Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Et motstykke til postmodernismen: bilder av Kenya i fire norske aviser*

A Contrast to Postmodernism: Images of Kenya in Four Norwegian Newspapers

Terje Tvedt er historiker, dr. philos, Samfunnsvitenskapelig fakultet, Universitetet i Bergen, 1993.

'Our intellectual tools are filters for reducing reality to a manageable simplicity. To assert that we have ever completely captured reality in an equation or a string of words would be extremely arrogant Each filter captures only part of reality'

(Hardin 1986: 21).

Journalistenes måte å beskrive og ordne verden på påvirkes selvsagt av dominerende perspektiv og tankestrømninger i samtiden. Denne artikkelen analyserer hvordan norske journalister på slutten av 1980-tallet beskrev Kenya, eller 'erobret' det konseptuelt, innenfor et svært meningstungt og billedskapende perspektiv og språk. Representasjonens historisitet gjøres tydeligere ved å sammenlikne Kenya-bildet med andre europeiske bilder av ‘De andre’.

The article describes and analyzes how Kenya was conceptualized in Norwegian newspapers in the years 1987-1990, highlighting the issue of crosscultural representation. News coverage in this period was marked by the political changes in the dominant relations between Norway and Kenya, thus illustrating the workings of 'us' and the others' as cornerstones in the maintenance of worldviews or political-ideological perspectives. The empirical analysis of about 300 articles in four central newspapers shows how Kenya, President Moi and the opposition were described within a humanistic human rights perspective, carrying universal pretensions as well as implications for the understanding of Norway-Kenya relations.

DEN STORE SELVSIKKERHETEN

I 1850 skrev den franske forfatteren Gustave Flaubert i et brev fra Kairo:

'Så her er vi i Egypt. Hva kan jeg si om det? Hva kan jeg skrive til deg? Foreløpig er jeg ikke kommet over den første forvirringen… hver detalj truer med å strekke seg ut og gripe fatt i deg; og jo mer du konsentrerer deg om den, jo mindre får du tak på helheten. Så gradvis blir alt dette mer harmonisk, og stykkene faller på plass av seg selv, i tråd med perspektivets lover. Men de første dagene, å min Gud, det er et slikt forvirrende kaos av farger'.(Steegmuller (red.) 1983: 23).

Flauberts førsteinntrykk var kaotisk – ukjente lukter, språk, farger og lyder. Det fantes ingen distanse mellom observatøren og det som ble observert; for å forstå var det nødvendig å se Egypt utenfra, å stille seg selv utenfor, atskilt fra Kairos pulserende gateliv, som en fotograf i forhold til sitt motiv. Forvirringen kunne bare overvinnes ved å konstruere en visuell orden – ved å modellere Egypt med faste strukturer og system – i tråd med 'perspektivets lover'.

Denne artikkelen analyserer hvordan norske journalister beskrev 'sitt møte' med den kenyanske virkeligheten på slutten av 1980-tallet. Den tar opp et eksempel på norsk presse som krysskulturell fortolker – ikke av Egypt, men av Kenya, et annet land i Afrika, i en annen epoke, med andre perspektivskapende relasjoner mellom fortolkeren og fortolkningens objekt.

Mens Flaubert i Egypt på 1850-tallet ble overveldet av inntrykk og bevisst måtte tilkjempe seg et bestemt perspektiv for å få oversikt, ble de norske journalistenes pensel om Kenya på 1980-tallet ført med selvsikker og stø hånd fra første øyeblikk. Artikkelen vil beskrive og drøfte denne forskjellen: den norske pressens konseptualisering av kenyansk virkelighet kan sammenliknes med Flauberts. De norske journalistenes perspektiv skapte et Kenya, som Flauberts skapte et Egypt. Men det var en viktig forskjell mellom journalistene og Flaubert. Hos journalistene falt Kenya umiddelbart på plass i et klart mønster – og de trengte ikke å tilkjempe seg et perspektiv basert på hva de så, slik Flaubert gjorde. Perspektivet var klart før de satte sine ben på kenyansk jord, de hadde det så og si i kofferten da de kom. De behøvde strengt tatt ikke dra dit i det hele tatt; det var ikke noe ugjennomtrengelig å gjennomskue. Kenyas virkelighet var konseptuelt erobret før den ble forsøkt representert. Kenya-bildet ble skapt uten tegn på noen 'første' forvirring, det var ingen detalj som truet med å strekke seg ut og gripe fatt i journalisten, og beretningene var uten spor av at noen følte et 'forvirrende kaos' av farger, hendelser eller inntrykk.

Det Kenya-bildet som identifiseres og diskuteres i denne artikkelen oppfattes ikke som representativt for hva norske aviser generelt har skrevet eller skriver om u-land. Artikkelen har som teoretisk utgangspunkt at slike bilder vil variere med ulike tidsepoker, ulike historiske relasjoner mellom 'oss' og 'de andre', og med endringer i dominerende verdensoppfatninger og politisk-ideologiske strømninger. Det er åpenbare forskjeller mellom den koloniale tradisjon (se f.eks. Jarlow og Hammond 1970 og Kiernan 1972), den orientalistiske tradisjon (se f.eks. Said 1978), den 'primitive' tradisjon (se f.eks. Kuper 1988), misjonsbildene (se for eksempel Billeder fra Missionen blandt Hedningerne, utgitt av Johannes Flood, sokneprest i Molde i 1885), 1 3.verden-ideologiens (den tiers mondistiske) holdning til 'den andre siden' (se f.eks. Tvedt 1991) og de bildene som ble produsert om Kenya på slutten av 1980-tallet. Bistandsepoken i norsk historie har skapt relasjoner av en ny og annerledes karakter, ved at nordmenn er 'de andres' giver og 'veiviser' i et sekulært prosjekt i en historisk periode da verden for første gang blir beskrevet med vestlige utviklingsbegrep, og lar seg beskrive med vestlige utviklingsbegrep. Det koloniale verdensbildet la vekt på 'de andres' tilbakeliggenhet, og misjonen vektla deres åndelige mørke. Tiers mondismen fokuserte på deres revolusjonære potensiale, og avhengighetsteorien konsentrerte seg om strukturelle forhold som klasser og utbyttingsrelasjoner mellom sentrum og periferi. På 1980-tallet oppstod det en retning som med stor kraft skjøv alle disse perspektivene til side: nemlig menneskerettighetsperspektivet. Det fokuserte ett tema – graden av realisering av menneskerettighetene innen det enkelte utviklingsland. I denne perioden ble, som i tidligere epoker, de kompliserte problemene omkring utvikling og demokrati underlagt en bestemt historisk målestokk. Dette monofilteret slapp ikke inn de komplekse, moralske, politiske og historiske problemene som er knyttet til forståelsen av menneskerettighetene og deres realisering. Det etablerte et enkelt og entydig kompass som nordmenn kunne bruke for å orientere seg i verden. Det fikk verden til å 'falle på plass', for å bruke Flauberts uttrykk.

Krysskulturell representasjon og oppfatninger om 'den andre' endrer seg over tid. For å etablere distanse til dominerende oppfatninger, må det være viktig å forstå samtidens – og ikke bare gårsdagens – krysskulturelle forestillinger. Det paradoksale er at media i det 'post-moderne' Norge skapte et Kenya-bilde som var langt mer entydig, og mer normmessig stilisert, enn Flauberts pulserende og inkluderende beskrivelser av Egypt i det moderne gjennombruddets første tiår. De norske journalistenes bilde av Kenya var blottet for tvil, og var mer monolittisk i sin karakter enn de fleste tilsvarende bilder av norsk virkelighet. Det kan følgelig ses som et motstykke til en utbredt oppfatning av det kompliserte og udefinerbare 'post-moderne' samfunn. Bildet av Kenya var tvert imot entydig, rigid, avgrenset, og det var skildret i et symbolmettet språk, med en bærende moralsk konflikt hvor helt og skurk var svært lette å identifisere.

Den store oppslutningen

Som eksempel er det interessant, fordi dette var en tverrpolitisk representasjon av Kenya som hadde oppslutning fra en samlet presse. I norske aviser hadde det vært uenighet om framstillingen av situasjonen i Algerie på begynnelsen av 1960-tallet, for ikke å snakke om den store uenigheten om Vietnam eller Kina på 1970-tallet, og Nicaragua på 1980-tallet. Dette var land hvis utvikling ble innenrikspolitiske stridstema i Norge, og som følgelig ble framstilt i ulikt perspektiv i tråd med de politiske fløyenes oppfatninger. Den 'tiers mondistiske venstresiden' og den 'NATO- og USA- vennlige høyresiden' hadde ulik oppfatning av FLN, av Ben Bella og De Gaulle, om Tet-offensivens betydning i Vietnam og om Ho Chi Minhs og general Kys politikk, om Ortegas styresett osv. 2 Om Kenya var det derimot ingen nasjonal eller presseintern 'uttrykkskonkurranse', for å låne Ottar Brox' begrep (Brox 1991). Presseoppslagene målbar alle det samme grunnleggende perspektiv på de spørsmålene jeg analyserer. Selv om det forekom nyanser når det gjaldt detaljer, produserte journalistene identiske 'bud' og ‘bilder’ om Kenyas situasjon og framtid, for å bruke Jens Arup Seips begreper.3 De i overkant av 25 journalistene skapte, i store trekk, identiske Kenya-bilder,4 dvs. at hva som analyseres er en kollektiv representasjon av 'de andre'.5

Kildene for denne analysen er artikler hentet fra fire norske aviser i årene 1987, 1988, 1989 og 1990. Perioden starter med debatten omkring den kenyanske presidenten, Daniel arap Mois, planlagte statsbesøk til Oslo i 1987, og slutter rundt tidspunktet for bruddet i de diplomatiske forbindelser mellom Norge og Kenya i oktober 1990. Utvalget er artikler om Kenya i Aftenposten, Bergens Tidende, Dagbladet og Verdens Gang. Tilfeldige stikkprøver er også foretatt i Arbeiderbladet, Morgenbladet, Vårt Land, Nationen og Klassekampen. Selv om enkelte artikler kan ha blitt oversett, er utvalget tilstrekkelig for å slå fast at det bildet som identifiseres ikke er begrenset til de fire avisene som behandles. Resultatet av analysen kan følgelig ikke forklares ved at de avspeiler eierstrukturer eller særinteresser. Siden det var nødvendig å foreta et utvalg pga. det store antall artikler, ble undersøkelsen konsentrert om de fire avisene som hadde mest omfattende Kenya-dekning (til sammen ca. 300 artikler). Leserbrev er holdt utenfor da jeg ville prioritere det redaksjonelle stoffet. Sportssidene er heller ikke inkludert fordi sportsstoffet om Kenya ikke er knyttet til den politiske situasjonen i Kenya. Analysen er opptatt av det som i pressefaget kalles 'vinkling av stoffet', men den ønsker å gå dypere; dvs. den er ute etter å forstå pressens grunnleggende konseptualisering av Kenya.

VIRKELIGHETEN ER DØD. LEVE JOURNALISTEN!6

Først vil jeg gjennomgå noen sensasjonsoppslag, som tilsynelatende mangler klare perspektiver. De ligner mest fantasibilder, og tilhører derfor på et vis en annen genre enn den analytiske og politiske journalistikken. Noen aviser la stor vekt på disse historiene, og de hører derfor med, også fordi de, til forskjell fra Kenya-bildet generelt, har et viktig berøringspunkt med det post-moderne program: Virkeligheten finnes ikke. Fortolkeren er fri til å skape sin virkelighet.

I

Den ene historien omhandlet hvordan president Moi rundstjal sitt folk. Dagbladet skrev 1.8.87 at 'Moi stjal 20 milliarder'. Vel to uker senere, den18 hadde tallet blitt firedoblet (uten at det ble forklart noe sted). Da skrev samme avis: 'Når despoten Daniel arap Moi og hans utvalgte i ledelsen stjeler landets ressurser og i løpet (sic! Var dette en trykkfeil, eller en bevisst utelatelse fordi journalisten plutselig oppdaget at dette viktige poenget ikke var undersøkt?) fører 80 milliarder kroner fra offentlige midler til private bankkonti i Sveits og andre vestlige land, da er det også en grunn til å si ifra. ' Samme dag, i en annen artikkel av en annen av Dagbladets seniorjournalister, står begrunnelsen: 'De skal være en slags livsforsikring for Moi og de som støtter ham om de i all hast må forlate Kenya. ' Hadde disse påstandene vært sanne, ville Dagbladets konklusjon den 6.8.87 om at 'Moi rundstjeler sitt folk' vært et understatement.

Uansett hvilket ståsted denne påstandens virkelighetsgehalt vurderes fra, må den karakteriseres som absurd. Den ble likevel en gjenganger i noen norske aviser i august og september 1987. Rent logisk er påstanden umulig: 80 milliarder norske kroner tilsvarte omtrent 204 milliarder kenyanske shilling. Det utgjorde omtrent ni ganger Kenyas statsbudsjett. Avisene nevnte ikke slike prosaiske ting som statsbudsjett, statsfinanser, handelsbalanse, forhold som ikke bare kunne ha satt deres påstander i relieff, men ha forankret dem i en virkelighet som lot seg diskutere.

Hvor tok de norske avisene opplysningene fra? Skal en tro Dagbladet 1.8.87. bygde artiklene på en annenhånds kilde, parlamentsmedlemmet Martin Shikuku,7 og ifølge Dagbladet 6.8.87 på opplysninger i den kenyanske avisen 'Daily Nation'.8 Og hva var innholdet i de kildene avisen baserte seg på? Det velrenommerte uketidsskriftet Financial Review, 27.7.87,oppga at kenyanske kontoinnehavere ved utgangen av 1986 hadde 1,28 milliarder dollar (vel 8 milliarder kroner etter daværende vekslingskurs) innestående på konti i utenlandske banker, dvs. et stort beløp, men bare en tiendedel av Dagbladets sum. Pengene det var snakk om var imidlertid lovlige og ulovlige deponeringer foretatt av både enkeltpersoner og av halvstatlige og private foretak. Verken parlamentsmedlemmet Shikuku, Verdensbanken, IMF eller de kenyanske avisene som Dagbladet siterte, knyttet Mois navn til disse utenlandske konti. Den førstnevnte rettet hovedkritikken for illegal valutautførsel mot Kenyas asiatiske elite.9

Utgangspunktet for at disse opplysningene kom fram, dvs. at det fantes et 'Det var en gang… ' å dikte videre på, var en debatt i kenyansk offentlighet primært om problemet med å kontrollere forretningsfolk og statsembedsmenns illegale valutautførsel. Selvsagt var det også utstrakt korrupsjon, 'land-grabbing' osv. i Kenya. Det sentrale her er at disse reelle problemene ble – i norsk presse – oversatt i tråd med herskende perspektiv: en 'avsløring' av president Mois personlige tyveri, dvs. omskrevet på en slik måte at det passet inn i den norske diskursen om Kenya.

Historien om Moi som en slags internasjonal mafiaboss, kan være en ytterligere bekreftelse på at norsk presse i denne sammenheng ga seg makt til å bestemme verden: 'Virkeligheten er død. Leve journalisten.' I Dagbladet het det: 'Kenyas status som hovedsamarbeidsland for norsk utviklingshjelp henger i en tynn tråd etter avsløringene om at president Moi har sendt agenter til Norge for 'å fjerne' den opposisjonelle Koigi wa Wamwere' (Dagbladet 19.10.88). I Dagbladet 17.11.88 het det: '150 millioner dollar synes Kenyas diktator, Daniel arap Moi, villig til å satse for å få hendene (sic!) på den kenyanske opposisjonspolitiker som har fått politisk asyl her i landet'.10

II

Sommeren 1987 verserte historien om at det satt 40 000 mindreårige barn i kenyanske fengsler. Historien fikk 'krigstyper' i Verdens Gang. Opplysningen ble presentert i en sammenheng hvor målet var å vise graden av menneskerettighetsbrudd i Kenya og omfanget av Moi-styrets despoti – 40 000 barn fratatt sin frihet av diktatoren Moi! I slike oppslag ligger det meningstunge 'bilder' og 'bud'.

Men hva var bakgrunnen for oppslaget – eller sagt på en annen måte: på hvilken måte ble dette et motiv? I løpet av 1980-tallet dukket det opp kritiske rapporter i kenyansk presse om at barna til fengslede alenemødre ble neglisjert og gikk for lut og kaldt vann mens moren satt bak lås og slå. Kritikken konkluderte med forslag om at myndighetene burde vurdere å etablere ordninger som gjorde det mulig for barna å være sammen med sine mødre. Regjeringen støttet dette forslaget, og da tiltaket ble iverksatt, ble det i kenyansk opinion oppfattet som en humanitær handling. Den umiddelbare bakgrunnen for oppslaget skriver seg fra tidligere sjef for fengselsvesenet, Reuben Mutua. I et seminarinnlegg hadde han sagt at 39000barn over en 18-årsperiode (ca. 2000 barn pr. år i de siste årene) hadde tilbrakt lengre eller kortere tid i fengslet sammen med sine eneforsørgende mødre. Visepresidenten Kibaki, hvis portefølje omfattet fengselsvesenet, hadde tatt opp spørsmålet, og erkjente det uholdbare i situasjonen, men erklærte at det ikke var funnet noen annen og mer tilfredsstillende løsning på problemet.11

Det mest interessante er ikke at historiene ble overdrevet til det absurde. Det sentrale er at fenomenene ble skildret på en slik måte at de ble fullstendig abstrahert fra kenyansk samfunnsvirkelighet og kontekst. Også i Europa og i Norge har det vært ført en diskusjon de siste årene om barna bør 'sone' sammen med sine mødre, av hensyn til barna, og om problemet med valutasmugling og kapitalkontroll. Dette reelle dilemmaet var irrelevant i en kenyansk kontekst. Konkrete og sammensatte samfunnsproblem ble filtrert gjennom et filter, og redusert til et spørsmål om moralen til Moi og hans aller nærmeste medsammensvorne.

KAMPEN MELLOM DET ONDE OG DET GODE

Det sentrale punktet i denne analysen er ikke at Kenya ble sett gjennom et dikotomisk perspektiv, men hvordan dette dikotomiske perspektivet produserte og reproduserte et bilde av Kenya preget av dominerende 1980-tallsperspektiv. Bildet av Kenya var ikke først og fremst fantasifullt; dets motiv og utforming var uten modernistisk individualitet eller heterogenitet, det var blottet for den moralske relativismes kynisme og det fragmentariske virkelighetsbildet mange hevder kjennetegnet periodens postmoderne situasjon.

Kenyas viktigste trekk ble, slik avisene framstilte det, formet av en enkel og oversiktlig bipolar motsetning; på den ene siden var 'despoten' og 'diktatoren' Moi. Ved ham klebet det overhodet ingen positive sider. Ingen av artiklene om ham i norske aviser i denne perioden hadde et positivt ord om eller vurdering av hans ledelse av Kenya siden Kenyattas død i 1978. Mois sentrale og allsidige politiske og historiske rolle i Kenya og i hele Øst-Afrika, ble redusert til et symbol på det ikke-demokratiske, på motkreftene til menneskerettighetsrealisering og flerpartisystem, og på elitens parasittiske utbytting av de fattige. Moi framstår som en personifisert antitese til det norske prosjekt: menneskerettighetsrealisering og fattigdomsorientert u-hjelp.

Moi ble beskrevet som en despot og en diktator. Kenya ble gjennomgående framstilt som et brutalt diktatur, ledet av en blodtørstig despot (i Bergens Tidende ble Kenyas statsleder karikert som en løve på listende og brølende jakt etter nye offer; Mois hode på en løvekropp, med hoggtenner og åpen munn hvor blodet dryppet fra munnvikene), hvor alt 'gikk fra vondt til verre', hvor folk ble forfulgt og torturert. Kenya ble framstilt som et av de mest udemokratiske utviklingslandene; verken regjeringene i Afghanistan, Bangladesh, Zaire eller Kambodsja ble like skarpt og vedvarende kritisert for brudd på menneskerettighetene. Historiene om 80-milliard-tyveriet, de 40 000 barna i Mois fengsler og hans plan om å sende mordbander til Norge for å drepe Koigi wa Wamwere, var hovedargumenter for å begrunne karakteristikkene 'despot', 'diktator' og 'tyrann'.

Det interessante i et historisk krysskulturelt perspektiv er at framstillingene kretset omkring Mois moral: Han var mot menneskerettighetene og flerpartisystem, han var for tortur og aksepterte folkemord, (han ble beskyldt for å stå bak Wallaga-massakren i Nordøst-Kenya i 1984) – alt for å klynge seg til makten. Moi styrte et land hvor der 'ikke finnes respekt for menneskeverd eller menneskerettigheter' (Dagbladet 17.11. 88). Som det het i en megetsigende billedtekst under et bilde av Moi i VG 23.7.90: 'Slik ser han ut når han smiler. ' Da Moi avlyste det planlagte besøket i Norge i 1987 sto det i Dagbladet 18.8.87 at Moi var avslørt av 'pressen i sitt eget land' som grådig, fordi han hadde utført milliardsummer til utenlandske banker. Avisen fortsetter: 'Dette bildet av seg selv våget ikke Moi å møte i Norge. Derfor fikk han kalde føtter og avlyste Norges-besøket. '

I BT 29.8.87 sto det i en lederartikkel: 'I samme takt som Moi har revet til seg makten, har hans politiske paranoia utviklet seg. Det har ført til at helt uskyldige politiske ytringer blir slått ned på, og at folk som kan mistenkes for å være politiske motstandere – eller for å kunne bli det (sic!) – blir internert. '

Muligheten for at Moi kunne ha en annen oppfatning av hvilke menneskerettigheter som burde realiseres først, en annen politisk-økonomisk strategi for utvikling av Kenya, en annen oppfatning av Kenyas institusjonelle og forfatningsmessige forutsetninger, en annen oppfatning av grunnlaget for et fungerende flerpartisystem i Kenya, en mer langsiktig plan for flerpartistyre, slik han faktisk sa han hadde og som han senere har blitt presset til å innføre, dvs. at uenigheten mellom norske journalister og Moi kunne bunne i andre og mer komplekse forhold enn moral, ble aldri drøftet. Ingen av avisene luftet muligheten for at Mois politikk kunne suge næring fra andre erfaringer og en annen kontekst enn den de norske journalistene hentet sitt perspektiv, erfaring og språk fra.

Mois politikk kan også fortolkes i tråd med hans egne utsagn og i et videre afrikansk perspektiv som et prosjekt for statsbygging og 'nationbuilding'. Det er mulig å se Moi og Kenyatta i Kenya, Nyerere i Tanzania, Kaunda i Zambia og Museweni i Uganda som talsmenn for det samme post-koloniale prosjekt, men hvor Moi satset på å bygge opp en kapitalistklasse med nasjonale supra-etniske lojaliteter, gitt spillerom gjennom et relativt uavhengig og forutsigbart rettsvesen. I Kenya var de etniske motsetningene ennå store mellom de største befolkningsgruppene luoer og kikuyuer, og de mange små etniske gruppene. Det var også konflikter mellom ulike regioner i landet, og Kenya hadde en svakt utviklet statsborgerlig fellesskapsfølelse med sterke etniske lojaliteter. Fattigdommen og analfabetismen var fortsatt så omfattende at partietableringer lett kunne bli redskap for manipulasjon, snarere enn åpen politisk strid på en akseptert statlig fellesarena.

Det avisene ikke skrev om Kenya er like viktig som det som ble skrevet. Av de rundt 300 artiklene, behandlet ingen situasjonen i Kenya i et sammenlignende eller historisk perspektiv. Det faktum at Kenya var ett av de få landene i regionen med politisk stabilitet og fred ble ikke nevnt eller reflektert over. Nabolandet Uganda, et østafrikansk symbol på stabilitet og flerpartistyre i 1960-årene, opplevde sammenbrudd i de første årene av Mois regjeringstid. 'Afrikas perle', som Churchill hadde kalt det, var preget av borgerkriger, næret av etniske lojaliteter, fra 1979 til 1986. Etter 1986 fortsatte krigen mot regjeringen i Kampala blant acholiene i nordøst, på grensen til Kenya. I nabolandet Sudan hadde flerpartisystemet vist seg handlingsudyktig (fra 1964 til 1969 og fra 1985 til 1989) på grunn av etniske, religiøse og sekteriske interessers innflytelse (se Harir og Tvedt 1994), og folket hadde hver gang hilst militærkuppene velkomne som en forbedring fra partisystemet, samtidig som borgerkrigen og stammefeidene i sør stadig slo inn over grensen til Turkana i nord-Kenya. I nabolandet Etiopia hadde det vært krig siden 1962 i nord, og stadige etniske sammenstøt i sør. I nabolandet Somalia styrket klanene sitt grep om folket, og truet landet med anarki om ikke overgangen fra autoritært statsbyggingsforsøk ovenfra til demokratisering skjedde i former og på en måte som samsvarte med befolkningens politiske og kulturelle erfaringer.12

Mot en slik komparativ bakgrunn, er det interessant at avisene reduserte Mois politikk kun til et spørsmål om ond moral, paranoia, tyranniske drifter etc. De interne forholdene i Kenya og den fullstendige oppløsningen av statssystem og økonomiske sammenbrudd i nabolandene gjorde at enhver statsleder, Moi inkludert, kunne ha gode grunner for å avvise og slå ned på krav om flerpartisystem på slutten av 1980-tallet, av hensyn til landets og folkets beste. Selv store deler av den mest aktive opposisjonen i Kenya oppfattet Moi som en mann med god vilje, men mente at hans feil var at han ikke var en dyktig nok politiker, hadde dårlige rådgivere, var for glad i pomp og prakt etc. Utviklingen i nabolandene ble selvsagt utnyttet maksimalt av Moi-regimet. Det førte øyensynlig til at spørsmålet ble irrelevant i Norge; henvisningen ble oppfattet kun som et retorisk våpen mot opposisjonen, som et skalkeskjul for elitens maktinteresser og som falsk ideologi for å bevare statens karakter. Det er fullt ut mulig å tenke seg at artiklene kunne ha presentert et bilde av Kenya hvor Mois politikk ble forstått, om ikke forsvart, på bakgrunn av en analyse av Kenyas valgmuligheter.

De perseptuelle filtre undertvang Kenyas virkelighet kun én mulig og moralsk akseptabel målestokk, og det var den politikken de norske avisene propaganderte. Slik ble det etablert et svært enkelt skjema. Kenyas historie eksisterte ikke utenfor dette perspektivet, som en virkelighet for seg med sine egne begrensinger, institusjoner og tradisjoner, dvs. med trekk som unndrog seg beskrivelsen som ble gitt.

På den andre siden av den etablerte bipolare motsetningen var opposisjonen i Kenya. Hva sto denne opposisjonen for? Hvem representerte de? Hvordan hadde opposisjonen tenkt å ordne det kenyanske samfunnet etter at Moi var styrtet? Hvilken økonomisk politikk hadde de? Hvilke partier ville de bygge opp? Hvilke institusjoner skulle legge grunnlaget for et annet, stabilt og mer demokratisk Kenya? Ingen av avisenes artikler reiste slike spørsmål. Det kan innvendes at pressen generelt og tabloidpressen spesielt som regel ikke tar opp slike spørsmål. Framstillingen av politikken og politiske alternativer i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland eller USA er imidlertid mye mer sammensatt, og de norske avisene omfavner – om de har 'helter' og 'skurker' i det hele tatt – ofte forskjellige helter og skurker. Når det gjaldt Kenya hadde opposisjonen ganske enkelt rett, den symboliserte 'det Rette', den var helten og Moi var alles skurk.

Det rettferdige Kenya ble i Norge identifisert med og symbolisert av Koigi wa Wamwere. Poenget her er ikke å vurdere Wamweres rolle, men den rollen han ble gitt i norske media. Wamwere symboliserte ikke bare despotens motstykke; han ble også en stadig bekreftelse på det rådende perspektivet, på norske virkelighetsoppfatninger og 'erfaringer'. Wamwere snakket 'vårt' språk på 1980-tallet, han snakket ikke bare u-landsmiljøets språk, hans terminologi om rettferdighet, demokrati og flerpartistyre var norsk terminologi, på en helt annen måte enn språket til revolusjonære kommunister fra Vietnam på 1960-tallet eller muslimske mujahhedins i Afghanistan på 1980-tallet. I BT 23.8.87 ble sammenfallet uttrykt: 'Wamwere er full av lovord om norsk presses artikler om Kenya de siste månedene: 'Dere gjør en fantastisk jobb. Dette er hva avisen (sic! ) i Kenya selv gjerne ville ha skrevet hvis de ikke hadde blitt sensurert. Norsk presse er nå stemmen til Kenyas folk, og en dag vil vi kenyanere takke dere nordmenn for denne innsatsen."

Opposisjonen representerte 'det Gode' og våre verdier på en og samme tid. Dette kommer kanskje enda klarere fram i Dagbladets portrett av Oginga Odinga, 'Luo-høvdingen' som tidligere hadde vært visepresident: 'Den gamle mannen kjemper for det president Moi frykter; respekt for menneskerettighetene, demokrati og uavhengige domstoler' (Dagbladet 4.11.90). Han ble framstilt som en mann som hele tiden hadde stått på den 'rette siden'. Det er den samme mannen som noe senere ble suspendert fra sitt parti FORD, 'because of his disregard of party rules in running members' affairs and his becoming a dictator', ifølge uttalelser fra generalsekretær Martin Shikuku (Financial Times 12.8.92). Odingas 'egentlige rolle' er ikke poenget her, men at denne 'gode' mannen, på samme måte som den 'onde' mannen, Moi, kroppsliggjorde norske ideer og kategoriseringer, snarere enn at de ble vurdert som politiske aktører og taktikere i en konkret og uoversiktlig historisk kontekst.

Et stadig tilbakevendende tema i perioden før Moi skulle komme på statsbesøk til Norge høsten 1987, var tanken på at Moi skulle møte kong Olav. 'Despot gjest hos kong Olav' het det i Dagbladet 21.7.87. BT skrev 25.7.87: 'Carl I. Hagen har fått en ypperlig medhjelper i sin kamp mot norsk u-hjelp. Den nye medhjelperen til Fremskrittspartiet heter Daniel arap Moi og han er president i Kenya. For hvilken rettskaffen nordmann vil ikke være enig med Hagen at det er en skam at vår kjære konge skal måtte huse en slik despot, og en skjensel at vår regjering skal kaste glans og heder over en statssjef som kuer sitt folk og beriker seg selv. ' Kongen var et retorisk symbol og en meningstung kontrast til den bloddryppende, ikke-smilende afrikanske diktatoren.

Kontrastene i dette Kenya-bildet på slutten av 1980-tallet gikk ikke mellom 'hvite' og 'svarte', slik som i mye tidlig kolonilitteratur og senere, snudd på hodet, i tiers mondistisk representasjon av 'de andre'. Scenen var befolket kun av kenyanere, men ikke av de som hadde 'møtt Jesus' og de som ennå levde i hedningenes mørke, slik som var vanlig i mye tidligere misjonslitteratur, men mellom de som var enig med 'oss' og motkreftene, kroppsliggjort i president Moi. Luo-'høvdingen' og kongen av Norge sto på samme side, og opposisjonen og journalistene snakket samme språk. Siden Kenya var et langt-unna-sted' var det mulig å skape et Kenya-bilde rundt en enkel moralsk dikotomi av en spesiell karakter, uten nyanser og med fravær av sammenlignbare dilemmaer.

PRESSENS KILDER

Perspektivets dominans og karakter bestemte kildevalg. Av en mengde like lett tilgjengelige kilder valgte avisene gjennomgående ut en kildetype: rapporter om menneskerettighetsbrudd produsert av Amnesty International. Poenget her er selvsagt ikke å bestride Amnesty-rapportenes verdi som vitnesbyrd om lands menneskerettighetssituasjon, men å analysere konsekvensene av at de ble gitt faktisk kildemonopol i Norge.

Amnestys rapporter ble i perioden gitt en plass som om de var de eneste betydningsfulle rapportene som kunne fortelle noe av interesse om Kenya generelt. Det har ikke alltid vært slik. På 1970-tallet var det dominerende perspektiv som bestemte tilnærmingen til utviklingsland deres plassering innenfor supermaktsrivaliseringen. Opplysningene om regimenes politiske retorikk og deres internasjonale lojaliteter overskygget menneskerettighetssituasjonen, både på Cuba, i Sør-Korea og i Tanzania. Amnestys rapporter om Kenya ble i perioden alltid tatt for god fisk. Det er vel kjent at når def gjelder organisasjonens rapporter om Norge har det vært strid om Amnestys vurderinger – i norsk presse. Uenigheten har gått på både dens faktiske beskrivelse (politivold i Bergen) og dens politisk-normative vurdering (behandlingen av militærnektere i Norge). Når det gjelder Kenya ble organisasjonens beskrivelser oppfattet som a priori nøytrale og objektive – i alle norske aviser. Rapportene ble brukt som om det de beskrev, var det som var nødvendig å beskrive om Kenya. Rapportene ble videre gitt en universell status, og derfor kunne rapportenes påpekninger av vilkårlig fengsling og tortur fortolkes – og fordømmes – abstrahert fra kenyansk virkelighet. Det ble mulig å skrive lange artikler om landets politikk og situasjon uten at det var nødvendig å vite noe om Kenya.

I tillegg til at de altså ble behandlet som 'objektive' totalbeskrivelser av kenyansk virkelighet, ble de samme rapportene i norsk presse systematisk gjengitt i en retning som forsterket bildet av menneskerettighetsbrudd og av Mois personlige rolle og ansvar. Dagbladet poengterte for eksempel den 18.8.87 at Moi ble 'avkledd som en kynisk, herskesyk og brutal leder av Amnesty International' i 1987-rapporten. Amnestys rapport beskrev en rekke konkrete brudd på de sivile menneskerettighetene i Kenya, men var overhodet ikke opptatt av Mois sjeleliv og moral, og presenterte heller ingen data som kunne legge grunnlag for slike karakteristikker på individnivå. Der Amnesty argumenterte deskriptivt og til dels strukturelt, knyttet den norske avisen problemene til Mois personlige egenskaper og moralske holdninger.

Det viktigste i vår sammenheng er likevel at rapportene, som Amnesty selv eksplisitt understreket at kun konsentrerte seg om sider av Kenyas virkelighet, i Norge ble stående alene. I årene 1987 til 1990 ble det aldri brukt opplysninger fra World Development Report, som hvert år ble publisert av Oxford University Press. World Development Report la fram sitt syn på Kenyas og andre norske hovedsamarbeidslands økonomiske og sosiale utvikling. I det tiåret som av mange ble kalt 'Krisetiåret i Afrika', vises det til at Kenya fortsatte sin vekst, både innen jordbruk, industri, håndverk og sosiale tjenester i en langt større grad enn Mosambik (som hadde negativ vekst bl.a. på grunn av krig), Tanzania, som hadde negativ vekst både i den industrielle sektor og i håndverkssektoren på 1980-tallet, og Zambia og Sri Lanka (World Development Report 1991: 204). Utdanningsrevolusjonen fortsatte. I 1965 gikk 32 prosent av de tanzanianske barna i barneskolen (primary school), mens 66 prosent gikk der i 1988. Tilsvarende tall for Kenya var 54 og 93 prosent, for Bangladesh 49 og 59 prosent og for Zambia 53 og 97 prosent (World Development Report 1991: 260). Kvinnene fortsatte å øke sin andel av utdanningen; mens andelen kvinner i secondary school i Tanzania i 1965 var 33 prosent, var d< n i Kenya 38 prosent. I 1988 var de respektive tall 54 og 70 prosent (World Development Report 1991: 266). Det er også indikatorer hvor Kenya har utviklet seg dårligere enn andre lavinntektsland, selv om det for eksempel ikke gjelder tradisjonelle innsatsområder for norsk bistand som antall innbyggere pr. lege/helsestasjon etc. Heller ikke ble den årlige publikasjonen World Resources konsultert.13The Economist Intelligence Unit ga også regelmessig ut landstudier om Kenya (og andre land). De beskrev landet i samme periode på følgende måte: 'Kenya is a parliamentary democracy but with only one legal political party, the Kenyan African National Union (KANU). (…) General elections, are by no means foregone conclusions. On the last occasion, in March 1988, a large number of incumbent members of the National Assembly (Parliament), including two cabinet ministers, lost their seats. Although Kenya is a one party state, a wide spectrum of political beliefs, a variety of interest groups, some ethnic and clan allegiances, and several strong personalities make the political scene far from static. The ethnic factor is still extremely important and the dominance of the Kikuyu in the economic sphere, cemented under Jomo Kenyatta's presidency, still persists. However, president Moi (a non-Kikuyu) has made a concerted effort to reduce their political influence… ' (The Economist Intelligence Unit, 1991: 3). Og videre: 'The education system has undergone a remarkable expansion since independence and accounted for over 20 per cent of the central government's recurrent spending in 1990/91 (…) and enrolment is now virtually universal' (s. 7). 'Kenya's economic growth since independence in 1963 has been fast by African standards but with substantial fluctuations' (s. s.). Rapporten sier at 'perhaps the most impressive aspect of the Kenyan economy since independence is the success of smallholders with export crops such as tea, sugar, sisal, pyrethrum and coffee, and with livestock. This has led to the growth of a prosperous smallholder class, especially in Central province' (s. 9). Den norske landanalysen om Kenya, skrevet av forskere ved Chr. Michelsens institutt, ble likeledes neglisjert (Tostensen og Scott (red.) 1987), i tillegg til den svært rikholdige historiske, økonomiske og antropologiske litteraturen om Kenya. Disse rapportene og bøkene tok opp andre og like viktige sider ved livet til de vel 20 millioner kenyanerne som Amnestys rapporter. Poenget med å presentere disse opplysningene her, er ikke å vise at I det norske avisbildet av Kenya var feil. Statistiske opplysninger fra Kenya og andre hovedsamarbeidsland er vanskelige å sammenlikne og kan, brukt på den rette måten, støtte opp om de fleste bilder av landet. Det er derimot et uomtvistelig faktum at disse opplysningene om Kenya fantes. Det at dataene og de samfunnsmessige prosessene de var ment å beskrive overhodet ikke slapp inn i pressens filtre, dvs. de ble ikke forsøkt motbevist, bare oversett eller kategorisert som irrelevant, kan tydeliggjøre konturene av det norske Kenya-bildet på slutten av 1980-tallet.

Et NYTT FILTER

Kenya ble i norske aviser sett gjennom ett filter, det var hva Hardin ville kalt et mono-filter. Samtidig ble det oppfattet og beskrevet som det eneste mulige. Dette 'perspektivets lover' ordnet Kenyas virkelighet omkring én variabel: realiseringen av politiske menneskerettigheter. Aktørene ble plassert innenfor en dikotomisk motsetning; den onde eliten og den gode opposisjonen. Den visuelle orden som ble skapt var oversiktlig, lett gjenkjennelig og skapte en arena der Norge og nordmenn lett kunne dømme om hva som var rett og galt, og peke ut Kenyas framtid.

Avisene skrev som om deres filter hadde fanget inn den kenyanske virkeligheten, og ikke bare deler av den. Prinsipielt er en slik holdning, for å si det med Hardin, 'extremely arrogant'. Om en i tillegg tar i betraktning journalistenes kunnskapsnivå om den virkeligheten de ikke bare påsto de beskrev, men også pekte ut den rette framtiden til, er det også svært interessant som et eksempel på krysskulturell representasjon i Norge på 1980-tallet. Det var en representasjon som hvilte på et perspektiv hvis formål var å vurdere og dømme om 'den andre' handlet i samsvar med våre normer, normer beskrevet og oppfattet som universelle og innbyrdes kompatible. Gitt det dialektiske forholdet mellom oppfatninger av en 'selv' og 'den andre', innebar fordømmelsen samtidig en bekreftelse av egne forestillinger og moral (diktatur mot demokrati, Moi mot kong Olav, utakknemlighet mot norsk giverglede i 25 år osv.).

Perspektivet så Kenyas muligheter og utvikling abstrahert fra landets historie, kultur, økonomi og de begrensinger slike faktorer kontinuerlig vil sette for politisk og økonomisk handling. Bildet skapte et inntrykk av et annet rom for politisk handling i Kenya enn i Norge. Det framtrer et 'Kenya' hvor politikkens begrensninger prinsipielt er færre eller av en annen natur enn i Norge. I Norge er 'politikk det muliges kunst', det er anerkjent at virkeligheten ikke er så enkel at den tillater løsninger basert på udelelig moral; å ville det gode innebærer prioriteringer; den som vil det gode vil på samme tid også ville det onde, osv. Kenya ble en arena som unnslapp det moderne norske samfunnets tvetydighet og moralske dilemmaer. Der fantes det en entydig virkelighet hvor det gode og det onde var enkelt gjenkjennelig – og personifisert. Post-modernismens 'kaos' var ettertrykkelig overvunnet – i Kenya.

Det var ikke behov for krysskulturell fortolkning: Diktatoren blokkerte den Naturlige Utviklingen. Opposisjonen var Utviklingens talsmenn og forsvarere. Til sammen symboliserte de en moralsk dikotomi. Slik skaptes det en situasjon hvor virkelighetsbeskrivelsen ble viktigere enn virkeligheten. Ingen avis skrev noe om de detaljerte og grundige diskusjonene om konstitusjonelle forhold, endringer og faktiske reformer som skjedde i Kenya i perioden (om de gikk i den ene eller annen retning i forhold til menneskerettighetsrealisering). Det ble skrevet noe om den spesielle valgordningen der velgerne stiller seg i kø bak sine kandidater i forbindelse med partivalgene, men det ble ikke nevnt at det opphørte på råd fra en KANU-konstitusjonskomité under ledelse av visepresident Saitoti, eller at den samme ordningen ble praktisert i Muzewenis Uganda, en leder (som tilbrakte store deler av sin tid i eksil i Sverige) og et land som norske aviser i samme periode skrev entydig positivt om.14

Aftenpostens utsendte medarbeider oppsummerte sakens kjerne: nordmenn i Kenya som var uenige med avisenes beskrivelse av Kenya 'hadde bodd for lenge i Kenya… og forsto ikke lenger hva norsk (min uth. ) politikk dreide seg om….'. Eller med andre ord: Målet var ikke å forstå og beskrive Kenya som et samfunn med sin egen historie, sin egen tradisjon, strukturer og muligheter, mest mulig upåvirket av og med distanse til norske briller og perspektiv.

En lederartikkel i VG var om mulig enda klarere:

'Det er ingen sjeldenhet i utenrikstjenesten at ambassadepersonell i for sterk grad tar farge av miljøet og hendelsene i det land hvor de er stasjonert. Munnkurv og et kortere eller lengre opphold i hjemlandet pleier å hjelpe. Og det virker som om ambassadør Dahl er moden for en slik kur for å komme den norske politiske virkelighet (min uth.) atskillig nærmere inn på livet' (VG 21.10.89).

Andre som i Norge reiste tvil om norske mediers dekning ble ikke møtt med konkrete argumenter. Virkelighetsbeskrivelser som ikke passet inn i det etablerte bildet, fikk sitt moralske pass påskrevet: Bak andre oppfatninger skjulte det seg 'ondskapsfulle holdninger' (Dagbladet 13.12.88).

De var basert på oppfatningen om at det er 'ikke så farlig om bruddene på menneskerettighetene rammer folk fra den tredje verden' (s. s.). Avisene forvandlet uenighet om virkeligheten til et moralsk felttog mot en holdning ingen av de som fremmet alternative beskrivelser hadde uttrykt: I BT 25.8.87 står det:

'Å tie om urett av misforstått lojalitet til den tredje verden og u-hjelpssamarbeidet med vedkommende land, undergraver også u-hjelpens basis i det norske folk. Og det er å åprie for påstanden om at siden de innfødte ikke kan styre seg selv, får vi senke våre krav til dem. Da blir u-hjelp et konserverende element for potentater.'

Noen dager senere hadde samme avis en leder (BT 29.8.87) med tittelen: 'Diktator på besøk'. Avisen skriver: 'Vi må rope ut for all verden at Norge ikke setter mindre krav til menneskerettigheter i fattige land. Hvis vi godtar en annenrangs standard for menneskerettigheter i utviklingsland, har vi samtidig karakterisert folkene i disse landene som annenrangs mennesker'. Ved å tillegge andre oppfatninger en forkastelig moralsk motivasjon, kunne entydigheten bli opprettholdt og gjøres uangripelig; det var utviklet en arena der det gode kjempet en (vanskelig, men oversiktlig) kamp mot det onde, og hvor kompliserende perspektiv enten skyldtes at deres bærere ikke kjente norsk politisk virkelighet eller hadde ikke-akseptable moralske prioriteringer.

Det er lite fruktbart å kategorisere Kenya-dekningen som lefling med rasisme. Det var ikke spor av rasisme i omtalen verken av Odinga, Wamwere eller av det kenyanske folk, og en skal også dra artiklene etter hårene for å kunne si det om deres behandling av Moi. 'Rasisme'-fortolkningen er følgelig en for grov analyse som understreker kontinuitet der det snarere er brudd i den krysskulturelle representasjonens historie.

Det var heller ingen forskjell i dekningen mellom det som kalles 'boulevard-avisene' på den ene siden og Aftenposten og Bergens Tidende på den andre siden. Begge disse siste avisene kunne dessuten ha lange artikler, både over en og noen ganger over to sider. Å gi 'kjappfot'-journalistikken skylden kan følgelig heller ikke være noen god forklaring. Å forklare pressedekningen som et funksjonelt uttrykk for behovet for et 'fiendebilde' blir også for enkelt. Det er en karakteristikk som om den skal være meningsfull må innebære at noen fryktet Moi og Kenya. Men Moi var ingen Khomeini eller Saddam, og systemet han representerte ble ikke oppfattet som noen trussel. Tvert om, Kenya og Moi ble snarere latterliggjort og oppfattet som mer avhengig av hjelp fra Norge enn det de viste seg å være. Det var jo først og fremst Norge som truet. Kåre Willoch sa i 1988: 'Gjør Kenya alvor av det (å bryte de diplomatiske forbindeisene (min anm.)), blir det verst for dem' (VG 11.5.88). Et interessant trekk ved Kenya-dekningen er snarere at den ikke kan fortolkes innenfor et fiendebildeperspektiv.15

Jeg tror en kommer nærmere sammenhengene ved å trekke en sammenlikning med andre bilder av 'de andre' i europeisk krysskulturell fortolkningshistorie. Bildet er ikke rasistisk, det bekrefter ikke hvit overhøyhet og svart underlegenhet. Det er heller ikke romantisk eller mytisk, slik det framtrer i Karen Blixens fortellinger. Kenya er på ingen måte et paradis for 'the noble savage', det vil si det representerer ikke et autentisk alternativ til livet i det moderne samfunn. Kenya er ikke 'tiers mondismens' revolusjonære stormtropp som kan styrte kapitalismen og slik redde Europas framtid. Det ene filtret (av mange mulige) som Kenya ble sett igjennom i norske aviser på slutten av 1980-tallet, var et filter som (av flere mulige) skapte en arena for en oversiktlig moralsk kamp mellom det gode og det onde. Avisenes praksis både før, under og etter den perioden jeg har fokusert, kan indikere at det ikke var selve kampen for menneskerettighetene og deres gradvise realisering som sto i sentrum. Avisenes diktator sitter jo fortsatt med makten, men de skriver ikke lenger om ham.

Jeg tror en kommer nærmere sammenhengene ved å trekke en sammenlikning med andre bilder av 'de andre' i europeisk krysskulturell fortolkningshistorie. Bildet er ikke rasistisk, det bekrefter ikke hvit overhøyhet og svart underlegenhet. Det er heller ikke romantisk eller mytisk, slik det framtrer i Karen Blixens fortellinger. Kenya er på ingen måte et paradis for 'the noble savage', det vil si det representerer ikke et autentisk alternativ til livet i det moderne samfunn. Kenya er ikke 'tiers mondismens' revolusjonære stormtropp som kan styrte kapitalismen og slik redde Europas framtid. Det ene filtret (av mange mulige) som Kenya ble sett igjennom i norske aviser på slutten av 1980-tallet, var et filter som (av flere mulige) skapte en arena for en oversiktlig moralsk kamp mellom det gode og det onde. Avisenes praksis både før, under og etter den perioden jeg har fokusert, kan indikere at det ikke var selve kampen for menneskerettighetene og deres gradvise realisering som sto i sentrum. Avisenes diktator sitter jo fortsatt med makten, men de skriver ikke lenger om ham.

Om det postmoderne samfunn er det sagt at det er splittet opp i mikrosamfunn som snakker ulike språk, som om de er samfunn som tilhører forskjellige verdener. De moralske verdier som et mikro-samfunn er bygd opp omkring, har ingen likhet med de moralske symbol som blir tematisert av andre mikro-samfunn. Følgelig oppheves den allmenne diskurs; det finnes ikke lenger holdbare eller akseptable normer for samfunnet som helhet. Folk handler instrumentelt eller trer inn i institusjonaliserte roller, uten moralsk motivasjon. Kenya-bildets tematikk og moralske preg kan derfor også tolkes som et eksempel på hvordan den moralske universalismen overlevde i det såkalte 'postmoderne' samfunn – i hvert fall i visse offentlige rom. Det er et eksempel på hvordan pressen etablerte et felles språk med like moralske symboler knyttet til et 'langt-unna-sted'. Journalistene gikk ikke simpelthen inn i en gitt rolle uten moralsk motivasjon; tvert om, de etablerte en moralsk dikotomi og ble våpendragere for et ytterst moralsk beskrevet prosjekt. Langt fra å oppheve den allmenne debatt, institusjonaliserte de den innenfor premissene til et historisk bestemt perspektiv.

REFERANSER

Brox, O. (1991) jeg er ikke rasist, men… Hvordan vi får meninger om innvandrere og innvandring. Oslo: Gyldendal.

Curtin, P.D. (1965) The image of Africa. British ideas and action, 1780–1850. London: Macmillan.

George, K. (1958) 'The civilized West looks at primitive Africa: 1400–1800' i Isis 49, 155: 62–72.

Hardin, G. (1986) Filters against folly. How to survive despite economists, ecologists and the merely eloquent. London: Penguin Books.

Harir, Sharif og Tvedt T. (red.) (1994) A short-cut to decay. The case of the Sudan. Uppsala: Nordiske Afrikainstituttet.

Holander, D.A. (1981) Political pilgrims. Travels of Western intellectuals to the Soviet Union, China and Cuba 1928–1978. Oxford: Oxford University Press.

Jarlow og Hammond (1970) The Africa that never was. New York: Twaine.

Kiernan, V.G. (1972) The lords of the human kind. European attitudes to the outside world in the imperial age. London: Penguin.

Kituyi, M. og Tostensen A. (1987) 'Kenya-dekningen – utroverdig? ' Kronikk i Dagbladet4.9.1987.

Kuper, A. (1988) The invention of primitive society. Transformation of an illusion. London: Routledge.

Mudimbe, V.Y. (1988) The invention of Africa: Gnosis, philosophy and the order of knowledge. Bloomington: Indiana University Press.

Ottosen, R. (1994) Mediestrategier og fiendebilder i internasjonale konflikter. Norske medier i skyggen av Pentagon. Oslo: Universitetsforlaget.

Said, E. (1978) Orientalism. New York: Pantheon Books.

Seip, J.A. (1988) Politisk ideologi. Tre lærestykker. Oslo: Universitetsforlaget.

Simensen, J. (red.) (1984) Norsk misjon og afrikanske samfunn. Trondheim: Tapir.

Steegmuller, F. (red.) (1983) Flaubert in Egypt: A sensibility on tour. London: Michael Haag.

The Economst Intelligence Unit, Kenya, 1991.

The World Resources Institute , The International Institute for Environment and Development and the United Nations Development Programme (1987, 1988, 1989, 1990) World Resources. New York: Basic books.

Tostensen, A. og Scott J.G. (1987) Kenya. Country Study and Norwegian aid review. Bergen: Chr. Michelsens Institutt

Tvedt, T. (1990) Bilder av 'De Andre'. Om utviklingslandene i bistandsepoken. Oslo: Universitetsforlaget.

Tvedt, T. (1991) 'En munnfull av Kina' i Nytt Norsk Tidsskrift 1:11–27.

Tvedt, T. (1993) Norske oppfatninger om den ikke-europeiske verden på 1970- og 1980-tallet. Et eksempel på krysskulturell representasjon. Dr. Phil.-avhandling, SV-fak., Universitetet i Bergen.

Tvedt, T. (red.) (1993b) Conflicts in the Horn of Africa: Human and ecological consequences of warfare. Uppsala: EPOS.

World Development Report1987, 1988, 1989, 1990, 1991. London: Oxford University Press.

*Artikkelen er en noe endret versjon av et kapittel i Tvedt 1993.
1Flood ga også ut en lignende bok, Missionsbilder fra Afrika, og var også utgiver av Maanedsskrift for Missionsvenner. Floods perspektiv skaper et skrekkbildenes Afrika - fra menneskeofring i Ashanti på Gullkysten til kannibalisme ved Niger. Den bærende følelse er frykten: 'I det hele gives der ikke noget Land i Verden hvis Beboere er saaledes trælbundne ved Frygt som Afrikas.' Omslagstegningen har en særlig symbolsk verdi innen dette verdensbildet: En innfødt på stranden med utstrakte hender roper sitt 'Kom og hjælp oss' ut mot havet, der misjonsskipet seiler inn (se Simensen 1984: 43).
2For en analyse av tiers mondismens verdensbilder; se Tvedt 1991.
3Begrepene 'bud' og 'bilder' er tatt fra Seip 1988.
4Det var et sted mellom 25 og 30 forskjellige journalister som skrev artikler om Kenya i disse fire årene i de fire aktuelle avisene. Det eksakte tallet er vanskelig å anslå pga. at lederskribentenes identitet er ukjent. I tillegg kommer ulike NTB-meldinger.
5Kenya-dekningen er interessant også fra en annen synsvinkel. Da den kenyanske regjering ga ordre om at den norske ambassaden i Nairobi måtte stenge i oktober 1990, var det første gangen i norsk diplomatisk historie at et annet land brøt de diplomatiske forbindelsene med en regjering i Oslo - med ett unntak: Stalin brøt de diplomatiske forbindelsene med Norge etter at Hitler innsatte Quisling-regimet i 1940. Det kan ikke være tvil om at norske avisers omtale av Kenya spilte en viktig rolle i utviklingen som ledet fram til det diplomatiske bruddet. Bruddet mellom Kenya og Norge var en uvanlig hendelse i det moderne diplomatiets historie. Det dreiet seg i stor grad om fortolkning og framstilling av Kenyas virkelighet, dvs. det kretset omkring norsk presses og den kenyanske regjerings motstridende Kenya-bilde. Den norske pressens betydning for den norske regjerings standpunkter til Kenya ble stadig vekk uttalt både av utenriksminister Thorvald Stoltenberg og bistandsminister Tom Vraalsen. Stoltenberg sa til BT 24. 8. 87: 'Hvis det blir en voldsom motstand mot hjelp til Kenya, er det grenser for hvor lenge vi kan stå på det. Det kan i så fall svekke folks generelle holdning til u-hjelpen. '
6Dette er en parafrase over Roland Barthes' spissformulering av et program for tekstfortolkning: 'Forfatteren er død. Leve leseren.
7Shikuku ble senere generalsekretær for Forum for the Restoration of Democracy eller FORD, partiet som utfordret Moi og KANU i valget. Etter splittelsen i FORD ble Shikuku parlamentsmedlem for FORD Asisli.
8Denne avisen ble kalt 'meget pålitelig og uavhengig' i Dagbladet 6. 8. 87. Eller med andre ord: Dagbladet betegnet en av Kenyas viktigste aviser som 'meget pålitelig og uavhengig' i forhold til staten og regimet. Hvis en i denne karakteristikken legger at avisen skrev svært kritiske artikler om kenyanske samfunnsforhold, om udugelighet og korrupsjon i statsapparatet og i eliten, så er denne beskrivelsen dekkende for de faktiske forhold. Problemet er derfor ikke Dagbladets betegnelse av avisen, men at Dagbladet samtidig beskrev Kenya systematisk og uten forbehold og presiseringer som et diktatur og et despoti. I diktaturer og despotier finnes det ikke legale, 'meget uavhengige' aviser. Slike åpenbare motsetninger ble opphevet, som i tilsvarende absurde fortellinger.
9Dagbladet påsto først at 'Moi stjal 20 milliarder' (1.8.87). Kilden ble referert å være 'det meget populære parlamentsmedlemmet Martin Shikuku'. Dagbladet satte derfor overskriften i anførselstegn. Shikuku nevnte aldri verken denne summen eller personen Moi (se ovenfor). Et annet interessant trekk ved samme artikkel er at det poengteres at Shikuku 'avslørte den gedigne finansskandalen overfor den kenyanske folkeforsamlingen'. Det reflekteres ikke over at det samtidig snakkes om Mois personlige 'diktatur' og 'despoti'. I en billedtekst til det samme oppslaget står det: 'Kenyas president Daniel arap Moi har sikret seg mot kuppforsøk ved å føre kjempesummer fra Kenya til utenlandske banker, påstår medlemmer (et medlem har blitt til flere, min kommentar) av den kenyanske nasjonalforsamlingen' (Dagbladet 1.8.87).
10Når det gjelder denne 'avsløringen' om leiemordere, ble det noe senere dokumentert av politiet at historien ble framsatt av oppfinnsomme asylsøkere, og ikke hadde noe å gjøre verken med Moi eller Wamwere.
11Disse opplysningene er basert på Kituyi og Tostensen, 1987.
12For krigene og oppløsningen av Etiopia og Somalia, se f.eks. Tvedt 1993b.
13En rapport med tittelen World Resources, ble hvert år gitt ut av The World Resources Institute, The International Institute for Environment and Development and the United Nations Development Programme, New York: Basic Books.
14Både i 1987 og i 1988 var det noen få oppslag som uttrykte andre oppfatninger om Kenya enn det som ble skapt av det dominerende perspektivet. De kom ikke fra journalistenes rekker. Noen professorer som bodde i Kenya skrev leserinnlegg mot hva de oppfattet som urimelige angrep på Kenya, og den norske ambassadøren i Nairobi, Niels Dahl, ga et intervju til Bergens Tidende. De forsøkte å argumentere for at det bildet som hadde festet seg i norske massemedier verken var det eneste mulige eller «det mest fullstendige. Ambassadør Dahl sa i BT den 19. 10. 88: 'Kenya er det minst diktatoriske land i Afrika. Landet har en kristen statssjef uten militær støtte. Det finnes noe korrupsjon og enkelte politifolk som har begått overtramp, men å kalle president Daniel arap Moi en diktator eller Kenya et diktatur er helt på jordet'. Dette alternative perspektivet ble avfeid på et prinsipielt grunnlag. Det sentrale her er ikke hvem som hadde 'rett' eller om disse hadde en mer forstående holdning (Dahl ville hatt problemer med å vise at det ikke fantes mer demokratiske land i Afrika eller at statslederens religion er av avgjørende betydning i en slik evaluering), men hvordan disse alternative synspunktene ble holdt utenfor og snarere brukt til å befeste monofilterets dominans.
15Ottosen 1994 har diskutert media og fiendebilder, særlig knyttet opp til Gulf-krigen.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon