Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Blødende hjerter i marlboro country

Blåser det en selvransakelsens vind i journalistenes verden? Slik ser det ut om en dømmer etter antall artikler og innslag som omhandler medienes evne til å skade enkeltpersoner. Disse bidragene kan tyde på at det er en utbredt vilje til å ta selvkritikk for diverse former for misbruk av mediemakten.

GUNNAR RINGHEIM (1993): I PRESSENS VOLD, OSLO: GYLDENDAL

KÅRE HUNSTAD JR. OG HARALD HAAVE (1993): DRAPENE I TISTEDAL, OSLO: GYLDENDAL

Hvor representative slike ytringer er, skal imidlertid være usagt. Selv om en pressekritisk bok som Gunnar Ringheims I pressens vold applauderes sterkt i flere aviser, trenger ikke det bety at handling følger ord. Foreløpig kan det være klokt å betrakte sjangeren som stedfortredende menneskelighet, ikke bekjennelseslitteratur.

Et ironisk sammentreff ville at den erfarne, men som dagbladjournalist nyslåtte, journalist Gunnar Ringheims bok kommer omtrent samtidig som de yngre, men mer innrøykte dagbladjournalistene Kåre Hunstad jr og Harald Haave utgir Drapene i Tistedal. Ironisk fordi de to bøkene kontrasterer og supplerer hverandre slik at de bekrefter den mest slitesterke av alle diagnoser av Dagbladets lidelse, nemlig publisistisk schizofreni.

Første del av Ringheims bok består hovedsakelig av intervjuer med en del personer som har vært utsatt for krenkende behandling av pressen, noen ganger helt uforskyldt. Den andre delen er dels intervjuer med mer eller mindre angrende journalister, dels egen årsaksanalyse samt en liten spørreundersøkelse med og om journalister.

Intervjuene med presseofrene er tankevekkende, til dels opprørende lesning. Riktignok er det her tale om såkalt enkildejournalistikk, men det er heller ingen andre enn offeret selv som kan beskrive sin egen opplevelse av situasjonen. Derfor virker det bare pinlig når en presseadvokat uttaler at det er tvilsomt om ubehag kan dokumenteres (s. 116).

Ringheims presseofre er for det meste ressurssterke personer: flere politikere, en banksjef, en statsadvokat, to offiserer. Av det bør det ikke sluttes at såkalte 'offentlig personer’ utgjør flertallet av presseofre. Forklaringen er heller at deres saker er lettere å fordøye enn dem som involverer mer anonyme mennesker.

De påviste krenkelsene er hovedsakelig av tre slag, nemlig forhåndsdømming (ofte på feilaktig grunnlag), brudd på privatlivets fred og sårende, urettferdige kommentarer. Brudd på privatlivets fred er hittil hovedsakelig knyttet til omtalen av offentlige personer. Foreløpig er det ikke noe dominerende problem, men det kan fort bli et vekstområde, siden avsløringsjournalistikk står så høyt i kurs hos mange journalister.

Beske kommentarer som kan få karakter av personforfølgelse assosieres nok særlig - som hos Ringheim - med visse avisers omtale av Høyre-politikeren Rolf Presthus. Slike ytringer vil gjerne være knyttet til samfunnsdebatten, der toleransegrensen nødvendigvis må være høyere enn ellers. Noe utbredt problem er det neppe i Norge.

Forhåndsdømming er derimot en skavank med lange tradisjoner og fortsatte utsikter til et langt liv i norsk journalistikk. Den siste spådommen bygger jeg på at det jevnt og trutt demonstreres graverende eksempler på premature og ofte grovt feilaktige mediedommer, vel å merke uten at store framskritt kan spores. Hvem husker nå saken om Nordisk Barnefond - klassikeren blant forhåndsdommer?

Her tilbyr forfatterparet Hunstad og Haave et fortrinnlig eksempel. I det første forordet i boka Drapene i Tistedal ser de seg i stand til å melde: 'Vi har lagt stor vekt på ikke å berøre skyldspørsmålet; det får domstolen ta stilling til. ' Deretter bruker de det meste av boka til å beskrive hvordan den siktede tok livet av flere personer og dessuten ranet et postkontor. Ikke en gang sjangerens uvurderlige hjelpeadverb 'angivelig' brukes til å mildne denne soleklare pressedommen.

I forord nr to, som er skrevet et par måneder etter det første, kommer forfatterne med den tilleggsopplysning at den siktede nå har trukket tilbake sine tidligere tilståelser. Men heller ikke det bringer bjeller til å ringe.

Hvorvidt denne manglende innsikt i hva det vil si å ta standpunkt til skyldspørsmålet må tilskrives nedsatt bevissthet i gjerningsøyeblikket eller det som verre er, skal være usagt. Mer poengtert kan spørsmålet stilles til forlaget. Der i huset burde begrepet rettssikkerhet ha vært godt nok kjent til at man ikke ga ut en slik bok på et så tidlig stadium i en straffesak. Slike utgivelser kan dessuten være med på å fyre opp under nye krav om restriksjoner mot ringeakt for retten ('contempt of court').

Når det er sagt, må det likevel tilføyes at boka kan gi utenforstående ny innsikt i journalistisk metode, type løssalgsavis. Forfatterne er beundringsverdig fri for målklisjeer av typen 'informasjonsoppgaven' - de sier som det er: 'Det er mellom Dagbladet og VG at kampen står, en kamp om eksklusiviteter og personvinklinger. ' (s. 24)

«Dessuten finnes det betryggende ryggdekning - de kan fortelle at deres arbeid med saken innbrakte dem blomsterhilsen fra avisens redaktører.»

Den intense (hvis utrykket unnskyldes) knivingen gir seg direkte utslag i flere tilfelle av brudd på lov og gjengs etikk, fra ulovlig fotografering ved rettssalen til den omtalte forhåndsdømmingen. Dette er opplysende lesestoff, selv om vi ikke vet hvor mye de ikke forteller.

I motsetning til Ringheims bok er Tistedal-boka ikke skrevet i ettertankens ånd. Tvert imot synes all denne etiske tvilsomhet å være trygt innkapslet i forfatternes profesjonelle samvittighet. De rapporterer fra et tverrfaglig jaktterreng der etterforskere alltid er garvede og journalister alltid har fartstid. Det er journalistikkens Marlboro Country.

Dessuten finnes det betryggende ryggdekning - de kan fortelle at deres arbeid med saken innbrakte dem blomsterhilsen fra avisens redaktører. Interessant nok sier en av det selvsamme redaktørkollegiet til Ringheim at de der i avisen legger 'spesielt stor vekt på å diskutere etiske grenser med våre folk ute i felten mens jobben gjøres', (s. 130)

Om resultatet av slike stuntdiskusjoner blir forbedring eller forverring, skal være usagt. En av Ringheims erfarne journalistkiider, Alf R. Jacobsen, savner nemlig det han kaller 'en kultur for motforestillinger' i de redaksjonene han har arbeidet i, og tilskriver dette et lederproblem: 'Vi plukker sjefer som utmerker seg md sin vilje til å kjøre hardt på salgbare oppslag. Folk medtvisyn og en etisk holdning nar sjelden opp til nøkkelposisjonene.‗(s. 41)

Etter dette kan en vel slutte at konkurransen er roten til alt det onde? Begge bøkene gir solide indisier på at dette er hovedsporet, men ikke det eneste. Det er åpenbart også noen drivkrefter på det psykologiske plan.

Ringheim gir et eksempel på en journalistisk flokkmentalitet som kan gi seg ufyselige utslag. Når det ligger i luften at storvilt står for fall, synes det å skje en smittsom tenning i visse journalistkretser som feier bort smålige hensyn av typen kildekritikk og personvern.

Resultatet blir en jakt som kan få karakter av en kollektiv rus, og som kan bli fatal for offeret.

Tistedal-boka vitner om en psykologisk drivkraft som mer kan sammenlignes med et sportsinstinkt. Aktørene blir nok sterkt personlig grepet også her, men hovedmålet er å slå konkurrenten. Det blir en prestasjon som kan belønnes med roser. At resultatet kan bli at offeret tilføyes ny skade, er ikke like opplagt her som når blodrusen innsnevrer synsfeltet.

Hvorvidt det individuelle konkurranseinstinktet i sin tur kan ses som et biprodukt av markedskonkurransen, skal ikke drøftes her. Men det kan trygt slår fast at vi har a gjøre med interesser som faller vakkert sammen.

Kan det så tenkes at den ettertenksomme, kritiske yrkesholdningen som Ringheims bok representerer, kan danne en effektiv motvekt mot den sterkt konkurransedrevne feltjournalistikken der en mann er en mann? Har de blødende hjerter noen plass? Hvem vet - sikre kilder har angivelig observert julenissen i Marlboro Country.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon