Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

God kultur - i godt fjernsyn?

Jorunn Veiteberg, redaksjonssjef i NRK fjernsynets kulturavdeling, intervjuet av Mette Hægeland

… Det å bli et ensidig talerør for den etablerte gode smak er ikke mulig lenger. Det vi kan gjøre, er å presentere ulike kulturer og subkulturer, og vi kan blande høyt og lavt, kjent og ukjent. Ekspertene trenger ikke fylle kunstprogrammene alene. Framover ønsker vi i større grad å få såkalt vanlige folk i tale. En opptakt til det var dokumentarserien På ville veier? som vi laget ifjor. Det var en reise i norge med fokus på hvordan norge ser ut der folk lever, møtes og ferdes…

Som kunsthistoriker og intendant ved ulike kunstinstitusjoner, og med en særlig interesse for videokunst ansatte NRK-ledelsen deg som sjef for den nyopprettede kunst- og kulturredaksjonen i 1991. Det sies at de valgte deg for å skape noe nytt med den samme staben, for å utvikle nye måter å formidle kunst og kultur i fjernsyn. Hvordan løser du denne oppgaven?

Vi diskuterer stadig hvilken rolle vi skal spille som kunstformidler. Skal vi være en sekundærformidler, som betyr at vi registrerer, beskriver og forteller videre hva som foregår i museene, bøkene, konsertsalene, eller skal vi være en primærformidler? Med det mener jeg at vi selv setter dagsorden og finner fram til stoffet. Fjernsynet bør i hovedsak konsentrere seg om det siste. Vi bør i mindre grad fremstå som et annonseorgan for det offisielle kulturlivet. Vi må komme bort fra forestillingen om at kunst er noe fjernsynet er forpliktet til å hjelpe. Det er dessuten ikke alt som egner seg til å overføre i vårt medium. Vi må erkjenne begrensningene, men samtidig eksperimentere med uttrykksmulighetene mediet har. Et godt eksempel er presentasjonen av futurismen nå i vår i programmet Det omvendte måltid. Her dannet futuristisk musikk, teatertekster, malerier og manifester en helhet gjennom en spennende dramatisering.

Så du tror at fjernsyn er et velegnet medium for kunstformidling?

Problemet er at god kultur i en kontekst ikke nødvendigvis er godt fjernsyn og omvendt. For oss er fjernsynet i seg selv en kulturinstitusjon. Det overrasker meg at så få medieforskere har skrevet om fjernsynets potensiale som kunstformidler. Når man går til medielitteraturen, både norsk og internasjonal, blir TV hovedsakelig definert som noe man kobler til for å koble av, for å si det med Enzenberger. Det er merkelig at mediet fremstilles så ensidig, særlig når mange av forskerne har vokst ut av en kritisk tradisjon, hvor de har vært engasjert i kunstens potensiale som kritisk felt, men samtidig vært kritisk til de sosiale rammene den er omgitt av. De er fascinert av fjernsynet som massemedium, men ser ikke at kunsten og massene kan møtes i allmenn-fjernsynet. Det skyldes kanskje at de behandler kommersielt fjernsyn og allmennfjernsyn i altfor stor grad som ett. De forenkler et mediebilde som jeg i virkeligheten ikke opplever er så svart.

Dere er underlagt en programredaksjon som fastlegger NRKs sendeskjema. I hvilken grad har programredaksjonens bestemmelser innvirkning på kunst- og kulturredaksjonens programprofil?

Hver enkelt redaksjon far tildelt en eller flere faste sendetider pr. uke. Får vi sendetid i primetime, kreves det at programmene oppnår en viss seermengde. Målet for vårt programstoff er satt til 10%, et mål vi selv har definert. Slik NRK er organisert i dag, ligger likevel all utformingen av innhold og form på redaksjonen. Vi har stor frihet til å gjøre hva vi vil, så lenge vi fyller den tildelte sendetiden. Men vi kjemper selvsagt hele tiden for å få mer sendetid. Denne kampen står ikke nødvendigvis mellom kunst og underholdning, men like gjerne mot slike programmer som det norske folket elsker: Helsestudio, Forbrukermagasinet, osv.

Det er mye som tyder på at diskusjonen om målgruppene er blitt viktigere etter at NRK fikk konkurranse. Hvem snakker en kunst- og kulturredaksjon i det såkalte allmennfjernsynet til i dag?

Før var NRKs målgruppe definert som den opplyste allmennhet. I dag er man opptatt av at man skal sette seg konkrete målsettinger, men da på ulike programformer. Vi har programmer som vi mener bør passe for store deler av det norske folk, de mellom 20 og 60. Vi har andre programmer, som i sin uttrykksform, i sin språkbruk og valg av program-ledertype, har appell til et yngre publikum med høyere utdanning. Det hele handler om valg av stil, tempo, frontfigurer osv. Vi har ingen enhetlig målgruppe. Nomes Ark hadde som mål å nå også de som i utgangspunktet ikke var aktive kulturbrukere, derfor var det viktig med en programleder med bakgrunn fra noe annet enn kulturstoff. Kulturoperatørene er imidlertid et tilbud til dem som er opptatt av kunst og kultur fra før. Livsstilsundersøkelser definerer denne gruppen som 10% av befolkningen. Vi har fått den samme seeroppslutningen på Kulturoperatørene, samtidig som vi har lykkes i å nå et yngre publikum enn tidligere kulturmagasin, og er dermed fornøyd. Ikke minst fordi våre kolleger i Sveriges Television sjelden kryper over 1 - 3% oppslutning på sine kulturmagasiner.

Hvilke mål og intensjoner ligger bak formidlingen?

Vi har satt oss en lang rekke mål, men det viktigste i denne sammenhengen er først og fremst å være ledende innenfor vårt kringkastingsselskap når det gjelder å utvikle fjernsynets språk - dvs. styrke fjernsynet som billedmedium, ikke som snakkemedium. Her har vi en lang vei igjen, selv om noen av vårens programmer, serien Kunsten å se og portrettet av Bruno Oldani, sier noe om ambisjonene. Mye av det som produseres i fjernsynet er faktastoff eller snakkestoff. Det appellerer til én måte å bruke hjernen på. Det sentrale med kunsten er at den kommuniserer til et utvidet sanseapparat, ikke bare til vår analytiske og intellektuelle side. Når vi skal lage programmer om kunst, må vi skape fjernsynsbilder og bruke virkemidler som taler til et rikere følelsesmessig register. Vi må skape opplevelse. Kunst- og kulturredaksjonen ønsker ikke bare å lage programmer der man snakker om kunst, men vi vil være en arena der kunsten kan utfolde seg og virke i seg selv. Innkjøpte animasjonsfilmer og kunstportretter har her vært viktige supplementer til vår egenproduksjon. Selv har vi latt kunstnere skape verk direkte for mediet. Dette har vært mest vanlig innenfor musikk og dans, men det kunne jo også blitt en spennende oppgave for både forfattere og billedkunstnere. I Nomes Ark sendte vi forfattere til ulike byer for å lage diktvideo sammen med regissøren Morten Thomte, og vi hadde serien 1 minutt, der vi lot billedkunstnere skape korte kunstvideoer. Mange av billed-kunstnerne valgte dessverre å formidle sine egne verk, og videoene ble dermed ikke så spennende som vi hadde håpet på.

Det finnes eksempler på kunstnere som har byttet ut penselen med kamera. Er det likevel ikke litt naivt å tro at kunstnere fra andre medier kan og bør produsere verk for TV-mediet?

Det kan du si. Særlig fordi vedkommende må forholde seg til et forholdsvis stort teknisk apparat og personale. Videoproduksjon krever en mediekompetanse som svært få kunstnere har. Men det er jo ikke mer mystisk enn at mange av våre journalister har begynt i fjernsynet uten TV-erfaring. Vi må gi kunstnerne tid til å bli fortrolig med fjernsynet. På Kunstakademiet i Trondheim og på Kunst- og håndverkskolen i Bergen finnes det folksom jobber med TV og video. På sikt tror jeg disse miljøene kan bli viktige for fjernsynet. Morten Thomtes serier Vox og Metropolis, høyt verdsatte program i medieforsker-kretser, er gode eksempler på møter mellom kunstnere og TV, det er denne tradisjonen jeg har i tankene. Rommet for eksperimentering står i fare for å bli stengt i en tid med økende kommersiell bevissthet. Vi må forsøke å bevare det eksperimentelle rommet i allmennfjernsynet. Har jeg en hjertesak er det denne, samt bevaring og styrking av dokumentarfilmens plass. En klassisk TV-sj anger som dessverre er ressurskrevende og derfor stadig står i fare for å bli marginalisert.

Du sier at dere ønsker å utvikle og utforske fjernsynet som et billedmedium. Mange vil hevde at det er vanskelig å bruke et visuelt språk overfor et publikum som ikke kjenner de riktige kodene, og som ønsker at fjernsynet skal opplyse i ordets tradisjonelle forstand.

Jeg tror ikke det er så problematisk som mange vil ha det til. Etterhvert har de fleste seerne våre vokst opp med TV. De er fortrolig med bl. a. musikkvideoens estetikk. Det er ikke sikkert at kommunikasjonen | forfaller selv om vi leker med bildene og lager komplekse uttrykk. Man skaper også mening gjennom form. Kan hende har formen sin egenverdi: Uttrykket eller stilen blir en del av budskapet. I dagens fjernsyn har produceren siste ord på opptak, en naturlig konsekvens av at det som vises er like viktig som det som sies.

Prøver du å si at informasjon og opplysning i tradisjonell forstand har blitt et umulig prosjekt i fjernsynet?

Vi kan selvsagt opplyse ved at vi stiller ting under debatt eller ved å spre informasjon, men vi søker å unngå en rolle som får seerne til å føle at de sitter på skolebenken. Vi vil ikke være belærende. Vi har heller ikke en enhetskultur på samme måte som man hadde før - den gangen da den borgerlige smaken var lik god smak. Alle visste hva som var god litteratur, god kunst, osv. I dag er god smak blitt et diskutabelt begrep, og ulike smakskulturer får lov til å leve side om side. I et massemedium som fjernsynet brytes alt dette. Det å bli et ensidig talerør for den etablerte gode smak er ikke mulig lenger. Det vi kan gjøre, er å presentere ulike kulturer og subkulturer, og vi kan blande høyt og lavt, kjent og ukjent. Ekspertene trenger ikke fylle kunstprogrammene alene. Framover ønsker vi i større grad å få såkalt vanlige folk i tale. En opptakt til det var dokumentarserien På ville veier? som vi laget ifjor. Det var en reise i Norge med fokus på hvordan Norge ser ut der folk lever, møtes og ferdes. Neste år håper vi å komme oss innendørs for å undersøke hjemmene og folks forhold til tingene de omgir seg med. Dette er godt gammeldags oppsøkende fjernsyn, men uten allvitende forfattere.

Kulturoperatørene har av enkelte blitt kritisert for klovneri og useriøs formidling. Er dere redde for å ta kunsten på alvor?

Nei, absolutt ikke. Vi forsøker å skille mellom klovneri og journalistikk. Når vi lager reportasjer og intervjuer, er vi ikke klovner, men seriøse. Derimot prøver vi å gi programmet en særegen identitet i måten vi syr det sammen på. For oss er det viktig å få fram at kunst og kultur har et sterkt lekende element. Fordi man har en tendens til a bli altfor seriøs og selvhøytidelig, forsvinner ofte denne dimensjonen i kulturformidlingen. Noen ganger fungerer humoren vår, andre ganger blir den pinlig. Det er en vanskelig balansegang. Som grep synes vi likevel at det har gitt programmet en form som gjør at det blir lagt merke til, og det I forener noen svært forskjellige programskapere. Jeg har aldri godtatt at det bare er underholdningsavdelingen som kan ta i bruk underholdende virkemidler i sin formidling. Som Stein Winge sa i et intervju nylig: Folk som ikke kan le, kan man ikke ta alvorlig.

Veiteberg avslutter med å si at hun refuserer mange gode produksjoner som hun ser ikke passer i fjernsynet.

Det samme skjer på kino. Som kinosjef setter man ikke opp en film som kun 10 personer vil se i en storsal. Har man en liten sal, kan man gi den en sjanse der. Selv med en eventuell avlastingskanal må man være såpass realistisk at man tør si at noen filmer er festivalfilmer og andre er for et kinopublikum. Noen artikler passer for et tidsskrift, andre i en avis. Det handler om å velge riktig fora og ikke vise alt til alle. Det betyr imidlertid ikke at vi ikke skal forsøke å utvide grensene i fjernsynet.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon