Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Den uhyggelige gjen(er)kjennelsen

Amanuensis ved Institutt for medievitenskap, Universitetet i Bergen

Eivind Tjønneland (1994) Fra uhu til aha. Essays, Oslo: C. Huitfeldts Forlag A/S

Eivind Tjønnelands essaysamling, Fra uhu til aha, er én i rekken av bøker de siste årene som undersøker og analyserer, undrer og irriterer seg over begrepet om og forståelsen av det nasjonale og det ’norske’, om dets utforming og framtoning, dets status og virke, dets nødvendighet og umulighet. Tjønneland er ikke ute etter å definere det norske, men snarere å ta et oppgjør med forestillinger om det norske slik dette kommer til uttrykk i ulike tekster. Tjønnelands tekstutvalg spenner fra ’høykulturelle’ produkt som Henrik Ibsens Peer Gynt og Dag Solstads forfatterskap til de ’lavkulturelle’ ytringer som Morgan Kane-bøkene, populærmusikkartisten Sissel Kyrkjebø og popbandet a-ha. Offentlige debatt-tema, som spørsmålet om seksualitet og nasjonal identitet blir også gjenstand for Tjønnelands kritiske penn. Slik fokuserer og provoserer forfatteren også det etablerte skillet mellom såkalt høy-og lavkultur. Essaysamlingens struktur følger denne høy/lav-dikotomien. I første del finner vi essayene om de høye tekstene og sentralt plasserte debattemner, mens del to tar for seg de lave, riktignok sentralt plassert i den norske befolkningens kulturelle praksis, men marginale i den offentlige og akademiske diskurs.

Tittelen Fra uhu til aha angir både spennet og retningen i essaysamlingen: fra uhu, som angår det uhyggelige og vemmelige, frykt og smerte, og som dessuten er forbundet med det urnorske, til det internasjonale, det ironiske og befriende, aha.

I første del diskuterer Tjønneland blant annet framveksten av vår såkalt kollektive nasjonale identitet og grunnlaget for norsk nasjonalitet og patriotisme. Med Peer Gynt-skikkelsen viser han det samtidig dragende og smertefulle i konfrontasjonen mellom det fremmede og det kjente, og relaterer dette til Wergeland og Welhavens politiske og estetiske uenighet. I essayet om Dag Solstad framviser Tjønneland det ’ubehaget i den norske kulturen’ som preger Solstads forfatterskap og hans utstrakte bruk av ulike former for lammelses-metaforer. I essayet Sekularisert seksualitet viser Tjønneland hvordan også seksualiteten blir lammet av den massive medieeksponering den utsettes for i vår tid.

I annen del finner vi Tjønnelands essay om de populærkulturene tekstene. Samtlige er forsvarsskrift for tekstene som behandles: Morgan Kane-bøkene er ikke bare god litteratur, men selve skikkelsen Morgan Kane er kompleks og interessant. Filmen Pretty Woman er mye mer enn en parodi på Askepott-eventyret; snarere gir filmen et ’komplekst bilde av virkeligheten’ (s. 167). Tjønneland hyller Sissel Kyrkjebø som selve inkarnasjonen av musikk og natur, som ’et talerør for naturens egen tonalitet’ (s. 176). I det avsluttende essayet om den norske popgruppen a-ha diskuterer han betydningen av ordet aha som uttrykk og hvordan det som navn på gruppen knytter an til gruppens estetiske uttrykk. Samtlige essay er rike på referanser til akademiske, intellektuelle teorier, og Tjønneland behandler populærkulutren med tilsvarende høykulturelle analytiske redskap.

Tjønnelands bok favner med andre ord et bredt spekter av kulturelle ytringer, teorier og analytiske redskap. Jeg vil i det videre først og fremst fokusere Tjønnelands perspektiv på populærkultur, fordi det antas å være mest interessant og relevant i en sammenheng som Norsk Medietidsskrift, men også fordi dette presenteres som nytt og annerledes.

Mens både den høye og lave kultur har viktige innsikter å by på, er det bare i forhold til den lave at Tjønneland ser seg nødt til å argumentere for relevansen av en nærmere undersøkelse. I følge forfatteren er etablerte holdninger til populærkulturen preget av ’angsten for det banale’ (s. 113). Han åpner essaysamlingens annen del med en advarsel til de uinnvidde: ’De følgende essay fremviser en bestemt holdning til populærkulturen’ (s. 113), det vil si, forfatteren har et ønske om å ’gå inn i populærkulturen og ta den på alvor,’ (s.118), ved å gå ’inn i populærkulturens faktiske innhold’ (s.120) og framvise ’det frigjørende potensialet i populærkulturen og massemedia’ (s.120. Mine uthevelser).

Angsten for det banale kommer for eksempel til uttrykk hos den pubertetsintellektuelle som søker etter ’noe annet’ – underforstått noe ikke-banalt – og ’tvinges’ til å finne dette utenfor populærkulturen. Men bare de som fremdeles befinner seg på et senpubertetsstadium fortsetter, i følge Tjønneland, å være bærere av slik angst. Derimot, ’[d]e som holder ut og fortsetter å gå den smale vei også femten-tyve år etter artium og har lært seg å lese de vanskeligst tilgjengelige tekstene innen den europeiske litteraturen – slik som forfatteren av dette essay og den åndseliten han henvender seg til – har mistet angsten for det banale’ (s.115). Skal vi tro Tjønneland er det gjennom lesning av høykulturelle tekster, det vil si gjennom dannelse, at en kan overkomme angsten for det banale. Underforstått, det er bare gjennom dannelse det er mulig å ha et forhold til populærkulturelle tekster, fritt for banalitetsangst. Dannelse framstår dermed nærmest som terapi mot angst.

I sin kritikk av postmoderne tepretikere ’som uten videre gjør [populærkulturen] til uttrykk for det dypeste’ (s.116) kommer Tjønnelands vekt på dannelse til uttrykk enda en gang: ’ (…) [P]ostmodernismen mangler det dannelsespespektiv som skal til for å begrunne dens eget standpunkt (…)’ (s.116). Videre hevder han at postmodernistene ’unnlater å fortelle oss hvilke forutsetninger som må være til stede for virkelig å nyte det folk flest liker’ (s.116) (Mine uthevinger). Men heller ikke Tjønneland gjør rede for disse forutsetningene. Hvilke forutsetninger er det egentlig snakk om når åndseliten med banalitetsangst skal nyte noe de i utgangspunktet ikke liker? For hva er eventuelt forskjellen, på den ene siden å nyte en tekst og på den andre siden å lese den, å tolke den, å finne og gjengi tekstens dyp? Slik Tjønneland utlegger det, er det noe annet å forholde seg til populærkultur når en behersker dannelsen enn når en mangler denne, noe som sannsynligvis gjelder i møte med enhver form for kulturell ytring.

Men hvordan er det fatt med dem som mangler både dannelse og banalitetsangst og hvis kulturelle praksis utelukkende er sentrert omkring populærkulturene produkt? Spørsmålet er om ikke dannelsesbegrepet i denne sammenheng bør forstås mer inklusivt. Det kan vel tenkes at årelang befatning med populærkulturene tekster i seg selv gir en form for kompetanse som må sies å være dannende, i det minste overfor populærkulturfeltet. Dessuten kan det tenkes at det er mulig å ha kjærlighet framfor angst til det banale, og at det banale bare er et omdreiningspunkt for de såkalt dannede.

Dette ligger muligens utenfor Tjønnelands interessefelt, idet han henvender seg til de som har eller har hatt angst overfor populærkultur. Det er overfor disse han ser det som nødvendig å opphøye populærkulturen. Dette gjør han tilsynelatende på bekostning av høykulturen når han i en glitrende spissformulering hevder at: ’(…) [F]inkulturen har betydning som en stige en kan sparke vekk etter seg når en har klatret opp til populærkulturens nivå’ (s.116). Her tilkjenner Tjønneland det populærkulturene området høy status, ja, i siste instans høyest status. Det er likevel knyttet visse problemer til utsagnet:

Merk retningen: Det er fra finkulturens posisjon man stiger opp til det populærkulturene nivå, det vil si finkulturen tjener fortsatt som populærkulturens referanseramme. Populærkulturen vurderes og legitimeres med ’høykulturens’ kriterier, og slik underordnes populærkulturen ’høykulturens’ paradigme om estetisk nytelse og opplevelse som noe utover ren underholdning og ren nytelse, det vil si som noe dypt og en kilde til erkjennelse.

Forøvrig makter Tjønneland å vise hvordan populærkulturens ytringer kan gi vel så dype innsikter som de høykulturelle. Likevel, det er nettopp i dette dypet problemet oppstår. Tross hans begeistring for de populærkulturene tekstene han behandler, søker han å legitimere både selve populærkulturen og sin egen fascinasjon av den ved å demonstrere det dypet han dypest sett er ute etter.

Tross sin rike referanseliste ved hvert essay, virker ikke forfatteren oppdatert med hensyn til den populærkulturforskning som tross alt har funnet, og stadig finner sted i norsk og internasjonal sammenheng. Tjønnelands bruk av begrepene massekultur og populærkultur som synonymer røper at viktige diskusjoner og nyanseringer omkring disse sentrale begrepene ikke er kjent for ham. Selv om det tjener en viktig hensikt å påvise hvor nedlatende populærkulturen er blitt møtt fra ideologikritisk og kunstestetisk hold, så forteller hans angrep på og harselas med Adornos og Barthes’ anklager om populærkulturens barbari ikke noe nytt.

Å framstille populærkulturen som erotisk arena antyder hvilken fascinasjon som blant annet opererer overfor dette kulturelle området. Men å ta i bruk kvinnelige seksuelle metaforer for å karakterisere populærkultur er særdeles problematisk og dessverre heller ikke noe nytt: ’Populærkulturen er en elskerinne fra vår egen tid som dyrkes av mange’ (s. 122). Hvorfor er ikke populærkulturen en elsker? Hvorfor er populærkulturen noe kvinnelig? Da massebegrepet dukket opp ble kvinnen og egenskaper forbundet med henne raskt etablert som metaforer på massene, deres væremåte og kultur, og tjente ikke bare til å nedvurdere massene, men også kvinner generelt. På grunn av Tjønnelands åpenbare fascinasjon av de populærkulturelle tekster han tar for seg, er det forståelig at han ønsker å ta i bruk sensuelle, ja, erotiske og lystmettete metaforer for å karakterisere disse tekstene. Men å knytte populærkultur til det kvinnelige vekker minner om debatter som for lengst er tilbakelagt.

Tross Tjønnelands motvilje mot å operere med et høy/lav-skille med hensyn til tekster, gjeninnsettes dette skillet på lesersiden. Dette berører et viktig aspekt, nemlig forholdet mellom tekst og leser, et skille som hos Tjønneland på ingen måte er skarpt nok. I særlig grad kommer dette til uttrykk i hans kritikk av litteraturviteren, professor Willy Dahls lesning av Morgan Kane-skikkelsen. Det skjer en uheldig nivåforskyvning når Tjønneland gjengir/tolker Dahl dithen at han i sin analyse av Morgan Kane-bøkene sier noe om leserne. Det er tvilsomt om Dahl vil påstå at leserne av Morgan Kane-bøkene er ”høyrepopulister’ og Fremskrittspartivelgere’ (s. 127). Ut fra den tekstanalytiske ideologikritikk Morgan Kane-bøkene er underkastet, er det rett og slett ikke mulig å trekke den slutning at Dahl reduserer leserne til bøkenes ideologi eller til den funksjon skikkelsene tjener i fortellingen. Tjønneland forveksler her to ulike analytiske nivåer – tekstnivået og resepsjonsnivået – ved å trekke slutninger om den empiriske resepsjonen på grunnlag av konklusjoner fra tekstanalysen. Jeg har også vanskelig for å tro at Tjønneland rammer riktig og godt når han påstar at begge Morgan Kane-forskerne Gudleiv Bø og Willy Dahl ’tror det er en rett linje fra tanke til handling’ (s. 133). En slik naivitet synes urimelig og urederlig å tillegge dem.

Dessverre demonstrerer forfatteren en smule hat for dette og hint. Flere steder ødelegger Tjønnelands fnysende hovmodige tone for hans eget prosjekt. Hans sarkastiske tone, hans aggresjon og irritasjon løper av med ham og skygger for budskapet i refleksjonene slik at han blir uelegant, usaklig og uinteressant. I essayet om filmen Pretty Woman omtaler Tjønneland med dårlig skjult forakt det han kaller ’snekkerbuksefeministene’ (s. 153). Dette uttrykker en manglende ærbødighet overfor en gruppe som på et gitt historisk tidspunkt kjempet en historisk kamp om ’hver-mann-og-kvinnesrett-og-plikt-til-bokstavelig-talt-å-feie-foregen-dør-og-dritt’. Tjønneland tar Solstad til inntekt for sitt syn på at ’de ’radikale’ kvinnene’ (s. 73) har skylden for misѐren, det vil si ’småligheten i den detaljstyrte ’likestillingen" (s. 73). Men Tjønnelands latterliggjøring av disse kvinnene låter mer som uttrykk for hans egne frustrasjoner og tilkortkommenhet enn som en beskrivelse av hva etterkrigstidens kvinnekamp/feminisme faktisk har beskjeftiget seg med. Tjønneland kan neppe ha forholdt seg til dette feltet siden han en gang på slutten av 70-tallet ble lei av å få kjeft for ikke å ha tatt oppvasken.

Lignende innvendinger kan reises flere steder i essaysamlingen, uten at leseren skal legge fra seg boken av den grunn. Tjønneland er en glimrende skribent og essayist. Dessuten demonstrerer han bred kunnskap fra og innsikt i en rekke fagområder som han nyttiggjør seg på en interessant og spennende måte i møte med de tekstene han tar for seg. Tjønnelands essaysamling er anbefalelsesverdig lesning, særlig for alle som for lengst har mistet angsten for det banale, men kanskje ennå ikke har sluppet tak i redselen for dommene fra de som fremdeles er angstfylte. Kanskje kan de dannede og angstfyltes uhu-opplevelse ved populærkulturens tekster bli til den aha-opplevelsen de angstbefridde kan få i møte med Tjønnelands tekster?

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon