Essaygenren er innen norsk litteraturvitenskap tildelt et adelsmerke. Ikke er det så underlig: essayets historie knyttes til en europeisk skriftelite med eleganse, vidd og dannelse smidd inn i språket. Genren representerer noe av det ypperste innen humanistisk refleksjon. Kanskje fremstår essayet som en siste enklave av dannelse i en samtid preget av underholdning og nytte? Kanskje er dette enda mer prekært innen akademia – der relativt lave prosastandarder har fått fotfeste – enn i den bredere offentligheten?

Men om blikket festes altfor hardt på det opphøyde idealet, kan man lett glemme at essayet ble «demokratisert» for flere hundre år siden. I en bred avis- og tidsskriftkultur fikk essayet mange sjatteringer, og siden har essaygenren utviklet seg i ulike retninger. Det skrives ikke bare lærde og elegante essays, men også politiske, engasjerte og entusiastiske essays, av forfattere med forskjellig ståsted og bakgrunn. Ulempen med å dyrke det «adelige» essayet er at man kan bli blind for denne rike og mangfoldige underskogen.

I dette nummeret av Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift bidrar Kjersti Bale til en utvidet forståelse av essaygenren. I artikkelen «Tilknyttet verden: Indignasjon i essays av Maryse Condé, Véronique Tadjo og Arundhati Roy» tar hun for seg essays skrevet av tre kvinner fra det globale sør og peker på en familielikhet dem imellom: der det kanoniserte essayets utsigelsesposisjon gjerne innebærer tilbaketrekning fra verden, representerer disse forfatterne en tilknytning til verden. Bale ser følelsen indignasjon som fellesnevner for disse essayene, og med følelsesteori som utgangspunkt analyserer hun et utvalg tekster. Dette perspektivet gjør henne i stand til å vise hvordan de tre forfatterne responderer på at moralske normer er blitt krenket, i tilfeller der de selv utgjør tredjepart. Ifølge Bale er det snakk om en politisk og moralsk henvendelse, et uttrykk for et essayets iboende engasjement.

Tone Selboe tar for seg George Eliots klassiker Middlemarch i artikkelen «Ekteskapets fenomenologi: Historie, sympati og moral i George Eliots Middlemarch.» Her er det romanens analyse av ekteskapet som undersøkes, med spennet mellom individuelle tilbøyeligheter og sosiale krav som utgangspunkt. Selboe ser romanens utforsking av sympati som avgjørende for leserens forståelse av personene og spenningen mellom dem. I dialog med en rik forskningstradisjon gir Selboe analyser av parkonstellasjonene i Middlemarch, med særlig vekt på forholdet mellom Dorothea Brooke og Edward Casaubon. Artikkelen argumenterer for at romanen forsvarer Dorothea som en hverdagslivets «heltinne». Dermed løfter den også frem en mulig rollemodell.

I dette nummeret byr vi også på en samtale mellom Karin Holter, Anne Birgitte Rønning og Ragnhild Reinton om litteraturvitenskapens «franske forbindelser». Som kjent ble litteraturvitenskapen preget av en rekke franske tendenser i de siste tiårene av 1900-tallet, og de tre litteraturforskerne gir et privilegert innblikk i hvordan denne «importen» artet seg i Oslo, der franskmiljøet var særdeles vitalt. Samtalen er et interessant og lesverdig bidrag til faghistorien og til den faglige selvrefleksjon.

Anmelderseksjonen rommer denne gang tre aktuelle utgivelser. Rita Felski har vært en gjenganger i den senere tids litteraturdebatter, og hennes siste bok Hooked. Art and Attachment (2020) anmeldes i dette nummer av Tobias Skiveren. Videre anmelder Petter Aaslestad Karin Kukkonens bok Probability Designs. Literature and Predictive Processing (2020), som har kognitiv teori som sin teoretiske overbygning. Knut Stene-Johansen anmelder Literature and Ageing (2020), redigert av Elizabeth Barry og Margery Vibe Skagen, en antologi som springer ut av et tverrfaglig forskningsprosjekt ved Universitetet i Bergen om aldring.

Helt til slutt presenterer Gunn Inger Sture sin doktoravhandling om Proust og aldring: Le Vieillir chez Proust. Métaphores du vieillissement dans le « Bal de têtes », som hun forsvarte ved Universitetet i Bergen i februar 2021.

God lesning!