Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Avisenes bruk av meningsmålinger

The Application of Opinion Polls in the Newspapers

Ragnar Waldahl er professor ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo

Veksten i politiske meningsmålinger er et viktig trekk ved utviklingen av den politiske offentlighet de siste 30-40 årene. Med USA som foregangsland har meningsmålinger om aktuelle samfunnsspørsmål blitt et stadig mer markant innslag i den vestlige verdens politiske hverdag. Denne utviklingen reiser viktige spørsmål om meningsmålingenes betydning i vårt demokratiske styresett.

The media´s use of opinion polls in their coverage of election campaigns is an important part of modern political life. The first part of this article discusses how Norwegian newspapers present election polls, and interpret their results to their readers. The second part analyses how opinion polls are used in editorial and news articles. The concluding part discusses the role of election polls in public opinion processes.

De første meningsmålinger i Norge så dagens lys like etter 2. verdenskrig, og på slutten av 1940-tallet introduserte Norsk Gallup regelmessige målinger av styrke-forholdet mellom partiene (Hellevik 1972). Gallup rådde grunnen alene frem til slutten av 1960-tallet, da EF-debatten for alvor vekket interessen for politiske meningsmålinger. Siden har omfanget av publiserte målinger gradvis vokst til dagens nivå (Bøe 1993).

Resultatene fra de fleste politiske meningsmålinger blir kjent for allmennheten gjennom mediene. Delvis fordi oppdragsgiver ønsker offentliggjøring, delvis fordi initiativet kommer fra mediet selv. Medienes interesse for meningsmålinger finnes både i ønsket om å informere om aktuelle samfunnsspørsmål, i ønsket om å gi et bestemt bilde av folkemeningen og i ønsket om å tiltrekke seg et større publikum.

Både økonomisk evne til å finansiere spørsmål, og byråenes faglige dyktighet påvirker menings-målingenes bilde av opinionen. Mediene har likevel en avgjørende rolle for publikums oppfatning av målingenes innhold, og det er i siste instans deres presentasjon av resultatene som avgjør publikums forståelse av opinionen. Det er mediene som bestemmer hvilke resultater som blir offentliggjort, som avgjør oppslagenes innhold og form, og som kommenterer og tolker resultatene. Medienes bruk av meningsmålinger kan både veilede og villede − bevisst eller ubevisst.

De siste hektiske ukene før et valg er høysesong for meningsmålinger. Etter som kampen om velgerne intensiveres øker interessen for deres politiske preferenser, men vi vet fortsatt lite om hva publisering av meningsmålinger betyr for valgkampens forløp og utfall. Denne artikkelen belyser forholdet mellom meningsmålinger, medier og politiske aktører. Avgrenset til aviser og til de siste fire ukene før valget diskuterer jeg hvordan norske aviser bruker politiske meningsmålinger under valgkampen.

Først undersøker jeg hvordan avisene presenterer meningsmålinger. Med dagens omfang er det viktig at resultatene innen rimelige grenser gir et riktig, representativt og relevant bilde av folkemeningen. Her vurderer jeg hvilke aspekter ved det politiske liv avisenes meningsmålinger belyser; hvilken plassering og utforming de får; hvordan avisene redegjør for undersøkelsens gjennomføring; og hvordan de tolker resultatene. Denne delen knytter an til avisens informasjonsfunksjon, og vurderer meningsmålingene i et reportasjeperspektiv.

Dernest undersøker jeg hvordan avisene bruker meningsmålinger i sitt øvrige innhold. Lever de et isolert liv i nyhetsspaltene, eller bruker avisene resultatene som bakgrunnstoff i reportasjer fra politiske begivenheter, eller som politisk veiviser i ledere og kommentarartikler hvor resultatene blir tolket, forklart og satt inn i en større ramme på samme måte som andre politiske begivenheter? Denne delen knytter an til avisens kommentarfunksjon, og vurderer meningsmålingene i et meningsperspektiv.

Til slutt diskuterer jeg meningsmålingenes plass i vårt demokratiske system. Med utgangspunkt i de to første delene vurderer jeg hva publisering av meningsmålinger betyr for samfunnets opinionsdannende prosesser. Gir meningsmålinger samfunnsdebatten et nytt element, eller er de bare kosmetikk på politikkens overflate?

MATERIALET

Mitt empiriske materiale er hentet fra valgkampene foran kommune- og fylkestingvalget i 1991, og stortingsvalget i 1993. Valgene ble avholdt i midten av september, og undersøkelsen omfatter samtlige meningsmålinger offentliggjort mellom sommerferien og valgdagen. I denne perioden har jeg registrert alt som er skrevet om meningsmålinger i seks aviser: Aftenpostens morgen-og aftennummer, Arbeiderbladet, Dagbladet, VG og Bergens Tidende.

Utvalget av aviser er pragmatisk, og inkluderer først og fremst aviser med mye stoff om meningsmålinger. De utvalgte avisene er store, ressurssterke aviser med betydelig geografisk spredning. Selv om utvalget er lite er avisene primærkilde for en vesentlig del av de publiserte meningsmålingene, og de inneholder mye av det som blir lest om meningsmålinger i norske aviser. En betydelig del av meningsmålingenes eventuelle innflytelse skriver seg således fra disse avisene.

Mine seks aviser er på noen måter atypiske. De har mer stoff om meningsmålinger enn de fleste andre avisene. De har flere originalpresentasjoner av nye målinger, noe som betyr grundigere opplysninger om undersøkelsene. De har bedre forutsetninger for å vurdere meningsmålinger, og omtalen av målingene holder et høyere faglig nivå enn i mange andre aviser. Og med unntak av Bergens Tidende har de færre lokale meningsmålinger enn enkelte andre aviser.

Utvalget er således ikke representativt for samtlige aviser, og konklusjoner trukket på grunnlag av dette materialet gjelder ikke uten videre for samtlige norske aviser. Utvalget har likevel en rimelig spredning: avisene har ulik politisk avskygning, det er både løssalgs- og abonnementsaviser, og det er i hvert fall èn avis utenfor Oslo.

PRESENTASJON AV MENINGSMÅLINGER

Sommerferien frem til midten av august er en stille politisk tid. Så også i valgår hvor det politiske liv omkring skolestart våkner opp til en hektisk valgkamp. Politiske meningsmålinger følger samme rytme, og høstens første meningsmålinger som viser partienes utgangspunkt foran valgkampen blir imøtesett med stor spenning.

I 1991 innledet partiene valgkampen i helgen 17./18. august, og Aftenposten presenterte den første meningsmålingen etter ferien lørdag 17. I 1993 var både partiene og målingene en uke tidligere ute: partiene startet opp i helgen 14./15. august, og de første meningsmålingene så dagens lys i Aftenposten fredag 13. og i Dagbladet lørdag 14. Deretter gikk det slag i slag frem til valgdagen, og mine aviser publiserte i alt 44 meningsmålinger i 1991, og 46 i 1993. I denne perioden kom det nesten daglig minst en måling, med en klar opptrapping frem mot valgdagen. Således så 15 målinger dagens lys den siste uken før de to valgene, og på selve valgdagen inneholdt avisene henholdsvis fire og fem undersøkelser.

Meningsmålingenes innhold

Politiske meningsmålinger om partier, politikere og politiske stridsspørsmål kan hensiktsmessig deles i fire hovedtyper:

  • –holdningsspørsmål, som setter politikkens saksinnhold i fokus.

  • –partibarometre, som fokuserer på styrkeforholdet mellom partiene.

  • –popularitetsmålinger, som fokuserer på politikernes popularitet.

  • –debattbarometre, som vurderer deltakerne i Tv-sendte debattprogram.

Avisenes meningsmålinger gir valgkampens saksinnhold beskjeden plass. I 1991 er det kun seks oppslag av denne art, hvorav fem i Aftenposten. Foruten to målinger av velgernes EF-holdning spør én om den viktigste rikspolitiske saken for velgernes partivalg, én om valget blir avgjort av lokal- eller rikspolitiske saker, én om velgernes syn på utviklingen på arbeidsmarkedet og én om et typisk Oslo-spørsmål (eiendoms-skatten). I 1993 er de 10 målingene i denne kategorien noenlunde jevnt fordelt mellom avisene, men temamessig med ett par unntak konsentrert om EU-saken.

Samlet sier disse målingene unektelig lite om folks holdninger til aktuelle saker; om deres prioritering av ulike saker; og om hvordan holdninger påvirker partivalget. I en tid hvor betydningen av politiske saker øker fordi stadig flere er ubundet av partiene, er det interessant å se hvor lavt avisene vektlegger slike spørsmål i sin journalistiske bruk av meningsmålinger. Det er også verd å merke seg at slike målinger særlig finnes tidlig i valgkampen, og at deres plassering og utforming er beskjeden.

Partibarometre har en helt annen posisjon i avisspaltene. I 1991 viste omtrent halvparten av meningsmålingene (24 målinger) styrkeforholdet mellom partiene, mens andelen i 1993 sank til vel 1/3 (17 målinger). Årsaken til de mange partibarometrene er delvis at fem byråer utarbeider månedlige partibarometre, slik at det også utenom valgkampen er en jevn strøm med partibarometre. Delvis en tosidig intensivering på grunn av valgkampen: det blir både gjennomført ekstra nasjonale målinger mot slutten av valgkampen, og målinger av styrkeforholdet på lokalt plan.

Den nasjonale intensiveringen finner først og fremst sted i Aftenpostens morgen-nummer som ved begge valg presenterer en ny måling hver uke den siste måneden før valget. De andre Oslo-avisene nøyer seg derimot med en ekstra måling like før valgdagen i tillegg til den ordinære augustmålingen, og Bergens Tidende konsentrerer seg om lokale målinger.

Den lokale intensiveringen er mest markert i 1991, og det er satsingen på lokale målinger ved dette valget som forklarer forskjellen i antall målinger mellom de to valgene. Det er særlig Bergens Tidende som vektlegger lokale meningsmålinger, og i 91-valgkampens to siste uker presenterer avisen en ny måling for Bergen hver annen dag. I 1993 begrenser avisen seg til to lokale målinger, men nå omfatter målingene også Hordaland og Sogn og Fjordane. Ved lokalvalget i 1991 fremstår Bergens Tidende således som lokalavis for Bergen. Den har ingen meningsmålinger fra andre kommuner i sitt dekningsområde, og den gjengir ingen resultater fra nasjonale målinger. Ved Stortingsvalget i 1993 er den lokale profilen mer avdempet, og avisen gjengir enkelte nasjonale meningsmålinger publisert i andre medier.

Oslo-avisene legger mindre vekt på det lokal aspektet, men Aftenpostens aften-nummer presenterer lokale Oslo-målinger foran begge valgene, og Arbeiderbladet gjørt det foran lokalvalget i 1991. Stoffvalg og markedsposisjon samsvarer således godt: Bergens Tidende vektlegger det lokale, Arbeiderbladet og Aftenposten kombinerer det lokale og det nasjonale, mens VG og Dagbladet konsentrerer seg om det nasjonale styrkeforholdet mellom partiene.

Meningsmålinger av politikernes popularitet har lange tradisjoner i personfokuserte politiske systemer, men har spilt en beskjeden rolle i Norge. Også i disse valg-kampene er det få målinger av denne art, de som finnes er uensartede, og det er bare en typisk popularitetsmåling. Det er en Scanfactmåling for VG i 1991 hvor velgerne angir sin sympati for partiledernes politiske synspunkter og arbeidsmåte. De øvrige målingene omfatter tre lokale 91-målinger fra Oslo om det nye byrådet: hvem ønsker velgerne som byrådsleder og hvilke partier bør danne byråd? Videre en måling fra hvert valg om velgernes tillit til partiene, to målinger fra 1993 om ønsket statsminister, og to målinger fra hvert valg om hvilke partier som 'vant' valgkampen.

Debattbarometre er et nytt element i opinionsjournalistikken. Avisene har riktignok lenge vurdert politikernes innsats i debatt- og utspørringsprogrammer. Mens slike vurderinger tidligere var å finne i radio- og Tv-spaltene, har de etter hvert fått en mer fremtredende plass, og er i dag et sentralt element i avisenes politiske journalistikk. Samtidig fortrenger velgernes synspunkter journalistenes egne vurderinger i løssalgspressen.

Hovedingrediensen i Dagbladets vurdering av deltakerne i de Tv-sendte folkemøtene i 1991 var 'folkets dom' gjennom meningsmålinger tatt opp umiddelbart etter sendingene, hvor de spurte tilkjennegav hvem de mente gjorde det best i debatten, og om debatten endret deres inntrykk av partiene. I 1993 følger VG opp, og nå blir deltakerne i de tre folkemøtene vurdert av to uavhengige meningsmålinger, som med et par-tre unntak gir nokså like resultater.

Dette kan fortone seg som et uvesentlig showpreget innslag i valgkampen, men så er neppe tilfelle. I USA hvor Tv-sendte dueller mellom presidentkandidatene har lange tradisjoner har det nemlig vist seg at slike meningsmålinger gir viktige tilbakemeldinger til kandidater og velgere (Kraus 1988: 109). Så er sannsynligvis også tilfelle i Norge, og i 1991 merket nok mange seg at 48 % kåret Arbeiderpartiets Matz Sandman som vinner av det første folkemøtet mens bare 6 % holdt på Høyres Astrid Nøkleby Heiberg, samtidig som Arbeiderpartiets sympati økte med 17 % mens Høyres minket like mye. Mange debattbarometre er derfor én faktor i opinionskampen, selv om det ikke så ut til å skade Arbeiderpartiet at deres deltaker på folkemøtet om EF i 1993 fikk dårlig skussmål både av velgerne og avisenes kommentatorer.

De nasjonale partibarometrenes sterke posisjon er et markant trekk ved avisenes meningsmålinger i de to valgkampene. Avisene inneholder få popularitetsmålinger, men ser vi de to siste kategoriene under ett kommer målinger av velgernes sympatier og antipatier på en klar annenplass. Taperen er det politiske saksinnholdet. Med unntak av EF-saken i 1993 er det få målinger av velgernes standpunkter i de sakene som er fremme i valgkampen. Avisenes meningsmålinger er således mer opptatt av kampen mellom partier og politikere, enn av innholdet i denne kampen.

Plassering og form

Plassering og presentasjonsform viser at meningsmålinger er godt valgkampstoff. Et nytt partibarometer opptar som regel minst en 1/3 side langt frem i avisen, og tabeller og grafiske illustrasjoner som sammenligner målingen med tidligere målinger skjerper lesernes oppmerksomhet fordi dette er sjelden kost i norske aviser. Bilder, farger, samt ledsagende intervjuer og kommentarer understreker stoffets viktighet.

Førstesideoppslag er heller ikke uvanlig. I VG og Dagbladet som selger på ett oppslag når meningsmålinger riktignok sjelden opp i konkurransen. 27. august 1993 forkynner imidlertid Dagbladets forside at 'Anne slo knockout på AP' (på det Tv-sendte folkemøtet om EF), og valgdagen presenterer avisen valgets vinnere og tapere ifølge MMI's partibarometer med bilder og store prosenttall. Arbeiderbladet som også har store førstesideoppslag, prioriterer derimot partipolitikk så høyt at meningsmålinger preger tre førstesider foran hvert valg. Aftenposten og Bergens Tidende med sammensatte førstesider priorierer forskjellig. Mens Aftenposten gir sine nasjonale målinger et markant oppslag, er Bergens Tidende mer selektiv. I 1991 refererer den således til tre av syv målinger: den første (nå starter målingene, følg med), den ene målingen hvor SV er større enn Høyre i Bergen (dette har ikke hendt før), og den siste (i dag er det valgdag).

Popularitetsmålinger og målinger av politiske holdninger har en mer beskjeden plassering. Unntaket er to førstesideoppslag i Arbeiderbladet i 1991, hvor store typer forkynner at velgerne foretrekker Rune Gerhardsen fremfor Michael Tetzschner som byrådsleder, og et sosialistisk byråd fremfor et borgerlig. Dagbladet legger derimot stor vekt på sine debattbarometre som begge årene beslaglegger en hel side med et fast og iøynefallende oppsett hvor velgernes rangering av deltakerne utstyrt med bilde og partisymbol er blikkfang.

Selv om publisering av meningsmålinger har et nyhetsmessig siktemål er det lett å gi ledsagende kommentarer en politisk vinkling fordi skillet mellom nøktern informasjon og subtil propaganda er flytende. Det er vanskelig å gi en presis karakteristikk av avisene på dette punkt, men materialet gir et nøkternt og balansert inntrykk. Tolkningene understreker viktige poeng uavhengig av politisk tendens, bruken av upublisert bakgrunnsmatriale virker lite tendensiøs, og sammenligninger med tidligere målinger rimelig nøkterne. Presentasjonen av meningsmålinger bærer i det hele lite preg av avisenes politiske preferanser.

Dette bekreftes når vi vender blikket fra innhold til presentasjonsform. Hverken oppslagenes størrelse eller plassering antyder at politiske vurderinger teller mer enn nyhetsmessige. To eksempler fra 1991 illustrerer imidlertid at vi i tillegg til avisens faktiske valg også bør vurdere hvordan de ville sett på alternative resultater. Aftenpostens forside presenterer sitt siste partibarometer før valget slik: 'SV øker, Hagen i motvind', ledsaget av store bilder av Solheim og Hagen. Overskriften er korrekt, men Høyre gikk mer tilbake enn Fremskrittspartiet. Det ville derfor vært like rimelig å brukt Kullmann Fives navn og bilde. 14. og 19. august preger meningsmålinger Arbeiderbladets førsteside. 'Oslo-folk vil ha Rune', og 'Velgerne ønsker Ap/SV-byråd' heter det med store typer. Begge deler korrekt, og oppslagene kan nok forsvares nyhetsmessig, men ville de sett slik ut hvis velgerne hadde foretrukket Michael Tetzschner og H/FRP? Eksemplene beviser ikke at politiske sympatier var avgjørende, men illustrerer hvor lite som skiller nyhetsmessige og politiske vurderinger.

Meningsmålinger er et mediebestemt innhold uten direkte tilknytning til konkrete hendelser, men som likevel konkurrerer med faktiske hendelser. Mot den bakgrunn vurderer avisene meningsmålinger som godt stoff som de gir høy prioritet.

Produktinformasjon

Meningsmålinger bygd på utvalgsundersøkelser gir ikke et entydig og udiskutabelt bilde av folkemeningen. Til det er feilkildene for mange. På den ene side er enhver meningsmåling beheftet med statistiske feilmarginer fordi det bare er et utvalg av befolkningen som medvirker. På den annen side kan spørsmålsformulering og andre forhold ved undersøkelsen lede svarene i bestemte retninger. Uten opplysninger om hvordan målingen er utført er det derfor umulig å foreta en selvstendig tolkning av resultatene, vurdere avisenes tolkning av dem og skille seriøse undersøkelser fra mindre seriøse (Miller et. al. 1991, Worcester 1991).

Hvor grundig avisene skal redegjøre for sine målinger kan selvsagt diskuteres, men de bør i hvert fall opplyse om oppdragsgiver, undersøkelsesperiode, spørsmålsformulering og statistiske feilmarginer (Paulsen & Njaastad 1993).

Kjennskap til oppdragsgiver kan synes uvesentlig, men for saksorienterte meningsmålinger hvor spørsmålsformuleringen betyr mye for resultatet er det viktig å vite om oppdragsgiver har spesielle interesser i saken. Når dette skrives er det for eksempel lett å tenke seg at tilhengere og motstandere av norsk EU-medlemskap vil formulere spørsmål i en meningsmåling ulikt. På dette punkt er det lite å utsette på norske aviser, som med få unntak angir oppdragsgiver (vanligvis avisen selv).

For å tolke politiske meningsmålinger i lys av aktuelle begivenheter er det nødvendig å vite når de er gjennomført. Tidsaspektet er særlig viktig foran valg hvor utviklingen av styrkeforholdet mellom partiene etter som valgkampen skrider frem står i sentrum, og hvor ulik bearbeidingstid medfører at undersøkelsene kan være gjennomført i en annen rekkefølge enn de blir offentliggjort. Også på dette punkt holder norske aviser stort sett mål: presentasjonen sier som regel når undersøkelsen er utført.

Derimot er avisene mindre nøye med å oppgi utvalgsstørrelsen. I 1991 er den riktignok oppgitt for samtlige målinger unntatt tre popularitetsmålinger i VG. I 1993 er situasjonen verre, idet nesten 1/3 av samtlige presentasjoner av nye meningsmålinger mangler denne opplysningen. Verst er VG/Scan-Fact hvor det synes å være tilfeldig om utvalgsstørrelse tas med eller ikke. Det er også bemerkelseverdig at denne opplysningen mangler for tre av Aftenpostens nasjonale partibarometre. Siden det er umulig å vurdere feilmarginenes størrelse uten å vite hvor mange som er intervjuet, er dette en betydelig mangel.

Statistiske feilmarginer er ikke bare knyttet til utvalgsstørrelse. Også utvalgsmetode spiller inn, og for partibarometrene er dessuten bruken av 'veie'-prosedyrer viktig (Zetterberg 1986). Den partifordelingen som avisene offentliggjør, er nemlig ikke identisk med de spurtes opplysning om antatt stemmegiving ved kommende valg. Utvalget blir også spurt om sin stemmegiving ved forrige stortingsvalg, og dette svaret hvor det er mulig å sammenligne utvalgets fordeling med valgresultatet, blir så brukt til å justere dagens partifordeling. Flere faktorer bestemmer således feilmarginene, og det burde være like selvsagt å angi dem som å oppgi utvalgsstørrelsen.

Så er imidlertid ikke tilfelle. I 1991 oppgav riktignok Aftenposten de statistiske feilmarginene for de fleste av sine undersøkelser og Arbeiderbladet for et par av sine. I de øvrig avisene er denne opplysningen fraværende, og i 1993 er den heller ikke å finne i Aftenposten og Arbeiderbladet. Publikum får således dårligere informasjon i 1993 enn i 1991, og lesere uten innsikt i utvalgsundersøkelser får ikke vite at Dagbladets debattbarometre som omfatter knappe 300 personer har langt større feilmarginer enn nasjonale partibarometre som omfatter ca 1000 personer.

Små endringer i en spørsmålsformulering kan være avgjørende for svarfordelingen, og publisering av meningsmålinger uten spørsmålsformulering er utillatelig. Det er imidlertid ikke uvanlig, og alle avisene presenterer både i 1991 og 1993 målinger uten å oppgi spørsmålet som ligger til grunn. Kjennskap til spørsmålet er viktig også for partibarometre selv om det her tilsynelatende er få måter å spørre på. Det er imidlertid ikke det samme å spørre om hvordan folk vil stemme 'hvis det var stortingsvalg i morgen', som om hvordan de vil stemme 'ved det kommende lokalvalget'. Dette bekreftes av en MMI-undersøkelse fra 1991 hvor samme utvalg fikk begge spørsmålene, med moderate, men merkbare forskjeller.

Avisene tar altså ikke tilbørlig hensyn til at utvalgsundersøkelser er beheftet med statistiske feilmarginer, de slurver en del med spørsmålsformuleringene, men forøvrig gir de leserne de viktigste opplysningene om sine meningsmålinger.

Avisenes tolkninger

Diskusjonen ovenfor viser at lesere med innsikt i spørreundersøkelser med visse unntak kan foreta selvstendige vurderinger av avisenes meningsmålinger. Lesere uten slike kunnskaper − og det er de fleste − må stole på avisenes tolkninger. Neste spørsmål blir derfor om avisene tar tilbørlig hensyn til de faglige forutsetningene.

Avisenes kommentarer til meningsmålinger legger liten vekt på at resultatene bare kan generaliseres til hele befolkningen innenfor bestemte statistiske feilmarginer. Som regel blir resultatene kommentert slik de fremstår: usikkerheten blir sjelden problematisert, og det er få forbehold mot direkte tolkninger (Ståhl 1983:95). Typiske eksempler er utsagn som 'Høyre beveger seg fortsatt nedover' i Bergens Tidende 29/8 1991 når partiet går tilbake fra 22.0 % til 20.8 %. Og i Aftenposten 20/8 1993: 'Arbeiderpartiets oppslutning øker med 1.2 prosentpoeng' og 'FRP går frem med 1. 4 prosentpoeng'.

Med slik klokkertro på utvalgstallene er det ikke overraskende at avisene legger uforholdsmessig stor vekt på små forskjeller, både innen samme måling og mellom ulike målinger. Således hevder Bergens Tidende 5/9 1991 på første side at 'SV er større enn H i Bergen', når oppslutningen om partiene er 17, 5 og 17,1 %. Større i utvalget, men større i befolkningen? Og da Arbeiderpartiet noen dager tidligere (29/8) fikk 31.9 % på avisens måling for Bergen, fremhevet avisen partiets potensiale, og fortsatte: 'Men resultatet er dårligere enn ved forrige kommunevalg'. Med 32.1 % ved dette valget er det riktige selvfølgelig at partiet lå likt med forrige kommunevalg.

Avisenes neglisjering av feilmarginene har også andre konsekvenser. For det første tar kommentarene lite hensyn til utvalgets størrelse. Resultatene blir tolket likt enten utvalget er 300 eller 1200, selv om feilmarginene i det første tilfellet er dobbelt så store som i det andre. Dernest refererer avisene ofte til fordelingen i små undergrupper som det er vanskelig å si noe fornuftig om. I 1991 vurderer f. eks. Aftenposten populariteten til de to kandidatene som byrådsleder i Oslo hos de ulike partienes velgere, noe som gir liten mening for de fleste partiene med et utvalg på 413 personer.

Resultatene blir også ukritisk brukt til mandatberegninger. Interessen for å omgjøre partienes relative oppslutning til mandatfordelinger er forståelig, men det er ikke så enke lt som avisene gir inntrykk av. Når resultatene er beheftet med feilmarginer på 2-4 %, er det hasardiøst å anslå hvilke partier som får de to-tre siste mandatene i fylkesting og bystyrer. Det er følgelig meningsløst når Arbeiderbladet valgdagen i 1991 forteller leserne at SV har sistemandatet i Oslo, seks stemmer foran Arbeiderpartiet, i følge en mandatberegning på grunnlag av dagens meningsmåling (600 personer).

Avisenes kommentarer til meningsmålingene er utvilsomt for ukritiske. De bør i større grad frigjøre seg fra 'et tall er et tall' prinsippet, og heller fokusere på meningsmålingenes egentlige budskap i sine kommentarer.

Politiske meningsmålinger har en sentral plass i avisenes valgkampstoff. Tolkingene er likevel lite sensasjonspreget, kommentarene har jevnt over et nøkternt preg, og de er lite farget av avisenes politiske sympatier. Resultatene blir imidlertid fremstillt som mer absolutte enn hva de faktisk er, og det kan synes å være i strid med gjengs journalistisk tankegang å ta forbehold, og påpeke at tall ikke er så eksakte som en skulle ønske (Ismach, 1984).

MENINGSMÅLINGER SOM KOMMENTARSTOFF

Avisenes befatning med meningsmålinger begrenser seg ikke til presentasjonen av dem. Resultatene blir også brukt i kommentar- og reportasjestoff. I 1991 var vel 40 % av 160 referanser til meningsmålinger oppslag om nye målinger, mens de resterende knappe 60 % var sekundær bruk knyttet til annet politisk stoff. I 1993 var andelen sekundær bruk økt til knappe 70 % av 330 referanser. Fordoblingen av innslag om meningsmålinger fra 1991 til 1993 skyldes altså først og fremst en betydelig økning i sekundær bruk av dem.

Fasit-henvisninger

Sekundæroppslagene har varierende omfang, og mange er korte henvisninger som i ett par setninger konstaterer hva meningsmålingene forteller. Slike henvisninger fastslår vanligvis en faktisk situasjon som støtter avisens eget syn. Det kan være for å forklare et partis situasjon under valgkampen (Dagbladet 24/8-91: 'Stemningsbølgene og meningsmålingene kan tyde på at også årets valg ender som et av etterkrigstidens dårligste valg for AP'); for å underbygge omtalen av en politiker (VG, 26/8-91: 'Akkurat nå kjenner Anne medvinden fra gode meningsmålinger og godt oppmøte på partiets arrangement'); eller for å underbygge avisens bedømming av den politiske situasjonen (Aftenposten, morgen, 27/8-91: 'Ikke minst gjelder det landets hovedstad, hvor alle meningsmålingene indikerer at fordelingen av en håndfull stemmer kanskje vil avgjøre hvem som skal styre byen de neste fire årene').

Slike fasitpregede referanser til meningsmålinger har tiltatt, og utgjør i 1993 nesten 60 % av all sekundærbruk, mot bare 45 % i 1991. Denne bruken kan virke uvesentlig, og luker vi ut slike henvisninger blir bruken av meningsmålinger sterkt redusert. I all uskyldighet er slik bruk likevel viktig. På den ene side understreker den avisenes tro på meningsmålinger, som tydeligvis er en håndfast realitet de forholder seg til, og som begrenser deres mulighet til selv å definere den politiske virkeligheten. På den annen side blir meningsmålingene synliggjort gjennom stadige henvisninger, som understreker deres betydning og troverdighet.

Fasit-referanser til meningsmålinger er mest vanlig i reporasjer fra valgkampen og i omtale av sentrale politikere, men finnes i økende grad også i ledere og andre kommentarartikler. I 1993 har således Arbeiderbladet slike referanser til meningsmålinger i 13 ledere og VG i 9. Og mens løssalgsavisene Dagbladet og VG har større fasitbruk enn de andre avisene i 1991, er forskjellen mellom avisene liten i 1993.

Hvis vi ser bort fra korte fasithenvisninger gjenstår ca 50 oppslag i 1991 og ca 95 i 1993 som grundigere bruker, henviser til, eller kommenterer meningsmålinger. I 1991 er ca 1/3 av disse i reportasjer og nyhetspregede artikler og ca 2/3 i ledere og kommentarartikler, mens fordelingen på de to kategoriene er nokså jevn i 1993.

Politiske reportasjer

Bruken av meningsmålinger i politiske reportasjer har et lite enhetlig preg, men er nokså jevnt fordelt på avisene unntatt VG, som nesten ikke har slike innslag. Disse oppslagene er av tre typer. For det første er det noen faktapregede oppslag hvor meningsmålingen stadfester en situasjon som brukes videre i reportasjen. Denne varianten skiller seg lite fra fasitpregede minihenvisninger bortsett fra at meningsmålingen har en mer fremtredende plass.

For det andre er det referanser til meningsmålinger i personreportasjer, hvor politikere blir konfrontert med positive eller negative resultater. Et godt eksempel er Dagbladets reportasje 8/9-91 om valgkampens vinnere Erik Solheim og Anne Enger Lahnstein, hvor sistnevnte uttaler 'jeg er glad og håper inderlig at valgresultatet blir som meningsmålingene'. Heller ikke i disse oppslagene spiller meningsmålingene en fremtredende rolle, men de utgjør noen ganger en viktig del av reportasjen. For det tredje retter noen få reportasjer søkelyset mot meningsmålingene i seg selv. Således har Arbeiderbladet 3/9-1991 en reportasje om meningsmålernes hektiske arbeid under valgkampen, og 25/8-1993 har Aftenposten en kritisk artikkel om meningsmålingenes seriøsitet.

Sett under ett har referansene til meningsmålinger i avisenes reportasjestoff et orienterende og analyserende preg. Bruken av meningsmålinger gir sjelden reportasjene partipolitisk slagside i en bestemt retning eller et mer vurderende preg. Avisenes reportasjemessige bruk av meningsmålinger synes tvert i mot å hvile på tilfeldigheter: de hentes frem når det er bekvemt for å fastslå en politisk realitet, og når de kan brukes til å konfrontere politikere med et behagelig eller ubehagelig resultat.

Kommentarer og ledere

Avisenes bruk av meningsmålinger i kommentarstoff kan deles i tre hovedtyper: intervjuer, valgkommentarer og ledere. Intervjuet er tatt med her fordi politikerintervjuer direkte knyttet til meningsmålinger ofte har en kommenterende form. Bergens Tidende intervjuer således systematisk en lokalpolitiker i tilknytning til sine lokale meningsmålinger, og andre aviser kobler fra tid til annen politikerintervjuer til presentasjonen av nye meningsmålinger.

Politikerintervjuer fremfører ikke avisens meninger på samme måte som ledere og kommentarer, men gir politiske vurderinger som skiller seg lite fra mange redaksjonelle kommentarer, selv om de avgrenser seg til politikerens eget parti. De er også innholdsmessig avgrenset. Noen ganger på grensen til det intetsigende fordi politikerne har lært seg en nøktern holdning til meningsmålinger. De jubler ikke lenger uhemmet over fremgang, og trøster seg med at meningsmålinger ikke er valg når det går dårlig. I 93-valgkampen uttrykte f. eks. høyrelederne beundringsverdig lenge at valgresultatet kunne bli bedre enn antydet av negative meningsmålinger. Slike intervjuer gir heller ikke grundige analyser. De begrenser seg som regel til enkle forklaringer på partiets stilling på den aktuelle målingen; på hva innsatsen under valgkampen har betydd for resultatet; og på utsiktene for valgutfallet. Slike intervjuer er derfor den minst viktige delen av avisenes kommentarstoff på dette felt.

Samtlige aviser unntatt Aftenposten bruker resultater fra meningsmålinger i politiske kommentarartikler. Bergens Tidende gjør det systematisk gjennom redaksjonelle kommentarer knyttet til presentasjonen av sine lokale målinger, de andre avisene gjennom sporadisk bruk av meningsmålinger i ulike politiske kommentarartikler. Det er to viktige kjennetegn ved denne bruken.

På den ene side tar kommentarene opp konkrete spørsmål direkte koblet til meningsmålingene. Når målingene i 1991 viser at Arbeiderpartiet stamper i motgang undres avisenes kommentator hvorfor partiet ikke gjør det bedre, noe de under andre forhold, burde ha gjort. Og når de i 1993 viser at Senterpartiet blir valgets store vinner, vurderer avisene hva denne fremgangen skyldes. På den annen side tar kommentarene opp generelle tendenser ved valgkampen som meningsmålingene belyser. De diskuterer hva det betyr at velgernes partiloyalitet er lav, og at de uttrykker stor usikkerhet med hensyn til valg av parti. Og de reflekterer over det spennende valget som står for døren, og hvilke politiske alternativ valgnatten kan gi.

Kommentarenes fellesnevner er lett synlig. De har for det første en forklarende karakter. Med utgangspunkt i meningsmålingenes beskrivelse av den politiske situasjonen drøfter de hvilke faktorer som ligger bak denne utviklingen. Hvorfor vinner SV i 1991 selv om de har markert seg dårlig i valgkampen, og hvorfor er loyaliteten særlig lav hos Fremskrittspartiets velgere? For det andre har de en retrospektiv karakter. Kommentatorene er mer opptatt av de prosesser som har ledet frem til den partikonstellasjonen meningsmålingene beskriver, enn å analysere hvilke politiske konsekvenser partiutviklingen kan ha for landets fremtidige politiske kurs. Og for det tredje har kampen om velgernes stemmer forrang fremfor politikkens innhold. Det blir skrevet langt mer om styrkeforholdet mellom partiene, enn om de politiske spørsmål som preger kampen mellom dem.

Lederne gir uttrykk for avisenes offisielle syn på aktuelle samfunnsspørsmål. Her kommenterer avisen aktuelle saker, gir råd om hvordan ulike saker bør håndteres og anviser sine løsninger på små og store problemer. Meningsmålinger er ikke et yndet tema for avisenes lederskribenter, men i begge valgkampene er meningsmålinger hovedingrediens i 10-12 ledere, de fleste mot slutten av valgkampen. Med så få ledere er det vanskelig å peke på entydige tendenser. Det er imidlertid mulig å skimte tre varianter i ledernes behandling av meningsmålinger.

For det første har noen ledere en nøktern 'slik er situasjonen'-form, som beskriver det politiske kartet når valget nærmer seg. Alle aviser er representert i denne kategorien, men noen ganger kombinert med anvisninger av de oppgaver ett eller flere partier står ovenfor. Riktignok mer i en refererende og analytisk, enn i en agiterende tone. Således konstaterer Aftenpostens leder 11/9-93 etter en redegjørelse for forholdet mellom Arbeiderpartiet og Høyre: 'Men uansett hvordan stemmene fordeler seg er utfordringen for Høyre å gjenreise et realistisk og regjeringsdyktig alternativ. ' Også et par VG-ledere i 1991 som tar opp meningsmålingenes påvisning av liten politisk interesse og en forventet lav valgdeltakelse passer inn i denne kategorien.

For det andre har enkelte ledere en 'slik kommer det til å bli'-form, som antyder hva folk kan vente seg hvis valget gir bestemte resultater. Denne kategorien er tydelig representert i to av Aftenpostens ledere i 1991. Den ene skisserer hvor mye vanskeligere det blir i Oslo med et sosialistisk styre med et uansvarlig RV på vippen, enn med et borgelig styre med et ansvarlig KRF i samme posisjon. Den andre reflekterer med bakgrunn i en meningsmåling om Oslo-folks holdninger til eiendomsskatten over utsiktene til en uønsket skatteøkning med sosialistisk flertall.

For det tredje er betraktninger om konsekvensene av ulike valgutfall ofte knyttet til en 'hvordan forholde seg'-form, som anviser botemidler for å unngå denne situasjonen. I 1991 er denne koplingen tydelig i Aftenpostens ledere som understreker at bare en sterk borgelig mobilisering kan forhindre den situasjonen avisen advarer mot. Lignende politiske anbefalinger finnes også i mer tilsløret form, f.eks. i Dagbladets leder 15/8-91 om styrkeforholdet i Oslo, hvor avisen utlegger hvor lett spillerom Arbeiderpartiet burde ha etter høyre-byrådets økonomiske fallittbo.

Denne inndelingen viser at ledere med utgangspunkt i meningsmålinger inneholder både analytiske elementer preget av nøkterne beskrivelser, og normative elementer preget av politiske vurderinger og anbefalinger. Disse elementene finnes sjelden i rendyrket form, og den enkelte leder inneholder som regel en blanding. Det ligger imidlertid i sakens natur at ledere uttrykker meninger, om ikke alltid av partipolitisk art.

Henvisninger til meningsmålinger er altså hyppig å finne i avisenes øvrige stoff, og omfanget av slik sekundærbruk øker merkbart fra 1991 til 1993. En vesentlig del er imidlertid korte henvisninger hvor referansen til meningsmålingen kun har en fasitrolle som konstaterer en politisk situasjon. Den øvrige bruken gjør mer av seg, men det er vanskelig å finne en underliggende systematikk. Tvert i mot synes det å være et betydelig element av tilfeldighet. Meningsmålinger blir trukket frem når de utgjør et rimelig utgangspunkt for en aktuell kommentar, når de gir ryggdekning for politiske vurderinger, og når de støtter bestemte beskrivelser av den politiske utviklingen.

Selv om det finnes eksempler på politisk utnyttelse av meningsmålinger, er hovedinntrykket at den videre bruken av dem antar en nyhetskommenterende heller enn en normativ politisk form. Avisene utnytter i liten grad meningsmålinger som redskap i sin politiske agitasjon.

MENINGSMÅLINGER OG DEMOKRATISKE PROSESSER

Analysen ovenfor viser at meningsmålinger har en sentral plass i avisenes politiske stoff, og deres potensielle betydning favner både over opinionsprosessene i seg selv, politikkens innhold, politiske ledere og publikum (Teer & Spence 1973). Men selv om meningsmålinger således er et sentralt element i den politiske diskurs, er det likevel et åpent spørsmål om de er et uskyldig leketøy i den demokratiske sandkasse eller et viktig element i kampen om politisk makt.

Opinionsprosessenes virkemåter

Viktigst på lang sikt er muligheten for at meningsmålinger endrer de prosesser som binder den enkelte velgers individuelle holdninger og samfunnets kollektive opinion sammen. Ifølge Ginsberg (1989) skjer det gjennom fire ulike utviklingstendenser.

For det første endrer utstrakt bruk av meningsmålinger opinionens innhold. Gjennom meningsmålinger blir opinioner organisert og publisert, uten at den enkelte borger behøver å vise personlig initiativ og bruke ressurser for å fremme sitt syn. Dette reduserer engasjementsterskelen. Det kreves mindre for å ta del i opinionen, og samfunnets opinionsklima får et bredere grunnlag. Tidligere forskning har påvist en klar sammenheng mellom politisk engasjement og holdningsintensitet, slik at de som deltar i samfunnsdebatten har mer ekstreme holdninger enn de som ikke gjør det (Lane & Sears 1964). Det er sannsynlig at opinionsprosesser med meningsmålinger som et viktig innslag får en annen profil enn opinionsprosesser uten et slikt innslag, og at moderate deler av opinionsbildet styrker sin posisjon på bekostning av ytterliggående. På denne måten beveger offentlig opinion seg fra å være et frivillig fenomen i retning av å bli et subsidiert fenomen.

For det andre endrer meningsmålinger opinionens uttrykksformer. Bare holdninger som gjøres til kjenne former samfunnets opinionsklima, noe som tidligere forutsatte aktiv deltakelse i det politiske liv. Gjennom meningsmålinger blir holdninger felleseie uten utfoldelse av slik aktivitet, og trer frem for offentligheten før de manifesterer seg i atferdsmessige former. Velgerne får dermed bedre oversikt over politiske alternativer, og myndighetene mulighet til å forholde seg til fremvoksende holdninger på et tidlig tidspunkt. Opinionen får altså en mer håndterlig form, og dreiingen fra et atferdsorientert fenomen til et holdningsorientert fenomen bidrar til å ufarliggjøre den.

For det tredje endrer meningsmålinger opinionens sosiale basis. Tradisjonelt har folkemeningen kommet til uttrykk gjennom organisert politisk aktivitet, og organiserte interesser har benyttet sin kunnskap om opinionen som en politisk ressurs. Fremveksten av meningsmålinger svekker organisasjonenes posisjon som fortolkere av opinionen og åpner for friere meningsflyt. Denne utviklingen skaper et mer direkte og representativt bilde av opinionen, men en opinion uten sosial forankring er mindre slagkraftig enn en opinion med et forankringspunkt som aktivt bruker den. Dermed reduseres betydningen av sosial nærhet mellom ledere og velgere, fordi allment tilgjengelige meningsmålinger delvis erstatter den kontakt som tidligere var nødvendig for å være à jour med stemninger i befolkningen. Meningsmålinger bidrar altså til å dreie opinionen fra et gruppeorientert fenomen til et individorientert fenomen.

Og for det fjerde endrer meningsmålinger kontrollen over opinionen. I samfunn uten meningsmålinger former borgernes eget initiativ opinionens innhold, og avgjør hvilke saker som preger opinionsbildet. Meningsmålingenes innhold blir bestemt av offentlige myndigheter, organisasjoner, medier og andre ressurssterke aktører, som dermed tar noe av initiativet og innflytelsen fra borgerne. Resultatet kan bli en avgrenset offentlig debatt som i mindre grad enn tidligere, tar opp saker folk ønsker at de styrende skal befatte seg med, og i større grad saker styresmaktene ønsker å vite noe om. På denne måten kan meningsmålinger bidra til å dreie opinionen fra et spontant fenomen til et fremprovosert fenomen.

I hvilken grad slike tendenser gjør seg gjeldende i norsk samfunnsdebatt er vanskelig å si, men en offentlig opinion formidlet av meningsmålinger er neppe identisk med en offentlig opinion testet gjennom meningsutveksling med andre (Cantril 1991). Utviklingen kan derfor gi opinionsprosessene et mer forutsigbart, mindre slagkraftig og tammere preg (Roll & Cantril 1972). Det er også grunn til å spørre om meningsmålinger er i ferd med å bli en ny kanal for politisk representativitet. Kan en tenke seg at holdninger tilkjennegitt gjennom meningsmålinger blir tillagt større vekt som uttrykk for folkets vilje, enn holdninger tilkjennegitt gjennom den numeriske og den korporative kanal?

Politikkens innhold

Meningsmålingenes betydning for politikkens innhold kommer på den ene side til uttrykk gjennom deres påvirkning av samfunnsdebattens dagsorden (Zetterberg 1986). Dette skjer ved at meningsmålinger viser hvilke spørsmål det er viktig å forholde seg til, og ved at de bringer nye saker og problemstillinger hurtig inn i samfunnsdebatten. På den annen side gjennom medienes journalistiske håndtering av meningsmålingene, som preges av tre generelle trekk.

Mediene prioriterer for det første politikkens konkurranseaspekt fremfor dens innhold. Meningsmålingene er mer opptatt av forholdet mellom politikkens aktører enn av dens saksinnhold, og deres hovedanliggende er ulike avskygninger av spørsmålet 'hvem vinner'? Hvilke partier er på fremmarsj, og hvilke kjemper i motgang? Hvilke politikere gjør det godt i politiske dueller og scorer poeng hos velgerne, og hvem må luske hjem og forberede seg bedre til neste gang? Politikkens vinnere og tapere blir viktigere enn innholdet i morgendagens politikk, og taktikk, regi og konflikter kommer i fokus (Holley 1991). Herav følger at velgerne blir bedre oppdatert om valgkampens forløp, enn om hva kampen dreier seg om.

For det andre prioriterer mediene motsetninger og konflikter fremfor enighet og samarbeid. En viktig grunn for avisenes satsing på meningsmålinger synes å være at de fremhever politikkens motpoler og de motsetninger som preger kampen om velgernes gunst. Kontrast blir derfor en viktig ledesnor. Spørsmål som synliggjør frontene mellom partiene blir vektlagt, og politikere i klar motsetning til hverandre blir fremhevet på bekostning av politikere med vilje til kompromisser. Mediene bruker sjelden meningsmålinger til å gå bak enkle, iøynefallende motsetninger for å forklare opinions-bildet, og hvorfor meningsmålingene viser de forskjeller de gjør.

Og for det tredje behandler avisene meningsmålinger som hendelser hvor aktualitet er viktigst, ikke som prosesser hvor innholdet er viktigst (Crespi 1988). Med sin tilsynelatende numeriske presisjon er meningsmålinger godt tilpasset medienes vektlegging av det konkrete og håndfaste, og de blir presentert i et reportasjeperspektiv knyttet til dagen i dag. På denne måten nedtoner avisene meningsmålingenes rolle som uttrykk for befolkningens holdninger til aktuelle samfunnsspørsmål. Deres betydning er ikke hva de forteller om velgernes holdninger og vurderinger slik de formes av den politiske debatt, men deres evne til å presentere stadig nye øyeblikksbilder. I et slikt perspektiv taper nødvendigvis en analytisk og prosessorientert tilnærming for en nyhetspreget og dagsaktuell tilnærming.

Samlet betyr dette at avisenes journalistiske behandling av meningsmålingene gir det politiske innholdet et person-, konflikt- og hendelsesorientert preg, samtidig som mediene bruker meningsmålinger til å lage egne politiske nyheter (Gollin 1987).

Politiske ledere

Heller ikke politikerne er uberørt av meningsmålingenes fremvekst. De fleste følger meningsmålingene med stor interesse, og få er uberørt av deres bilde av opinionen. Denne påvirkningen gjør seg sannsynligvis først og fremst gjeldene på to måter.

På den ene side påvirker meningsmålingene partienes innsatsvilje og moral (Holmberg & Petersson 1980). Meningsmålinger som viser at et parti har fremgang og at velgerne slutter opp om dets politikk, har positiv innvirkning på partiets innsats. I en slik situasjon er det lett å mobilisere medlemmer og sympatisører til frivillig innsats, det er inspirerende å drive valgkamp med støtte i gode meningsmålinger, og lett å argumentere for en politikk i medvind. Motsatt er det tungt å forsvare en politikk på vikende front. Dårlige meningsmålinger sprer lett en mismodig stemning blant ledere og menige partimedlemmer, får selv de ivrigste til å tvile på nytten av intenst arbeid, og fører ofte til hektisk søken etter lettvindte veier til ny fremgang. På denne måten kan meningsmålinger både vitalisere og demoralisere partienes innsats.

På den annen side påvirker meningsmålinger innholdet i partienes valgkamp. Selv om norske partier sjelden utformer sine overordnede strategier på grunnlag av meningsmålinger, er de utvilsomt én viktig korrigerende faktor når de under valgkampen legger opp sitt videre arbeid (Eide 1991). Det blir viktig å forholde seg til meningsmålingenes innhold, både gjennom oppfølging av målinger som kan utnyttes til partiets fordel og gjennom (bort)forklaringer av målinger som går i partiets disfavør. Meningsmålingene svekker således politikernes kontroll over valgkampens forløp, og de må vurdere hvordan politiske utspill påvirker senere målinger til partiets gunst eller ugunst (Cantril 1991). På denne måten blir tidshorisonten forkortet. Det er ikke bare valgdagen som teller, men også meningsmålingene underveis.

En valgkamps forløp kan aldri forutsies, og ingen politiske partier kan følge sine strategier fullt ut. Meningsmålinger tydeliggjør bedre enn andre kilder velgernes vurderinger av politikernes innsats og gir signaler som ingen partier kan overse.

Publikum

Til tross for virkninger av den art som er skissert ovenfor, er det meningsmålingenes mulige betydning for folks stemmegiving som preger offentlig debatt. Mange er bekymret for at publisering av meningsmålinger skal påvirke valgresultatet, og i Frankrike er det innført lovforbud mot publisering av meningsmålinger den siste uken før valget (Gerstlѐ 1991).

To faktorer danner kjernen i dette spørsmålet. For det første partienes tendens på meningsmålingene, hvor motsetningen går mellom partier i fremgang og partier i tilbakegang. For det andre velgernes reaksjoner, hvor motsetningen går mellom økt støtte til partiet og sviktende oppslutning om det. Sett i sammenheng gir dette fire mulige utfall, slik figuren nedenfor illustrerer (Holmberg & Petersson 1980).

Mulige reaksjoner:

Tendens i målingen:I favør av partietI disfavør av partiet
Partiet
øker
Band-
wagon
Gratis
passasjer
Partiet går
tilbake
Under-
dog
Selv-
profeti

Tanken om en Bandwagon-effekt bygger på forestillingen om at folk ønsker å være på den vinnende siden, og at fremgang skaper fremgang gjennom tilhengernes forbilde for andre velgere. Underdog-effekten som utgjør Bandwagon-effektens motsats, bygger på forestillingen om at tapere får sympati, og at motgang skaper kampvilje hos tilhengerne som møter mannsterkt frem for å berge det som berges kan. Gratis-passasjer-effekten bygger på forestillingen om at det er lett å ta en seier på forskudd, og at folk blir sittende hjemme fordi de tror at deres stemme ikke trenges. Selvprofeti-effekten bygger på forestillingen om at folk oppfatter det som bortkastet bryderi å støtte partier med små muligheter til å nå frem i kampen om velgerne gunst. De to siste effektene representerer med andre ord to mulige feilslutninger. De som tror at deres innsats er unødvendig innkasserer seieren før den er vunnet, mens de som ikke tror det nytter å delta, gir opp kampen før den er tapt (Hernes 1986).

Mens de to første effektene er mye diskutert i internasjonal faglitteratur, har de to siste fått liten oppmerksomhet. Forskning gir imidlertid liten støtte til slike effekter, selv om ett par nyere amerikanske og engelske undersøkelser har funnet en moderat bandwagon-effekt (McAllister & Studiar 1991; Skalaban 1988; West 1991). Det er imidlertid usikkert hvor langt resultatene kan generaliseres, og flere forhold bidrar til å forklare hovedtyngden av negative resultater.

Hvis meningsmålinger skal påvirke valgutfallet må velgerne kjenne resultatene og vurdere deres betydning. Selv om meningsmålinger har en sentral plass i avisene, antyder enkelte funn fra andre land at mange velgere ikke gjør det (Holmberg & Petersson 1980: 223). Dernest må tendensen være så tydelig at det ikke er tvil om hvilke(t) parti(er) som er på fremmarsj, og hvilke(t) som er i tilbakegang. Ved enkelte valg er det lett å peke på vinnere og tapere, mens det ved andre er vanskelig. Det er også viktig å huske at dette gjelder individuelle psykologiske og taktiske reaksjoner som bare gir merkbare kollektive utslag dersom velgerflertallet reagerer likt. Det er sjelden tilfelle. Således kan en tenke seg at usikre velgere støtter partier i fremgang (band-wagon), at sterke partisympatisører er ekstra oppsatt på å støtte partier i tilbakegang (underdog), og at svake partisympatisører ikke anstrenger seg for å støtte partier som synes å gjøre det godt uansett (gratispassasjer).

Av dette følger at vi vet lite om hva publisering av meningsmålinger betyr for norske velgeres stemmegiving. Men selv om det ikke er grunnlag for påstander om bestemte velgerreaksjoner i meningsmålingenes kjølvann, har resultatene rimeligvis betydning for noen velgere (Kavanagh 1981). For det første kan meningsmålinger være en støtte for små partier ved at de synliggjør deres eksistens, og viser at de kan være et alternativ å satse på. Dernest kan de vise velgerne hvordan de kan stemme mest mulig effektivt ut fra en helhetsvurdering av den politiske situasjonen. Og de kan som en konsekvens av dette oppmuntre til taktisk stemmegiving (Lang & Lang 1984).

At det ikke er mulig å påvise entydige virkninger på foks stemmegiving betyr ikke at publisering av meningsmålinger er uten betydning. Påvising av slike effekter forutsetter at det er mulig å isolere betydningen av meningsmålinger fra betydningen av andre faktorer som virker i valgkampen. I praksis er det neppe mulig. Omfanget av slike effekter varierer også så mye fra valg til valg at det ikke eksisterer entydige mønstre. Selv små, usystematiske effekter er imidlertid viktige ved jevne valg.

Offentlig debatt om meningsmålingenes betydning har fokusert på virkningene på velgernes stemmegiving. Dette er bare én side ved deres mulige betydning i samfunnet, og denne fokuseringen innsnevrer perspektivet på en uheldig måte. For det første fordi meningsmålingenes påvirkning av andre aspekter ved det politiske liv trolig er viktigere enn deres påvirkning av velgerne. Dernest fordi indirekte påvirkning av velgerne via de øvrige aspektene trolig er viktigere enn direkte påvirkning av stemmegivingen. Ingen av disse påstandene kan imidlertid belegges empirisk.

AVSLUTNING

Meningsmålinger utgjør et markant innslag i dagens valgkamp. På den ene side får de betydelig oppmerksomhet som nyhetsstoff, og det er i stor grad mediene selv som finansierer dem. På den annen side blir det i økende grad referert til undersøkelsene i politisk kommentar- og reportasjestoff. Referansene har imidlertid ofte et fasitpreg hvor resultatene først og fremst fastslår hvordan det politiske terrenget ser ut. Avisene synes i liten grad å bruke meningsmålinger i en bevisst politisk strategi, og det er ingen tydelige variasjoner mellom de avisene jeg har undersøkt, hverken reportasjemessig eller meningsmessig.

For avisenes politiske rolle er meningsmålinger et tveegget sverd. På den ene side begrenser de avisenes virkelighetsfortolkning, fordi deres vurderinger må holde seg innenfor de tendenser meningsmålingene dokumenterer. Når partibarometrene viser et parti i tilbakegang, kan selv ikke den ivrigste partiavis med troverdigheten i behold fortelle om partiets lyse utsikter ved valget. På den annen side er meningsmålinger et mediestyrt stoff uten direkte kopling til faktiske begivenheter. Avisene bestemmer selv hvilke meningsmålinger de skal offentliggjøre, og når det skal skje. På den måten har avisene et redskap som gir innflytelse over valgkampens forløp.

Politiske meningsmålinger har kommet for å bli, og omfanget blir neppe mindre ved kommende valg. Vi vet fortsatt lite om betydningen for ulike politiske aktører, men meningsmålinger er et element i politikken hvor veien fra veiledning til villedning er kort hvis ikke meningsmålere og journalister behersker sitt håndtverk. Denne undersøkelsen har vist at avisene på viktige punkter ikke bør være fornøyd med innsatsen.

REFERANSER

Bø, Jan Ivar (1994) Meningsmålingar i pressa. Hovedoppgave ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo.

Cantril, Albert (1991) The Opinion Connection. Washington; CQ Press.

Crespi, Irving (1988) Public Opinion, Polls, and Democracy. Boulder: Westview Press.

Eide, Martin (1991) Medievalgkamp. Oslo: TANO.

Gerstlѐ, Jacques (1991) 'Election Communication in France' i Fletcher (ed. ): Media, Election and Democracy. Toronto: Dundurn Press.

Ginsberg, Benjamin (1989) 'How Polling Transfom Public Opinion' i Margolis & Mauser (eds): Manipulating Public Opinion. Pacific Grove: Brooks/Cole.

Gollin, Albert (1987) 'Polling and the News Media' i Public Opinion Quarterly; vol 51.

Hellevik, Ottar (1972) Gallupdemokratiet. Oslo: Det norske samlaget.

Hernes, Gudmund (1986) 'Opinionsmätningar, makt och demokrati' i Mundebo (red.): Makten över opinionen. Källa 23, Stockholm: Forsknings-rådsnämden.

Holmberg, Søren & O. Petersson (1980) Inom felmarginalen. Stockholm: Liber förlag.

Holley, Jack (1991) 'The Press and Political Polling' i Lavrakas & Holley (eds.): Polling and Presidental Election Coverage. Newbury Park: Sage.

Ismach, Arnold (1984) 'Polling as a News-Gathering Tool' i Annals of the American Academy of Political and Social Science, vol 472. Beverly Hills: Sage.

Kavanagh, Dennis (1981) 'Public Opinion Polls' i Butler, Penniman & Ranney (eds): Democracy at the Polls. Washington: American Enterprise Institute.

Kraus, Sidney (1988) Televised Presidental Debates and Public Policy. Hillsdale: Lawrence Erlbaum

Lang, Kurt & G. Lang (1984) 'The Impact of Polls on Public Opinion' i Annals of the American Academy of Political and Social Science, vol 472. Beverly Hills: Sage.

McAllister, Ian & D. Studlar (1991) 'Bandwagoon, Underdog, or Projection? Opinion Polls and Electoral Choice in Brittain, 1979-1987' i Journal of Politics, vol. 53 no 3.

Miller, Peter, D. Merkle & P. Wang (1991) 'Journalism with Footnotes' i Lavrakas & Holley (eds.): Polling and Presidental Election Coverage. Newbury Park: Sage.

Paulsen, Arve & O. Njaastad (1993) Dagens mening . Fredrikstad: Institutt for journalistikk.

Roll, Charles & A. Cantril (1972) Polls. Their Use and Misuse in Politics. New York: Basic Books.

Skalaban, Andrew (1988) 'Do the Polls Affect Election? i Political Behavior, vol 10, no 2.

Ståhl, Matts (1983) 'Utom felmarginalen – om opinionsjournalistikkens vilkor och knep' Sociologisk Forskning 1.

Teer, Frank & J.Spence (1973) Political Opinion Polls. London: Hutchinson & Co.

West, Darrell (1991) 'Polling Effects in Election Campaigns' i Political Behavior, vol 13, no 2.

Worcester, Robert (1991) British Public Opinion. Oxford: Basil Blackwell.

Zetterberg, Hans (1986) 'Om opinionsjournalistik' i Mundebo (red.): Makten över opinionen. Källa 23, Stockholm: Forskningsrådsnämden.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon