Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

549 TV-helter sett gjennom Arne Hjeltnes’ øyne

Prosjektleder for Sigrid Undset-dagene på Lillehammer

Arne Hjeltnes (1994) Arne Hjeltnes ser på 549 TV-heltar frå Lille Rosin til Harry Klein, Oslo: Det Norske Samlaget

Arne Hjeltnes er født i 1963, oppvokst på Voss og har sett mye TV gjennom barne-og ungdomsåra. Nå har han skrevet ei bok om sine fjernsynsminner, og det har blitt et artig oppslagsverk sterkt farget av hans personlige opplevelser.

Arne Hjeltnes ser på 549 TV-heltar frå Lille Rosin til Harry Klein, eit personleg oppslagsverk i 24 tommar til heimebruk er ei bok som gir et kort resymé av programutvalget som har preget den norske fjernsynshistorien. Hovedvekten er lagt på 70-tallet, som ifølge Hjeltnes var gullalderen i norsk fjernsyn. Boka pretenderer ikke å være noe annet enn et personlig dokument, vi sveiper innom 549 TV-helter slik han så dem, og hans egen intensjon er at boka skal være god å ha for den som vil oppsummere sin egen barndom og ungdom, og for dem som trenger håndfaste bevis på at TV-programmene virkelig var bedre før i tida.

Boka inneholder flyktige og ironiske glimt inn i ulike fjernsynsprogram og korte møter med gode, gamle TV-helter, både med rollefigurene og privatpersonene bak. Noen spesielt utvalgte helter har fått plass i en spalte han kaller Profilen, hvor vi får stifte litt nærmere bekjentskap med dem, riktignok nokså overfladisk og sarkastisk. Hjeltnes forsøker aldri å foreta noen dyptgripende analyse av de ulike programmene, men kommenterer ting som hadde betydning for ham den gangen han så dem, eller som var påfallende mens han jobbet med å skrive boka. Han forteller f.eks. kort om Børt Erik Thoresens program Gåmåldans med nogo åttåt, men understreker at programmet aldri slo særlig godt an hos ham som på denne tida var inne i en heller tung Black Sabbath-periode. Derimot hadde serien To brødre så stor appell at han til og med lot være å gå på Smokie-konsert for ikke gå glipp av en eneste episode!

Boka er delt inn i ulike kapittel som fokuserer på sentrale programposter som f.eks. barne-TV, ungdomsprogrammene, komikveld, sportssendingene og detektimen. Sistnevnte har fått en uforholdsmessig stor plass i boka, noe en må anta skyldes Arne Hjeltnes spesielle interesse og beundring for de mange detektivheltene som har vært innom stua hans på Voss. TV-heltene var forbilder for den oppvoksende generasjon, og sjokket var ikke lite for Arne Hjeltnes da en av hans store westernhelter, Hannibal Hayes (Joshua Smith fra Smith and Jones) skjøt seg i virkeligheten. Han var både helt, skuespiller, sikkert rik og bosatt i Amerika – og så gikk han likevel hen og skjøt seg!

Et viktig poeng ved boka er å vise hva NRK Fjernsynet har betydd for Norge og nordmenn generelt. NRK hadde fram til 1988 ei svært godt innarbeida programflate som samla hele nasjonen; TV-hverdagen var i stor grad med på å styre folks liv, og fjernsynsprogrammene, stjernene og seriene hadde stor betydning for publikum. Alle visste at Sportsrevyen gikk på lufta hver søndag kl. 21.15, at det var mandagsfilm på mandag, fjernsynsteater på tirsdag og komikveld på onsdag. Fredag var kvelden for detektimen og lørdag var den store underholdningskvelden med Colargol, Halv-sju, underholdning med Erik Bye fra studio på Marienlyst og innkjøpte amerikanske TV-show. Lørdagskveld betydde potetgull, stekt kylling eller pizza, lørdagsgodt og ikke minst TV-underholdning. Ingenting kan bli som lørdagskveldene på 70-tallet, hevder Arne Hjeltnes, og det er ikke vanskelig å si seg enig.

Noen av de mer hjemlige TV-heltene har fått anledning til å fortelle om sine helter i en liten spalte Hjeltnes kaller Mitt førebilete, og selv innrømmer Hjeltnes en spesiell forkjærlighet for hallodamene og i særdeleshet Ragnhild Sælthun Fjørtoft. Han har også viet et par sider til å fortelle om fem av sine kvinnelige TV-yndlinger som innbefattet bl.a. Sheila Ashton, Elizabeth Onedin og Malin, Tjorvens søster på Saltkråkan.

Boka er forøvrig gjennomillustrert med bilder fra ulike TV-program og av forskjellige TV-helter, og innimellom en rekke gamle avis- og ukebladreklamer. (Det siste kanskje for å kompensere for datidens mangel på fjernsynsreklame!?)

Gjennom hele boka har Hjeltnes et lett ironiserende forhold til det han forteller om. Han harselerer med den pedagogiske og opplysende målsettinga som ofte lå bak programtilbudet i 60- og 70- åra. Han fokuserer også på det komiske i datidas programsammensetning, noe som blir mer framtredende ettersom åra går. En gjengivelse av TV-programmet for fredag 1. des. 1972 viser f.eks. at detektimen med McCloud er plassert mellom et program om Galterud, ei bygd i Sør-Odal og et program om kvikksølvforgiftning i Minamata, Japan.

Alle utenlandske programmer som på ett eller annet vis hadde tilknytning til gamlelandet blir behørig omtalt, og alle TV-helter som i sitt privatliv hadde den minste tilknytning til Norge blir omtalt som ’norgesvenen’.

Arne Hjeltnes har skrevet ei morsom og underholdende bok som kan gi leseren mange gode minner og mang en gjenkjennende latter. For meg som er født et år etter Hjeltnes fungerer den slik. Jeg hadde det morsomt mens jeg leste, og mimret over mange artige fjernsynsopplevelser jeg trodde var glemt.

Mens jeg leste kapitlet om sportssendingene kom jeg f.eks. til å tenke på den indignasjonen jeg følte da Jon Herwig Carlsen gikk inn i rekkene som langrennskommentator. Herwig Carlsen hadde en stemme som for meg signaliserte Trafikkposten, og dét ble helt feil på langrennsarenaen. Iallefall for meg som var glødende opptatt av langrenn, men minimalt interessert i biler og trafikk.

Som mediehistorie eller resepsjonshistorie er boka også interessant; den er et subjektivt uttrykk for hvordan Arne Hjeltnes opplevde fjernsynsmediet under oppveksten på Voss på 60- og 70-tallet; en slags selvbiografisk mediehistorie. Konklusjonen hans er også entydig: Fjernsynet er ikke hva det engang var, og heller ikke TV-heltene er så glitrende som de var den gangen’dei faste postane’ kom like sikkert som 17. mai.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon