Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Internasjonale konflikter og norsk mediekritikk

Undertittelen antyder det kritiske perspektivet i boka: Norske medier i skyggen av Pentagon. Det er stormaktenes konflikter og de norske medienes muligheter og evner til å utøve selvstendig, kritisk journalistikk som diskuteres. Og boka har klar adresse til den norske journaliststand. Ottosen gir mange bevis på at det står dårlig til med den kritiske journalistikken når det gjelder rapportering av internasjonale konflikter.

RUNE OTTOSEN (1994) MEDIESTRATEGIER OG FIENDEBILDER I INTERNASJONALE KONFLIKTER, DET ALTERNATIVE BIBILOTEK, OSLO: UNIVERSITETSFORLAGET

Igjen er eksempelet fra Golfkrigen trukket frem. De militære informasjonstrategene utmanøvrerte hele den vestlige journaliststand, med få hederlige unntak. Poolordningen, de selektive bildene, de organiserte pressebriefingene. … for åpen scene beviste de militære at de ikke bare kontrollerte sine tropper, men også medienes rapporteringer. 'Never again Vietnam' betød nok at man ønsket å unngå å tape krigen. Men i munnen på mediestrategene til Bush og Swartzkopf betød det noe mer. Man ville for enhver pris unngå å tape kampen om mediedekningen og opinionen der hjemme.

Slik vant kanskje den vestlige alliansen en krig, men nok en gang tapte den kritiske journalistikken. Utsagnet om at sannheten er krigens første offer bevises til fulle.

Ottosen argumenterer for at Pentagons informasjonstrategier ble utviklet gjennom USAs intervensjoner i Grenada og Panama. Gjennom systematisk å bygge opp fiendebilder klarer det militære å legitimere sine militærpolitiske mål overfor opinionen. Og mediene viser seg å være et lett bytte. Journalister klarer bare unntaksvis å bryte seg ut av det informasjonsnettet som bevisst er spunnet rundt dem.

Ottosens journalistiske eksempler er hentet fra norske medier. Hensikten er å vise at nyhetsrapporteringen her hjemme ikke er stort bedre. Norge er også vevet inn i det internasjonale nyhetssystemet som gjør det vanskelig for journalistene å skille den informasjonstrategiske opplysning fra en objektiv sannhet.

Og Ottosen setter denne unnfallenhet i et teoretisk perspektiv. Begrepet 'fiendebilder' relateres til en rekke teoretiske begreper og perspektiver innenfor kritisk mediesosiologi. Begrepet var sentralt i Chomsky og Hermans Manufacturing Consent fra 1988. I deres 'propagandamodell' var det gamle fiendebildet mellom USA og Sovjetkommunismen et slags ideologisk filter som styrte medienes nyhetsrapportering. Komparative analyser av internasjonale konflikter viste hvordan nyhetsmediene bygget opp under etablerte fordommer og stereotypier. Ottosen argumenterer for at Islam er i ferd med å innta den samme rollen etter kommunismens fall. Når stereotype beskrivelser av kommunistfienden ikke lenger er troverdige, er det muslimene og de arabiske land som blir offer for våre fordommer. Og mediene heller tilsynelatende bensin på ilden. Stereotype fiendebilder gjør seg i tabloidiserte overskrifter og retoriske lederartikler. Men som informasjon til et kritisk publikum er de lite egnet.

Ottosens bok er dermed en advarsel. Vi kan komme til å miste vår politiske dømmekraft og intensivere konflikter gjennom å formidle symbolske markeringer heller enn balansert informasjon. Ottosens advarsel er desto mer betimelig fordi norske medier ikke synes å ta hansken opp selv. I svært liten grad gjenspeiles journalistenes selvkritiske virksomhet og ettertanke i medienes spalter eller programmer. Ottosen hedrer de få unntakene, og stempler ingen enkelt. Det er strukturelle rammer og mektige krefter som påvirker nyhets-formidlingen.

Jeg kan ha innvendinger mot bokas teoretiske diskusjoner og de metodologiske implikasjoner som koblingen mellom begreper og analyseverktøy nødvendiggjør. Hvordan 'fiendebilder’ forholder seg til reelle eller fiktive trusseler og hvordan de lingvistiske analysene kobles til stormaktenes spill er problematisk. Men Ottosen kommer langt i sin dokumentasjon av det enorme misforhold mellom de mulige kildene journalister har, og de faktisk refererte. De militære kildene har lært av mediedekningen under konfliktene, men journalistene synes ikke å ha funnet effektive mottiltak. Det er krig, ikke objektiv formidling som foregår.

Mot den tabloide journalistikkens dramaturgiske grep blir Ottosens nitidige nøyaktighet og kildedokumentasjon til tider tung lesning. Men boka er viktig, og Ottosens arbeid en nødvendig korreks for de fleste av oss. Hans viktige innsikter skulle selvsagt vært alment kjent gjennom nyhetsmedienes rapportering, men forblir nok stort sett ignorert, selv etter å ha utkommet i bokform.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon