Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Con amore

Dette er ikke en bok, men en eske konfekt. Sytten små, hyggelige godbiter er å finne inne i sølvpapiret. Samlingen rommer et knippe lett tilgjengelige, velskrevne essays, uten grensesprengende vitenskaplige pretensjoner. Den smaker godt, og virker som et overskuddsprodukt av medieforskere som koser seg med en hobby, som lykkeligvis også er deres levebrød. Jostein Gripsrud har samlet hele sytten bidrag av folk fra medieforskermiljøene i Oslo, Danmark og fremfor alt Bergen. Stort sett har de alle funnet den ønskelige lesten; glade essays om å bruke øyne og ører i populærkulturen.

JOSTEIN GRIPSRUD (RED.) (1993) MEDIEGLEDER, OSLO: AD NOTAM,

Ib Bondebjerg diskuterer Westerngenrens estetik som mannens barske affære, som en underlig blanding av action og lengsel. Men fremfor alt tar han til ordet for at denne genren hadde et blandet og tvetydig forhold til konfliktene i Nord-Amerika, mellom outsideren og de vellykkede og mellom indianere og hvite og det mer underliggende forhold mellom natur og kultur.

Men jeg sitter igjen med spørsmålet: hvor ble den av, min barndoms filmgenre, hvorfor byttet Clintern ponchoen ut med tweed? Også Jostein Gripsrud diskuterer mannfolk i melodrama, den identifikasjon og gjenkjennelse disse har tilbudt siden femtiårene. Gripsrud avslutter med noen tanker om gleden og analyse, nytelse på avstand. Igjen en artikkel som setter igang tankene:

Kan man la seg underholde og forholde seg analytisk på samme tid? Om så er, hva er da analyse og nytelse i 1990-årene?

Tone Kristine Kolbjørnsen drøfter Tatt av Vinden med god støtte i Freuds og psykoanalysens språk. (Snart kommer Tatt av vinden II, så det er bare å ta fatt igjen, ikke minst med en sammenligning). Torben Kragh Grodal skriver om Steve Martins middelklassepregede humor, en slags oppgradert Jack Lemon. Mere alvor om humor skriver Leif Ove Larsen om i sitt essay om Støv på hjernen og slutten på husmorens era i Norge. Larsen får godt fram den tette sammenhengen mellom det som tilsynelatende bare er morsomme detaljer, og sosialhistoriske forandringer.

«Jeg vil nøye meg med å bemerke at temaet medier og virkelighet et eksempel på at det kan være en fordel å starte med hva folk selv oppfatter av forskjeller…»

Michael Bruun Andersen kan gratuleres med bokens mest treffende tittel: En gentleman bliver 50: stereotyp og topos. Men artikkelen handler mest om den danske komedieserien Huset på Christianshavn. Barbara Gentikow styrer leseren gjennom bildematerialet som kalendre, populærvitenskapelige samleserier fra syttenhundretallet til vårt århundre, og viser hvordan de kombinerte underholdning og opplysning for barn og andre.

Anders Johansen beskriver treffende det nokså absurde spillet man kommer over i radio, TV og presse, mellom intervjuer og intervjuet, og fotografenes jakt på det lite fotograferbare ved hjelp av latterlige metaforer. Han forteller hvordan det går an å leve med dette, med en lekende, distanserende (tør jeg si postmoderne) holdning. Johansen behersker essayet som få andre, og det er bare å hygge seg på divanen.

Skjønt bare søt er samlingen ikke. Enkelte konfektbiter har sterkere innhold. En smule kontroversielle er Søren Kjørups diskusjon om fotografi, og Klaus Bruun Jensens nye runde om abduksjon. Jeg vil nøye meg med å bemerke at temaet medier og virkelighet et eksempel på at det kan være en fordel å starte med hva folk selv oppfatter av forskjeller, og så starte begrepsdiskusjonen der. Kanskje bildenes manipulering tilsier nye begreper?

Når det gjelder abduksjonens fortreffelighet, forblir den i mørke for denne anmelder. Om svakheten liaqer hos Peirce, Bruun Jensen (som formulerer teorien klart nok) eller undertegnede, skal være uvisst.

Flere andre fremragende bidrag er levert fra Arnfinn Bø-Rygg, Bent Fausing, Kirsten Drotner, Helge Rønning, Kjartan Fløgstad og Martin Eide. Et av essayene som har varmet bursdagsbarnet mest, er trolig Peter Kirkegaards tekst, full av humor og felles minner om det glade sekstitall, da de sammen gikk på oppdagerferd i filmens verden. Alt i alt er det blitt en vennlig bok til en vennlig mann.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon