Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Ambivalensen til Dagsrevyen

Gjennom de siste årene har knapt noen kunnet unngå å legge merke til at en ny retning vokser frem innenfor medieforskningen; resepsjonsanalysen. En av analysens fortrinn skal være at den bygger bro over gapet mellom humanistisk og samfunnsfaglig medieforskning, en annen at den tar mediebrukeren mer på alvor enn hva såvel humanistisk som samfunnsfaglig medieforskning har gjort hittil. Brobyggingen mellom de to akademiske tradisjoner kan gjennomføres teoretisk, gjennom å la teorier fra de to tradisjonene kommentere og utvikle hverandre og praktisk, gjennom analysen av empirisk materiale. Å ta mediebrukeren på alvor kan imidlertid bare gjøres i praksis, ved å være lydhør.

INGUNN HAGEN (1993) NEWS VIEWING IDEALS AND EVERYDAY PRACTICES: THE AMBIVALENCES OF WATCHING DAGSREVYEN, BERGEN: INSTITUTT FOR MEDIEVITENSKAPS RAPPORTSERIE

Resepsjonsanalysen lover således mye, og noe av det vil den sikkert innfri. Men hvordan håndterer så en av de første større erklærte resepsjonsteoretiske avhandlinger i Norge, Ingunn Hagens dr. pol. avhandling 'News viewing ideals and everyday practices: The ambivalences of watching Dagsrevyen‗ dette?

Hagen begynner sin avhandling med å begrunne behovet for resepsjonsanalyse henholdsvis effekt- og bruksstudienes mangler. Det er således tydelig at det ikke er humanisten som er på jakt etter den virkelige leser. Kritikken av effekt- og bruksstudiene baserer hun i stor grad på vitenskaspsteoretisk argumentasjon. Dermed skjærer hun alle enkeltstudier innenfor disse retningene over samme lest uten å gå inn på om noen av disse på tross av, eller kanskje på grunn av, vitenskapsteoretiske svakheter har gitt viktig innsikt.

Resepsjonsanalysen blir i hovedsak beskrevet gjennom en utdyping av resepsjonsanalysens særdrag; at medieinnholdet er mangetydig (polysemisk) og får sin mening gjennom interaksjon mellom det og et publikum (lesing) som er aktive meningsprodusenter (deltakere i den semiotiske prosessen) innenfor tekstlig bestemte tolkningsrammer (genre) i en gitt sosial og kulturell kontekst, og at det hele gjerne studeres gjennom kvalitativ metode.

Dette kunne sies å være resepsjonsanalysens svar på bruksstudienes velkjente ‗1) the social and psychological origins of 2) needs, which generate 3) expectations… ' og utgjør, som den, et godt utgangspunkt for å bli kjent med tradisjonen. Nå ville imidlertid både effektstudier og bruksstudier kommet relativt helskinnet gjennom en presentasjon av teoriens viktigste trekk. Etter Hagens vitenskapsteoretiske kritikk mot andre tradisjoner, kunne man vente at hun fulgte opp på samme måte overfor resepsjonsanalysen. Når en baserer store deler av sin teori på semiotisk, strengt tatt post-strukturalistisk, teori, er det jo nok å gripe fatt i. Hagen tar desverre ikke opp dette tema. Dermed mister hennes argumentasjon for resepsjonsanalyse (og mot effekt- og bruksstudier) tyngde og leserne mister et interessant tema.

'News viewing ideals…. ' går nærmere inn på to av trekkene ved resepsjonsteori, den kvalitative metode og genre. Begge blir diskutert innenfor sine respektive tradisjoner. Den kvalitative metode blir drøftet i forhold til kvantitativ metode, generbegrepet utlegges innefor en tekstteoretisk ramme. Tar man imidlertid resepsjonsanalysen på alvor er den ikke bare en teori om hvordan seere tolker Dagsrevyen, den angår også forskningsmetoden, forholdet mellom intervjueobjekt og forsker (og dennes notater og kasettopptak). Den semiotiske prosess settes i spill både når vi ser Dagsrevyen og når vi intervjuer. I begge tilfeller er vi tolkere. Og i begge tilfeller forholder vi oss til genre. En semiotisk eller genreteoretisk innfallsvinkel til diskusjonen om den kvalitiative metode kunne kanskje tilført denne noe nytt. Hva den i høy grad trenger. Likeledes kunne man i avsnittet om genre ønsket seg en mer uttømmende drøfting av forholdet mellom semiosis, genre og den aktive tolker. Det er i dette møtet, som på mange måter fortoner seg som en maktkamp, det meste står på spill. Når slike diskusjoner på tvers av teoritradisjonen ikke kommer, fremstår ikke resepsjonsanalysen som en helhetlig teori som kan bygge broer, men som en uferdig brikolage.

Hagen har intervjuet 20 personer av forskjellig kjønn, alder, utdannelse og yrke om deres forhold til Dagsrevyen, med utgangspunkt i én konkret sending. Et slikt utvalg har sine fordeler ved at man kan få frem, slik Hagen gjør, at årsakene til at man ser Dagsrevyen og bruken av den varierer med nettopp kjønn, alder, utdannelse og yrke. Svakheten kan være at det blir så mange individuelle skjebner og forskjellige oppfatninger å ta vare på at alle store linjer forsvinner. Denne innvendingen rammer imidlertid ikke Hagens studie, idet hun viser at det er i det minste ett fellestrekk i de ulike personenes opplevelse av Dagsrevyen.

Hennes seere ønsker å holde seg informert. Med det for øyet setter de seg ned foran Dagsrevyen. Men seerne opplever ikke å bli informert. Nyhetene angår dem ikke, de er for lokale, for fjerne, de visste det fra før, det er ikke viktige spørsmål, formen skygger for innholdet, det blir kjedelig. På tross av manglende oppfyllelse av informasjonsønsket gjentar de fleste av intervjuobjektene Dagsrevy-seingen regelmessig. Grunnen til dette, skriver Hagen, er at de har internaliserte normer om at en samfunnsborger skal holde seg informert og at i kongeriket Norge er Dagsrevyen den mest autorative informasjonskilde. I tillegg har de en internalisert modell av den ideelle nyhetsseer, en modell de ikke lever opp til. Forventningene til Dagsrevyen og til seg selv som seer går ikke i hop med realiteten og seerne får et ambivalent forhold til det å se Dagrevyen. En ambivalensen bl.a. styrkes av at de ikke reagerer 'riktig' på de menneskelige tragedier som vises frem, men der i mot reagerer på hvordan nyhetsoppleseren er kledd, snakker og opptrer.

Hagen foreslår at den ambivalens hennes seere føler ikke er særegen for dem, men gjør seg gjeldende for andre norske dagsrevyseere og kanskje også for nyhetsseere utenfor Norge. Her er hun unødig beskjeden. Den ambivalens hun identifiserer hos sine seere er neppe bare knyttet opp til nyhetseller TVseing. Trolig er hun på sporet av en av de mest utbredte følelser i det moderne samfunn.

Dette hovedfunnet underbygges av en solid frem- og tilbakedrøfting av de intervjuedes utsagn og således tar hun sine respondenter på alvor. Men i den praktiske analysen kunne jeg ønsket meg en mer aktiv bruk av det mangfoldige begrepsapparat som står til disposisjon for en resepsjonsanalytiker. Slik det nå er viser Hagens bok tydelig at det er verdt å snakke med mediebrukere uten å ha et ferdig spørreskjema mellom seg og dem, men den viser ikke at samfunnsvitere må begrunne denne fremgangsmåten i resepsjonsanalysen.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon