Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Forestillingen om virkeligheten

Utviklingen i fjernsynsmediet de siste årene og utviklingen i medieteori skulle tilsi at ei 'pedagogisk anlagt' bok om fjernsynet, ment for lærere, studenter og andre medieinteresserte, bør tas vel imot. Fjernsynet inntar en stadig mer sentral plass i hverdagslivet. Flerkanalsituasjonen har bibragt game shows, tause birgitter og nyskapende programformater som U. Nyhetene har vært gjenstand for en fiksjonalisering.

KNUT HELLAND OG INGUNN HAGEN (RED.) (1993) VERDA PÅ SKJERMEN - OM NYHEITER OG FJERNSYN, OSLO: SAMLAGET

Fjernsynsnyheter er fellesnevneren for artiklene i boka Verda på skjermen (red. Knut Helland/Ingunn Hagen) For å begynne med begynnelsen, retter de første artiklene blikket mot makt. Det særegne fellesskap som utvikles mellom viktige kilder og reportere i toneangivende nyhetsmedia gir grunn til å forvente en virkelighetspresentasjon som er hemmet av hensynet til samarbeidets fortid og framtid, til spilleregler innen byråkrati og politiske maktsentra, til konvensjoner og til de tilsynelatende 'selvsagte' definisjoner av hva journalistikk er for noe.

Bokas bredde i perspektivene på nyhetsproduksjon er demonstrert ved Martin Eides refleksjoner over sosiologiske grunnproblem på den ene siden og Rune Ottosens mer allment kritiske gjennomgang av Bergens Tidendes dekning av Panamakonflikten på den andre. Artiklene dekker det meste fra (1) relevante politiske emner (Ottosen: USAs innflytelse over norske medier), (2) over politisk økonomi (Sigurd Allem: Kildemakt og hegemoni) til (3) teorier om makt (Eide: fra utvalgs-til konstruksjonsperspektiver) og sist og aller mest et særdeles interessant arbeide om (4) hva slags verdi en skal tillegge Galtung og Ruges klassiske nyhetsklassifisering i moderne nyhetsanalyse (Stig Hjarvard).

Med Gunnar Foss artikkel 'Den nasjonale grunnfortelling' spennes dette lerretet ut. Og bokas tematikk vender i retning av de mer tekst-orienterte refleksjoner. Han analyserer mediedekningen av rasulykka i Vassdalen i 1986, med utgangspunkt i Walter Benjamins skille mellom nyhet og fortelling: Ifølge Benjamin er den moderne verden preget av et mangfold av nyheter, men en mangel på fortellinger.

Det at fjernsynsnyheter ikke skulle ha en fortellende karakter aksepterer ikke Foss. Brigadesjef Arne Pran, den militære offiseren som brøt konvensjonene ved å innrømme ansvar for ulykka, og å vise følelser på direkten, blir Foss sitt eksempel på hvordan nyhetene er gjennomfortolket: '…. eg har vanskelig for å godta at forteljinga skulle vera eit ufortolka fenomen, eller at nyheiter ikke skulle vera fleirtydige. Forteljingane står vel heller i ei slags mellomstilling, mellom det som er fortolka og det som er ufortolka, i et dialektisk dobbeltforhold der dei samtidig kan vera både myteavslørande og mytologiserande' (s. 87).

Svein Østeruds studie er i så måte et forbilledlige forsøk på å systematisere en empirisk tilnærming til resepsjon, en empirisk studie som ikke bare ivaretar en pragmatisk komponent, men også en ideologisk - gjennom bruk av Bordieus klassebegrep. Sagt på en generell måte: Materielle vilkår må nødvendigvis kompletteres med ideelle vilkår i et mediebruksstudium som opererer med et klassebegrep, en problematisering av offentlighetsteori, samt en forestilling om hverdagslivets virkelighet og viktighet som ramme rundt selve mediebruken.

'TV-nyheiter er tale, diskurs, og det i dobbel forstand' (Peter Larsen, s. 111). Den journalistiske diskurs refererer, fortolker og kommenterer en annen diskurs - andre menneskers fortolkning, kommentering, osv. Og dette er på mange måter utgangspunktet for hele boka, ihverfa. Il når en forstår diskurs i en vid forstand. Journalistikkens konvensjoner er meningsbærende i seg selv: En tekstteoretisk tradisjon vil nødvendigvis angripe problemstillingen anderledes enn en nyhetssosiologisk tradisjon. Likevel er der klare tilknytningspunkter -… 'Representasjon byggjer på konvensjon; det er ikke nokon 'naturleg', 'direkte' relasjon mellom teikn og objekt; representasjonen omset objektet, og denne omsetjinga er alltid sosialt strukturert'(s. 108).

Hvordan en skal ta spranget fra en fortolkende tekstanalyse til en fortolkende samfunnsteori, for ikke å si den motsatte veien, blir et indirekte og underliggende tema for disse artiklene - lest i sammenheng. Samtlige artikler er lesverdige, og skulle gjerne vært kommentert.

Men kanskje viktigere i anmeldersammenheng: En etterhvert voksende flora av lærebøker nødvendiggjør en fagkritisk debatt om hva slags premisser som eventuelt ligger til grunn for betegnelsen. Hvordan bedømme ei bok som reklamerer for seg selv som 'nyttig for journalister', såvel som et 'bidrag til den offentlige debatt' om media sin funksjon i samfunnet?

Læreboksjangeren representerer krav til redaktørene når det gjelder en tilpasset formidling til klar målgruppe. Når redaktørene innledningsvis refererer til et 'konstruktivistisk' paradigme, blir jeg i tvil. Dette 'konstruktivistiske' perspektivet innebærer 'at nyheiter vert oppfatta som skapte/konstruerte med utgangspunkt i kva ei nyheter…. ' (s. 9).

Som innledning til komplekse samfunnsteoretiske spørsmål, er dette muligens noe utilstrekkelig for et alment publikum. Et hovedpoeng med distinksjonen mellom et 'overføringsperspektiv' og 'konstruksjonsperspektiv', er at mennesket er et reflekterende vesen som handler refleksivt innenfor rammen av muligheter og kompetanse. Nyhetskonstruksjon refererer dermed til et samspill mellom de handlende/ kommuniserende parter som kanskje ikke kommer klart nok fram. Samspillet innebærer rolleforståelse og en gjensidig forståelse for handlingens formål, blant en rekke andre ting. Uansett peker det mot hovedpoenget: samspillet mellom informasjon som formidlt og kunnskap som reflekterer.

Slike uklarheter i innledningen, samt begrunnelsen for den inndelingen boka har fått, er ankepunkter som kanskje reflekterer anmelderiets selvplageri me enn noe annet. Det er noe uforløst over en artikkelsamling med mange gode bidrag presentert som en stående idébuffet: på den andre side gir det gjesten anledning til å plukke mest av det en liker best.

Uansett skal redaktørene ha honnør for en interessant bok, som fortjener et bredt publikum.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon