Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Dansk tv-konkurranse

Hovedfagstudent ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo

Henrik Søndergaard (1994) DR i tvkonkurrencens tidsalder, Fredriksberg: Samfundslitteratur (forkortet og revidert utgave av Ph.D-avhandling, København Universitet 1993)

Fjernsynsforskningen har de senere årene rettet søkelyset mot programtilbudet i ulike typer tv-kanaler. Som Søndergaard poengterer i sin doktoravhandling, er vekten i nyere fjernsynsforskning forskjøvet fra institusjons- og samfunnsnivå til en mer sentrert analyse av fjernsynets programpolitikk, estetikk og resepsjon av tv-tekster. Oppløsningen av kringkastingsmonopolet og det mangfoldige tilbudet av ulike typer satellitt- og kabelfjernsyn, er med på å desentralisere og kommersialisere fjernsynssektoren. I større europeiske land som England, Tyskland, Italia og Frankrike har flerkanalsystemet, bestående av både kommersielle og offentlige kanaler, eksistert i mange år. Tv-utviklingen i de skandinaviske landene har kommet etter de større landene. Endringene i tv-landskapet er mange og ulike, men uansett rokker de ved en del gjengse oppfatninger om hva fjernsynet skal tilby oss. Spørsmålet tv-institusjonene – og medieforskerne – stiller seg, er blant annet i hvilken form, med hvilket uttrykk, med hvilke programtilbud de skal by seg fram for 90-åras fragmenterte og zappende tv-publikum.

Dansk public service-tv møter konkurransen

Disse spørsmålene er også utgangspunktet for den danske forskeren Henrik Søndergaard, som har levert et verdifullt – og med skandinaviske øyne – nytt og innsiktsfullt bidrag til tv-forskningen. Doktoravhandlingen er et stort arbeid om programvirksomheten i den danske public service-kanalen Danmarks Radio. Som tittelen henviser til, analyserer Søndergaard kringkastingsinstitusjonen i lys av den nye konkurransesituasjonen. Han vektlegger utviklingen som har skjedd i perioden fra 80- og begynnelsen av 90-tallet; det vil si fra monopolsituasjon til tv-konkurranse. Allerede på 70- tallet foretok Raymond Williams sammenligninger av programtilbudet i ulike typer tv-kanaler. Slik sett er ikke Søndergaards perspektiv så nytt. Det som gjør avhandlingen spesiell, sett fra et norsk synspunkt, er at den danske public service-kringkastingen lettere kan sammenliknes med andre skandinaviske land, hvor lignende analyser foreløpig er relativt mangelfulle. Den type tv-materiale som Søndergaard behandler i denne boka, er hovedsakelig kjent for oss gjennom mindre forskningsarbeider som artikler og seminar-papers.

Søndergaard belyser hvordan DRs programpolitikk har forandret seg, og også hvordan denne forandringen kan oppleves av tv-seerne. Forklaringen på endringene forankres både i en generell samfunnsutvikling, og i den spesielle danske monopoloppløsningen. Søndergaards tese er at DR har hatt problemer med en kanalidentitet lenge før konkurransen var et faktum. Et eksempel på dette er at oppfatningen av DRs legitimitet som public service-kanal har endret seg over tid innad i institusjonen, også før konkurransen fra andre kanaler kom.

Disse tendensene forsterkes siden av eksterne faktorer, slik som de politiske beslutninger som åpnet opp for utenlandsk satelitt- og kabelfjernsyn – og starten på den lisens- og reklamefinansierte kanalen TV2.

Programflaten som fjernsynets retoriske redskap

De første kapitlene i avhandlingen gir teoretiske perspektiver på blant annet programflatens estetiske dimensjon, nærmere bestemt organiseringen av tv-programmene. Her drøftes begreper som flow, segmentering og serialisering på en klargjørende måte, og innfallsvinkelen kommer tydelig fram; en tv-kanals programflate kan oppfattes som en sitatmosaikk, der programtilbudet og sammensetningen av programmene kan leses som retoriske strategier (s. 47). Søndergaard er altså på jakt etter hvem som taler og hvordan det tales. Retorikk er som kjent et viktig redskap for å kunne nå ut med et budskap til en forsamling. Ved å se fjernsynets samling av tv-tekster som en overordnet utsigelsesinstans, kan kanalens retorikk avleses. Søndergaard ser endringene i fjernsynet blant annet som en utvikling i måten fjernsynet henvender seg til seerne på. I den sammenheng er fjernsynets seerposisjonering et relevant begrep som trekkes fram. Seerne ses ikke som isolerte og maktesløse vesener. Tv bør analyseres utfra ’de spændinger og modsætningsfyldte appeller, der opstår i kraft af tv-diskursens heterogenitet’ (s. 49). Utsigelsesteorien knyttes vanligvis til analyser av enkelt-tekster, og det er derfor – etter min oppfatning – originalt av Søndergaard å trekke perspektivet lenger, ved å betegne den samlede programflaten som en overordnet utsigelsesinstans.

Public service-begrepets kompleksitet kan ikke unngås i en avhandling om offentlig kringkasting. I kapittel tre konkluderer Søndergaard med at DR i dag representerer det ’moderniserte public service-begrep’, som etter hans syn er en sammenblanding av kommersialisering- og demokratiseringstendenser. Slike definisjoner kan selvsagt oppfattes som like problematiske som public service-begrepet, men senere utdyper Søndergaard dette ved å se på endringene som en overgang fra kringkastingens viktigste rolle som nasjonal kulturinstitusjon, til et ’programfladefjernsyn, som presset af konkurrencen, men også af behovet for at skaffe sig en ny identitet, i stigende grad udnytter de æstetiske muligheder for fascination og oplevelse som tv-mediet rummer’ (s. 23).

Analysen

I kapittel fem og seks presenteres analysene av ’den egentlige fjernsynstekst’, nemlig programflaten og programleggingen. Hovedtesen er at endringer i programflatens sammensetning er det konkrete uttrykket for hvordan DR har endret sine public service-krav. Han hevder at i en konkurransesituasjon kan man velge enten å realisere de originale public service-prinsippene, eller å finne nye programprinsipper. Ifølge ham gjør DR begge deler.

Metoden Søndergaard benytter i kapittel fem, er å kategorisere tv-programmene og analysere programflatens sammensetning over en lang tidsperiode. Det store empiriske utvalget gir analyseresultatene en høy validitet, sammenliknet med andre mer avgrensede kvantitative analyser. Tesen for analysen er common sense-oppfatningen av at økt konkurranse fører til en homogenisering av programvirksomheten, også kjent som konvergenstesen; ideen om ’det minste felles multiplum’.

Resultatene av fjernsynsendringene i DR viser at tv-kanalen sender mer underholdning og fiksjon, og programflaten i beste sendetid om kvelden er mer strømlinjeformet ved at familierettede, brede programmer prioriteres framfor mindre populære programmer. Søndergaard sier at ’en vigtig del af den programpolitiske fornyelse består i øget popularisering, hvor der i stigende grad lægges vægt på at udsende programmer, som opnår store seertal’ (s. 178). Men dette modifiseres av forfatteren når han sier at ’talmaterialet, hvor informativt det end er, ikke peger i én bestemt retning’ (s. 177). Han konkluderer derfor med at DR likevel fastholder de grunnleggende public service-forpliktelsene, som i begynnelsen av 80-åra. Blant annet finner han at programflaten faktisk er mer mangfoldig enn før, og at programmenes estetikk vektlegges i større grad. Det ser altså ut til at DR – i den nye konkurransesituasjonen – tar større hensyn til seernes ønsker og behov, og at dette ifølge forfatteren forsterker kanalens public service-rolle. For noen få ti-år tilbake ville en slik innstilling vært ødeleggende for public service-institusjonen, hevder han.

Utviklingstrekkene han finner i DR samsvarer relativt godt med analyser fra både Tyskland og Finland, der forskerne heller definerer fjernsynsutviklingen som konstans- eller divergens; public serviceprofilen eksisterer fortsatt. Materialet i kapittel fem er både oversiktlig og utdypende – noe som hindrer leseren fra å gå seg vill i tallfakta. Et pluss for boka er at prosentoversikten er tilgjengelig som appendix.

Kapittel seks omhandler programflatens retoriske knep, det vil si programleggingen. Det er her Søndergaards bidrag til nordisk medieforskning er mest original, men – som jeg kommer tilbake til – også delvis problematisk, på grunn av uklare begrepsforhold. Søndergaard sier innledningsvis at analyser av programflatens komposisjon normalt ikke berøres i den nordiske tv-forskningen, selv om perspektivet er kjent både i amerikansk og sør-europeisk medielitteratur (s. 26). Han mener fjernsynets programflate representerer et møtested mellom produksjon- og distribusjonssiden; mellom enkeltmedarbeideres kreativitet og institusjonens behov for å appellere til stadig flere seere, skape gjenkjennelse og kanalidentitet. Likeledes kan programflaten også være et møtested for ulike tradisjoner innen tv-forskningen; f.eks. mellom kvantitative programfordelingsanalyser og kvalitative innholdsanalyser av enkeltprogram. Det er nettopp denne tverrfagligheten som gjør Søndergaards arbeid banebrytende i nordisk sammenheng.

Programflatens struktur analyseres kvalitativt for å avdekke ulike typer programleggingsmodeller, spredningen av programmene i programflaten, mønstrene de danner, graden av programrepetisjon og -serialisering, tidspunktene programmene sendes på, etc. Struktureringsprinsipper som ’spor’ og ’sjangerplasser’ er Søndergaards danske erstatninger for det engelske begrepet ’slots’.

I konklusjonen argumenterer Søndergaard for at DRs programpolitiske fornyelse hovedsakelig skyldes endringer i programflatens struktur, mer enn endringer i programfordelingen. Han mener de kommersielle kanalenes programleggingsprinsipper vinner innpass i public service-fjernsynet (s. 131). Programmene organiseres i sammenhengende flater (flow), populære programmer sendes i forlengelse av kveldens hovednyheter, og programflaten standardiseres med flere serialiserte programmer. Søndergaards resultater gir viktige karakteristikker av public service-fjernsynets nye ’ansikt’.

Rotete begrepsbruk

Hovedinnvendingen mot boka – og kanskje spesielt i kapittel seks – er Søndergaards store mengde av begreper. Han innfører en rekke dikotomier og begrepspar som likner hverandre, men som ikke klart nok forklares som sideordnete eller historiske. De relateres heller ikke helt eksplisitt til hverandre. Mangelen på gjensidig utelukkende begreper gjør det vanskelig for leseren å gripe essensen i den danske tv-utviklingen. Det blir forvirrende når man må gjette seg til begrepsskillene.

Søndergaard beskriver blant annet hvordan ideen om programleggingen har endret seg, som en overgang fra en tradisjonell produksjons- eller stofforientert programlegging, til en distribusjonsorientert logikk ’baseret på målgruppe-, programflade- og seertalstenkning’ (s. 203). Samtidig karakteriserer Søndergaard public service-kanalenes ideal om variasjon og mangfold som et spredningsprinsipp (spredning av innhold, sjanger, formater, funksjoner og målgruppe). Ifølge ham forsvinner ikke dette prinsippet – det ser bare ut til å endre karakter; fra variasjon i løpet av dagen til variasjon mellom dagene. Dette er i seg selv en viktig iakttakelse. Men mener forfatteren at spredningen har noe med den produksjons- og distribusjonsorienterte logikken å gjøre? Er programleggingslogikken så annerledes selv om spredningsprinsippene endrer karakter? Det blir ihvertfall ikke undertegnede helt klok på.

Språk og struktur

Den kompakte doktoravhandlingen kan dessverre enkelte ganger skygge for begripligheten og oversikten. Boka engasjerer og språket er så glimrende, ja nesten forførende, at det tidvis kan sløve leserens kritiske sans. Her er så mange spennende detaljer og nyttige begreper (et retorisk knep kanskje?). Således fungerer boka spesielt godt som et oppslagsverk om fjernsynet. Kapittelstrukturen virker logisk, men et lite minus er manglende oppsummeringer etter hvert kapittel, som ville hjulpet leseren bedre fram i dette komplekse tv-terrenget.

Boka er et viktig og spennende bidrag til den nordiske fjernsynsforskningen. Den avslører en genuin nysgjerrighet for fjernsynsfeltet, og i motsetning til en del andre forfattere er ikke Søndergaard ute etter å kritisere og stemple public service-fjernsynet, men å avdekke bestemte utviklingstrekk i ’en af de vigtigste og største kulturinstitutioner i landet’ (s. 11). Det har han langt på vei klart.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon