Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Medievold

I forordet hevder redaktørene at en viktig målsetting ved denne boka er å spre kunnskap om medievold, og boka er egnet til å spre slik kunnskap ganske bredt. Hovedvekten er lagt på å presentere nyere forskningsresultater, men teorier forklares på lettfattlige måter, og kompliserte begreper gjøres godt rede for, så boka vil ha noe å gi til alle som har interesse for emnet. Den inneholder 15 forskjellige artikler, som tar utgangspunkt i et vidt spekter av teorier og metoder.

CECILIA VON FEILITZEN, MICHAEL FORSMAN OG KEITH ROE (RED.) (1993) VÅLD FRÅN ALLA HÅLL. FORSKNINGSPERSPEKTIV PÅ VÅLD I RÖRLIGA BILDER, STOCKHOLM: SYMPOSION

Redaktørene er klar over at forskningen på denne måten kan komme til å framtre som vag og motsetningsfull, men det er viktig for dem å dokumentere bredden i medievoldsforskningen, å vise at ulike utgangspunkt og synsvinkler gir ulike resultater, men resultatene kan ikke desto mindre komplettere hverandre på en fruktbar måte.

Innledningsvis presenterer redaktørene i fellesskap noen grunnbegrep i forskningen om medievold, før Cecilia von Feilitzen foretar en kritisk perspektivering av hele forskningstradisjonen. Det kan synes overraskende at dette innføringsstoffet kommer i to artikler og ikke i en. De oppleves som delvis overlappende. I den første artikkelen plasseres den utbredte frykten for medienes voldsskildringer som en form for moralsk panikk. Har vi ikke lest dette ganske mange ganger nå? Men som sagt - boka sikter mot en bred målgruppe. Den andre innledningsartikkelen vil kunne fungere bra bl.a. i undervisningssammenheng. Siden den drøfter og vurderer, er den et godt utgangspunkt for faglig diskusjon.

Hva preger så den nyere forskningen om audiovisuelle voldsskildringer, slik boka presenterer den? Tre forhold er gjennomgående:

1. Effektforskningen er ikke død. Også nyere forskningsprosjekter søker å dokumentere effekten av voldsskildringer på holdninger og adferd. Kjell Svensson skriver om pornografiens vold, Inga Sonesson om medievoldens virkninger på barn og unge, og Vappu Viemerö presenterer resultater fra et internasjonalt prosjekt om TV-vold, hvor forskere fra Australia, Finland, Holland, Israel, Polen og USA samarbeider. Denne artikkelen er særlig interessant metodemessig. Viemerö beskriver hvordan de ulike kulturelle forholdene vanskeliggjør metodemessig samkjøring. En kunne ikke stille respondentene de samme spørsmålene i de ulike landene. Noen spørsmål kunne synes meningsløse i en kultur, andre uforståelige i en annen.

«Det blir vanskelig for forskeren å innta en kritisk holdning. Det som fungerer for individet i identitetsarbeidet lar seg ikke kritisere, bare forstå.»

Alle artiklene på effektforskningsfeltet er forøvrig preget av at forskerne stiller seg kritisk drøftende til resultater og metoder. Empiriske resultater presenteres, og forskerne gjør rede for hvilke sammenhenger det er empirisk belegg for. Utfra sine omfattende studier konkluderer f.eks. Sonesson med at det er et klart samband mellom konsum av medievold og aggressivitet, men hevder samtidig at aggressiv adferd f.eks. hos barn må forstås i en vid sosial og kulturell sammenheng, og kan ikke forklares utfra mediekonsum alene.

Kjell Svenssons artikkel om pornovold har også dette kritiske bevisste og drøftende preget. I tillegg kommer underholdningsverdien. Svensson redegjør for internasjonale eksperimenter som er utført for å undersøke sammenheng mellom konsum av pornografi og vold mot kvinner.

2 Resepsjonsforskningen, og medieetnografien, er levende, også på voldsforskningsfeltet.

Tove Arendt Rasmussen er kanskje den fremste eksponenten her. Hun har sett voldsomme actionfilmer sammen med 12-16 årige gutter på ungdomsklubb, og viser hvordan guttene bruker fifmen i et sosialt spill, som bl.a. dreier seg om makt og underordning i guttegruppen. Flere av de svenske bidragene er preget av en underliggende forståelse for at ungdommens gruppevise konsum av voldsomme filmer er en form for subkultur, en form for motstand mot den voksne kulturen. Disse subkulturene har egne nettverk med filmbytte og tidsskrifter. Både Michael Sjögren, Tommy Lindholm, Göran Bolin og Olle Sjøgren er innom dette fenomenet i sine artikler. Sjøgren synes å mene at det er viktig å våge å se på voldsomme bilder, uten at jeg helt får tak i hvorfor. Problemet med et slikt forholdningssett er et av resepsjonsforskningens spøkelser: Det blir vanskelig for forskeren å innta en kritisk holdning. Det som fungerer for individet i identitetsarbeidet lar seg ikke kritisere, bare forstå. Ingen snakker lenger om amerikansk filmfabrikk-kapital som i profittøyemed spekulerer i mottakernes laveste behov. Keith Roe er ikke så entydig innstilt på å forstå unges voldsvideobruk. Han skriver om videovoldens første fans, og presenterer resultater fra en undersøkelse fra 1984. Den er egentlig ikke av resepsjonsforskningskarakter, men Roe drøfter videovoldstilegnelsen i en bred sosial sammenheng, og evner både å være solidarisk med brukerne og å opprettholde et kritisk perspektiv.

3. Tolkende humanister er på banen, men de er ikke snevert konsentrert om teksttolking. Filmene plasseres bredt sosialt og kulturelt, Jostein Gripsrud drøfter utviklingen av skrekkgenren i forhold til moderniteten. Sentralt i 1800-tallets skrekkversjoner sto frykten for at vitenskapen skulle komme ut av kontroll (Frankenstein), mens de seinmoderne skrekkfilmene vitner om kulturens endrede forhold til kroppen. Kroppen er en maskin, noe som ved hjelp av teknologi og kjemi kan formes og bygges opp. Det forhold at den er forgjengelig og dødelig søkes fortrengt, men er i høyeste grad til stede i skrekkfilmene, som inngående skildrer kropper som går i stykker.

Ved hjelp av psykoanalytisk filmteori undersøker Astrid Sønderbergh Widding kvinnens rolle i skrekkfilmen. Når Mulveys utlegning av fetisjismen og voyeurismen presenteres, dukker igjen innvendingen 'dette må da være kjent nå!' opp i denne leseren, men dette kan igjen ha med målgruppen for boka å gjøre. En kunne kanskje ønske seg noen klarere konklusjoner hos Søderbergh Widding, og ikke så mange referater av hva som er tildels motstridende hovedpoenger hos ulike forskere.

Michael Forsman skriver om rockevideones vold, men må innrømme at innfallsvinkelen kanskje er litt på siden av stoffets innhold: Det seksuelle innholdet i rockevideoene er mer framtredende enn det voldsomme.

Også Tommy Lindholms artikkel bærer preg av en humanistisk tolkende innfallsvinkel til voldsproblematikken. Han viser hvordan de nyere skrekk- og voldsfilmene bryter med tradisjonelle fortellingsformer, og hevder videre at det er vold på film fordi det er vold i virkeligheten. Virkelighetens vold kan bli begripelig ved å bli rendyrket i dramatisk form. En påstand som i beste fall kan oppleves som svært forenklet.

Gøran Bolin framstår som humanist i og med at også han er opptatt av å typebestemme voldsfilm. Ellers har hans artikkel en interessant empirsk del, hvor han gjør rede for de regler som gjelder for presentasjon av voldsfilm og voldsvideo i Sverige.

Og dette bringer oss over på et av antologiens grunnleggende problemer: Voldsbegrepet.- Hva er egentlig vold? Flere av artiklene er innom denne problematikken, og både Forsman og Lindholm benytter Nils-Hugo Gebers inndeling, som skiller mellom fysisk, symbolsk, psykisk og strukturell vold. Det er en del problemer forbundet med å bruke et svært vidt voldsbegrep: Emnet oppløser seg selv. Hvis en i likhet med Foucault skulle mene at viljen til makt er en grunnleggende sosial drivkraft, er f.eks. psykisk press og strukturell vold blant de forhold vi nå engang lever under, som vi utsettes for og selv utøver. Mye verdikrenking er ikke vold, men lovlig virksomhet, og en del av den uungåelige pågående maktkampen. Det utvidede voldsbegrepet gjør en masse alminnelig sosial virksomhet til vold, og dermed blir volden til intet. Det synes meg mer fruktbart å anvende et snevrere voldsbegrep i den forskningsmessige omgangen med medievolden.

Kjønnsforskjellene i alle ledd av medievoldsproblematikken er også iøynefallende og blir behandlet i flere av artiklene. Det er mennesker av hankjønn som er de største forbrukerne av medievold. Det er også disse som vises på lerret og skjermer som utøvere av voldshandlinger. Medienes voldsskildringer kan brukes i arbeid med danning av maskulin kjønnsidentitet. Margareta Rönnberg oppfordrer kvinner til å se med forståelse på gutters fascinasjon for medieheltér som Ninja Turtles og , for gutters sosialisering er i dag sterkt feminint preget. Rønnberg hevder at tegnet vold, som er den formen mange barnefilmer anvender, gir tydelige signaler også til barnemottakerne om at dette er fantasi og ikke virkelighet.

Også ]ens F. Jensen er opptatt av i medievold og maskulinitet, og redegjør for dataspillenes unektelig voldsomme innhold. Han viser hvordan bruk av slike spill svarer mot vesentlige aspekter i maskuliniteten.

Boka Våld från alla håll beskjeftiger seg ytterst sett med en av medieforskningens kjerneproblematikker: Hvordan kommer mening i stand? Denne mengden av s stoff som samfunnsmedlemmene i vår tid får tilgang til gjennom mediene - hvordan virker den egentlig? Hva bruker publikum stoffet til? Hva gjør det med dem, og med samfunn; og kultur mer helhetlig sett? Antologien viser at medievoldsproblematikken kan angripes på mange ulike måter. Hvis noen skulle tro at medieforskningen kan gi sikre, entydige svar på alle spørsmålene, vil bli de skuffet. Men boka gir mange interessante svar, svar som kan utvikle leserens forståelse for problematikken, svar som reiser nye spørsmål.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon