Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Mediekritikk - medieoppdragelse

Marshall McLuhan så på framtidens undervisning som et slags sivilforsvar mot medienedfall. Høsten 1993 kom det ut to bøker som på forskjellig måte prøver å vise hvordan vi kan forsvare oss mot den påvirkningen mediene representerer. Et springende punkt er likevel om denne defensive grunnholdningen er den eneste og beste. For oss som er opptatt av barn og unges forhold til medier, er det uansett grunnholdninger til medieutviklingen naturlig å møte nye bøker på dette feltet med interesse.

BJØRN BJØRNSEN (1993) VÅRE NYE FOLKEEVENTYR. MEDIEINDUSTRIEN MOT ÅR 2000, OSLO, GYLDENDAL NORSK FORLAG

KARIN.HAKE (1993) FJERNSYNSBARN OSLO, UNIVERSITETSFORLAGET

I boka Våre nye folkeventyr. Medieindustrien mot år 2000 markerer Bjørn Bjørnsen en sterkt kritisk holdning til medieutviklingen i de siste årene. Bjørnsen er journalist, filmkritiker og faglitterær forfatter, og han har ledererfaring på flere plan i kultursektoren. Hans grunnsynspunkt er at vi alle må våkne opp og gjøre noe med medienes skadevirkninger. Han mener mediene stjeler vår tid. TV er som en kanon som bombarderer seerne med inntrykk. Bjørnsen siterer tidligere TV2-sjef i Danmark, jørgen Schleimann, som sa at TV aldri burde vært oppfunnet. Vi bør reagere med barnet, mot mediet. Nå vil ikke Bjørnsen satse på forbud og sterk sensur. Men han mener at vi må få en ansvarlig behandling av billedmediene. Vi trenger en fastere mediepolitikk.

Bjørnsen konsentrerer seg mye om film. Norsk filmhistorie blir beskrevet som et drama i fem akter, med vekt på den tidlige utviklingen og innføringen av loven fra 1913. Videre omtales utviklingen av kommunale kinematografer, film under den 2. verdenskrig, og den amerikanske filmdominansen samt vår tids forvirrede situasjon. Ikke minst analyseres impulsene fra Hollywood, der de sentrale stikkordene er synd, spenning og sensasjoner (SSS). Med disse ingrediensene erobret amerikanerne filmverdenen. Men i dag er det nye giganter på arenaen: Imperiene til Maxwell, Murdoch og Berlusconi blir omtalt. Den nye masseproduserte underholdningen, med serier og såpeoperaer blir drøftet. F.eks. Batman-fenomenet, som innbrakte vel to milliarder kroner, og som medførte at 'tiåringer fra Hokksund til Korea gikk med Batman-luer'(s. 89). Det er ingen tvil om at det ligger mye penger i mediebransjen. Men hvilke virkninger har så film og fjernsyn? I et eget kapittel drøfter Bjørnsen spørsmålet om film er farlig. Han mener at det ikke er mulig å bevise noe, men heller nok mest til oppfatningen av at vold i mediene på lang sikt har skadevirkninger på barn og ungdom. I tillegg vil den nye medieteknologien og kablingen av landet gjøre oss til huleboere. Kino blir for dyrt, og snart kan vi ta på oss hansker, hjelm på hodet, spesialbriller og være klare til å dyrke 'Virtual Reality'. Vi blir en del av de elektroniske omgivelsene.

Imot alle disse trendene har Bjørnsen et alternativ: Kinoen i lokalsamfunnet. Aktivitet og demokrati i nærmiljøene må styrkes. Vi kan ikke kvitte oss med fjernsynet, eller bli TV-politi. Men i stedet kan vi sette grenser, bl.a. gjennom konsesjoner. Styrking av mediefaget og utvikling av medie-verksteder som skolens forlengede arm, er også aktuelle tiltak. Men Bjørnsen nevner også at erfaring med slike verksteder er at de fort trenger mer penger og flere mennesker. Det er ikke så lett å få i gang slike ressurs-krevende tiltak i tider som disse. Lokalfjernsyn med kvalitet er også en mulig faktor som kan være en motkraft mot de store mediegigantene. Men generelt må vi få en mediepolitikk som kan sikre våre nærmiljøer og vår hverdag. Det er en av de viktigste konklusjonene Bjørnsen trekker.

Karin Hake arbeider i forskningsseksjonen i NRK. Hun har lang erfaring som pedagog, bl.a. i småbarnsredaksjonen i NRK Fjernsynet. Ikke minst har Hake i de siste årene vært mye brukt som foredragsholder på foreldremøter. Denne bakgrunnen har vært nyttig når hun skrev boka Fjernsynsbarn. Hennes målgruppe er småbarnsforeldre. Hun mener de ikke har det alt for lett, siden forskere, pedagoger og kulturarbeidere kan være så uenige om de virkningene mediene kan ha. Hake drøfter målene man i NRK har for produksjon av Barne-TV. Disse er formulert bl.a. som innlevelse og kunnskap om målgruppen, utvikling av barnas selvforståelse, styrking av fantasi. Dette skjer gjennom en blanding av undervisning og underholdning ('edutainment' - på TV-amerikansk). Programmene skal ha høy kvalitet 'som kan oppnå høy seeroppslutning' (s. 21) og styrke tilliten til NRK, gjenspeile norsk virkelighet og gi barn positive forbilder. Det blir også gitt en beskrivelse av hvordan et barneprogram blir til.

I kapitlet 'Barn og fjernsyn i ord og tall' går Hake igjennom en del sentrale data om barns forhold til fjernsynet. En av de viktige funnene vi har fått i de siste par årene er at de yngste barnas tid til dette mediet har gått ned. Den samme tendensen kan en forøvrig spore i Sverige. Dette er i strid med tendenser man har funnet tidligere, og fungerer som en tilrettevisning mot de som hevder at mediene er i ferd med å stjele all fritiden vår. Som Hake selv påpeker, kan det neppe være riktig å betrakte fjernsynet som en stor tidstyv, når småbarna bare bruker en knapp time pr. dag til mediet. En del av storforbrukerne av fjernsyn er også meget aktive på andre områder. Mediene kan ikke uten videre hevdes å være passiviserende.

Kommersialisering av fjernsyntilbudet for barn blir også drøftet. NRK har jo selv satset stort på produkter i forbindelse med 'Sesam stasjon'. Hake inntar her en balansert holdning i drøftingen og spør om dagens produkter er noe særlig annerledes enn fortidens dukker i papir og glass. Hun antyder imidlertid at det kanskje er markedsføringen som støter, at 'børs og katedral' kobles sammmen. Hvis det F.eks. betyr at programserien 'Sesam stasjon' er å oppfatte som en katedral, er vi kanskje kommet noe langt. Stor seeroppslutning og begeistring hos seergruppen er ikke de eneste kriteriene på høyverdige programmer. Derimot er fenomenet 'host seiling' et alvorlig problem i TV- sendinger som er rettet mot de yngste. Når barn ikke kan skille mellom reklamen og selve programmet, kan dette være uheldig på flere måter. En klarere problematisering av kommersialiseringen i mediene ville derfor ha vært på sin plass.

I siste del av boka drøfter Hake barns intellektuelle forutsetninger for å oppfatte det som vises på tv-skjermen. Videre drøftes regler for TV-titting og voksnes ansvar som modeller for barna. Dette gjøres på en grundig og skikkelig måte. Dette kjennetegner forøvrig hele boka. Den er saklig, informativ og uten for mye pekefingermentalitet. Språket er klart og enkelt. Derfor bør boka ha en god funksjon som en enkel innføring om små barns forhold til fjernsynet. For mange foreldre og barnehageansatte kan den også egne seg utgangspunkt for samtalegrupper. En motforestilling kan yære at boka analyserer problemene vel mye med et NRK-perspektiv.

Bjørnsens bok er mer lettbent, og tildels mer moraliserende. Konklusjonene virker noe bombastiske til tider. Boka er et angrep på den spekulative medieindustrien, men den har selv en meget heslig og spekulativ forside. Selvsagtbør dette oppfattes som en illustrasjon på hva Bjørnsen angriper inne i boka. Men det kan hende at en slik forside også oppfattes annerledes. Bjørnsens konklusjoner, med troen på nærmiljøet, den lokale kinoen og mer kontroll, er prisverdige. Men er dette realistisk pedagogikk og politikk i dag? Kanskje er det primært en styrking av mottakersiden som må til. Det vil si en styrket mediepedagogikk i barnehage og skole. Det vil bl.a. stille større krav til lærer- og medieutdanning i de nærmeste årene.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon