Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Den nye mediesituasjonen

Hvor mye har medieutviklingen siden begynnelsen av 80-tallet betydd for det norske samfunnet? Skal vi ta tittelen på Knut Lundby og Knut-Arne Futsæters bok bokstavelig, er konsekvensene så store at vi har fått et helt nytt samfunn - 'flerkanalsamfunnet'. Dette samfunnet er vidt åpent for påvirkning fra den internasjonale, kommersielle mediekulturen, som har fått en 'kulturell motorvei inn i lokalmiljøet'.

KNUT LUNDBY OG KUNT-ARNE FUTSÆTER (1993) FLERKANALSAMFUNNET. FRA MONOPOL TIL MANGFOLD. OSLO: UNIVERSITETSFORLAGET.

Noen av kapitlene i boka beskriver likevel et helt annet samfunn, der desentralisering, lokalt demokrati og en sterk lokalpresse er sentrale kjennetegn. Karl-Erik Gustafsson lanserte begrepet 'dagspressenasjon' for et par år siden, selv har jeg nylig hevdet at vi er en 'lokalavisnasjon', og begge oppfatningene får god støtte gjennom den empirien Lundby og Futsæter legger fram. Både 'dagspressenasjon' og 'lokalavisnasjon' kan sees som egenskaper ved det mye omtalte 'Annerledeslandet', utvilsomt noe helt annet enn 'flerkanalsamfunnet'.

At boka etterlater så forskjellige inntrykk, skyldes måten den er bygget opp på. Den kan best karakteriseres som en mellomting mellom monografi og artikkelsamling, med kapitler som dekker nokså forskjellige sider ved medieutviklingen. Selv om temaene er satt inn i en felles ramme, er sammenhengen ikke så sterk og gjennomarbeidet at de til sammen utgjør en helhetlig analyse av medieutviklingen og dens konsekvenser.

Boka består av tre deler. Den første delen gir en oversikt over den norske medieutviklingen på 80-tallet, sammen med en redegjørelse for problemstillinger og begreper. Den andre delen handler om lokalsamfunn og lokale medier, slik de er kartlagt gjennom intervjuunders kelser fra Vestre Slidre, jevnaker, Elverum og Nedre Romerike. I den tredje delen, som bare består av ett kapittel, blir opplysningene om de fire lokalsamfunnene brukt til å trekke generelle slutninger om hva 'overgangen fra enkanal- til flerkanalsamfunn' betyr i ulike lokale miljøer. Forskningsmessig er dette den mest ambisiøse delen, men også den mest problematiske.

«Spesielt i de teoretiske delene prøver forfatterne å følge det jeg vil kalle det teoretisk-essayistiske språkideal. Språket skal være abstrakt og teoretisk, og for all del ikke unngå fremmedord, men likevel være levende og variert.»

Lest kapittel for kapittel er det ingen tvil om at boka inneholder mye nyttig stoff. Kapittel 2 gir en samlet oversikt over endringene i kringkastingspolitikken fra 1981 til 1993, kapittel 3 er en kort, men effektiv beskrivelse av hvordan radiolyttingen, fjernsynsseingen og avislesingen har utviklet seg fra 50- og 60-tallet fram til i dag. Begge kapitlene sammenfatter resultater fra en lang rekke undersøkelser, og trekker i tillegg inn erfaringer fra andre europeiske land. Kapittel 5 om stedstilknytning og kapittel 6 om avislesing er i stedet sammendrag av tidligere arbeider, hhv. Skogerbø og Lundbys rapport om 'Medieutvikling, kultur og regional identitet' fra 1988, og Futsæters 'Avislesing i et sosio-kulturelt perspektiv' fra 1991. Gjennom disse kapitlene er dette stoffet blitt lettere tilgjengelig.

Noen innvendinger har jeg likevel. Kapitlet om mediebruk er utvilsomt preget av at Knut-Arne Futsæter er ansatt i NRK og arbeider med radioundersøkelser, og derfor har liten kritisk distanse til akkurat den institusjonen og det mediet. Mangelen på distanse er tydeligst ved omtalen av den nye radioreformen, Einar i tre kanalar. 'It's probably better to have him inside the tent pissing out, than outside pissing in', skal tidligere president Johnson ha sagt om FBI-sjefen Hoover. Som forsker er det best å stå utenfor teltet, slik at en fritt kan velge retningen selv.

Særlig den siste delen av aviskapitlet er preget av at forfatterne prøver å få med seg mest mulig av det opprinnelige innholdet, selv om sidetallet er sterkt redusert. Resultatet er en massiv, uoversiktlig oppramsing av statistiske sammenhenger. Selv har jeg ved flere anledninger måttet slå opp i Futsæters originalrapport for å skjønne hva som egenlig står, og det var vel ikke meningen?

Språket i boka fortjener også en kommentar. Spesielt i de teoretiske delene prøver forfatterne å følge det jeg vil kalle det teoretisk-essayistiske språkideal. Språket skal være abstrakt og teoretisk, og for all del ikke unngå fremmedord, men likevel være levende og variert. En slik språkform stiller store krav til utøverne. I Lundby og Futsæters variant hender det litt for ofte at fremmedordene brukes til å si enkle ting på en omstendelig måte, og at de språklige variasjonene blir distaherende snarere enn oppkvikkende.

«I den teoretiske drøftingen virker det som om Lundby og Futsæter ikke helt har bestemt seg for hva begrepet 'flerkanalsamfunnet' skal være. »

Slike innvendinger er likevel bare detaljer. De egentlige problemene gjelder det som skal binde boka sammen, nemlig begrepet flerkanalsamfunnet og den empiriske oppfølgingen av problemstillinger som er knyttet til dette begrepet.

I den teoretiske drøftingen virker det som om Lundby og Futsæter ikke helt har bestemt seg for hva begrepet 'flerkanalsamfunnet' skal være. Er det bare et iøynefallende navn, eller det en påstand om grunnleggende årsakssammenhenger? Den mest presise definisjonen (s. 16) er såpass svak at den like gjerne kunne vært brukt til å definere 'flerkanalsituasjon', 'kringkastingskonkurranse' e.l. Den svake betydningen finnes mange andre steder også, som når det heter at 'Elverum smakte tidlig på flerkanalsamfunnets muligheter' (s 124). Andre steder bruker de en sterk versjon av begrepet, som betegnelse på et samfunn som er helt forskjellig fra 'enkanalsamfunnet'.

Den begrepsmessige uklarheten preger også omtalen av sammenhenger og årsaksforhold. 'Hva skjer med mediebruk, kommunikasjon og sosial samhandling i lokale miljø er når nye medier og programkanaler blir tilgjengelige for dem som bor der' spør forfatterne i innledningen, dvs. en klar angivelse av variable og årsaksretning. Det er likevel mye av stoffet, også i den empiriske delen, som ikke passer inn i et slikt entydig skjema.

Når de skal studere konsekvensene av 'flerkanalsamfunnet', har Lundby og Futsæter valgt en helt spesiell strategi. I stedet for langtidsundersøkelse, slik f.eks. Anita Werner brukte da hun studerte innføringen av fjernsynet i Finnmark, har de tatt for seg fire steder som alle ble undersøkt høsten 1990. Disse stedene oppfatter de som fire punkter langs samme utviklingslinje, med Vestre Slidre som tilnærmet enkanalsamfunn, Nedre Romerike som flerkanalsamfunn, og med Jevnaker og Elverum i en mellomstilling. (Fra Jevnaker og Elverum finnes det tidligere undersøkelser, men de er ikke brukt systematisk for å vise utvikling over tid.)

At dette kan erstatte tradisjonelle langtidsundersøkelser, er det vanskelig å akseptere. Vestre Slidre var et helt annet samfunn enn Nedre Romerike også i NRK-monopolets tid, og vil fortsette å være det etter at kanalutbyggingen er avsluttet, og hva er det da man måler ved å sammenlikne? Uklarheten blir ikke mindre ved at undersøkelsene fra de fire stedene dreier seg mest om lesing av lokalaviser, dvs. en atferd som er lite følsom for endringer i kringkastingstilbudet.

I det siste kapitlet blir de fire stedene også brukt som mål for to andre kjennetegn, nemlig stedets oversiktlighet og dets tilknytning til fylke og overordnet tettsted. Resultatet er en firefeltstabell som forfatterne bl.a. bruker til å si at oversiktlige steder med splittet tilhørighet blir distribusjonsmiljøer, mens uoversiktlige steder med entydige tilhørigheter blir produksjonsmiljøer. Her er det altså sted som er enhet, det lokale medietilbudet er den avhengige variabelen, mens sosiale og geografiske egenskaper ved stedet er årsaksvariabler.

Til sammen blir altså sammenlikninger av fire lokalsamfunn brukt til å studere virkningen av tre forskjellige dimensjoner: en vs. flere kanaler, oversiktlige vs. uoversiktlige samfunn, entydig vs. splittet stedstilknytning. Dette er en åpenbar overutnyttelse av et lite materiale. Situasjonen blir ikke bedre ved at Jevnaker og Elverum er valgt ut nettopp fordi medieutviklingen har vært så spesiell. Elverum fikk tillatelse til å drive nær-TV og distribuere satellitt-fjernsyn allerede høsten 1981, mens Jevnaker er kjent som Televerkets 'telematiske sandkasse'. Disse stedene er ikke idealtyper, slik strategien forutsetter, men særtilfeller.

Spørsmålet om hva medieutviklingen på 80-tallet har betydd for 'mediebruk, kommunikasjon og sosial samhandling' er viktig, og forfatterne skal berømmes for at de har lagt så stor vekt på det som skjer lokalt. På grunn av de metodiske svakhetene som er omtalt ovenfor, gir boka likevel ikke noe tilfredsstillende svar. Denne leseren er heller ikke blitt overbevist om at begrepet 'flerkanalsamfunnet' er et fruktbart utgangspunkt for analysene. Etter min oppfatning ligger derfor denstørste verdien av boka i at den gir en samlet oversikt over mange sider ved dagens medieutvikling, og at den så sterkt understreker lokalsamfunnenes og den lokale mediesituasjonens betydning.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon