Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kvinner om og i media: fra journalistikk til humaniora og samfunnsvitenskap

Boka består av 16 artikler av nordiske kvinnelige forskere, om kvinner i mediene, kvinner som har mediene som arbeidsplass, journalister og tv-produsenter, og kvinner og mediene, kvinner som publikum og medienes kvinnebilder. Boka gir således en bred presentasjon av emnet kvinner og medier, og den vil bl. a. være nyttig i undervisningssammenheng på universiteter og høgskoler.

ULLA CARLSSON (RED.) (1993): NORDISK FORSKNING OM KVINNOR OCH MEDIER, NORDICOM GØTEBORG

Denne bredden gjelder ikke bare i forhold til de emner antologien dekker, men også den måten emnene dekkes på. Her er tradisjonelt humanistiske tilnærmingsmåter i sammenheng med samfunnsvitenskapelig forskning. Empirisk undersøkelser presenteres og drøftes overbevisende teoretisk. Historiske studier belyser og nyanserer dagens situasjon. Empiri og teori - historie og metode, alt i alt gir antologien et inntrykk av frodighet. Den vitner om liv og vekst i nordisk forskning om kvinner og medier.

Når det gjelder kvinner i mediene, undersøker Lisbeth Egemose kvinners karrieremuligheter i fjernsyn ved å sammenlikne Danmarks radio med BBC. Hun har foretatt kvalitative intervjuer med kvinner i ulike posisjoner i de to TV-selskapene. Begge steder er det av betydning for karrieren å delta i uformelle nettverk, noe som i klartekst betyr å bli med gutta ut og ta en øl etter jobben. Begge fjernsynsselskapene har også relativt få kvinnelige ledere som kan fungere som rollemodeller og inspiratorer for andre kvinnelige medarbeidere. Egemose viser også at mange kvinnelige 'medieprofesjonelle' i Danmark ikke lever tradisjonelle kvinneliv med familie og barn.

Elisabeth Eide har også foretatt en intervjuundersøkelse. Hun har snakket med avisjournalister av begge kjønn om hvordan de forholder seg til 'kvinnestoff i avisene. Eide undersøker hvorfor det kvinnelige fortsatt i så stor grad er usynlig i pressen. Hun finner at flere journalister av begge kjønn ikke ser det som sin oppgave å arbeide for økt likestilling. Videre er det et problem at mange kvinner er lite villige til å stille opp som kilder og avgi sikre og klare uttalelser. Det er også av betydning at det øverste avishierarkiet fortsatt er svært maskulint preget.

Både Kristina Wallander og Karin Nordberg behandler emnet kvinner i pressen historisk. Karin Nordberg tar utgangspunkt i Susan Faludis påstand om et tilbakeslag for kvinnekampen utover 1980-tallet. Nordberg trekker fram kvinnelige skribenter i mellomkrigstiden, og viser hvordan de trådte inn i samfunnsdebatten nettopp som kvinner. Kvinners omsorg måtte omfatte mer enn hjemmet og familien. Nordberg nyanserer tilbakeslagshypotesen ved å vise til at det også tidligere har vært kvinner på den offentlige arena, i mediene. Disse kvinnene ble også presset og møtt med motstand.

Wallanders emne er kvinnelige skribenter i fagforeningspressen. Disse er nær sagt usynlige opp til 1940. De fremstår i alle fall ikke som både kvinne og arbeider. 'Arbeider’ er en mannlig identitet. Også i 1950-åra opptrer kvinnene i fagforeningspressen først og fremst som tradisjonelle kvinner, kvinner opptatt av hus og hjem og familie, selv om disse kvinnene kanskje er mer opptatt enn andre av ansvars- og oppgavefordeling innen familien.

Tytti Soila skriver om Susanne Osten, en kvinnelig filmregissør. Soila omtaler henne ikke som feminist og drøfter heller ikke hvorvidt filmspråket til Osten er spesielt kvinnelig. Soila skriver om et kvinnelig, skapende subjekt, en person, og hvordan denne personen går fram for å formidle det hun har på hjertet i sine filmer. Soila skriver om Osten som et menneske, en kunstner som tilfeldigvis er kvinne. Det ligger noe befriende i denne betraktningsmåten.

Hvis vi går over til å se på artikler om kvinnebilde i mediene og medienes representasjon av kvinner, finner vi at det er først og fremst humanistiske forskere som er opptatt av slike problemstillinger. Tone Kolbjørnsens artikkel er en innføring i psykoanalytisk og feministisk filmteori, teorier som spenner over langt mer enn kvinnebildet i mediene, men flere av disse teoriene er nettopp utviklet som refleksjoner rundt framstillingen av kvinner på film. Kolbjørnsens artikkel gjør godt rede for teorienes hovedtrekk og utviklingslinjer, og hennes artikkel er en av dem som klarest er rettet inn mot studenter og undervisning. Birgitta Stene benytter samme teorigrunnlag i sin drøfting av det kvinnelige og mannlige i Bergmans filmer. Hun finner at Bergman knytter an til melodramatradisjonen, i og med at han særlig arbeider med å si noe om det stumme, det som ikke lar seg formulere, grunnleggende kvinnelige refaringer. Hun analyserer ikke først og fremst hvem som eier blikket i Bergmannfilmene, slik det gjerne gjøres i de psykoanalytisk inspirerte feministiske filmanalysene, men spør om hvem som eier stemmen. Hvem, av hvilken kjønn, får kommentere offscreen, på hvilken måte. Og svaret på disse spørsmålene sier noe om kjønnsperspektivet i Bergmans filmer.

«Flere av dem ønsker både å bli sett på, som objekter, og vil samtidig framstå som seksuelle subjekter. Ironi og iscenesettelse av selvet brukes for å nå dette målet.»

Også hos Vibeke Pedersen og Anne Jerslev får vi presentert grunntrekk fra feministisk psykoanalytisk filmteori (Ja, det er en viss overlapping av dette stoffet når vi ser antologien under ett). Pedersen bruker disse teoriene til å undersøke hvordan de nye kvinnelige programlederne på TV fyller sine roller. Flere av dem ønsker både å bli sett på, som objekter, og vil samtidig framstå som seksuelle subjekter. Ironi og iscenesettelse av selvet brukes for å nå dette målet. Noen av programlederne nærmest parodierer kvinneroller og overdriver tradisjonelle framstillinger av femininitet. Pedersen drøfter denne strategien. Tradisjonell teori benyttes på ny empiri, nye tendenser i fjernsynet, med tankevekkende resultat. Anne Jerslev skriver først og fremst om tilskuerbegrepet i den psykoanalytiske filmteorien, og bruker eksempler fra filmene til David Lynch. En drøftende og selvstendig artikkel, som løfter en del av teoriens problemfelt fram i lyset.

Også Britt Hultén er opptatt av framstilling av kvinnelighet. Hun bidrar med en pressehistorisk artikkel og beskriver hvordan kvinnelige journalister uttrykker seg i sosiale reportasjer på 1930-,1970- og 1980-tallet. Hultén er opptatt av kvinnelige skrivemåter, men hun vil ikke drøfte kvinnespråk opp mot mannlige skrivemåter, for hun mener slike analyser innebærer at det mannlige er det 'egentlige', det normale, som det kvinnelige er noe annet i forhold til.

«… hun mener slike analyser innebærer at det mannlige er det 'egentlige', det normale, som det kvinnelige er noe annet i forhold til.»

Det som i følge henne ikke endrer seg, er de kvinnelige journalistenes respekt for og nærhet til andre kvinner. Kvinnelige journalisters skildringer av kvinneverdener er nær og levende, uansett når de er skrevet, og uansett om det konkrete innholdet i disse kvin-neverdnene skifter.

Artiklene som omhandler kvinner som mottakere, er svært ulike, og de tar ofte opp mer enn bare dette aspektet. Aspirasjonen er gjerne å forstå kvinners mediebruk mer helhetlig sett. Ulla Abrahamssons artikkel kombinerer på en imponerende måte teori og empiri. Hun gjør rede for hva kvinner faktisk velger å se på TV, og de ser f. eks. mye mer på kulturstoff enn det menn gjør. Abrahamsson drøfter også inngående tilegnelsen av fjernsynsstoffet og hvordan mening kommer i stand. Kirsten Drotner presenterer medieetnografien i sin artikkel. Denne artikkelen er velegnet til å skape kloke og metodisk bevisste mediestudenter. Drotner finner det også påkrevet å peke på at en del mannlige medieforskere synes å 'glemme' den teori- og metodeutvikling som feminister har bidratt med i forhold til medieforskningen generelt, når de presenterer fagfeltets utvikling. Slike påpekninger kan få feministiske forskere til å virke lett paranoide. Men patriarkal usynliggjøririg trekker mot ikke- eksistens og er heller ikke en ønskverdig tilstand, så av to onder har Drotner valgt det minste.

Anita Werner undersøker i sin artikkel sammenhengen mellom kvinnelige sendere, kvinnelig budskap, og kvinnelige mottakere, i forhold til NRKs Antenne 10-programmer i 1991. Det viser seg at programserien har høye og stabile seertall, både blant kvinner og menn, enten programlederne er kvinner eller menn, og enten Antenne 10 har bankkrisen eller pressen og kongehuset som tema. Det er imidlertid uansett program langt flere menn enn kvinner som formulerer budskap på NRK, og Werners resultater viser at fjernsynsseerne ikke er klar over dette forholdet. Seerne tror likestillingen har nådd lengre enn den faktisk har.

Iris Ruoho har intervjuet seere av den finske fjernsynsserien Ruusun aika. Artikkelen er litt vanskelig tilgjengelig når en ikke kjenner fjernsynsserien, men forfatteren gjør interessant rede for i hvor stor grad synet på seriens kvinnelige hovedperson varierer blant seerne, også blant de kvinnelige av dem.

Noen interessante debatter ligger under hele denne samlingen av artikler, og det dreier seg blant annet om spørsmålet Hva er det å være kvinne? Essensialistiske synsmåter er ikke god latin for tiden. De fleste kvinneforskerne understreker at kategorien 'kvinne' konstrueres historisk og sosialt, og derved får sterkt vekslende innhold alt etter tid og kultur. Biologisk kjønn er ikke interessant, det er det sosialt konstruerte kjønnet som er viktig. Madeleine Kleberg skriver klargjørende om denne debatten i sin artikkel, og drøfter også hele det feministiske prosjektet. Igjen en artikkel velegnet til å gi studenter oversikt over hva som er på gang. Henrika Zilliacus-Tikkanen er også inne på dette feltet, men fra motsatt ståsted, fra essensialismesiden. Hun opererer helt eksplisitt med den kvinnelige biologien som grunn for at det er mulig å snakke om et kvinnelig språk i journalistisk sammenheng. Selv om hun er den eneste som sier dette slik rett ut, kan en lure på om det ikke ligger en del essensialrstiske tenkemåter under formuleringer som 'det kvinner er opptatt av', 'kvinnespråk', 'kvinnefellesskap’ og beskrivelser av innholdet i disse begrepene. Det kan av og til se ut som at uansett teoretisk standpunkt i essensialismedebatten, er det en tendens til å operere med iboende, uforanderlige kvaliteter, kvaliteter som er knyttet til kvinner rett og slett fordi de er (biologiske) kvinner.

«Kanskje en mannlig anmelder skulle ha skrevet denne anmeldelsen?»

Kanskje en mannlig anmelder skulle ha skrevet denne anmeldelsen?

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon