Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Elementer til en medieetikk

Elements of a Media Ethics

Lars Østnor er professor i etikk ved Det teologiske Menighetsfakultet

Har dagens norske massemedia noen definert, etisk målsetting? Hvilke persongrupper og livsområder plasseres i periferien innen dagens mediabilde? Hvordan bygge opp en normativ modell som kan være bærekraftig for vurderingen av aktuelle medieetiske problemer? Det er slike spørsmålsstillinger dette bidraget vil drøfte.

The article attempts to point out a normative basis for a critical and constructive reflection on mass media ethics. This basis consists of two main elements: One is a theory of the role of the modern mass media system, also defining the superior aims and ethical values of a specific mass media institution. The other is a set of single norms, combining virtues (as honesty, charity and loyalty) with duties (as integrity, equality, truth and obedience) and with values (as community, justice, knowledge etc.). The article seeks to widen the perspective, compared to some other theories of media ethics.

Men la meg starte med tegneseriefiguren Hårek. Han ble spurt: ´Kva er alt dette snakket om media? Kva er media? ´ Hans svar var: ´Media er alt det vi gjer for å sleppe å snakke med kvarandre! ´ Media er altså ifølge Hårek ikke noe sted for mellommenneskelig dialog, men en flukt fra denne.

En anti-håreksk posisjon inntas derimot av Jan Inge Sørbø i hans bok om ´Presse-etiske grunnspørsmål´ som har fått den karakteristiske tittelen ´Offentleg samtale´ (1991). Her sees pressen som et sted for åpen, fornuftsmessig debatt og meningsdannelse.

Felles for Hårek og Sørbø er at de begge gjør gjeldende en forståelse av medias plass og funksjon i dagens samfunn. Innholdsmessig bestemmer de denne helt ulikt.

Dette skal være et bidrag til den medieetiske debatt. Da kommer man neppe utenom problematikken hva media skal tjene til. Men først noen innledende merknader til temaet og til termene media og medieetikk.

Begrepet media eller massemedia kan brukes i ulike betydninger. Her vil jeg drøfte de deler av medieetikken som først og fremst gjelder nyhetsmedia. Det betyr at det særlig er radio, fjernsyn og (dags)presse som står for tanken.

Medieetikk tolkes stundom som yrkesetikk for mediefolk. Dette personorienterte aspektet hører utvilsomt med. Medieetikk i denne forstand vil bl.a. omfatte ´Vær Varsom-plakaten´, den såkalte ´Redaktørplakaten og lignende etiske erklæringer for arbeid i mediesektoren. Men jeg er enig med Svein Anders Kvellestad i hans hovedfagsoppgave ´Trenger vi en mediaetikk? ´ at dette område av etikken må forstås som gjeldende hele medieinstitusjonene og således inkludere hvordan systemet fungerer, medias samfunnsmessige betydning og alle borgeres forhold til denne form for kulturvirksomhet (1983: 71-83 og 92f.). Medieetikk har således både en individualetisk og en sosialetisk side.

Interessen for medieetikk har åpenbart økt de senere år (jfr. St. meld. nr. 32 1992-93:48). Delvis henger nok dette sammen med den generelle etikkbølge. Men det skyldes også en viss uro hos både mediefolk selv og i befolkningen over visse utviklingstrekk innen mediesektoren (jfr. Ringheim 1993). Det felles anliggende for alle som tar til orde i denne debatten, tør være et engasjement for det som St.meld. nr. 32 kaller ´eit medietilbod med god etisk standard´ (13).

HAR MEDIA NOEN OVERORDNET MÅLSETTING?

Spørsmålet i overskriften kan stilles både til medias ideelle formål og til deres faktiske virksomhet. På den måten må det skjelnes mellom siktemål og realiteter. Målene kan videre sees både fra medias, fra myndighetenes og fra mottakernes side. Her konsentrerer jeg meg om å undersøke hvordan norske media selv bestemmer hensikten med sin aktivitet, og å gi en viss refleksjon over behovet for å avklare medias plass i dagens samfunn.

Høsten 1993 rettet jeg en henvendelse til 13 av de mest sentrale avis-, radio- og TV-institusjoner i landet vårt om hva som er deres samlede målsetting for arbeidet. 12 av dem svarte. Det ble ikke stilt strengt vitenskapelige krav om representativitet, og ikke alle tilsendte tekster var like lett å tolke. Likevel gir en analyse av materialet enkelte interessante resultater:

En første iakttakelse er at norske media i langt større grad opererer med formålsbestemmelser enn det en vanlig lytter, seer og leser til daglig kanskje tenker over. 9 av de 12 har skriftlige målsettingsutsagn. Virksomheten bygger hos disse institusjoner på definerte visjoner og ideer, også etiske, som er nedfelt i ulike typer dokumenter.

Et gjennomgående og dominerende trekk er den målsetting å ville være nyhetsformidler og levere informasjon til befolkningen.

Men i tillegg til dette kommer en rekke andre formål: I noen tilfeller gir man uttrykk for tilslutning til et bestemt politisk samfunnssyn (Adresseavisen, Aftenposten, Arbeiderbladet og Dagbladet), mens de fleste betoner sin ideologiske uavhengighet. Generelt vil man påvirke samfunnsutviklingen, man vil være fora for offentlig debatt og overhodet ha nær kontakt med mottakerne og være til for disse, man vil gi underholdning og opplevelse, man vil rette kritisk søkelys mot forhold i samfunnet både nasjonalt og internasjonalt, man vil oppnå et godt økonomisk resultat, man vil overhodet være først, størst og best.

Hvilken grunnleggende hovedoppgave sikter så hver enkelt mediebedrift på å ivareta? Et studium av det tilgjengelige materiale gir totalt sett et noe forvirrende bilde. I hvert tilfelle opererer man med et mangfold av målutsagn. Disse foreligger stundom i ulike former for tekster, slik at det ikke alltid er klart hvilken status og prioritet målsettingene har i forhold til hverandre. Det er ikke lett å se hvilke siktemål som vil få forkjørsrett når ulike formål kolliderer med hverandre.

Jeg våger den påstand: Norske media er målbevisst på det teoretiske plan, men det må være vanskelig å anvende målene til praktisk hjelp i den daglige drift. I mylderet av delmål får vi ikke lett noe svar mht. det overordnede hovedmål. Medias måldokumenter roper på en avklaring av hva det er man først og sist egentlig vil.

Et ytterligere karakteristisk trekk er etter min mening uklarheten når det gjelder forholdet mellom kvantitative og kvalitative mål. Hva gjør man hvis pretensjonen om å være først og størst kolliderer med ideen om å bygge på humanistiske og demokratiske verdier? Hvordan holde disse mål sammen hvis personkrenkende reportasjer fra kriminalitet eller ulykker bidrar til opplagsøkningen? En nærliggende fare i en slik labil situasjon når det gjelder mål, er at de kvantitative målsettinger i praksis får størst tyngde. Salgs-, lytter-og seertall kan lettere angi suksess eller tilbakegang enn hvorvidt man har lyktes i å formidle kulturopplevelse og samfunnsengasjement. Risikoen er så åpenbart til stede for at norske media skal havne under ´PP-lovens´ ubønnhørlige lovmessighet: Publikum og profitt! La meg være konkret: Hvilke andre formål enn publikums gunst og profittens gull kan det være som får en norsk avisside til å bestå av annonser for sex-telefoner (tidligere i Dagbladet, nå i Søndag-Søndag)?

Veien ut av de mange delmåls konglomerat kan mediebedrifter bare finne ved hjelp av en samlende medieteori. En slik teori må levere en helhetsforståelse av moderne medietiltak, deres sikte, oppgave og arbeidsmåte. Dette hjelpemiddel vil kunne gi nødvendig fokus og konsentrasjon og vil muliggjøre rangering av enkeltmålsettinger. Jeg vil gi eksempel på tre teori-ansatser:

I slutten av 1970-årene forsøkte Odd Raaum å gi en oversikt over ulike ´medieideologiske hovedretninger´, som han kalte det (1978:17-45). Med ´medieideologi´ siktet han da til ´et sett av innbyrdes konsistente (dvs. ikke gjensidig motstridende) forestillinger om hvilke informasjonstjenester massemediene bør utføre i et gitt samfunn, og om de formelle og faktiske arbeidsvilkår mediene må ha for å kunne utføre dem´ (13). Raaums typologisering bygde særlig på kriteriet om medias forhold til de offentlige myndigheter (33). På det grunnlag taler han om den høyreautoritære, den liberale og den sosialistiske retningen, og hevder at det særlig er den liberale som har preget det norske mediesystem (42). En slik klassifisering av ulik medietenkning er altså knyttet nært sammen med politisk-ideologiske tradisjoner med henblikk på organiseringen av samfunnet. Imidlertid er det i dag, som vi alt har sett, en rekke mediebedrifter som definerer seg som frie og uavhengige i forhold til de tradisjonelle, politiske brytninger. En slik avideologisering utelukker naturligvis ikke at disse institusjoner likevel de facto kan ha politiske funksjoner. Både av den grunn og fordi enkelte aviser fremdeles har ideologisk farge, kan nevnte skjematisering fortsatt ha relevans.

Til forskjell fra en tilknytning til politiske idealer og systemer som hos Raaum, finner vi i nyere tid et forsøk på å knytte til en bestemt sosialfilosofisk konsepsjon. Jan Inge Sørbø hevder i boka ´Offentleg samtale´ at det rår en stor grad av forvirring både blant pressefolk og folk flest om hva som er pressens oppgave i dagens samfunn (1991:7-11). Selv forsøker Sørbø å levere et bidrag til en teori om forholdet mellom samfunn og presse ved å knytte bl.a. til den tyske filosofen Jürgen Habermas´ tale om ´Borgerlig offentlighet´: Etter dette ligger begrunnelsen for pressens oppgave i forestillingen om en åpen og reflekterende samfunnsdebatt, der det ikke er deltakernes interesser, men fornuftige argumenter som teller. En slik ansats fører til at media blir tildelt rollen å forme et forum for resonnerende kommunikasjon og opinionsdannelse.

Sørbøs bruk av Habermas kan utvilsomt tilføre pressedebatten fruktbare perspektiv. Det er imidlertid et spørsmål om den ikke rammes av noe av den kritikk som har vært rettet mot Habermas´ tenkning, nemlig at den ideelle samtalesituasjon er en fiksjon. Tankemønsteret kan likevel ha en positiv funksjon som styrende idé.

I et filosofisk eller idéhistorisk perspektiv er det fra mange hold gjort forsøk på å se dagens massemedia, og særlig fjernsynet, i lys av det man oppfatter som grunntrekkene i det såkalte postmoderne samfunn eller den postmoderne kultur. Begrepet postmoderne er da her brukt mer om et tankemønster enn om en avgrenset tidsperiode. Etter mange analytikeres mening kjennetegnes postmodernismen av bl.a. følgende særtrekk: oppsplitting/ fragmentering av tenkning og handlemåter, fokusering av opplevelsesdimensjonen, problematisering av forestillingen om et ansvarlig, menneskelig subjekt, kritikk mot fastlagte standpunkter, generell frigjøring og pluralisme. Med henblikk på etikken betyr dette et mangfold av muligheter for virkelighetsoppfatning og moralsk atferd.

Etter min mening treffer beskrivelsen av postmodernismen viktige aspekter ved vår tids samfunnssituasjon. Media kan i dette perspektiv sees både som et produkt av og som formidler av slike kulturtrekk. Et konkret forhold som illustrerer dette, er forskyvningen innen mediebildet som helhet fra informasjon og debatt til større vektlegging på underholdningsfaktoren (jfr. St.meld. nr. 32 1992-93:43f.).

Hva innebærer denne situasjonen av utfordring til medias aktuelle målsetting? I den grad påstanden om postmoderne kulturforhold er adekvat og treffende, foreligger et utbredt behov for hjelp til identitetsdannelse, for faste livsmønstre, for fellesskapsstrukturer, for institusjonell støtte til enkeltmenneskers individuelle livsprosjekter. Hva vil og kan media stille opp med her?

Bare med en overflatisk holdning til disse spørsmål kan man hevde at avis-, radio- og TV-institusjoner kan manøvrere utenom en stillingstagen til den problematikk vi her berører. Moderne media er i vårt samfunn i de fleste tilfelle en del av det private næringsliv, og mediabedrifter har følgelig kommersielle mål som generelt bedømt er legitime. Men samtidig kan disse institusjonene etter mitt syn ikke være nøytrale til de store, grunnleggende etiske utfordringer i vår tid: Aviser som etter sine statutter skal bygge på og fremme demokratiske verdier må eksplisitt eller implisitt ta stilling til de store multinasjonale selskaper som utenom den politiske arena styrer viktige deler av det økonomiske liv. Reklamebaserte TV-stasjoner vil ved selve sin eksistens representere en vurdering av konsumsamfunnets og dets ulike ytringer. Mediebedrifter er infiltrert i det større nasjonale og internasjonale samfunn med trekk som økologisk krise, utviklingslandenes nødssituasjon, økonomisk veksttenkning i industriland osv.

Disse realiteter kan man bare forholde seg til på en god måte, kritisk og konstruktivt, ved å etablere en høy grad av bevissthet om sitt eget formål. Det forutsetter en selvstendig, gjennomtenkt idé, visjon, målsetting eller hva man vil kalle det. Det nødvendiggjør både en teori om mediesystemets ideelle rolle i vårt samfunn og en definering av egen deltakelse innenfor mediesektoren som helhet. En moderne, funksjonell medieteori bør ta sitt utgangspunkt i en analyse av samfunnssituasjonen og så angi presise utfordringer og oppgaver som medieinstitusjoner kan ta ansvar for og bidra til å løse. En slik medieteori for dagen i dag og for morgendagen og en bestemmelse av hensikten med egen institusjon vil kunne utformes av selskapene selv med støtte av kompetent innsikt fra samfunnsvitenskapene. Fra etikkens hold kan vi utvilsomt være samtalepartnere og bidra med verdifulle perspektiver. Vår oppgave vil være å fremholde etiske normer og verdier som bør inngå i eller være med på å bestemme medias overordnede siktemål. Når Aftenposten ifølge sin visjon skal fremme ytringsfrihet, er det uttrykk for støtte til en sentral menneskerett. Når Verdens Gang ser det som sin oppgave ´å bygge bro over motsetninger i samfunnet og å dempe politisk strid som ikke er begrunnet i ideologiske forskjeller´, kan dette forstås som tilslutning til fellesskap som en overordnet etisk verdi. Men hvordan vurderer norske mediegiganter andre viktige moralnormer som personlig integritet, naturens verdi, sannhet, kvinners og barns likeverd med menn osv.?

HVEM OG HVA ER VIKTIG? VIRKELIGHETEN I MEDIA OG UTENOM

Hvis medias rolle er å ivareta sentrale samfunnsoppgaver, er det nødvendig å se på om det er viktige felter som media forsømmer eller betrakter som perifere.

I mediedebatten har man ofte vært opptatt av hvordan moderne massemedia fremstiller virkeligheten omkring oss og hva som slik settes på dagsorden som noe som fortjener oppmerksomhet. Både våre inntrykk fra hverdagslivet og forskningsresultater samsvarer i dette at media bidrar til å skape vårt bilde av den verden vi lever i, og hva som er viktige livsområder og emner (jfr. St.meld. nr. 32 1992-93:38f.).

Når jeg her skal nærme meg dette tema fra etikkens side, vil jeg velge følgende innfallsvinkel: Etter kristen og humanistisk etikk er noe av det viktigste i individets og det kollektive samfunns liv at vi viser nestekjærlighet og humanitet til medmennesker av ulike slag. Kristen etikk fokuserer særlig på omsorgen overfor svake enkeltpersoner og grupper: fattige, nødlidende, hjemløse osv. Dette skal skje på tvers av etniske, religiøse og andre skillelinjer, slik vi lærer det av liknelsen om den barmhjertige samaritan og mannen som falt blant røvere (Luk. 10, 25-37). Omtanke og praktisk omsorg for svake mennesker av alle kategorier har vært en bred og sterk moralsk strøm i den kulturtradisjon som det norske samfunn står i.

Spørsmålet melder seg om dette fortsatt er tilfelle innenfor mediesektoren, eller om dagens media snarere er talerør for maktpersoner og maktinstanser av ulik art. Av de store medieinstitusjoner som jeg har undersøkt med henblikk på målsetting, er det Arbeiderbladet som mest eksplisitt og direkte berører problematikken. Avisens formål konkretiseres bl.a. i følgende utsagn: ´Arbeiderbladet må ta de svakes parti, være en vakthund mot maktapparatet – uansett hvem som har makten. Vi må belyse og kritisere misbruk, overgrep, urettferdighet, skjev fordeling og maktarroganse. ´

Hvis omsorg for svakstilte er en viktig etisk norm for oss som personer og institusjoner, hvilke følger må det få for praktisk mediearbeid? Så langt jeg kan se, vil det ha to konsekvenser. For å bli i språket fra nevnte, bibelske liknelse: På den ene side vil det bety en forpliktelse til å avsløre ´røverne´ iblant oss. På den annen side innebærer det et ansvar for å pleie og tale ´de såredes´ sak.

Når det gjelder første del av oppgaven, er mitt inntrykk som avisleser og seer, at norske media representerer en høyt kvalifisert, kritisk journalistikk med evne til å omtale åpenbare og avdekke skjulte overgrep og misligheter. Et klassisk eksempel på godt mediearbeid av denne type er Arbeiderbladets artikkelserie med avsløringer av korrupsjonen i Oslo kommune. Men i de senere år har vi sett at en rekke tilfelle av lovbrudd og misforhold er brakt for en dag takket være nitidig innsats fra mediefolk. Disse oppklaringer har rammet både politikere, bedriftstopper, idrettsledere o.a.

Men dernest stilles vi overfor spørsmålet: Er norske media like effektive når det gjelder den andre delen av oppgaven: hensynet til de svake? Makter man å identifisere de som rammes av maktmennesker og undertrykkere og å være talerør for de tause, lidende? Også her kan finnes karakteristiske eksempler på våre media som eksponenter for en våken samvittighet. Det er nok å nevne Aftenpostens reportasje 17.09.93 fra det krigsherjede Sudan under overskriften ´Nøden kryper langsomt´. Generelt er det et viktig trekk i medias selvforståelse at de vil fremtre som ´den lille manns´ forsvarere (jfr. Eide 1992).

Er så våre media like årvåkne når det gjelder dem som blir overfalt av medias egne journalister og fotografer? I sitt hefte ´Medias makt – ´ofrenes´ avmakt´ har fotograf Tom A. Kolstad i Aftenposten gitt et instruktivt innblikk i erfaringer og følelser hos et tjuetalls mennesker som alle har vært utsatt for pågående mediefolk etter ulykker, kriser o.l. Kolstad skriver selv i sitt forord:

´Mitt møte med mange av disse menneskene har forsterket min frykt for at viktige verdier holder på å gå tapt. Humane verdier som medfølelse og innlevelse synes altfor ofte å tape i kampen mot ´de salgbare oppslag´ (jfr. Ringheim 1993). Her er det grunn for oss til å spørre: Hvilke tungtveiende anliggender tilsier nærgående fotografering av en sjokkpreget bankfunksjonær etter et ran eller av en nedbrutt etterlatt som har mistet sin livsledsager i en ulykke? Alle vet at dette er en del av vår virkelighet, men det er neppe nødvendig å legge stein til byrden for sørgende eller krenkede mennesker ved å brette deres reaksjoner ut for allmennheten. Da blir media et vrengebilde av det man skulle stå for: hensynsfullhet overfor de svake.

Spørsmålet om hvem og hva som er viktig i media, aktualiserer ikke bare en blankpussing av det nestekjærlige hensyn til de svake. Det reiser også problemstillingen om noen grupper av personer eller sentrale livsområder rammes av medias vedvarende unnlatelser og således på urettferdig vis blir gjort til randfenomener. Vi vil gi noen konkrete eksempler på slike marginaliseringer:

Et av de mest påfallende trekk er den tilbaketrukne rolle som barn og barns verden spiller i aviser, radio og TV. Hederlige unntak finnes: NRK har egne barneprogram, Vårt Land har intervju med barn på lørdager og Aftenposten har Simon Flem Devold. Men det er et himmelropende misforhold mellom den kjensgjerning at barn og ungdom utgjør ca. 1/4 av landets befolkning, og den spalteplass og sendetid som barnekultur tildeles. Nærmer vi oss dette forhold ut fra spørsmålet om hvem som er viktig, må svaret bli: Statsledere, politikere, sportsfolk og næringslivsledere er viktige personer, barn og ungdom ikke. Forsøker man å forsvare den eksisterende situasjon med en henvisning til at medias rolle er å formidle nyheter og at disse skjer på den politiske, sportslige og økonomiske arena, forskyves bare spørsmålet et hakk: For hva er en nyhet? Barnerelaterte nyheter er vel mer enn incest-tilfelle, trafikkulykker og barnevernssaker. Barns verden er full av følelser, spennende tanker, lærerike erfaringer, kulturelle uttrykk, sportsopplevelser og dramatikk. En kritisk journalistikk kan vel heller ikke overse eksperimentering med ufødt menneskeliv, ressursmangel mht. helsevesenets omsorg i nyfødtperioden, omsorgssvikt rundt om i hjemmene og særlig fra fedrene. Når barn er perifere i mange media, er det kanskje en refleks av en generell nedprioritering i samfunnet av den oppvoksende generasjon? Eller er det en følge av at redaksjonene i media i de fleste tilfelle består av bare voksne?

En annen gruppe som media plasserer i andre rekke, er kvinnene. Det finnes flere forskningsresultater angående kvinners plass i mediebildet, og noen av disse er summarisk referert i St. meld. nr. 32 1992-93 (41f.): Ifølge undersøkelsen ´Hvem snakker i NRK? ´ dekket kvinner i 1991 29 % av sendetida. Rapporten ´Kvinnebildet i norsk dagspresse ved inngangen til 1990-årene´ (1991) viser at menn dominerer i 63 % av oppslagene, kvinner i 14 %. I tillegg til det kvantitative misforhold kommer en kvalitativ faktor: Kvinner fremtrer i radio og fjernsyn særlig i barne- og sosialprogram, og intervju med kvinner fokuserer mer på privatlivet enn intervju med menn. Til tross for større grad av likestilling i store deler av samfunnslivet, er kvinner fremdeles statister på medias ulike scener. De deler skjebne med barn: Deres erfaringer og perspektiver kommer sjeldnere til orde enn menns!

At den oppvoksende generasjon og det ene kjønn er forfordelt i media har sammenheng med at bestemte samfunnssektorer kommer relativt svakt ut i medias virkelighetsbilde. Eksempelvis gjelder dette familielivet. Overraskende er det ikke når vi tar i betraktning at mannlige journalister ofte settes til å dekke de såkalte ´harde´ områder av virkeligheten: økonomi, politikk, industri, teknologi, kriminalitet osv., mens kvinner heller dekker de ´myke´ felter av samfunnslivet: familie, kultur, helse- og sosialvesen. At dagspressen opererer med ca. 80 % mannlige journalister får således klare følger for stoffutvalget (St.meld. nr. 32 1992-93:42).

Det jeg her har sagt om virkeligheten slik den fremtrer i media, samsvarer med en erkjennelse vi også kan finne i nyere sosiologi: Institusjons-oppbyggingen i vårt samfunn forstås av borgerne slik at familiesektoren og skolens sosialisering av barn og unge er individsentrert og gjenstand for privatisering, mens økonomi og politikk sees som institusjoner som er viktige, offentlige fellesanliggender (Skirbekk 1986: 341-344).

Kort og tilspisset sagt kan vi fastslå: Barn, kvinner, familie og skole er mindre viktige for media enn voksne, menn, økonomi og politikk! Hvorfor legger jeg slik vekt på dette? Av flere grunner: For det første fordi jeg har villet bidra til økt bevissthet om noen av medias unnlatelsessynder. Men poenget ligger ikke i det kritiske aspekt, men i det positive anliggende å få disse persongrupper og livsområder på vår felles dagsorden ved hjelp av de instrumenter som mest effektivt skriver denne, nemlig media. Barn, kvinner og deres tradisjonelle livsrom representerer i flere henseende forsømte felt i dagens samfunn, der det er åpenbare behov for fellesskapets innsats.

For det andre målbærer kvinner og barn generelt et annet utvalg av etiske normer og prioriteringer enn menn. Dette kan bare komme fram og få innflytelse på samfunnsutviklingen gjennom de mest vidtrekkende kanaler vi har for offentlig kommunikasjon. Barns og kvinners nærvær i media er derfor viktig med henblikk på samfunnsetikkens status og innhold. Våre media har i altfor liten grad påvist hvor dominerende de voksnes og særlig menns moralske idealer er for mange samfunnssektorer. Mer barn og unge i aviser, radio og TV vil innebære mer naturvern og mer av verdiene fred og rettferdighet, mer kvinner vil bety mer av barmhjertighet, omsorg og fellesskap. Er ikke dette viktig?

SKISSE AV EN NORM-MODELL FOR MEDIA

Hva vil da kunne være et egnet sett av etiske normer som fundament for den viktige og innflytelsesrike del av samfunnslivet som massemedia utgjør? Hvordan ser det normative landskap ut når vi forsøker å fange inn helheten?

Å besvare dette spørsmålet på en sakssvarende og fruktbar måte er ikke enkelt. Det har bl.a. sammenheng med at moderne mediebedrifter er komplekse størrelser. Medieforskeren Mie Berg har gjort bruk av følgende definisjon: ´Et massemedium er en organisasjon (en gruppe mennesker) som ved hjelp av et medium (en kanal) produserer et innhold eller et budskap (informasjon eller underholdning) og sprer det til et stort publikum´ (1987: 22). Hvilke normer som skal legges til grunn og fremheves, avhenger følgelig av om vi fokuserer på personene i organisasjonen, på selve mediet, på budskapet eller på mottakerne. I det følgende vil jeg anlegge et relativt bredt perspektiv og trekke fram en rekke normative elementer med relevans for medievirksomhet, uten hele tiden å differensiere mellom de ulike sider ved moderne mediekommunikasjon.

Men først vil jeg undersøke hvilke enkeltnormer som finnes nedfelt i norske medias nåværende målbestemmelser. Jeg nøyer meg med et skjønnsomt utvalg fra mitt materiale: Aftenposten vil ´fremme ytringsfrihet og demokratiske verdier´, skal være preget av bl.a. troverdighet og vil ivareta individets frihet og fellesansvaret sosialt og kulturelt. Arbeiderbladet vil ha sin basis i ´arbeiderbevegelsens ideer om frihet, demokrati og likeverd´ og vil skape forståelse for disse verdier. Dagbladet uttaler: ´Vi bekjenner oss til de klassiske liberale og humanistiske idealer om demokrati, tanke-, møte- og ytringsfrihet, til åpenhet i styringssystemet og i økonomisk virksomhet, til solidaritet, til likestilling og toleranse´. Norsk Rikskringkasting ser det ifølge sine programregler som ´en viktig oppgave å hevde menneskeverd og demokratiske verdier´. Stavanger Aftenblad uttrykker sine holdninger og mål gjennom følgende styrevedtak: ´Den ønskede politiske og etiske utvikling innenfor det norske samfunn bør bygge på grunnleggende nasjonale og kristne verdier, karakterisert ved toleranse, humanisme og respekt for menneskelige og medmenneskelige verdier, og ved sosialt preget reformpolitikk. Dette grunnsyn bør også prege bladets holdning til internasjonale spørsmål´. Verdens Gang ´bygger på humanistiske idealer og de grunnleggende demokratiske verdier´. Vårt Land vil utgi avis ´på den evangelisk lutherske bekjennelses grunn´ og har som program bl.a. å forsvare ´den kristne moral´.

Generelt kan sies at norske media i stor utstrekning hevder etiske normer og normative kompleks som frihet, demokrati, likeverd og humanitet. Alt sammen må sies å være sentrale elementer i vår kristne og humanistiske moraltradisjon. Avgjørende er naturligvis at disse idealer når ut over papiret, til den enkelte redaksjon og journaliststab, til produktet og dets innhold og til mottakerne.

I den videre drøftelse av hvilke spesifikke enkeltnormer som er best egnet med henblikk på mediaarbeid, kan vi dra nytte av foreliggende oppstillinger. Odd Raaum har således i boka ´Pressens tøyelige etikk´ delt inn normer for pressens kunnskapsformidling i tre hovedgrupper: de som gjelder avisproduktet, de som angår kildene og de som har med journalistens personlige integritet å gjøre (1986:49f). Produktnormene stiller både krav om sannhet og objektivitet og om personvern. Kildenormene omfatter både at man verner og at man ikke utleverer. Integritetsnormene påbyr uavhengighet av andre personer og av institusjoner i selve yrkesutøvelsen. Slike forsøk på en systematisering av en mangslungen medieetisk normkodeks kan ha sin funksjon. Samtidig blir de lett preget av overforenkling. Eksempelvis er vel sannhetsbudet en norm ikke bare for selve produktet, men også for relasjonen til kildene og for journalistens og redaktørens personlige arbeidsmoral.

Et annet interessant eksempel på en oversikt over utvalgte normer innen tradisjonell norsk presse-etikk er gitt av Svein Brurås (1993, jfr. også oversikten over presse-etiske verdier og prinsipper i Brurås 1994:163ff.). Han fokuserer på fire normer eller større normkomplekser: 1. integritet som inkluderer troverdighet og uavhengighet i forhold til økonomiske og personlige interesser. 2. sannhet og kritisk holdning til kilder. 3. personvern, og dette inbefatter saklighet, respekt for privatlivets fred, humanitet i kriminaljournalistikk og ved omtale av ulykker osv. 4. kildenes rettigheter til beskyttelse.

En av de mest sentrale normerende tekster for norsk medieetikk er Norsk Presseforbunds såkalte ´Vær varsom-plakat´, sist revidert i 1992. Nevnes må også den såkalte ´Redaktørplakaten´, vedtatt av Norske Avisers Landsforbund og Norsk Redaktørforening. De presseetiske kriterier som her er utarbeidet gjennom møysommelig arbeid i en årrekke, er ikke å betrakte som etiske normer i strengt faglig forstand. Etiske normer har karakter av mer overordnede og generelle prinsipper for holdninger, handlinger og deres formål, respektive følger. I ´Vær varsom-plakaten´ og ´Redaktørplakaten´ finner vi samlinger av det vi kan kalle praktiske retningslinjer. De gir mer spesifisert veiledning innenfor de ulike ansvarsrelasjoner som pressen og dens medarbeidere står i. Men det er i tekstene mulig å gjenfinne enkelte etiske normer og verdier, både uttalte og uuttalte: integritet (for medarbeidere og for omtalte personer), frihet (ytrings-, trykke-), sannhet og redelighet, ordholdenhet osv.

I det følgende skal jeg antyde noen hovedtrekk av min egen normative modell som kan legges til grunn ved vurderingen av ulike medieetiske utfordringer. Jeg vil dele enkeltnormene i tre grupper: 1. Holdningsetiske normer stiller krav om bestemte motivasjoner for eller innstillinger til arbeidet og til andre mennesker. Her kan nevnes personidealer som ærlighet og redelighet, innsatsvilje, ansvarsfølelse, lojalitet, barmhjertighet osv. 2. Pliktetiske normer stiller opp regler for handlinger og deres egenskaper for at atferd skal kunne aksepteres. Blant slike normer er personlig og institusjonell integritet (inkludert personvern), likeverd, sannhet og objektivitet, ytringsfrihet, lydighet, ordholdenhet/holde løfter, naturverd osv. 3. Formåls- og konsekvensetiske normer (som også kan kalles verdier) omfatter bestemte goder som skal etterstrebes, også fra medias side: fellesskap, rettferdighet, fred, frihet/frigjøring, velferd, kunnskap osv.

Den samlede, etiske basis for en konstruktiv og kritisk refleksjon vil følgelig bestå av verdier som inngår i den overordnede medieteori + spekteret av nevnte enkeltnormer.

Stilt overfor konkrete, medieetiske problemer må man i hvert enkelt tilfelle finne ut hvor mange og hvilke av disse normative elementer som er relevante. Ved eventuelle kollisjoner mellom dem må man fra gang til gang avgjøre hvilke av disse kriterier som kan gis prioritet. Et slikt dilemma kan oppstå mellom formålet rettferdighet når det legitimerer at ei avis tjener penger, og plikten integritet som verner om borgernes privatsfære. Generelt må sies at formål som f.eks. kunnskap, velferd og frihet ikke kan tilsiktes ved hjelp av handlemåter som er i strid med fundamentale plikter som hensynet til personlig integritet, sannhet osv.

Hvor er det så at dette skjema skiller seg i forhold til de tradisjonelle etiske normer i og bak ´Vær varsom-plakaten´ og annen gjengs medieetikk? Forskjellen ligger i at den fremlagte skisse utvider perspektivet for normative momenter i to retninger. Den fokuserer ikke bare pliktetikkens krav til det som skrives, sies og gjøres. På den ene side inkluderer modellen også hensynet til personers kvaliteter eller sinnelag. En fremadrettet medieetikk må i større grad enn hittil fokusere på holdninger eller dyder hos de mennesker som er involvert på alle plan i moderne medievirksomhet (journalister, redaktører, medieeiere osv.). Holdningskravene vil kunne anvendes ikke bare individualistisk på den enkelte medarbeider (f.eks. pålitelighet), men også på de mellommenneskelige relasjoner (hensynsfullhet, solidaritet) og på medieinstitusjoners forhold til enkeltpersoner (respekt, troverdighet) og til hverandre (lojalitet). På den annen side fokuserer den skisserte modell sterkere enn ofte er tilfelle kravet om at mediearbeid skal etterstrebe og realisere bestemte goder for både individ og kollektiv, nasjonalt og internasjonalt. Ut fra en etisk betraktning er det sentrale her ikke instrumentale verdier som f.eks. penger, men det som er goder i seg selv, såkalte egenverdier (velferd, rettferdighet osv.). Til hjelp for den nærmere avklaring av hvilke slike egenverdier man vil operere med, og hvordan de skal rangeres, er det behov for en klargjøring av medias rolle som tjenere for bestemte hovedmål (jfr. ovenfor om mediateori).

AVSLUTNING

Etter dette står vi overfor flere sentrale oppgaver i tiden framover:

  1. Et videre arbeid med norsk medieetikk må ikke bare oppholde seg med enkeltregler for journalisters eller redaktørers atferd, men ta fatt i et mer fundamentalt, kontroversielt og konsekvensrikt problemfelt: Hva er og bør være de overordnede hovedmål for den type virksomhet som moderne massemedia utøver, og hva vil den enkelte mediebedrift oppnå med sin aktivitet?

  2. Med henblikk på våre media tilsier viktige barmhjertighetshensyn at det utvises spesiell årvåkenhet og interesse overfor ulike typer ´svake´ mennesker. Tilsvarende tungtveiende rettferdighetshensyn taler for at befolkningsgrupper som barn og kvinner ikke marginaliseres, men får fremstå som likeverdige med voksne menn og som målbærere av sine spesielle erfaringer og verdier.

  3. En veiledende etikk for dagens medieflora må grave ned til grunnfjellet av moralske skatter i vår kulturarv. Bare slik kan man unngå tilfeldig etisk ´synsing´ og sikre seg en solid, normativ basis. En rekke klassiske normer med appell både til holdninger, handlinger og formål står til vår disposisjon. Disse må utmyntes konkret i de enkelte tilfelle og få anvendelse på medias personer og institusjoner.

Alt dette er vårt felles ansvar enten vi er avsendere eller mottakere av medias budskap, enten vi er kirkefolk eller ikke. Her må derfor gjelde en annen tenkning enn Håreks: at vi både ´gjer´ media og ´snakker med kvarandre´!

LITTERATUR

Berg, Mie (1987) Mediesamfunnet. Oslo. Cappelen.

Brurås, Svein (1993) Noen presseetiske emner. Kompendium. Volda: Møre og Romsdal distriktshøgskule.

Brurås, Svein (1994) Etikk i journalistikk. Fredrikstad: Institutt for Journalistikk.

Eide, Martin (1992) Den fjerde servicemakt: noter til forståelse av veilednings- og kampanjejournalistikk. Bergen: Institutt for massekommunikasjon.

Ihlebæk, Hans Andreas (1977) Lov og etikk i journalistikk. Pressen, kildene og leserne. Oslo: Institutt for Journalistikk.

Kolstad, Tom A. (1992) Medias makt – ´ofrenes´ avmakt. Om mennesker og media til ettertanke og refleksjon. Oslo: Rapport for Aftenposten.

Kvellestad, Svein Anders (1983) Trenger vi en mediaetikk? Analyse og vurdering av materiale fra nærradiodebatten med henblikk på å komme fram til en adekvat etikk. Hovedfagsoppgave i kristendomskunnskap, Det teologiske Menighetsfakultet. Oslo.

Presseetikk med Vær Varsom-plakaten (u.å.). Oslo: Norsk Presseforbund.

Ringheim, Gunnar (1993) I pressens vold. Oslo: Gyldendal.

Raaum, Odd (1978) Myten om pressefrihet. Norsk mediepolitikk og tradisjoner i presse og kringkasting. Oslo: Universitetsforlaget.

Raaum, Odd (1986) Pressens tøyelige etikk. Journalisters yrkesmoral og selvjustis. Oslo: Universitetsforlaget.

Skirbekk, Sigurd (1986) Ideologiavsløring som ideologi. En argumentasjonsanalyse av norsk moraldebatt. Oslo: Universitetsforlaget.

St.meld. nr. 32 1992-93 Media i tida.

Sørbø, Jan Inge (1991) Offentleg samtale. Presse-etiske grunnspørsmål. Oslo: Det Norske Samlaget.

Wolland, Steingrim og Øvrum, Rolf (1992) Budbringerens dilemma. Om ytringsfrihet, presseetikk og redaktøransvar. Fredrikstad: Institutt for Journalistikk.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon