Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

1994: Tilliten til TV-skjermen

I februar 1994 var det ingen medieforskere som mente at Silvio Berlusconi ville bli Italias ledende politiker fordi han eide flest tv-stasjoner. Likevel vant denne tvskapningen valget i slutten av mars. Det tok mindre enn to måneder. Fjernsynsstasjonene hans tilhører underholdningsindustrien, kanskje denne industriens letteste kavaleri, tilogmed. Men i ruta sto den lokale Knut Bjørnsen, Hallvard Flatland eller Dan Børge Akerø, som med kjapt smil og glimt i øyet avsluttet terningkastene med replikken: ' - - og så stemmer jeg selvfølgelig Berlusconi. ' De hadde folkets tillit.

I en namsrettssak i Oslo i april, kommer det fram at TV2s eiere Schibsted og Egmont prøvde å få styring med den daglige redaksjonelle ledelse i 1993 da fjernsynsstasjonen var på kanten av konkurs. De eier mye medier, og kjenner reglene. Tenk på diskusjonen, eller ikke-diskusjonen, som blir trykt ned ved første vår-yre spireforsøk også her i landet. Vi kaller det ironisk'info-tainment'når det blirfortydelig. Men i Berlusconis fjernsynsstasjoner var det ikke tydelig. Det var eierskapet, og ikke innholdet, som ble avgjørende for valget i Italia etter at den politiske infrastrukturen ellers hadde brutt sammen. Tenk på meningsmålingene om hvem som har mesttillit her i landet. Det er ingen som slår Jahn Otto Johansen når verden utenfor stua føles utrygg.

Eierskap dreier seg ikke bare om penger. Det dreier seg om mulighetene til a influere, særlig i kritiske og uforutsige lige situasjoner.

Så sent som ved juletider lå seieren i venstresidas hender. I slutten av januar - 94 annonserte Rete 4s eier, Silvio Berlusconi, 'frihetens korstog' mot venstresida.

I løpet av februar og mars tryllet Berlusconis tre fjernsynsstasjoner fram en overraskende enhet mellom ligaene i nord og fascistene i sør. Med hjelp av markedsføringssfirmaet Saatchi & Saatchi fikk Silvio Berlusconis Forza Italia åtte millioner stemmer uten partiorganisasjon, uten medlemmer, uten lokalkontor, uten kjente navn fra det offentlige liv utenom dette ene: Silvio Berlusconi.

Det var som om Murdoch skulle ha vunnet parlamentsvalget i England eller Springer skulle ha blitt kansler i Tyskland.

Ved valgene i Italia ble de ledende politiske partiene, det vil si sosialistene og kristelig-demokratene, helt utradert. Seierherren er eier av de tre fjernsynsstasjonene Rete 4, Canale 5 og Italia 1, tilsammen den sterkeste markedsføringsmakt i verden utenom USA. Det er derfor folket vil ha ham i 1994 - slik folket ville ha Adolf Hitler i 1933 og Margaret Thatcher i 1983 - ikke fordi han var 'renere' enn de politiskforsmådde: Silvio Berlusconi var medlem av frimurerlosjen Propaganda.

Due var kjernen i den politiske råttenskapen som spredte seg i Italia, og han hadde vært et null uten sitt personlige vennskap med råtens fremste forkjemper, sosialistpolitikeren Bettino Craxi. Det er fjernsynsselskapene som er Berlusconis politiske organisasjon. Mens Vatikanets kardinaler ærbødig tiltales Sua Eminenzia, kaller italienerne Berlusconi ironisk for Sua Emittenza - hvilket er utlagt: Deres Høyerværdige Kringkaster.

Han begynte med en loftsleilighet, som han pusset opp og solgte med fortjeneste. Fortjenesten brukte han til å bygge en boligblokk. Resultatene av neste skritt kan du oppleve noen kilometer øst for Milano. Om du tar av fra den slitte motorveien der det står skiltet Milano kommer du til et boligområde hvor det bor 10.000 velstående mennesker iluksuriøse blokkleiligheter. Midt i området, ved kanten av en kunstig innsjø med enn vannstråle som spruter ti meter opp i været, ligger det en gruppe svarte kontorbygninger dekket med satellittallerkner. Dette er Berlusconi-imperiets hjerte. Rundtdet har han bygd sin egen by: Milano Due, - Milano 2 - det andre, alternativet, der hvor folk kan våkne opp i sine leide Berlusconi-leiligheter, skru på en Berlusconi-kanal og få skjermen full av Berlusconi-reklame etter fritt valg om Berlusconi-produktene og dagligvarekjedene hans, pluss det den omliggendetidmåtte fyllesav av kledte damer med sang og dans og såpeoperaer, - eller se på overføringen fra den Berlusconi-eide ballkunstnerklubben AC Milan.

«Medieforskermiljøet må se på Silvio Berlusconi som en naturkatastrofe, om de skal være tro mot sin metode?»

'Vi er nærmere Huxley ann Orwell', skriver Ed Vullimay i The Guardian 30.3.94. Tillitentilfjernsynskjermeni1994 er større enn Orwell klarte å drømme om for 1984. Italia skal styres av en tv-skapning framover. Det blir ikke så ulikt Ronald Reagan, kanskje, men han gikk ikke rett fra Hollywood til Det Hvite Hus.

Forza Italia overgår tilogmed Ross Perots 'United We Stand', som også savnet ethvert masse grunnlag og truet makten uten organisasjon, medlemskap og lokalkontorer. Forskjellen er at Silvio Berlusconi vant.

I1994 vant fjernsynet sin aller største politiske seier, og det gjennom folkets valg, i åpen og rettferdig kamp med alle demokratiske krefter. Vi fryktet Orwells 1984 med Storebror som ser deg og newspeak, men ikke Aldous Huxleys Brave New World. Et tilfeldighetenes mareritt, elleretresultataven stadig ridende mare? Er Silvio Berlusconi enestående, en naturkatastrofe, ellerendelavforutsigelig mønster?

Det sies at det finnes to slags mennesker: de som deler verden i to,og de som ikke gjør det. For anledningen hører jeg til den delen som ikke gjør det, for å gjøre det kort og enkelt, om enn rått og urettferdig.

Medieforskermiljøet må se på Silvio Berlusconi som en naturkatastrofe, om de skal være tro mot sin metode?

I denne situasjonen står begge de skjønnlitterære forfatterne Huxley og Orwell sterkere enn forfatterne jeg kjenner i medieforskermiljøene. Det er to grunner til det.

De er begge fortolkere av helheten. De lager ikke instrumentelle meldinger og nomotetiske utredninger, men tolker tendenser. De holder seg ikke i det horisontale leie hvor de sammenligner og forklarer den ene begivenheten med den andre. De er ikke medieprofesjonens konsulenter og rådgivere. De går vertikalt til verks og setter sine tanker som påler i historien.

Viktigst av alt: de er tydelige. De setter tolkningen i høysetet. Slik sett gjør de skjønnlitterære forfatterne det samme som manierismens og den moderne kunstens far, Michelangelo, gjorde med de steinene han fikk mellom hendene: ved å utnytte spenningene i marmorblokken, gjorde han skulpturene mer levende enn virkeligheten.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon