Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Sosialitetens pris

Framstillingen av fanter i mellom krigs-tidens spillefilmer*
Socialization at a Price:
The Representation of 'Traveling People' in Norwegian Filmmaking of the 1930's

Birgit Semb Christophersen er cand. philol og produksjonssekretær og pressekontakt på spillefilmproduksjon

Hvordan forholder et samfunn seg til ‘den fremmede'? Fantene har blitt sett på som et samfunnsproblem i Norge. Med utgangspunkt i fantefilmene fra 1930-tallet, og særlig Fantegutten, blir det tydelig hvordan bearbeidingen av den fremmede foregår, også gjennom fiksjonsprodukter.

Starting from the movie Fantegutten (1932) (The Fant boy) by Leif Sinding, the author adresses the question of how society conceives of and treats this traveling minority, as well as the question of how filmmaking relates to specific ideological practice. The author refers to Zygmunt Bauman, Michel Foucault and Georg Simmel in a discussion of 'the stranger', of the construction of national identity and the questions of discipline, normalization and maintenance of control.

I perioden fra 1920 til 1937 ble det produsert totalt 46 norske spillefilmer. Vi finner framstillinger av fanter i seks av disse filmene: Fante-Anne (1920), Farene folk (1922), Den nye lensmannen (1926), Fantegutten (1932), Liv (1934) og Fant (1937).

'Fantefilmene' utgjør her en høy prosentandel i forhold til både den tidligere og senere filmhistorien. Derfor dukker spørsmålene opp: Hvorfor er det så mange fanter i filmer fra denne perioden? Har det en sammenheng med den allmenne oppfattelsen av fantene som en trussel? Kan den hyppige framstillingen av fanter og andre minoritetsgrupper ha sammenheng med raseideologiene og de nasjonalistiske strømningene i denne perioden?

Fanter kobles helst til det farlige og ukontrollerte; det som ikke så lett lar seg reintegrere i en idyllsituasjon. Filmene åpner gjerne med å etablere dalen, bygda og den aktuelle gården hvor hovedpersonene bor. Inntrykket er harmonisk. Som 'troll av eske' dukker forstyrrende og farlige elementer opp til overflaten. Det videre handlingsforløpet gjenoppretter en idyllsituasjon. Jeg vil i det følgende diskutere hvordan denne reintegrasjonen samtidig er en utdrivelse, og hvordan idyllsituasjonen i filmens slutt rommer en form for undertrykking.

Mitt prosjekt er hverken å forklare filmene ut fra sosialhistoriske forhold eller å bruke filmene til å forklare en historisk utvikling, men undersøke hvordan filmen forholder seg til bestemte ideologiske oppfatninger og samfunnspraksis. Artikkelens format har tvunget meg til å ta utgangspunkt i kun en film. Fantegutten (1932) av Leif Sinding er valgt, fordi innholdet er representativt for fantefilmene fra mellomkrigstiden.

Innledningsvis vil jeg gi en sosialhistorisk beskrivelse av fantenes posisjon i samfunnet. Så følger et handlingsreferat av filmen og en analyse av handlingsforløp og tema. I artikkelens siste del vil jeg diskutere både filmen og samfunnets oppfatninger og behandling av fantene ut fra noen teoretiske perspektiver på 'den fremmede', nasjonsdannelse, disiplinering, normalisering og kontroll.

'UNDERMÅLERENE'

Så lenge fantene har vært kjent som egen folkegruppe, har de blitt betraktet som et samfunnsproblem og blitt forfulgt. For eksempel fastsatte Christian IVs norske lov fra 1643 at det skulle være årlige 'inkvisisjoner', dvs. fantejakter, på 'løsgjengere og tiggere' (Schlüter 1993: 71). Det var også særlig fantefolket en hadde i tankene da tukthus og slaverier ble opprettet på 1700-tallet (Schlüter 1993: 75) Tidlig i dette århundret startet arbeidet med å assimilere fantene for alvor. Fantebarn ble plassert på barnehjem eller fosterhjem, og voksne ble plassert i arbeidsleirer.

Fra begynnelsen av 1900-tallet blir fanteproblemet diskutert innenfor den rasehygieniske debatten. Nils Roll-Hansen skriver følgende om rasehygienens utbredelse i Europa og Nord-Amerika:

Rasehygiene, også kalt eugenikk hadde stor oppslutning både i Europa og Nord- Amerika fra begynnelsen av dette århundret fram til den andre verdenskrigen. Det hersket en utbredt frykt for at de europeiske raser var i ferd med å degenerere på grunn av de nye livsformer som fulgte industrialismen. (Roll-Hansen 1980: 259)

Det var altså viktig å møte de nye utfordringene som det nye kompliserte samfunnet skapte. Blant annet kunne det hjelpe å dyrke fram de 'gode' arvestoffene.

I Norge var den rasehygieniske bevegelsen splittet i to; den populære og den vitenskapelige. Apotekeren Jon Alfred Mjøen ledet den populærvitenskapelige og Otto Lous Mohr, professor i anatomi, var en framtredende representant for den vitenskapelige. Tidlig i 1915 ga Mjøen ut boka Rasehygiene. Her deler Mjøen det rasehygieniske programmet i tre: Negativ, positiv og profylaktisk rasehygiene. Negativ rasehygiene går ut på å hindre videreføringen av dårlig arvestoff enten ved segregasjon (atskillelse av menn og kvinner) eller sterilisering. Den positive rasehygienen består motsatt i å stimulere formeringen av godt arvestoff, mens den profylaktiske rasehygienen omfatter bl.a. 'bekjæmpelse av kemiske gifte', 'helseerklæring før egteskab' og 'klassesystem for progressiv beskatning av alkoholiske drikke'. Mjøen summerte programmet i følgende prinsipp: Vi må lære å 'skille mellom retten til at leve og retten til at gi liv' (RollHansen 1980: 272). Norske fagfolk, med Mohr i spissen, var skeptiske til Mjøens vitenskapelige begrunnelser, men hans rasehygieniske holdninger og ideer var høyst respektable i samtiden.

Rasehygiene eller eugenikk har nær sammenheng med diskusjonen om hva som er den avgjørende faktor av arv eller miljø: En debatt som var svært aktuell i mellomkrigstiden, og som i stor grad berørte fantefolket. To viktige parter i denne diskusjonen var pastor Carlsen, generalsekretær i Misjonen1 fra 1918 til 1935, og legen og psykiateren Johan Scharffenberg. Carlsen bygget Misjonens arbeid på teorien om miljøet som den viktigste faktoren. Det kunne ifølge Carlsen bli skikkelige folk av omstreiferbarn hvis de ble plassert i 'gode norske kristne hjem'. Fram til 1970 fjernet Misjonen ca. 1500 omstreiferbarn fra deres foreldre og plasserte dem i barne- og fosterhjem. Scharffenberg kritiserte Misjonens arbeid. Han mente at omstreifere og sigøynere var 'mindreverdige avlsindivider' og at sterilisering var det mest effektive middel for bekjempelse av 'omstreiferondet' (Agerup 1991: 33f). Scharffenberg forfektet en negativ eugenikk og en 'rasjonell menneskeavl'. (Roll-Hansen 1980: 276–277). Sinnssykdom, åndssvakhet og forbrytelser skyldes, ifølge Scharffenberg, arvelige anlegg. Det er interessant å se hvordan han sammenstiller omstreifere med vaneforbrytere:

Scharffenberg innså klart at det trengtes et grundig opplysningsarbeid 'før almenheten vil kunne vinnes for tvungen sterilisasjon av omstreifere og deres barn og av vaneforbryterene'. (Roll-Hansen 1980: 278)

Scharffenberg var den mest framtredende forkjemperen for en norsk steriliseringslov, og begrunnelsen hans var i hovedsak eugenisk. 1. juni 1934 fikk Norge sin 'lov om adgang til sterilisasjon' med delvis sosial og delvis eugenisk begrunnelse (Roll-Hansen 1980: 277–278).

Også legen Mikael Kobro betraktet omstreiferne som dårlige avlsindivider. Ivar Rummelhoff baserer artikkelen, Behandles våre minimumsindivider rasjonelt?, på Kobros undersøkelser. Etter å ha foretatt intelligensmålinger av taterbarn på Misjonens barnehjem, konkluderer Kobro med at omstreiferbarna er andre barn underlegne:

Intellektuelt sett, skriver Kobro, står de norske omstreifere i klasse med negre, indianere og meksikanere, socialt og psykologisk er de å sette i klasse med vaneforbrytere. (Rummelhoff 1931)

Det kan bli 'folk av fant', når arbeidet gripes rasjonelt an, skriver Rummelhoff. Han sier også at omstreiferne har krav på den støtte vi kan gi. Det er ikke deres skyld at de fra naturen er som de er. Fantene er, ifølge Rummelhoff, arvelig belastete individer, men miljøet kan ha positiv innvirkning på små barn.

FANTEGUTTEN – HANDLINGEN

Filmen handler om fantegutten Iver, som vokser opp på bondegården hos Sjur og Aase Rognved. Iver drømmer om det frie fantelivet, men fordi han elsker fostersøsteren, Ragnhild, blir han på garden. En dag kommer et fantefølge til Rognved. De viser seg å være Ivers biologiske slektninger. Fantefølget slår leir i nærheten av gården. Fantekvinnen Marja vil ta med seg Iver og sender datteren Ilona som lokkedue. Ilona gjør iherdige forsøk på å forføre ham, men må til slutt gi opp.

Sjur vil ikke la Iver gifte seg med Ragnhild og lover datteren bort til Bottolf, sønnen på nabogården. Iver oppsøker fantene i skogen. Han innleder et kjærlighetsforhold til Ilona, men hun bedrar ham. Som straff blir Ilona pisket, noe Iver ikke tåler å se på. Han tar et oppgjør med sitt fanteopphav og reiser tilbake til fosterfamilien sin og Ragnhild. I samme øyeblikk som presten velsigner Ragnhild og Bottolf til ektefolk, stormer Iver inn kirkedøra. Seremonien avbrytes, og Sjur lover at han snart skal stelle i stand et nytt bryllup. Denne gangen mellom Iver og Ragnhild.

Filmen hadde premiere 3. oktober 1932. Regien var ved Leif Sinding, Viking film hadde produksjonen, og produksjonsleder var Leif Sinding. Originalmanus var ved Harald Meltzer og Leif Sinding, foto ved Helmer Ekdal og lyd ved Laurin. Komponister var Reidar Thommesen og Jacques Armand. Filmhuset distribuerte filmen, som er en 1t. 17 min. lang lydfilm i svart/hvitt.

Fantegutten kan leses som en sosialiseringshistorie. Den handler om unge mennesker som bryter ut av hjemmet og etablerer en ny familie. Filmen skildrer selve oppbruddsperioden, hvor de unge for en kort tid, på tvers av foreldrene og samfunnets forventninger og normer, jakter på en partner. I en overgangsfase lever de forelskede som 'fanter' i betydningen 'naturmennesker'. Filmen handler om den perioden i menneskets liv hvor drifter og følelser er i høyspenn. De unge elskende opplever bygdemiljøet som hemmende. Forelskelsen lar seg ikke forene med foreldrenes og bygdas forventinger og normer, den lar seg med andre ord ikke integrere i en konstruert idyllsituasjon.

Konflikten mellom de unge og de gamle blir i filmen en motsetning mellom ute og inne, mellom fri natur og bygdekultur. De unge er filmet utendørs og de gamle innendørs. Den første scenen i Fantegutten presenterer Ragnhilds foreldre, herr og fru Rognved, inne i dagligstuen. Moren sitter ved rokken og spinner, mens faren leser. Filmen klipper til skogen, hvor Iver løper etter Ragnhild. Han tar henne igjen, de omfavner hverandre og springer sammen hånd i hånd. Forelskelsen får større spillerom i de frie, naturlige omgivelsene utenfor foreldrenes og samfunnets synsvidde. Den rommer også naturens ambivalens, som attraktiv og farlig på samme tid.

Den unge fanten forelsker seg i den unge bondejenta og omvendt, mens forholdet mellom de eldre bøndene og de eldre fantene er konfliktfylt. Framstillingene av de eldre og yngre fantene tillegges, i likhet med de gamle og unge bøndene, forskjellige betydninger. Filmen beskriver de unge som mindre sosialisert, som mer påvirkelige og ustabile i forhold til egen tilhørighet. I den samtidige 'fantedebatten' ble også Misjonens barne- og voksenarbeid tillagt ulike muligheter:

Det skal nesten overmenneskelige anstrengelser til for å komme ut av de forhold, man så dypt er merket av. Derfor gir arbeidet med de voksne omstreifere et magert resultat, uttaler Kobro, hvad alle meningsberettigede visstnok vil være enig i. 'Men barnearbeidet gir rike løfter og fyller i stort mon forventningene'

(Rummelhoff 1931)

Grunnleggeren av Misjonen, sogneprest Jacob Walnums, slagord var nettopp: 'Berger du barna, redder du slekten.

Filmen handler om de unge, mens de eldre kun er bifigurer i historien.

De eldre fantene framstilles mer outrert, som mer 'annerledes'. Eksempelvis stereotypiseres den eldre fantekvinnen, Marja, som en mystisk spåkone, og den eldre fanten Parkas som en sta og autoritær høvding. Bildene av de eldre fantene kan leses som skremselsbilder på hvordan det vil gå med de unge, hvis de ikke reddes fra fantenes livsførsel.

TRYGT OG GODT ELLER TRANGT OG INNESTENGT

Fantegutten behandler konflikter mellom bondekulturen og fantefolket. Som generasjonskonflikten, kobles også motsetningen mellom bonden og fanten til opposisjonen inne/ute. Mens fantene vises ute i naturen, knyttes bonden, eller de eldre bøndene, til gården, hvor de leser i Bibelen, spiser, holder selskap eller diskuterer med familien. Filmen veksler ofte mellom de to polene inne (bondemiljøet), og ute (fantelivet). For eksempel parallellklipper Fantegutten mellom et stort bondeselskap på Rognvedgården og fantefølget som skramler av gårde på landeveien. I filmens siste del baner Iver seg vei gjennom skogen, samtidig som Ragnhild er i ferd med å gifte seg med Bottolf inne i kirken. Ragnhild er inne i både bokstavelig og overført betydning. Hun er innendørs, samtidig som hun, gjennom ekteskapet, er på vei inn i samfunnet.

Framstillingene av bondekultur og fantelivet tillegges forskjellige betydninger i ulike situasjoner og oppleves forskjellig av de ulike karakterene. For eksempel opplever fantegutten Iver bygdemiljøet som trangt og innestengt:

Jeg bare sitter her og ser på fjellet. Mon tru åssen det ser ut på den andre sida. Åpne sletter og gladlynte folk, og ikke mørkt og trangt som her, hvor folk ikke smiler mer enn akkurat til husbehov. Å, det skulle vere moro å komme over til den andre sida. Bare gå og gå langt bort…

For de eldre bøndene, derimot, er både de unges forelskelse og fantelivet en trussel. De unge elskende og fantene kobles til en vill og ubundet natur som foreldrene ikke har kontroll over. Når Iver spør fosterfaren om lov til å gifte seg med datteren hans, svarer Sjur at han 'ikke har rett til å kaste sin datter ut i slik stri'.

RASE SOM NATUR ELLER KULTUR?

Fantegutten er produsert i en tid hvor rasetenkningen har allmenn aksept i Norge. Debatten dreier seg blant annet om hva som er den viktigste faktoren av arv eller miljø. For eksempel formuleres spørsmålet knyttet til fantefolket slik: Kan det bli folk av fant, hvis de som barn settes bort i 'skikkelige norske hjem', eller er sterilisering eneste mulighet for å få bukt med fantevesenet? Diskusjonen handler i bunn og grunn om rase kan forandres, om rase er biologi eller kultur. Misjonens arbeid bygger for eksempel på oppfatningen av rase som foranderlig, mens ivrige forkjempere for negativ rasehygiene mener at rase ikke kan forandres.

Raseforskjell er i likhet med klasseforskjell og kjønnsforskjell kulturelle og ideologiske konstruksjoner. Selv om rase og kjønn er biologisk på ett nivå, handler det også om ideologi. Rase kan for eksempel leses som en metafor på en annen kultur.

Filmen argumenterer for at det finnes forskjellige grader av rasetilhørighet; at noen har et større potensial for å endre sin raseidentitet enn andre. Det er interessant at filmen, som en del av massekulturen, formidler en liknende holdning til rase som Misjonen, nemlig at den kan forandres, og at unge fanter har et større endringspotensial enn eldre. Den rasemessig markerte kan, gjennom 'riktig' sosialisering, fjerne sin 'markerthet'. Filmen setter opp en norm som avvik måles opp mot, og som enkelte avvik kan normaliseres til. Det eksisterer imidlertid kun én mulig positiv retning for endring: Fra 'det abnormale' til 'det normale'.

DEN FREMMEDE - ET PROBLEM FOR NASJONALSTATEN

Sosiologen Zygmunt Bauman karakteriserer premoderne eller såkalte 'tette' samfunn ved at de er fylt med venner eller fiender; at det ikke finnes rom for fremmede. Nasjonalstaten som gruppedannelse, derimot, forutsetter at medlemmene føler tilhørighet på tvers av ulike livsformer. Det er, i følge Bauman, vanskelig for en nasjonalstat å forholde seg til fremmede. Han vektlegger at betegnelsen 'de fremmede' skiller seg fra 'de andre', nettopp ved å sprenge opposisjonen 'vi/de andre'. Den fremmede faller mellom kategoriene venn/fiende og 'oss/dem' (Bauman 1990: 151f). Hun representerer en større trussel enn fienden, fordi hun ikke lar seg klassifisere i kjente kategorier. Den fremmede er ikke bare uKlassifisert, men også uklassifiserbar; det sanne hybrid og monster (Bauman 1990: 148). Som fienden kommer den fremmede på eget initiativ. Men i motsetning til fienden har den fremmede rett til å bli værende. Hun har krav på vår ansvarsfølelse. Mens fienden befinner seg utenfor samfunnet, lever den fremmede i staten. Derfor dukker følgende spørsmål opp i mottakerens bevissthet: Er hun venn eller fiende? Tar hun ansvar? Vil hun delta? Sosiologen Georg Simmel beskriver de fremmede som 'nære og fjerne' på samme tid, slik det gjelder i alle mellommenneskelige relasjoner (Simmel 1981: 149).

Den fremmede er altså en del av gruppen, en 'indre fiende'. Ifølge Simmel framtrer de fremmede som kjøpmenn i hele den økonomiske historien. Simmel, som selv er jøde, sier at de europeiske jødenes historie er et klassisk eksempel på dette (Simmel 1981: 150). Den fremmedes situasjon blir imidlertid først tydelig når han slår seg ned på et sted. Han er den potensielle vandrer, og:

[…] är til själva sin natur ingen jordägara [Bodenbezitzer]. Jord skall då inte förstås bara i fysisk bemärkelse, utan också i överförd betydelse: en livssubstans, som er bunden till en ideell, om också inte till en rumslig, position inom den samhälleliga sfären. (Simmel 1981: 150)

Det moderne samfunnet har vokst seg mer komplekst og mindre oversiktlig enn det tette premoderne samfunnet. Trusselen i denne nye og skumle verdenen er, ifølge Bauman, en økende usikkerhet som blant annet knyttes til marginale grupper i samfunnet, som tiggere, omstreifere og bohemer (Bauman 1987: 38). De norske fantene framstår derfor som 'typiske fremmede'. Fantefolket livnærte seg i hovedsak av forskjellige former for handel med den bofaste befolkningen. Av og til slo de seg ned på et sted, men de kunne når som helst reise igjen. De var heller ikke jordeiere. Videre innehar fantene en sosial posisjon i kraft av å være fant.

En vanlig tendens er, ifølge Bauman, å nøytralisere det fremmede ved å beskrive det i kjente og familiære termer; som det vi ikke er (Bauman 1987: 43). For eksempel kan omstreiferne defineres som: Enhver person som hverken har jord, arbeidsgiver eller et lovlig levebrød (Bauman 1987: 43). Misjonen la på sin side vekt på tre viktige forhold som skilte fantene fra resten av befolkningen: At de hverken hadde fast arbeid, bosted eller en kristen tro. Det var nettopp disse tre tingene: Arbeid, hjemmet og Gud, som en av Misjonens ledere, Ingvar Carlsen, kalte treklangen i menneskelivet.

Siden nasjonalstatens ideologi går ut på å fremme uniformitet, får ikke den fremmede forbli annerledes. Bauman beskriver derfor assimileringsideen, til forskjell fra krysskulturell utveksling, som et typisk moderne og statlig fenomen (Bauman 1990: 160). Assimileringen av fanter startet tidligere, men den ble mer organisert og systematisk på 1920- og 30-tallet. Fantene stod i mellomkrigstidens Norge overfor et 'double bind': De måtte enten assimileres i samfunnet eller elimineres. I mellomkrigstidens debatt om rasehygiene diskuterte en også følgende: Kunne fantene bli som 'oss', hvis de ble reddet fra sitt eget miljø, eller var de fra naturen totalt annerledes og dømt til å være utenfor? Misjonen så fantene som potensielle kristne og 'gode samfunnsborgere', og deres arbeid gikk nettopp ut på å integrere fantene i samfunnet, mens de ivrigste forkjemperne for rasehygiene mente at sterilisering, det vil si eliminering, var den beste måten å få bukt med 'fanteproblemet': Hvis 'de' ikke kunne bli som 'oss', burde 'de' utryddes. Å akseptere assimileringsideen er det samme som å godta hierarkiets legitimitet: For eksempel at det er bedre å ha hus og arbeid enn å farte rundt på landeveien eller på havet.

Fanten SOM DEN FREMMEDE

I motsetning til bøndene, mangler fantene et fast bosted. Mobiliteten er et trekk ved den fremmede som i filmen blant annet kobles til fri seksualitet. Fantegutten Iver er øm og kjærlig i forholdet til bondejenta Ragnhild; de holder hverandre i hendene, sier pene ting til hverandre og kysser forsiktig. Forholdet er kjærlig og uskyldig, uten erotisk spenning. Overfor fantekvinnen Ilona, derimot, framstår Iver som mer potent og seksuelt løssluppen. Scenen hvor Iver oppsøker fantene i skogen, er et eksempel på dette. Uten noen innledende flørt, omfavner Iver og Ilona hverandre. Han kysser henne fra underlivet, oppover langs maven og på brystene. Scenen akkompagneres av musikk og dans. Trolig for å elske uforstyrret, sniker Iver og Ilona seg inn i teltet. Filmen projiserer den 'ulovlige' seksualiteten over på fantene. Filmen spiller på seksuelle fantasier, uten at det trer i kraft en sensurerende instans. Dette fordi fanten som den fremmede befinner seg utenfor samfunnets moralgrenser.

Som nevnt kan den fremmede karakteriseres som den potensielle vandrer. Videre blir den fremmedes situasjon først tydelig når hun slår seg ned blant de bofaste (Simmel [1908] 1981: 150). Dette blir tydelig i Fantegutten. Filmen åpner med en fullkommen familieidyll. Ekteparet Rognved sitter sammen i dagligstuen. Replikkvekslingen forteller at de har tatt til seg Iver som sin egen, og at han er like mye elsket som datteren Ragnhild. Neste scene viser hvordan Iver og Ragnhild svermer forelsket rundt i skogen. Fra scenen hvor Iver drømmer seg bort og synger kjærlighetssang for Ragnhild, klipper filmen til et fantefølge et annet sted i skogen. Fire hestevogner lesset fulle med folk skramler av gårde på landeveien. De synger allsang på et fremmed språk. Kvinnene har skaut på hodet, vide skjørt og masse smykker. Mennene har store hatter, mørke jakker, ringer i ørene og mange har skjegg. Noen sitter, noen ligger, og noen går bak vognene. En kvinne spreller med bare legger utenfor vognen. Helt til sist sjangler en mann for seg selv. Framstillingen uttrykker frihet og løssluppenhet. Fantene er foreløpig ikke truende. Det er først når de slår seg ned i bygda at det oppstår konflikter. Særlig opplever foreldrene til Ragnhild fantene som en trussel, og de blir mer oppmerksomme på fostersønnens opphav. Sjur Rognved har hittil vært positiv til forholdet mellom datteren og fantegutten Iver, men blir skeptisk når han opplever fantene på nært hold.

Georg Simmel sier at forholdet til den fremmede er basert på felles allmennmenneskelige egenskaper (Simmel [1908] 1981: 153). I Fantegutten er en av hovedpersonene av fanteslekt. Vi inviteres altså til å identifisere oss med en fiksjonsfigur som er representant for de fremmede. Identifikasjonen er imidlertid basert på gjenkjennelse, ikke på innlevelse i noe fremmed. I Fantegutten kobles fanten til allmenne konflikter knyttet til kjærlighet og manglende tilhørighet. Filmen inviterer ikke til identifikasjon med fanten som fant, men som forelsket og foreldreløs. Selv om intrigen springer ut av Ivers fantenatur, er det nettopp fordi han ikke lever denne ut – eller til og med forkaster sin biologiske identitet – at det skapes muligheter for identifikasjon. Det er ikke det 'fanteaktige' som beskrives i familiære termer, men fanten plasseres i situasjoner som er familiære, emosjonelt engasjerende og lett gjenkjennelige for tilskueren. Filmen 'argumenterer' for at fanten også har 'menneskelige' følelser.

Zygmunt Bauman sier at det fremmede kan nøytraliseres ved at det beskrives i kjente termer, som 'det vi ikke er'. Jo mer perifere fantene er i handlingen, eller jo eldre de er, jo mer fokuserer filmen på fantenes fremmedartethet og mangler i forhold til Normen. I Fantegutten tydeliggjøres motsetningen mellom det fremmede og det kjente ved at filmen parallellklipper mellom de to miljøene. Bøndene skildres som hjemlige og arbeidsomme, mens fantene enten er på farten eller drikker, danser, synger, slåss, troller og lever ut sine seksuelle drifter.

Den fremmede er problematisk for nasjonal identitetsskaping, fordi hun ikke passer inn i en ideologisk fasade av nasjonal enhet. Zygmunt Baumans 'double bind'-dilemma, å bli assimilert eller eliminert, får en tekstlig form i flere av filmene.

Iver assimileres til slutt inn i bygdesamfunnet, men først må han forkaste trekk ved seg selv som ikke passer inn i en ordnet sosialitet. I likhet med landsbytufsen i eventyret må fanten bestå store prøvelser, før han får 'prinsessen og halve kongeriket'. For Iver består oppgaven i å ta avstand fra 'det fanteaktige'. For å bli en 'skikkelig' bonde må Iver undertrykke den innvendige, ukontrollerte naturen som uttrykkes i den ubundne seksualiteten. Assimileringen innebærer altså, i likhet med elimineringen, en form for utdrivelse og undertrykking.

DISIPLINERINGSMEKANISMER

Den franske idéhistorikeren Michel Foucault har blant annet skrevet om maktrelasjoner i den moderne statsdannelsen. I Discipline and Punish (Foucault 1977) diskuterer Foucault 'disiplinen' som han mener ble et integrert system i Frankrike på 1700-tallet. Det moderne samfunnet krever en annen form for overvåking og sosial kontroll enn 'jeg ser deg, du ser meg-systemet' i det tradisjonelle samfunnet. I motsetning til tradisjonell makt, er disiplinen usynlig. Det perfekte disiplinære apparatet vil gjøre I det mulig for ett enkelt blikk å se alt hele tiden. Subjekter presenteres som objekter for observasjon, og makten manifesteres kun ved dens blikk. Det disiplinære apparatet hierarkiserer 'gode' og 'dårlige' subjekter i relasjon til hverandre. Disiplinære institusjoner sammenligner, skiller, hierarkiserer, homogeniserer, ekskluderer, kort sagt normaliserer. Det normale etableres som et tvangsprinsipp. Normaliseringens makt tvinger til homogenisering, samtidig som den individualiserer ved å måle avvik og inndele i nivåer. De moderne maktstrukturene er derfor både individualiserende og totaliserende på en gang. I løpet av 1700-tallet utarbeides det prosedyrer for å utvinne kunnskap om individenes særegenheter. Hvert individ gjøres til et 'tilfelle' gjennom alle dokumenteringsteknikkene som eksamineringen er omgitt av. Registreringen har resultert i en akkumulasjon av dokumenter, som gjør det mulig å klassifisere, forme kategorier, finne gjennomsnitt og fiksere normer (Foucault [1975] 1977: 170–194). Det som kjennetegner den moderne staten er, i følge Foucault, nettopp denne disiplineringens normalisering. Poenget er at alle samfunnsmedlemmene både er utsatt for og utøvere av disse disiplineringsmekanismene. Likevel vil jeg påstå at særlig fantefolk har vært objekter for de disiplineringsteknikkene som Foucault beskriver. Dette fordi fantene, som tidligere nevnt, er problematiske å klassifisere innen nasjonalstaten.

I den offentlige debatten om rasehygiene og behandlingen av omstreiferne på tyve- og trettitallet ble det lagt vekt på at det moderne samfunnet var komplisert, og at det derfor stilte høyere krav til individet. Det kreves mer 'rasjonelle' former for registrering og utryddelse av de som ikke faller inn under 'det normale', og som ikke kan tilpasse seg samfunnets krav. Ivar Rummelhoffs artikkel med overskriften Behandles våre minimumsindivider rasjonelt? fra 1932, peker på følgende:

Mange vil bli forbauset, bl.a. fordi omstreiferene ved et flyktig besøk som bekjent ofte gjør et godt inntrykk. De har lett for å snakke, vet å se sine folk an, og noget visst freidig og charmerende er der ofte over disse naturmennesker. Men de holder ikke mål. De mangler den nødvendige selvstyringsevne under nutidens kompliserte forhold. (Rummelhoff 1931)

I følge Foucault er alle utøvere av og objekter for disiplinære mekanismer. Over tid vil derfor individet også vurdere seg selv med et normaliserende blikk. Rummelhoff savner en selvstyringsevne hos fantene. De har med andre ord ikke internalisert disiplinen, som er denne maktformens endelige 'mål'.

KATEGORISERING OG OVERNÅKING

Kategoriseringen av fantene kan videre betraktes i lys av den allmenne interessen for å definere og klassifisere de ulike folkerasene på denne tiden, som også er et trekk ved den rasehygieniske bevegelsen. Videre innebærer en kategorisering i ulike folkeraser en hierarkisering av individer ut fra et normaliseringsprinsipp. Innen eugenikken vurderes individene nettopp som gode eller dårlige avlsindivider, og de som avviker mest fra Normen, vurderes som dårlige.

Ved folketellingen i 1845 ble fantene for første gang tatt med under en bestemt rubrikk kalt 'omstreifere'. Folketelling er i seg selv en disiplineringsmekanisme, mens det å skille ut en bestemt gruppe kan beskrives som en konkret form for klassifisering og kategorisering. Ved å kartlegge fantene, fikk man dem også under observasjon. Vi har å gjøre med tre disiplinære instrumenter: Hierarkisk overvåkning, normaliserende sanksjoner og eksaminering.

Ifølge Foucault dreier alle maktmekanismer seg om å stemple eller endre det abnorme individet, og: 'Bentham's Panopticon is the architectural figure of this composition' (Foucault 1977: 200). Kort fortalt består panoptikons arkitektoniske prinsipp av en ringformet bygning som omringer en åpen sirkelformet plass. Midt på denne plassen står et kontrolltårn med store vinduer som peker mot innsiden av ringen. Den sirkelformete bygningen er delt inn i celler som hver strekker seg over hele bygningens bredde. Cellene har to vinduer; ett som korresponderer med vinduene i kontrolltårnet, og ett mot utsiden slik at lyset krysser cellen. Det eneste som nå mangler er, ifølge Foucault, å plassere en kontrollør i tårnet i midten og en gal, en pasient, en fange, en arbeider eller en elev i hver celle. Lyset fra utsiden gjør at en fra kontrolltårnet kan se individet i cellen. Beboeren i cellen kan alltid bli sett og vet det, men hun vet ikke når hun blir sett. Panoptikon-mekanismen automatiserer og desindividualiserer makt. Ethvert medlem av samfunnet har rett til å sitte i kontrolltårnet og se med egne øyne hvordan skolen, sykehuset, fabrikken eller fengselet fungerer (Foucault 1977: 200 f).

Disiplinen behøver hverken identifiseres med en institusjon eller et apparat; det er en type makt som omfatter et helt sett av instrumenter, teknikker, prosedyrer og målsetninger. Det er en teknologi. Den disiplinære maktformen infiltrerer heller enn erstatter andre maktformer (Foucault 1977: 215 f).

Misjonen plasserte som nevnt fantebarna på barnehjem eller fosterhjem og de voksne i arbeidskolonier. Slike prosedyrer kan beskrives som en form for sosial kontroll og er i tråd med den moderne statens krav til disiplinering og overvåking. Bruk av barnehjem og arbeidskoloni er en viktig form for disiplineringsmekanisme, fordi man her både kunne ta i bruk observasjons-, normaliserings- og eksamensteknikker. Disse institusjonene registrerte og målte fantenes adferd, holdninger, sykdommer, intelligens etc. I en artikkel fra 1934 skriver Einar Gisholt, som var lege i Misjonens barnehjem, om sunnhetsforholdene hos omstreiferbarn. Artikkelen er basert på undersøkelser som er gjort på disse barnehjemmene. Gisholt nevner også økningen i den allmenne observasjonen av barn og ungdom. Det er også her et viktig poeng at kontrollen gjelder alle, ikke bare fantene:

I de siste år har undersøkelsen av barn og ungdom stadig fått en bredere plass i det profylaktiske social-medisinske arbeide. Det kan derfor også muligens påregne litt interesse å fremkomme med nogen betraktninger over sundhetstilstanden hos omstreiferbarn. (Gisholt: 1934).

Ifølge Gisholt blir hvert barn undersøkt og veid når det kommer til barnehjemmet. Deretter måles, veies og undersøkes hvert barn to ganger i året, noe som ville være praktisk umulig å gjennomføre på omstreifende barn. Gisholts artikkel er et eksempel på at en hygienisk tankegang utformet i medisinen som en vitenskapelig disiplin, legitimerer kontrollen. Et viktig poeng hos Foucault er nettopp at det er vitenskapen som skaper avvik. For eksempel hevder han at forbryter-begrepet er skapt av vitenskaper som psykiatri, jus og kriminologi (Foucault: 1977). Dr. Mikael Kobros intelligensmålinger av omstreiferbarn på fire av Misjonens barnehjem, kan også stå som et eksempel på det Foucault kalier disiplineringsteknikker. Intelligensmålingene registrerer avvik fra Normen. Kobro opererer med begrepet 'undermålere' som betyr under det normale eller 'dårligere' enn den definerte Normen. Ved å måle gap tvinger normaliseringens makt til homogenisering. Gisholt refererer også til Kobros undersøkelse:

Doktor Kobro har undersøkt 71 barn over 5 år og funnet en gjennemsnittelig intelligenskvotient (I. Q. ) = 0.78. Almindelig intelligens fantes kun hos 8 barn. (Gisholt 1934: 973)

Uttrykket 'almindelig intelligens' sier oss at det eksisterer en norm, som resultatene måles opp mot.

FILM SOM PANOPTIKON

Kan filmiske framstillinger av fanter beskrives som panoptikon? Panoptikon-prinsippet bygger som nevnt på at ethvert samfunnsmedlem kan sitte i kontrolltårnet. Rent konkret kan alle samfunnets medlemmer studere fanter slik de framstilles på lerretet, uten at disse kan se tilbake. På samme måte som kontrolløren i tårnet ser fangen fra en bestemt synsvinkel, tilbys filmpublikummet en bestemt framstilling. Film som panoptikon skal imidlertid ikke forstås bokstavelig, men som en metafor. Filmen forteller historier. Den behandler ikke teorier og begreper. Likevel vil jeg påstå at vi kan finne disiplinære mekanismer i filmens tolkning av omverdenen. I form av fortellinger og myter kategoriserer filmen ulike fenomener. Kategoriseringen skaper betydning som legger grunnlaget for forståelse og kontroll. Film er med andre ord betydningsskapende og kontrollerende på samme tid.

Hvis vi, som Foucault, forestiller oss at disiplineringsteknikkene har infiltrert samfunnet som en usynlig maktfaktor, kan vi likeledes forestille oss at filmen er en disiplinær institusjon. Også her er det 'abnorme og normale' individet under observasjon. I prinsippet er alle potensielle objekter for overvåking, og alle kan utøve overvåking. Makten er derfor desindividualisert.

Det er ikke min oppfatning at filmmediet bevisst brukes til å utøve makt over bestemte samfunnsgrupper eller individer, men det finnes maktstrategier i filmen som klassifisering, normalisering og overvåking. Fantene framstilles kategorisk som annerledes, de som avviker fra 'det normale'. Selv om de fiktive fante-karakterene ikke manifesteres av skuespillere med omstreiferopprinnelse, er likevel rollefigurene representanter for denne folkegruppen. I stedet for å omkategorisere, presenterer gjerne filmene stivnede eller stereotype framstillinger av fanter som rasemessig annerledes. Vår identifikasjonsperson er nesten alltid en representant for bygdesamfunnet, og hennes funksjon er ofte å uttrykke Normen, slik at avviket blir lettere å måle. Foucault sier følgende om målingen, kontrollen og korrigeringen av det abnorme:

All the mecanism of power which, even today, are disposed around the abnormal individual, to brand him and to alter him, are composed of those two forms from which they distantly derive. (Foucault 1977: 199-200)

Jeg mener de filmiske framstillingene av fanter nettopp inneholder en stempling eller endring av 'det abnorme'. Filmene kategoriserer og stempler eller omkategoriserer og endrer de fremmede. Idyllsituasjonen gjenopprettes ved at den fremmede enten stemples som totalt annerledes, eller at hun transformeres til 'normal'. En endring mot 'det normale' gis, i tråd med en ideologisk oppfatning, en positiv verdi.

HIERARKIETS LEGITIKITET

Disiplineringsmekanismene i den moderne nasjonalstaten er, ifølge Foucault, normaliserende. Innenfor den rasehygieniske debatten i mellomkrigstidens Norge, finner vi som nevnt betegnelser som 'undermålere' og 'alminnelig intelligens'. Disse forteller at det eksisterer en norm som avvik måles opp mot. Fanteguttens framstillinger av bøndene kan på sin side uttrykke en norm som 'de andre' måles opp mot. Eksempelvis er Ilona mer lidenskapelig enn bondejenta Ragnhild, og Iver mer temperamentsfull enn bonden Bottolf.

Iver assimileres og integreres i samfunnet, men står før han når så langt I overfor et valg: Han kan vende tilbake til fantene, men velger i stedet å forkaste sin fanteidentitet. Harmonien gjenopprettes ved at fanten får bondejenta og blir bofast. Den fremmede underkaster seg Normen og begynner å se seg selv slik andre ser henne; som änormal. Dette kan leses som en metafor på det som, ifølge Foucault, er disiplinens endelige 'mål': At individene, 'normale som anormale', internaliserer disiplinen som en type selvkontroll. I Fantegutten kobles Selvstyringsevnen til det å undertrykke en innvendig natur. Det gjelder å styre de seksuelle driftene. Filmen eksemplifiserer hvordan den mannlige fanten må undertrykke den tøylesløse seksualiteten for å sosialiseres inn i bygdesamfunnet. Det er med andre ord ikke rom for den frie seksualiteten innenfor filmens konstruerte idyllsituasjon.

SAMMENFATNING

Innledningsvis stilte jeg spørsmålet: Hvorfor er det så mange framstillinger av fanter i mellomkrigstidens spillefilmer? Det er min oppfatning at filmene særlig benytter fantefigurer som bærere av de kvalifikasjoner som ikke passer inn i en konstruert idyllsituasjon. Fortellerforløpet dreier seg om å bearbeide det farlige og truende. At det nettopp er fanter som kobles til det ukontrollerte og utemmede, kan trolig forklares ut fra den allmenne interessen for ulike folketyper og den rasehygieniske debatten i filmenes samtid. Filmene knytter ofte fantene til vill, barbarisk, tøylesløs og ukontrollert natur, som omvendt kan leses som en idyllisering av den kontrollerte og kultiverte naturen.

Filmene er samfunnsmessige i den forstand at allmenne konflikter kobles til aktuelle debatter i samtiden. For eksempel inneholder filmene en rase-/miljøproblematikk, som vi også finner i den offentlige debatt. Raseforskjell blir et problem for integrasjonen: Kan fanter gifte seg med bønder? At både unge bønder og fanter knyttes til de samme kvalifikasjoner, som løssluppen seksualitet/viser at innholdselementene er utskiftbare. Vi finner svært få eksempler på at fantene 'benyttes' som bilder på det ubundne og ukontrollerte i filmer etter annen verdenskrig, noe som trolig skyldes at samfunnet har lykkes i å undertrykke deres kultur. Fantene lever ikke lenger på 'fantevis'. Den fremmedes mobilitet er karakteristisk for fantene i filmene. Mobiliteten uttrykker en frihet, som igjen knyttes til fritt kjønnsliv. I amerikanske filmer fra 50-tallet kobles de samme kvalifikasjoner til raske, bråkete motorsykler og biler eller til støyende rockemusikk. 'Roadmovies' er kanskje det mest typiske eksempelet på film som handler om mobilitet og fri seksualitet.

Fantegutten skildrer et klassisk generasjonsopprør. Publikum heier på ungdommen som forsøker å bryte med samfunnets normer og forventninger. Opprøret er imidlertid ikke fullstendig. Beretningen ender med ekteskap hvor de unge danner sin egen familie, trygt innenfor samfunnets rammer. Selv om filmen gjerne beskrives som de unges medium, forfektes tradisjonelle verdier. Både Ragnhild og Iver sosialiseres inn i bygdesamfunnet. Sosialiseringsprosessen til bondejenta er imidlertid 'naturlig' i den forstand at hun, etter en kort opprørsperiode, tar etter foreldrenes livsform. På et kollektivt nivå handler filmene om hvordan sosialiteten formes. Gjenopprettelse av en idyllsituasjon forutsetter at noe må forkastes. Sosialiteten har med andre ord sin pris. I filmene er det den utemmede og ukontrollerte naturen, og særlig den ubundne seksualiteten, som ofres til fordel for en ordnet idyllsituasjon.

Vi kan altså lese filmene som fortellinger om hvordan mennesket underlegger seg naturen, og hvordan de mellommenneskelige forholdene reguleres. Jeg har beskrevet hvordan filmene undertrykker og forkaster det frie kjønnslivet. Forelskelsen og kjærligheten plasseres innenfor ekteskapets trygge rammer. Som et apropos kan det pekes på at Freud skrev Ubehaget i kulturen i 1930, og Fantegutten er produsert i 1932. Sosialiteten er historisk og foranderlig. Kanskje finnes det et større spillerom for den frie seksualiteten innenfor dagens sosialitet, kanskje er det andre deler av driftslivet som undertrykkes. Denne diskusjonen faller imidlertid utenfor artikkelens ramme.

Som åpningsscenen innebærer sluttscenen i filmen en undertrykking. Handlingsforløpet dreier seg om å forkaste det som ikke passer inn i den konstruerte idyllsituasjonen. Slutten er nesten identisk med begynnelsen. Ungdommen er temmet og på full fart inn i ekteskapet og en ny familie. Som den eldre generasjonen kobles de unge nå til det trygge, kjente og kontrollerte. Filmen gir ingen endelig løsning på 'kulturens problem', men skildrer en foreløpig lykkesituasjon. De ukontrollerte driftene er temmet for denne gang.

REFERANSER

Agerup, Jens Lasse (1991) Redder du barna redder du slekten. Teori og praksis i omstreifermisjonens omsorgsarbeid for barn og voksne 1900–1960. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo.

Bauman, Zygmunt (1990) Legislators & Interpretators, Oxford: Polity Press.

Bauman, Zygmunt (1990) 'Modernity and Ambivalence' i Featherstone, M. (ed.): Global Culture- Nationalism. Globalization and Modernity, London: Sage Publications.

Foucault, Michel [1975] (1977) Discipline and Punish - The Birth of the Prison, Penguin Books.

Gisholt, Einar (1934) 'Sunnhetsforhold hos omstreiferbarn' i Tidsskrift for Den Norske Lægeforening nr. 19.

Roll-Hansen, Nils (1980) 'Den norske debatten om rasehygiene' i Historisk Tidsskrift.

Rummelhoff, Ivar (1931) 'En læges undersøkelse av omstreiferbarns intelligens' i Norges Kvinder 17/11.

Simmel Georg [1908] (1981) 'Främlingen' i Simmel: Hur är sammhållet möjligt?, Göteborg: Bokförlaget Korpen.

*Artikkelen bygger på forfatterens hovedoppgave i medievitenskap ved Universitetet i Oslo.
1Organisasjonen skiftet navn flere ganger. Da den ble dannet i 1887 fikk den navnet 'Foreningen til Modarbeidelse av Omstreifervæsenet'. I 1922 skiftet den navn til 'Den Norske Omstreifermisjon' og til 'Norsk Misjon blant Hjemløse' i 1935. jfr. Agerup 1991: 17. I likhet med Agerup kaller jeg organisasjonen kun for 'Misjonen'.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon