Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Papirtigeren bak speilet

Etikk som mediepolitisk tema
Media ethics

Odd Raaum er 1. amanuensis ved Norsk journalisthøgskole

Kulturminister Åse Kleveland satte en støkk i norske pressefolk da hun 14. februar 1992 sto fram i Stortinget og kritiserte deres etikk i ordelag som mange fant truende: 'Hvis ikke mediene selv lykkes, vil en debatt om andre virkemidler nødvendigvis tvinge seg frem …'

In the early 1990s, the Norwegian press was criticised by many politicians, including the Minister of Culture, for having overstepped important ethical boundaries. It was also indicated that stricter regulation would be introduced. Nevertheless, when the long awaited Government White Paper on media developments was debated in Parliament in 1993, no substantial disciplinary measures were taken. Raum argues that this hesitation on the part of politicians was predictable, given the collective power of the press. As an analysis of the long term efforts to reform the self justice system clearly demonstrates, the Norwegian press has increasingly refused to back down in face of external criticism.

At en kulturminister uttalte seg så lite pressevennlig, var riktignok en nyhet, men av negativt slag. Bedre ble den ikke av at hun fikk med seg en viss tverrpolitisk støtte, og et forslag om å utrede så illevarslende emner som medieombud og medieansvarslov.

Noen panikk ble det ikke, men det ble uttrykt adskillig bekymring over at det statlige riset var så pass synlig bak speilet. Mange fryktet nok at det denne gangen var makt i de flekkede tenner.

Denne stortingsdebatten var en ouvertyre til regjeringens melding om mediepolitikken, som ble oversendt vel ett år senere og ekspressbehandlet av Stortinget før sommerferien 1993. 1 Da var det lite igjen av de statlige inngrep som pressekommentatorer hadde malt på veggen. Kulturdepartementet foreslo nemlig ingen ny lovgivning - verken i form av medieansvarslov eller presseombud. Ingen påbud kom, bare høflige anmodninger til presseorganisasjonene om å forsterke selvjustisen. Stortinget på sin side nøyde seg stort sett med å strø sand på de beskjedne tilrådingene om medienes etikk.

Hvordan kunne det komme så lite ut av et initiativ som så ut til å være drevet av en betydelig politisk energi? Var politikerne redde for å ta et oppgjør som kunne bli ubehagelig for dem selv, eller var pressen i realiteten uangripelig? 2

Denne artikkelens formål er å gi et bidrag til svar på det siste av disse spørsmålene. Som studieobjekt skal jeg bruke noen trinn i utviklingen av norsk presses selvjustis - dvs. selvdømmeorganet (Pressens faglige utvalg) og de etiske reglene. Erfaringsmessig blir reformer på dette området ofte til under press fra ekstern kritikk, og pressens reformvilje kan variere både med kritikkens styrke og med pressens følelse av sårbarhet.

TAUTREKKING OM PRESSEKONTRAKTEN

Mitt teoretiske utgangspunkt er en forestilling om forholdet mellom samfunnet og mediene som jeg har kalt pressens samfunnskontrakt eller pressekontrakten (Raaum 1986). Hovedtanken bak valget av denne metaforen er at det i land med en liberal pressetradisjon alltid utvikles et sett av skrevne og uskrevne retningslinjer for hvordan mediene og samfunnet kan og bør handle overfor hverandre. Denne ' kontrakt' inneholder f.eks. forventninger og krav som samfunnet kan stille til mediene, og medienes krav til arbeidsvilkår og eventuelle privilegier for å kunne innfri forventningene. Et grunnleggende og omforent premiss er at pressen bør og kan være til nytte for samfunnet.

I et stabilt politisk system som vårt er pressekontrakten gjerne langsiktig, men sjelden uomtvistet. En part vil f.eks. kunne hevde at motparten har tiltatt seg nye rettigheter eller sviktet sine forpliktelser, og derved forrykket balansen i kontraktsforholdet. I slike tvister blir samfunnspartens prosedyre gjerne ført av ledende representanter for statsmaktene, f.eks. riksadvokaten eller justisministeren. At kulturministeren opptrer som offisiell refser av pressen er, som vi skal se, av ny dato. Åse Klevelands forgjengere nøyde seg gjerne med å uttale seg om kringkastingens etikk.

Når det sedvanemessig var justisministeren som uttalte seg offisielt om journalistisk etikk, er forklaringen selvsagt at journalistenes selvdisiplin og rettsapparatets disiplinering gjerne ses som to sider av samme sak: Svikter selvjustisen, må statsmakten sette grensene. Det hørte også med til spillets regler at statsråden helst ikke tok initiativ i slike saker, men svarte på henvendelser.

Illustrerende for den balansegang som krevdes av en justisminister i slike situasjoner er O.C. Gundersens svar i Stortinget 9. november 1964 på et spørsmål om pressens rettsreportasjer. Statsråden henviste først til pressefriheten og dens rettslige grenser, deretter til øvrige regler for henholdsvis kilder og presse. Så kom en omhyggelig avveid konklusjon:

De tilfelle av uheldig rettsreportasje som utvilsomt har forekommet, bør lede til at pressens egne organer stadig har under overveielse hvordan misbruk kan unngås, og jeg vil tilføye at Justisdepartementet alltid med oppmerksomhet følger utviklingen. For så vidt man skulle iaktta fenomener som sammenlagt viser en klar tendens til utglidning, vil også myndighetene måtte overveie hva som kan gjøres for å råde bot på dette (sitert etter Solumsmoen, 1966:94).

Det er typisk for politikeres pressekritikk at forhåpningene om bot og bedring gjerne knyttes til selvjustisen - som oftest selvdømmeorganenes effektivitet, noen ganger også innholdet i de etiske reglene. 3 Denne vinklingen springer gjerne ut av den i og for seg urealistiske forestilling at en klagenemnd som Pressens faglige utvalg er en form for domstol, med rett og evne til å disiplinere journalister og redaktører. Dessuten er det utvilsomt mer bekvemt for politikere å skyve reparasjonsansvaret over på selvdømmeorganet enn å granske mer grunnleggende årsaker til at journalistikken blir slik den blir. Hvis de hadde gjort det, kunne til og med politikerne selv måtte påta seg et mer forpliktende medansvar for tilstanden.

En omfattende kritikk av angivelige mangler ved pressens selvjustis fører ofte til at pressen ser seg nødt til å revidere sine klagenemnder og tilhørende etikkregler. I en slik situasjon kan selvjustisapparatet tjene som en buffer mellom presse og kritikere, en stedfortredende arena der pressen fører oppholdende strid for å redde sitt egentlige territorium, nemlig det redaksjonelle spillerommet.

Det perfekte eksemplet på en presse som justerer sitt selvjustisapparat etter kritikkens innhold og tyngde, finnes i Storbritannia. Under stående trussel om ny, restriktiv lovgivning, skrev pressen i 1990 et sett av etiske regler og etablerte året etter et nytt selvdømmeorgan - the Press Complaints Commission (PCC). Begge deler er senere fortløpende endret i takt med den eksterne kritikken. Innrømmelsene er kommet så langt at bransjerepresentantene i PCC nå er i mindretall, og i begynnelsen av 1994 opprettet pressen en ' privacy commissioner' (en slags ombudsmann), åpenbart for å overflødiggjøre et mulig statlig ombud.

PROFESJONALISERING BREMSER FOR REFORMVILJE

Også i Norge har vi flere eksempler på at sterk kritikk har gitt støtet til endringer av selvjustisapparatet. Det er imidlertid ingen automatikk i den forstand at en revisjon nødvendigvis fører til store tilbaketog fra pressens side.

To revisjoner av Pressens faglige utvalg (PFU) illustrerer dette.

I 1969 ble det startet en utredning som førte fram til en prinsipielt meget viktig reform i 1972. Selvdømmeordningen ble nemlig nå åpnet mot omverdenen. For det første ble sammensetningen av PFU endret slik at legfolk (også kalt allmennhetens representanter) nå fikk plass i utvalget - to i tillegg til de fem fra pressen. For det andre ble det bestemt at PFUs kjennelser skulle være offentlige, og at en avis som var felt, pliktet å trykke kjennelsen.

En tilsvarende revisjonsprosess et tiår senere førte til langt magrere resultater. Igjen var arbeidet satt i gang på grunn av kraftig kritikk mot PFU, og utredningsutvalget ønsket å komme kritikerne i møte på enkelte viktige punkter. Det gjaldt igjen sammensetningen, der utrederne nå foreslo fire legfolk og sju profesjonelle. Dernest gjaldt det retten til å behandle saker der det ikke forelå klage. Utvalget foreslo her at Norsk Presseforbunds generalsekretær skulle få rett til å legge fram slike saker for PFU.

Men Presseforbundets grunnorganisasjoner avviste begge forslagene. 4 Det eneste av interesse som ble igjen da reformen ble satt ut i livet i 1984, var en betydningsløs presisering av trykkeplikten.

Selv en så nødtørftig skisse av de to revisjonene tyder på at reformviljen i pressen hadde tapt seg sterkt mellom 1972 og 1984. I begge tilfeller var nemlig igangsettingen av revisjonsarbeidet et nokså direkte resultat av kritikk, og det er vanskelig å se noen avgjørende forskjell på omfanget eller kvaliteten på kritikken.

Men den manglende viljen var nok ikke resultat av tilfeldigheter. I en tidligere framstilling har jeg funnet grunnlag for å se presseorganisasjonenes motvillighet i 1984 som et utslag av en bevisst profesjonstenkning: Fagets etikk og håndhevingen av den oppfattes som et faglig anliggende, og de profesjonelle har rett og plikt til å hindre at yrkesetikken gjøres til gjenstand for forhandlinger med omverdenen (Raaum, 1986:99f). Den iøynefallende forskjellen mellom reformene i 1975 og 1984 kan i så fall ses som en avspeiling av profesjonaliseringsprosessens ulike stadier.

I en undersøkelse av de etiske reglene for henholdsvis presse, radio, fjernsyn og filmindustri i USA brukte John Dimmick begrepet' maktsårbarhet' ('power-vulnerability') som forklaringsvariabel. Hans hypotese var at jo mer sårbar en mediegruppe var (eller følte seg) for eksternt press, desto mer omfattende og restriktive ville reglene være. Han mener å ha fått hypotesene bekreftet, bl.a. ved at den omstridte filmindustriens regler gikk lengst i begge henseender (Dimmick, 1977).

Begrepet 'sårbarhet' lar seg vanskelig operasjonalisere, men det kan likevel antyde en forklaringsmåte som kan være fruktbar når den knyttes til et profesjonaliseringsforløp. Ett forutsigelig resultat av en slik prosess er at den faglige selvbevisstheten styrkes. Fenomenet gir seg gjerne utslag i en overbevisning om at profesjonen har stor samfunnsmessig betydning, ofte også stor makt. Et slikt kollektivt selvbilde kan spille en rolle som moralsk oppstiver, uavhengig av om det avspeiler profesjonens reelle betydning eller ikke.

I dette perspektivet kan ' maktsårbarhet' gis en profesjonspsykologisk vinkel: Hvis profesjonen ikke har rukket å bygge opp sin kollektive selvbevissthet, kan en sterk kritikk utenfra lett føre til usikkerhet i rekkene og manglende mot til å ta opp kampen. Etter hvert som profesjonaliseringen forsterker selvbildet, vil lysten og evnen til å forsvare seg øke. Moralen styrkes, og sårbarheten minker.

FRIGJØRING FRA JUSRISTENE

Vi skal også vurdere om den seneste revisjonen av PFU-ordningen (i 1992) rimer med et slikt resonnement. Først skal vi imidlertid gå bakover for å se om det er spor av profesjonell selvhevdelse i utviklingen av selvjustisens andre hovedingrediens - de etiske reglene.

Denne linjen må trekkes helt fra 1950, da advokat- og dommerorganisasjonene tok initiativ til å utrede spesielle etiske regler for pressens rettsreportasje. I årene før krigen hadde de samme gruppene prøvd å få en lovregulering av dette feltet, men krigen avbrøt prosessen (Erichsen, 1960).

Presseorganisasjonene ble med på utredningen, og Norsk Presseforbund vedtok de meget detaljerte ' Retningslinjer for pressens omtale av rettssaker' i 1952. De kom i tillegg til den nokså snaue Vær varsom-plakaten, og ble en del av hjemmelsgrunnlaget for Det faglige utvalg. 5

Fram til en revisjon i 1966 ble retningslinjene betraktet som en avtale mellom Den norske sakførerforening, Norsk Dommerforening og NP, deretter som presseregler gitt i samråd med disse. 6

I 1987, i forbindelse med en revisjon av Vær varsom-plakaten, opphevet NP retningslinjene. De to juristorganisasjonene ble nå ikke tatt med på råd. De fikk bare beskjed om at vedtaket var gjort.

Skjalg Fremo har sikkert rett i at en av drivkreftene var ønsket om å frigjøre pressens etikk fra juristenes innflytelse (Fremo, 1992). Prinsipielt sett dreide det seg om å etablere full suverenitet på et faglig territorium. Mange pressefolk hadde forøvrig lenge hatt aversjon mot de mange jurister som angivelig var mer opptatt av pressedisiplin enn av pressefrihet. En veltalende representant for disse var Dagbladets redaktør Arve Solstad (Solstad, 1984).

Når Vær varsom-plakaten som sådan sjelden har vært gjenstand for noen stor interesse fra kritikernes side, kan én av grunnene være at det fremste problemfeltet, rettsreportasjen, så lenge var dekket av de nevnte retningslinjene. 7 I 1983 bidro imidlertid justisminister Mona Røkke (H) til at hele regelverket ble tatt opp til revisjon.

Det var i et foredrag i Norsk Redaktørforening at hun tok til orde for å effektivisere pressens selvjustis. De etiske reglene mente hun burde samles i én kodeks. Reglene burde bli mer bindende for Pressens faglige utvalg enn før, og forpliktende for pressen, ikke bare veiledende.

Justisministeren var mild i tonen, og stilte seg reservert til å bruke ny lovgivning som ris bak speilet. Tendensen i hennes råd var det imidlertid entydig nok - selvjustisen måtte bli strengere. Men utfallet ble neppe slik hun hadde ventet.

Den nye Vær varsom-plakaten, som ble vedtatt i 1987, var riktignok ryddigere og mer kortfattet enn det uoversiktlige og stykkevis foreldete regelverket den erstattet. Men hensynet til personvern og rettssikkerhet var svekket: Det meste av særreglene for rettsreportasjen var tatt bort, deriblant advarsler mot å vurdere bevis og å intervjue vitner i straffesaker. En oppfordring om å være varsom med å trekke fram ' eldre og sonte forgåelser' hadde gått samme veien, likeså en oppfordring om å vise særlig hensyn til ofre for ulykker og forbrytelser. Til gjengjeld var det tatt inn en en formaning om å beskytte barn i familiesaker (Pressens etikk, 1986).

VÆR VARSOM - MED MÅTE

Spesiell interesse knyttet det seg til formuleringer om anonymisering i rettsreportasjen. Ved en omfattende revisjon av plakaten i 1975 hadde det kommet inn et nytt og strengere kriterium for personidentifisering: ' Unngå bruk av navn og bilder i retts- og kriminalreportasjen hvis ikke sterke allmenne hensyn taler for det'.

Ordlyden var til forveksling lik en formulering som var tatt inn i de svenske etikkreglene året før, og det var heller ingen hemmelighet at denne var brukt som forbilde. En viktigere drivkraft var nok likevel det kriminalpolitiske klimaet, som på den tiden var ganske sterkt preget av den såkaltebehandlingsideologien (Mathiesen, 1992). Organisasjonen KROM var dannet i 1968, og Inger Louise Valle var blitt justisminister i 1973.

Den nye formuleringen innebar en styrking av personvernet, særlig i rettsreportasjen. Men regelen kom til å skape problemer. Forarbeidene til den nye plakaten ga ikke noen klar beskjed om hvordan standarden ' sterke allmenne hensyn' skulle tolkes. Pressens faglige utvalg fikk store problemer, dels med tolkningen, dels fordi enkelte aviser fortsatte på en mindre restriktiv kurs enn utvalget.

PFU prøvde etter hvert å gradere styrken i de' allmenne hensyn' ut fra forbrytelsens antatt samfunnsskadelige virkninger. I tråd med dette synet erklærte utvalget i 1980 - også nå med svensk forbilde - at narkotikaselgere måtte kunne identiseres i avisene. Året etter ga utvalget samme beskjed om utøvere av grove økonomiske forbrytelser - for øvrig i tråd med Valles kriminalmelding fra 1979.

Begrunnelsen for å særbehandle narkotikaforbrytere ble konkludert slik i PFUs årsrapport for 1979/80: ' Publisering av navn og bilde av slike lovbrytere kan tjene et preventivt formål. ' Dette må forstås slik at det er en legitim, ja prisverdig, oppgave for pressen å bidra til å opprettholde lovlydighet, selv om det skulle medføre en særskilt publisitetsstraff for visse typer av kriminelle. Allerede etter fem år framsto altså PFU med en mer disiplinerende kriminalpolitisk profil.

Flertallet (5 mot 1) i utvalget som forberedte 1987-reformen ville imidlertid beholde de problematiske' sterke allmenne hensyn' for ikke å svekke personvernet. De foreslo imidlertid en viss presisering: ' Slike hensyn kan være en nær sammenheng mellom det saken gjelder og vedkommendes stilling eller verv eller muligheten for forveksling av personer. ' Men verken narkolangere eller andre kategorier av forbrytere var nevnt (Pressens etikk s. 32f).

Mindretallet, Norsk Redaktørforenings generalsekretær Rolf Øvrum, gikk imot og hevdet at flertallsforslaget til ny Vær varsom-plakat ville bety en ny utvidelse av personvernet på ytringsfrihetens bekostning.

Hans forslag til identifiseringsregel lød slik: 'Vær varsom med bruk av navn og bilde (…) i retts- og kriminalreportasje. Vis særlig omtanke ved omtale av saker som er under etterforskning, og i saker som gjelder unge lovovertredere. Avstå fra identifikasjon når dette ikke er nødvendig for å tilfredsstille berettigede informasjonskrav.'

Begrepet' berettigede informasjonskrav' er neppe klarere enn ' sterke allmenne hensyn', men det er i alle fall mindre restriktivt. Øvrums begrunnelse for å ville skifte ut den gamle ordlyden var at den var en rettslig standard som pressefolk ikke nødvendigvis la det samme i som jurister gjorde. Ved å velge ' berettigede informasjonskrav' ville pressen skaffe seg en mer selvskreven profesjonell rett til å definere når publikum hadde krav på å få vite f.eks. en lovbryters identitet (Pressens etikk s. 36f).

Til tross for at han kom i klart mindretall (1-5) i utredningsutvalget, vant redaktørenes generalsekretær fram med sitt forslag da organisasjonene vedtok ny plakat. Det samme skjedde med hans forslag om å fjerne de ' eldre og sonte forgåelser'.

AMERIKANISERT PRESSEIDEOLOGI

Det kan virke merkelig at et presumptivt representativt utvalg viser seg å være i utakt med sine grunnorganisasjoner i så viktige spørsmål som personvern og rettssikkerhet. Delvis kan det nok skyldes tilfeldigheter, men det kan også være grunn til å søke etter forklaring i den tidligere omtalte ideologisk opprustning i journalistkorps, presse- og kringkastingsbransje i 1970- og 1980-årene.

Som vi husker, viste pressen mindre reformvilje da selvdømmeordningen ble revidert i 1984 enn i 1972, og jeg tolket denne endringen som et utslag av en forsterket profesjonell selvbevissthet. I samme retning peker skjebnen til særreglene om rettsreportasjen. Revisjonene av Vær varsom-plakaten i henholdsvis 1975 og 1987 slutter seg til mønsteret. En tilsynelatende uvesentlig detalj som utskiftingen av ' sterke allmenne hensyn' med ' berettigede informasjonskrav' kan i dette perspektivet få en betydelig symbolsk betydning som gjenerobring av et faglig territorium.

Tidligere i artikkelen er slike laugsbevisste forsvarsholdninger betraktet som et profesjonspsykologisk fenomen. Men den ideologiske opprustningen er ikke bare knyttet til faget og yrket. Den er kanskje i enda høyere grad et ledd i markeringen av pressen som institusjon og bransje.

Den institusjonelle ideologiseringen er særlig knyttet til forestillingen om pressen som en uavhengig statsmakt med krav på frihet og privilegier for å kunne tjene samfunnet optimalt. Hovedkilden er den tradisjonelle liberale presseideologien, og det fremste forbildet mht ytrings- og pressefrihet er USA. Tilspisset kan en si at det dreier seg om en ' amerikanisering' av norsk presseideologi, med en dyrking av ytringsfriheten som stundom får en fundamentalistisk tone.

Denne prosessen har hovedsakelig vært drevet fram av folk med tilknytning til Norsk Redaktørforening. Det er derfor ingen tilfeldighet at det nettopp var denne foreningens mann som opponerte mot en mulig utvidelse av personvernet på bekostning av ytringsfriheten. Det passer også at den fagbok på området som mest markant målbærer ytringsfrihetens forkjørsrett, er skrevet av forfattere med bakgrunn i Redaktørforeningen (Wolland og Øvrum, 1992).

Det er ingen grunn til å tvile på at den institusjonelle ideologiseringen springer ut av en ærlig overbevisning om hva pressen kan og bør gjøre for samfunnet. Det er derfor ikke nødvendigvis i odiøs mening en kan konstatere at en nedtoning av kravene til personvern og rettssikkerhet også rimer godt med den økende konkurransen på mediemarkedet. Vernehensyn av ymse slag kan hemme det redaksjonelle armslaget som trengs for å lage et konkurransedyktig medieprodukt. Ytringsfriheten har derfor også en kommersiell side. Dessuten kan det bli dyrt å pådra seg injuriesaker.

Et yrkesideologisk moment som også berører forholdet mellom ytringsfrihet og personvern, er framdyrkingen av en mer aktiv og pågående journalistrolle - et fenomen som i seg selv kan ses som et ledd i profesjonaliseringen. Uavhengighet og integritet er her sentrale rolleverdier, og pressens funksjon som overvåker og avslører framheves ofte som viktigere enn de mindre heroiske pressefunksjonene. Også her er det lett å finne amerikanske forbilder.

Det sier seg selv at journalister som ønsker å overvåke utøvere og avsløre misbrukere av makt, fort kan komme i konflikt med regler for vern av person og rettssikkerhet, i yrkesetiske eller rettslig form. I behovet for utstrakt ytringsfrihet og moderat personvern står altså granskende journalister i et interessefellesskap med pressen som bransje.

FRA VALLE TIL BØSTERUD

Utviklingsretningen i den profesjonelle og den institusjonelle ideologien har, som antydet ovenfor, en parallell i kriminalpolitikken. 1970- årenes behandlingstanke måtte i 1980-årene vike for en ideologi medstor vekt på rettferdig straff og disiplinering - ofte omtalt som kriminalpolitisk klassisisme (Mathiesen, 1993).

Det er slektskap mellom en slik tankegang og den korrigerende grunntanken i det som kan kalles avsløringsjournalistikken (Raaum, 1991). I avslørerrollen ser journalisten seg gjeme som samfunnets revisor eller renovatør. Ved å avdekke misforhold og vise fram misdedere bidrar journalisten til at samfunnet igjen kan fungere slik lover og regler bestemmer. Avslørings journalistikken er altså systemstøttende i sin disiplinerende grunntone, i likhet med den kriminalpolitiske klassisisme.

Den kriminalpolitiske kursendringen personifiseres tydeligst av Helen Bøsterud (A) - justisminister i perioden 1986-89. Bøsterud kom til å spille en spesiell rolle i og for pressen. I pressen i den forstand at hun stadig var synlig, dels med beredvillige kommentarer, dels med nokså rene PR-utspill. Hennes kriminalpolitiske image var farget av en klassisistisk lov og orden-holdning.

Bøsteruds rolle for pressen var å vise en resolutt forståelse som til da ikke hadde vært framtredende i Justisdepartementet. Et illustrerende eksempel på denne handlekraften gjaldt en utredning som var satt i gang av hennes konservative forgjengere i embetet:

Mona Røkke varslet i januar 1985 en utredning av forholdet mellom massemedier og domstoler. Det ble hennes etterfølger, Wenche Frogn Sellæg, som senere samme år nedsatte utvalget - en enmannsutredning. Bakgrunnen var en vedvarende kritikk, særlig mot rettsreportasjene. Utrederen, strafferettsjuristen Hans Kristian Bjerke, skulle kartlegge gjeldende regler og vurdere om regler og håndheving holdt mål. Direkte illevarslende var ikke mandatet, men det var likevel kjærkomment for pressen at regjeringskiftet i 1986 plasserte Helen Bøsterud i statsrådstolen. Uten å nøle stanset hun Bjerkes utredningsarbeid og satte ham i stedet i spissen for et stort utvalg med nær sagt motsatt oppdrag. Temaene var nå lovreglene for kildebeskyttelse og for offentlighet i rettergangen, og grunntonen i mandatet var at pressen trengte bedre armslag for å kunne gjøre jobben sin. Utvalget delte seg, men med et klart flertall for styrking av kildevernet (NOU 1988:2).

Hvorvidt utvalgets arbeid vil resultere i ny, pressevennlig lovgivning, gjenstår å se. Men det er god grunn til å tro at Bøsteruds opptreden på den politiske frontscene bidro til å styrke selvtilliten i pressen, bl.a. i forbindelse med 1987-revisjonen av de etiske reglene. Her var tross alt en toppolitiker som forsto seg på pressens behov -' en justisminister i pressens smak', som fagbladet Journalisten skrev (nr. 9, 20. mai 1987).

MINIREFORM I 1992

Sommeren 1992 ble enda en reform av Pressens faglige utvalg sluttført. Som før var kritikken utenfra en del av drivkraften, men den utløsende faktor var åpenbart et vedtak på Norsk Journalistlags landsmøte

året før om å gi legmedlemmene flertallet i PFU. Siden presseflertall i pressens etikkorgan alltid hadde vært en selvfølge for organisasjonene, var dette et uventet radikalt vedtak.

Det er mulig at det kan tilskrives en etisk raptus mer enn en kalkulert kursendring. Norsk Redaktørforenings formann, Hans Erik Matre, karakteriserte i alle fall vedtaket som en arbeidsulykke. 8 Dette var en forståelig reaksjon, i betraktning av at vedtaket kunne bære ved til kulturministerens bål.

Norsk Presseforbund nedsatte raskt et utredningsutvalg som strakte seg så langt som til å foreslå at legmedlemmene skulle være like mange som de profesjonelle (4-4), dog slik at formannen alltid skulle være fra pressen og ha dobbeltstemme. Den endelige ordningen ble 4 fra pressen og 3 utenfra, mot 5-2 tidligere.

Utvalget foreslo videre at PFUs nesten ubrukte rett til å ta opp saker på eget initiativ skulle overføres til NPs generalsekretær. Det ble senere vedtatt.

Etter mye om og men vedtok presseorganisasjonene også at avisenes plikt til å trykke fellende uttalelser fra PFU skulle forsterkes ved at PFUs logo skulle trykkes samtidig.

PFU-reformatorene av 1992 kom sine kritikere noe lenger i møte enn deres kolleger gjorde i 1984, men det er likevel tale om en beskjeden reform, uten større praktisk betydning. Arbeiderbladet kalte utredernes forslag' puslete endringer', og lederskribenten (sikkert sjefredaktør Arvid Jacobsen) gikk inn for både medieombud og adgang til å ilegge bøter: '

Det ville markere en større vilje til å holde orden i eget hus… ' (15. februar 1992).

Det endelige vedtaket ble altså enda mer puslete, og i betraktning av at kulturminister Klevelands varslede mediemelding var like rundt hjørnet, kunne det virke uklokt å tilby pressekontraktens motpart en så liten innrømmelse.

På den annen side kan kanskje utfallet av reformen ses som utslag av en kalkulert risiko.

TRUENDE FRA KLEVELAND

Risikovurderingen må ses i sammenheng med mediemeldingens forhistorie. Kulturminister Klevelands ord i Stortinget i februar 1992 om 'andre virkemidler' kom langt fra som lyn fra klar himmel. Allerede i 1988 - før hun ble etablert som rikspolitiker - hadde Åse Kleveland tvilt på' om pressens alene kan og bør ha ansvaret for denne sentrale samfunnsoppgave' (dvs. å opprette og drive den presseetiske klageordningen).

Dette skrev hun i et brev til Norsk Presseforbund i forbindelse med at hun trakk seg som det ene av to legmedlemmer av Pressens faglige utvalg. Utmeldingen var ingen protestaksjon, skrev hun, men det framgikk av brevet at hun ikke lenger trodde' PFU-ordningen er egnet til å ivareta de omfattende presse-etiske spørsmål og problemer vi står overfor'.

I et foredrag om mediepolitikk på Kringkastingsrådets møte i april 1991 forsterket Kleveland sin kritikk av selvjustisen. Nå var hun imidlertid ikke lenger bare en velkjent kunstner, men - siden november 1990 - kulturminister. Pressefolk hadde altså god grunn til å lytte når hun nå hevdet at de etiske reglene ' overholdes i stadig mindre grad' og konkluderte slik: ' Dette er ingen trussel, men hvis den utviklingen vi ser fortsetter, og hvis de organer som eksisterer for selvjustis ikke fungerer bedre enn de gjør, er det innlysende at vi blir nødt til å vurdere andre ordninger. ' Åse Klevelands personlig syn på pressens etiske standard ga henne ikke tilstrekkelig grunnlag for å overta den refserrollen som justisministrene tradisjonelt hadde hatt. Et formelt fotfeste ble etablert ved at Kulturdepartementets nyopprettede medieavdeling (1991) fikk overført pressestøttesaken fra Barne- og familiedepartementet.

Tidligere hadde pressen nesten aldri vært noen sak for regjering og storting annet enn som utgiftspost på statsbudsjettet. I den forbindelse hadde presseetikken ikke vært noe legitimt politisk tema. Tvert imot var - og er - det en tradisjonell tabuforestilling mot å koble spesifikke journalistiske mål sammen med pressestøtten.

Men selv om pressen nå var flyttet hjem til det som noe sleivete hadde vært kalt' kringkastingsdepartementet', var det ingen selvfølge at etikken skulle bli et mediepolitisk tema på linje med eierforhold og finansieringsmåter. Her kan det tenkes at Kulturdepartementets tradisjonelt sterkere styring av kringkastingen viste vei. Norsk Redaktørforenings formann, Hans Erik Matre, var inne på denne muligheten da han uttrykte frykt for at' de håndgrep man etterhvert er blitt flinke til å anvende overfor de elektroniske mediene også kan egne seg til å bruke overfor avisene'. 9

Det er heller ikke usannsynlig at utenlandske forbilder kan ha bidratt til ryggdekningen, særlig den danske modellen, der en hybridform for selvjustis var hjemlet i den nye mediansvarsloven. Truende politikerinitiativ overfor pressen var dessuten tatt i Storbritannia, med lydhøre tilpasninger til følge.

Hvordan regjeringen Brundtland som sådan stilte seg til pressen, og derved kulturministerens initiativ, er derimot lite kjent. At Bjerke-utvalgets forslag til forbedret kildevern, avgitt i 1988, ennå i mars 1994 ikke har resultert i noen lovproposisjon, tyder ikke akkurat på at den bøsterudske ånd råder fremdeles.

På den annen side har regjeringen heller ikke forhastet seg med å fremme et endelig forslag til regulering av lydopptak av telefonsamtaler, på tross av at statsministeren selv og andre sentrale partikolleger i forbindelse med Engen-saken i 1989 hadde tatt initiativ til en kriminalisering.

STATSFORSLAG UTEN TRØKK

Som nevnt innledningsvis, ga ikke mediemeldingen grunnlag for det generaloppgjør med pressen som forhåndsvarslene kunne tyde på. Kapitlet 'Medieetikk', som i alt vesentlig var adressert til de trykte mediene, var relativt tannløst (Stort.meld. nr. 32 1992-93).

For det første virker framstillingen av en angivelig etisk forverring tilfeldig og vesentlig basert på udokumentert synsing. Departementet stiller seg da heller ikke helhjertet bak beskrivelsen, men henviser flere steder til andres klager over etiske overtramp. Disse andre er til gjengjeld ' mange', ' stadig fleire', til og med ' alt for mange'.

For det andre er diagnostiseringen av årsakene til et eventuelt forfall påfallende mager. Riktignok omtales markedskreftene og den tilhørende kommersialisering av mediene, men bare i generelle vendinger. Problemene synes nemlig primært å finnes på det individuelle plan. Hovedforklaringen som gis, er at en del pressefolk ikke har tilstrekkelig respekt for Pressens faglige utvalg. Utvalget i seg selv gjør nemlig godt arbeid, og Vær varsom-plakaten er ' ei god rettesnor'.

Departementet synes altså å dele den ganske utbredte, men urealistiske, oppfatning at et selvdømmeapparat kan være egnet til å disiplinere journalister og redaksjonsledere slik at deres etiske standard blir vesentlig bedret.

For det tredje foreslår departementet botemidler som dels kan virke urealistiske, dels påfallende tannløse sammenholdt med forvarslene. Det mest slående eksemplet på sistnevnte fenomen er at departementet verken foreslår å opprette en lovfestet klagenemnd eller et medieombud. Departementet legger ikke skjul på at presseorganisasjonene har vært konsultert under arbeidet med meldingen, og konklusjonen er at slike forslag ikke ville ha den nødvendige støtte i pressen.

Etter et slikt prinsipielt veivalg synes departementet å måtte nøye seg med å gi pressen råd og anmodninger om reformer. Påbud er ikke aktuell politikk.

To av departementets anmodninger gjelder reformer som for lengst er avvist av presseorganisasjonene. Det gjelder sammensetningen av PFU, der departementet ønsker seg en 50/50-fordeling av profesjonelle og legfolk (avvist i PFU-reformen et halvt år før), og en anmodning om å overveie en gebyrordning etter svensk mønster (avvist flere ganger tidligere).

Departementet ber også organisasjonene vurdere ' andre sanksjonsformer'. Eksklusjon nevnes som en mulighet, og departementet støtter seg på en påstand om at Dansk Journalistforbund ' i enkelte høve (har) stengt ute medlemmer frå organisasjonen sin på grunn av grove eller gjentekne presseetiske overtramp'. Påstanden er for øvrig uriktig. 10

Mediemeldingens etikk-kapittel har ett relativt håndfast forslag, nemlig en form for samordning av Pressens faglige utvalg og den statlige Klagenemnda for kringkastingsprogram.

Etter at Norsk Presseforbund i 1992 var utvidet til også å omfatte kringkastingsselskaper, hadde både Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening gått inn for at PFU skulle utvides til å favne hele mediefeltet. Ifølge departementet krever imidlertid Europarådets konvensjon om fjernsyn over landegrensene at landene har lovfestede klageorganer for dette mediet. Et utvidet selvdømmeapparat er derfor ikke tilstrekkelig, og departementets forslag går derfor ikke lenger enn til et felles sekretariat for PFU og Klagenemnda.

Også dette ble klarert med presseorganisasjonene på forhånd, på betingelse av at samarbeidet' må tuftast på sjølvjustisens grunn' og at staten ikke bidrar til finansieringen. Pressen markerte igjen sitt revir.

Senere er Klagenemnda vedtatt utvidet fra tre til seks medlemmer, og det nye er at de tre nye skal komme fra kringkastingsbransjen. Nemnda ligner etter dette mer på PFU enn før, men den kan knapt sies å være ' tufta på sjøljustisens grunn'.

I skrivende stund (mars 1994) er spørsmålet om et felles sekretariat fortsatt uløst, likeså spørsmålet om utvidelse av PFU. Når presseorganisasjonene i forhåndskonsultasjonene godtok en så prinsippløs hybrid, var det ganske sikkert av taktiske hensyn. Ideen om et felles sekretariat uten noen nærmere samrøring må ha fortonet seg som en akseptabelgjenytelse, i betraktning av at departementet på sin side hadde droppet tanken om en lovfestet klagenemnd for alle medier og et medieombud.

Den pragmatiske rådslagningen som skjedde under utarbeidelsen av mediemeldingen, kan oppfattes som et utslag av svakhet hos departementet eller som styrke hos pressen, alt etter hvilket perspektiv man velger. Resultatet gir i alle fall ikke bud om noen utpreget sårbarhet på pressens side.

PRESSEN SPILLER BALLEN TILBAKE

I tillegg til de nevnte konsultasjonene, der pressens representanter synes å ha fungert som ekspertpanel for sonderende byråkrater og departementsledelse, presenterte pressen på eget initiativ et betydelig motkrav. Det dreide seg om diverse lovgivningsreformer med sikte på å forsterke ytringsfriheten og forbedre pressens arbeidsvilkår.

Det ene kravet gjaldt forslaget om bedre kildevern, som altså hadde latt vente på seg. Redaktørforeningen hadde i ventetiden utvidet kravet til å gjelde upublisert materiale av alle slag, deriblant journalistens egne observasjoner. En journalist burde altså få en lovfestet rett til å nekte å avgi vitnemål for domstolen også om hva han/hun selv hadde sett eller hørt.

Det andre gjaldt lovreglene om ærekrenkelser. Det har vært en gjentatt og omstridt påstand, særlig fra Redaktørforeningens side, at lovregler og rettspraksis på dette området er for restriktive. I en periode ble det også hevdet at situasjonen forverret seg. Ytringsfriheten ble angivelig gradvis beskåret av velmente personvernhensyn.

Disse kravene var for lengst fremmet overfor Justisdepartementet. Mens mediemeldingen var under arbeid, presenterte presseorganisasjonene de selvsamme kravene for Kulturdepartementet. Begrunnelsen var hentet ut fra pressekontraktens grunntanke: mulige statlige restriksjoner må ses i sammenheng med - og veies mot - de krav motparten fremmer.

Dette var et taktisk klokt trekk av organisasjonene. Her var nemlig et initiativ til mediepolitisk helhetstenkning som kulturministeren ikke kunne overse. Riktignok parerte hun med å vise til et annet bord - det var Justisdepartementet som skulle vurdere lovgivningsspørsmål. Men presseorganisasjonene hadde oppnådd å svekke kulturministerens posisjon som presserefser. De' andre virkemidler' som hadde vært hennes ris bak speilet, tilhørte fortsatt et departement som hun ikke kunne instruere.

Samme vei gikk for øvrig en tanke som Høyre tok opp etter at avisen VG (redaktør Sigmunn Lode) hadde lansert den. Den gikk ut på å sette i gang en offentlig utredning for å belyse ytringsfrihetens vilkår i full bredde. Kulturministeren sa seg interessert i emnet, men kunne igjen vise til det andre departementet. Regjeringen hadde bedt Straffelovrådet om å vurdere ytringsfriheten i forbindelse med en eventuell revisjon av injurielovgivningen.

Som nevnt i innledningen godtok Stortinget det meste av mediemeldingens etikk-kapittel, men sendte kulturministeren hjem med beskjed om å utrede temaet medieombud bedre. Den svenske ordningen er nevnt av en del norske politikere de senere år, men det er uvisst hvor mange som er klar over at det der ikke dreier seg om et statlig, men presseetablert ombud.

Flertallet i Kirke- og undervisningskomiteen ga uttrykk for en prinsipiell vilje til å håndheve normer også på pressens område: ' Flertallet vil understreke at det må være samfunnets oppgave å sette klare grenser for hvor langt det er akseptabelt å gå i ytringsfrihetens navn, særlig når det gjelder krenking av privatlivets fred og det enkelte menneske. '11 Men stortingsbehandlingen bar ikke bud om noen nevneverdig reguleringslyst i praksis.

KONKLUSJON

I denne artikkelen er det funnet tegn på at pressen i stigende grad i de siste par tiårene har vært uvillig til å revidere sitt selvjustisapparat i takt med ekstern kritikk. Denne tilsynelatende styrkingen av pressens forsvar mot press utenfra er her i hovedsak tilskrevet det som kan kalles moralfaktoren - dvs. en gradvis oppbygging av en kollektiv selvbevissthet som har gitt pressen mot og styrke til å stå imot.

Det kan med rette innvendes at dette i høyden kan være en delforklaring. Det kan f.eks. hevdes at det er grenser for hvor mye andelen av legmedlemmer i et selvdømmeorgan som PFU kan økes før det forlater ' sjøljustisens grunn' og får karakter av forbrukerråd. Pressen hadde således mye mer å gå på ved revisjonen i 1972 enn i 1984 eller 1992.

Det samme kan derimot ikke sies om de etiske reglene. Vær varsom-plakaten er så vidt mangelfull at det skulle være rikelig rom for utbygging og spesifisering. Men her har det altså vært en viss frykt for at mer utførlige regler kan brukes som brekkstang mot pressen.

Utfallet av det klevelandske framstøt for en bedring av medienes etikk kan ses som en styrkedemonstrasjon fra pressens side, til dels i form av stille diplomati. Men behovet for å bruke makt er selvsagt også avhengig av styrken til motparten. Bratholm resonnerer i den retning når han kommenterer utfallet av et eldre forslag fra dommerforeningen om å utrede problemer med rettsreportasjen: ' Initiativet førte ikke til noe. Denne passivitet fra Justisdepartementet og Regjeringens side er neppe upåvirket av massemedienes maktstilling. Denne kan lett friste til ettergivenhet' (Andenæs og Bratholm, 1990:134).

En interessant hypotese kunne være at politikerne har tapt handlekraft overfor pressen i takt med pressens ideologiske opprustning. Problemstillingen kan ikke tas opp her, men det kan være grunn til å merke seg at politikerne ofte framstiller seg bare som formidlere av andres mediekritikk. I et liberalt politisk system er en slik posisjonering en dyd av nødvendighet: Det er ingen legitimitet for å innskrenke pressefriheten på grunnlag av politikeres personlige synsing. Enten må det finnes et betydelig opinionstrykk bak politikerne, eller også en overbevisende dokumentasjon av at pressefriheten misbrukes grovt og hyppig.

Ingen av disse forutsetningene er til stede i Norge i dag, og derved synes de mediepolitiske løver å være henvist til å sette jamsis nedslag. Bak speilet befinner det seg i realiteten en papirtiger.

Andenæs, J. og Bratholm, A. (1990) Spesiell strafferett, 2.utg.Oslo: Universitetsforlaget.

Dimmick, J. (1977)'Canons and Codes as Occupational Ideologies.'Journal of Communication Spring 1977.

Erichsen, R.W. (1960) For ytringsfrihet under ansvar.Bergen: J.W.Eide.

Fremo, S. (1993) Presseskikk. En rapport om presseetikk og personvern (stensil, kommer i bokform 1994).

Mathiesen, T. (1993) 'Et kvart århundre i kriminalpolitikken' i Heli og Mathiesen (red.) Murer og mennesker. En KROM-bok om fengsel og kriminalpolitikk.Oslo: Pax.

NOU 1988: 2Kildevern og offentlighet i rettspleien,

Norsk Presseforbund (1986) Pressens etikk (utredning) Fredrikstad:Institutt for Journalistikk.

Raaum, O. (1986) Pressens tøyelige etikk.Oslo: Universitetsforlaget.

Raaum, O. (1991) 'Avsløringsoppdraget - en gammel historie.'Pressens Årbog 1991.

Solstad, A. (1984) 'Juristene og ytringsfriheten' i Andenæs, M.T. og Elvik, H. (red.) Stopp pressen!?Oslo: Universitetsforlaget.

Solumsmoen, O. (1966) Vær varsom redaktør.Oslo: Universitetsforlaget.

Stortingsmeldingnr. 32 1992-93 Media i tida.

Wolland, S. og Øvrum, R. (1992) Budbringerens dilemma.Fredrikstad: Institutt for Journalistikk.

1Stort.meld. nr. 32 1992-93 ' Media i tida'. Omtales senere i artikkelen som ' mediemeldingen'.
2'Pressen' brukes i denne artikkelen dels om trykte massemedier, dels i betydningen mediene som bærere av journalistiske produkter - den journalistiske institusjon. ' Presseetikk' knytter seg til denne terminologien, mens ' medieetikk' også favner fiksjonsprodukter m.v.
3Med selvdømmeorgan menes her en frivillig opprettet klagenemnd, f.eks. Pressens faglige utvalg. ' Selvjustis' omfatter både selvdømmeorganet, etiske regler og eventuelle andre former for selvkontroll.
4Norsk Presseforbund (NP) var i en årrekke et organ for grunnorganisasjonene Norsk journalistlag (NJ), Norsk Redaktørforening (NR) og Norske Avisers Landsforbund (NAL). I begynnelsen av 1990-årene er NP utvidet med lokalavisenes organisasjon, NRK og nærkringkasting
5Det faglige utvalg skiftet navn til Pressens faglige utvalg i 1972.
6Norsk Presseforbunds formann, Vegard Sletten, ifølge hovedstyrereferat i journalisten nr.12, desember 1965.
7Rettsreportasje brukes i denne artikkelen som samlebegrep for referater fra rettssaker og reportasjer før en eventuell domstolsbehandling
8Dagspressen nr. 8 1991.
9Journalisten nr. 17, 23. oktober 1992.
10Dansk Journalistforbunds leder, Lars Poulsen, i telefonsamtale med forfatteren, 15.april 1993.
11Innstilling S. nr.223 (1992-93).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon