier seg om en mentalitetsendring. Vi er likevel tilbøyelige til å påstå at de endrede yrkesmulighetene som henholdsvis forfatter og journalist, påvirker forfatterne til å konsentrere seg mer om sitt forfatterskap og mindre om journalistikken. Pressen er i ferd med å bli en egen karrierevei. Samtidig som det skjer endringer i forfatternes samfunnsengasjement, tilbys forfatterne stadig mer levelige kår fra forlagenes side. At pressen selv vender seg bort fra litteraturen skyldes noe av det samme. Tallet på redaktører, avisutgivere og journalister øker så sterkt at forfatterne ikke kan gjøre seg like sterkt gjeldende i pressen rent tallmessig som under det mer begrensete litterære system vi hadde før 1880-årene.

Vi har her oppholdt oss ved den ofte kommenterte forbindelsen mellom forfattere og pressen. Forbindelsen er feiret fordi forfatterne var et fargerikt og nødvendig innslag i det nittende århundrets presse. Med viten og (mot)vilje etterlater vi imidlertid flere løse tråder:

Hvilke typer aviser og tidsskrifter engasjerer forfatterne seg i? I hvilken utstrekning er forfatterne aktive i vanlige nyhetsmedier? Dominerer forfatterne de litterære tidsskriftene? Hvordan var tilsiget til pressen fra andre yrkesgrupper? Og kanskje viktigst – hvordan påvirkes journalistikkens stil? Thore Roksvold (1985) hevder for eksempel at det såkalte 'kanseli-språket' − formet etter idealer i den klassiske retorikk - økte i utbredelse i Adresseavisen og Morgenbladet fra slutten av 1700-tallet og fram mot 1860-70. Deretter skal den 'kronglete' uttrykksmåten ha avtatt. Kanselistilens utbredelse har åpenbart en nær sammenheng med hvilke publisister som gjør seg gjeldende i pressen. Hvordan var tilsiget av bidragsytere fra departementene og det juridiske fakultet i denne perioden i forhold til tilsiget av bidragsytere med litterær bakgrunn?

Perspektivene kan både forlenges og utvides. Problemstillingene suppleres. Vår artikkel må tas for det den er; et forsøk på å åpne døra til et lukket land i pressehistorien.

REFERANSER

Aschehoug & Gyldendals Store Norske Leksikon (1978) Oslo: Aschehoug & Gyldendal.

Bull, Edvard; Anders Krogvig, Gerhard Gran, A. W. Brøgger, Einar Jansen (reds. ) (1923, 962) Norsk Biografisk Leksikon. Oslo: Aschehoug.

Bull, Francis; Frederik Paasche, A. H. Winsnes og Philip Houm (1955-63) Norges Litteratur Historie. Oslo: Aschehoug.

Dahl, Willy (1984) Norges litteratur. Oslo: Aschehoug.

Dale, Johs A. (1974) Litteratur og lesing omkring 1890. Oslo: Det Norske Samlaget.

Eide, Martin (1993) 'Pøbler i mellom: På sporet av Dagbladstilen' i Hans Fredrik Dahl (m.fl.) (red. ) Utskjelt og utsolgt: Dagbladet gjennom 125 år. Oslo, Aschehoug.

Ehrencron-Müller, H. (red.) (1931) Norsk Forfatterlexikon omf. Danmark, Norge og Island Indtil 1814. Oslo: Aschehoug.

Fidjestøl, Kirkegaard, Aarnes, Aarseth, Longum, Stegane (1994) Norsk litteratur i tusen år. Oslo: LNU/Cappelen.

Halvorsen, Jens Brage; Halvdan Koht (red.) (1888) Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1880. Oslo: Den Norske Forlagsforening.

Hambro, Carl Joachim (1957) 'Niels Vogt' i Carl Just (red.) Store norske journalister. København: Berlingske Forlag.

Høeg, Tom Arbo (1974) Norske Aviser 1763−1969: En bibliografi. Oslo: Universitetsbiblioteket.

Roksvold, Thore (1985) 'Norsk avisspråk på 1800-tallet' i Nordisk språksekretariats rapporter nr. 6, Oslo.

Sinding-Larsen, Alfred (1894) 'Inden “Morgenbladet's fire Vægge i gamle Dage' i Morgenbladet 1. januar 1894. Christiania: R. Hviids Enkes Bogtrykkeri.

Tveterås, Harald L.(1986) Den norske bokhandels historie. Oslo: Cappelen.

Tveterås, Harald L. (1940) Norske tidsskrifter : Bibliografi over periodiske skrifter i Norge inntil 1920. Oslo: Universitetsbiblioteket.

Tveterås, Harald L. (1984) Norske tidsskrifter: Kronologisk utgave, Bibliografi over periodiske skrifter i Norge inntil 1920. Oslo: Universitetsbiblioteket.

1Materialet til denne artikkelen er samlet ved Institutt for medier og kommunikasjon under prosjektet om pressehistorie. Arbeidet er muliggjort av midler fra Rådet for anvendt medieforskning.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon