Litterær sannsynlighetsdesign i teori og praksis

Dette er Karin Kukkonens tredje bok i serien «Cognition and Poetics», utgitt på Oxford University Press. Utgivelsen er – ifølge forordet – oppstått i dialog med de to foregående: A Prehistory of Cognitive Poetics: Neoclassicism and the Novel (2017) og 4E Cognition and Eighteenth-Century Fiction: How the Novel Found Its Feet (2019). Mens de to første bøkene utforsket litteratur fra én bestemt periode, henter Probability Designs sine litterære eksempler fra ulike århundrer og fra ulike språkområder. Dermed får boken et mer allmennteoretisk preg. Boken refererer ytterligere til et titalls publikasjoner av Kukkonen innenfor kognisjonsfeltet. Kukkonen er (som kjent) professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, der hun blant annet leder forskningsgruppen «Literature, Cognition and Emotions (LCE)» som defineres som «an interdisciplinary hub that brings together literary studies, linguistics, psychology and neurosciences in a new conversation about literature». Det er altså ingen tvil om at den leser som gir seg i kast med Probability Designs, vil møte en forfatter med veldokumentert autoritet innenfor det kognitivt-litterære feltet.

Det var med entusiasme jeg startet lesningen av boken. Omsider skulle jeg nærme meg innsikt i «den kognitive vendingen»: en vending som sies å ha pågått i et par tiår. Ulempen ved tidligere å ha ignorert dette feltet, viste seg raskt under lesningen. Det ble som å hoppe på et tog i fart. En rekke begreper og tankemønstre i boken tas implisitt som så selvsagte at man må gå til andre kilder for å komme til bunns i dem, noe som for øvrig i seg selv er givende. Boken er svært tettpakket: brødteksten er på snaue 200 sider, mens litteraturlisten inneholder vel 300 titler. Det sier seg selv at en del teoretiske referanser må bli summarisk behandlet. En god indeks bakerst i boken ville ha vært til nytte, men indeksen er mangelfull og virker tilfeldig (og svekker forlagets renommé). Ett eksempel: Kukkonen nevner Patrick Colm Hogans bok Affective Narrative. Dette verket er svært sentralt i Per Thomas Andersens studie i affektiv narratologi fra 2016. Jeg skulle gjerne ha sammenlignet de to UiO-kollegers bruk av Colm Hogans bok, men den er altså ikke nevnt i indeksen.

Det prediktive

Prediktiv prosessering (bokens undertittel) har røtter i nevropsykologi, kognitiv psykologi, utviklingspsykologi og filosofi. Innenfor PP (som insidere kaller det) er det igjen ulike retninger, uten at jeg kan se at Kukkonen går nærmere inn på eventuelle intern-teoretiske spenninger. På norsk er begrepet godt forklart i en masteroppgave i profesjonsstudiet i psykologi fra UiB (2019) av Haagen Sydnes Kierulf og Johan Sørum. I PP har man gått bort fra ideen om hjernen som en passiv stimulus-respons-organisme. Man ser heller på hjernen som en aktiv organisme som forsøker å gjette seg frem til hva slags informasjon som kommer til å treffe sanseorganene i neste øyeblikk, slik at den kan være bedre forberedt på hvordan den kan instruere kroppen til å handle. De to psykologenes forståelse av begrepet er god å ha med seg inn i lesningen av Kukkonens bok – for de som på forhånd ikke har «prediktiv prosessering» som del av sitt aktive vokabular.

Det bayesianske

Kukkonen knytter prediktiv prosessering tett opp til begrepet «bayesiansk inferens» eller «Bayes’ teorem» etter den engelske syttenhundretalls sannsynlighetsteoretiker og prest Thomas Bayes.

Det sies å være tradisjonelt to skoler innenfor statistikken: den frekventistiske og den bayesianske, hvorav den frekventistiske har vært dominerende ved norske læresteder. Klassisk hypotese-testingsteori er først og fremst egnet til å teste vitenskapelige hypoteser. Den er ikke særlig egnet til å danne grunnlag for beslutninger under usikkerhet, slik den bayesianske tilnærming legger opp til.1 Den bayesianske statistikktilnærmingen blir da mer intuitiv. Her aner man hvordan utforskningen av den bayesianske inferensen kan være en nyttig brobygger mellom «rene» naturvitere og vi som ifølge legendariske C.P. Snow tilhører «den andre kulturen». Og her ser vi kanskje også hvordan den nye samtalen mellom litteratur, lingvistikk, psykologi og nevrovitenskaper – som Kukkonens forskergruppe «LCE» inviterer til – har potensiale til ny tverrfaglig dynamikk. På den annen side må det nevnes at det bayesianske teorem raskt ender i svært komplekse ligninger og derivasjoner. Disse nevnes ikke av Kukkonen; derved står teorien i fare for å bli mer metaforiserende og mindre sylskarp.

I indeksen i Probability Designs skilles det mellom bayesiansk inferens, aktiv inferens, epistemisk aktiv inferens og perseptuell inferens. Man kan spørre seg hvor meningsbærende dette finmaskede systemet blir, gitt bokens begrensede format. Inferens defineres i NAOB kort og godt som «noe som ikke uttrykkelig er nevnt, men som man må gå ut fra for å forstå det som er nevnt». Begrepet har en viss fartidstid i norsk humaniora. For eksempel skrev Dagrun Skjelbreid i 1999 om «mellom-linje-lesninger» som hun definerte som inferens.2 Ulike vitenskapsgrener kan ha behov for ulike undergrupper av inferens-begrepet. Det er ikke utenkelig at en allround litteraturviter kan komme godt på vei allerede med ordbokens stringente definisjon.

Fra inferens er veien kort til Umberto Ecos modelleser (som Kukkonen ikke ser ut til å referere til, selv om hun selv bruker begrepet) og til Wolfgang Isers impliserte leser (som jeg kommer tilbake til). Også en ikke-spesialist på kognitiv litteraturvitenskap kjenner seg på hjemmebane når boken eksplisitt trekker inn kjente problemstillinger knyttet til for eksempel forventingshorisont; den hermeneutiske sirkel; Sklovskijs desautomatisering; klassisismens vraisemblance; intertekstualitet à la Barthes/Kristeva og altså også ulike sider ved reader-response-teori. Men det er vanskelig å gi seg i kast med Probability Designs uten et visst minimum av ballast knyttet til de begrepene jeg har kommentert ovenfor.

Orlando på fire linjer og tre nivåer

Probability Designs åpner med en næranalyse av et kort sitat fra Virginia Woolfs Orlando. Meget elegant får Kukkonen her frem tre nivåer – eller ordner – innenfor sannsynlighetsdesign. Den første «orden» gjelder «prediction error». Orlando oppdager ulike nyanser av grønt: «green in nature is one thing, green in literature another». Dette ryster ham og han løper ut i hagen. Han erfarer en forutsigelsesfeil. Forutsigelsesfeil kan gjelde både persepsjon, hindringer (Orlando slår hodet i dørkarmen når han løper ut) og verbale ytringer (uventede ordkombinasjoner). Alle disse ulike nivåene av forutsigelsesfeil griper inn i hverandre og blir konseptualisert som «a cascade of feedback loops» mellom forutsigelse og forutsigelsesfeil. Denne spesifikke prediksjonsfeilen (nyanseringen av grønt) blir til et plottelement som transformerer leserens forutsigelser av hva som kommer til å skje videre i fortellingen. Prediksjonsfeilene bestemmer plottretningen og regnes altså av Kukkonen som sannsynlighetsdesign av første orden. Bokens første del, «Narrative Design», utforsker dette videre.

Sannsynlighetsdesign av annen orden springer i tilfellet Orlando ut av forskjellen i estetisk standard mellom prosa og poesi i romanen. Dette blir utgangspunktet for bokens andre del: «The Embodied Reader», som vel kan kalles «den kroppsliggjorte leser»3 på norsk. Den designede sansestrømmen av ord som fyller leserens generative modell er avhengig av kroppslige resonanser som leseren erfarer gjennom bevegelsesverb og beskrivelser av kroppslige tilstander. Lesningens kroppsliggjorte dimensjon muliggjør både å ta stilling til prediksjonsfeil og til å bestemme plott-begivenheter. Del to utforsker videre det kroppsliggjørende under lesningen og samtidig hvordan prosessen kobles til den sansestrømmen som den prediktiv-prosesserende leser utvikler.

Det tredje nivået Kukkonen destillerer ut av Woolf-sitatet dreier seg om ulike reminisenser av renessanse- og viktoriansk litteratur. Her knyttes troverdighet til forvarsler som i det store kan knyttes til intertekstualitet. Dette blir utgangspunktet for bokens tredje del: «Into the Mental Library». Boken har også en fjerde del, «An Argument from Design», som overordnet kan sies å handle om litteraturens plass i kulturen.

Med utgangspunkt i Aristoteles’ og Peter Brooks’ plotteorier konstaterer Kukkonen en spenning mellom en fortellings overordnede struktur og den pågående struktureringen som utvikles dynamisk gjennom leseprosessen (12). Dette er et produktivt utgangspunkt. Hun vil vise at sannsynlighetsdesign særlig er sentrert omkring hvordan leseres grep om den overordnede strukturen hele tiden blir rekonfigurert.

Askepott i asken?

De fleste av bokens kapitler tar utgangspunkt i en litterær tekst. I det første kapittelet i del I diskuteres sannsynlighetsdesign i eventyret om Askepott. Kukkonen minner oss om at når den gode feen ber Askepott om å hente et gresskar i hagen, så forstår ikke Askepott at dette kan hjelpe henne til å komme til ballet. Som man vil erindre, blir gresskaret omformet til en gullvogn, mus og rotter til hester og kusk etc. Denne eventyrlige forvandlingen blir forstått som en fullstendig omgjøring av sannsynlighetsdesignet, så langt i fortellingen: «Up until this point, the most likely thing to happen in Perrault’s tale» (15) ville være at Askepott gikk og la seg til å sove i askekroken mens søstrene danset natten lang på kongens ball: «With the plot event of the pumpkin transformation, the probability design of the text makes a volte-face. Probabilities before the plot event are completely different from those after» (16). For meg er dette en krevende leserrolle å gå inn i. Hvordan kan jeg som eventyrleser unngå forventninger om at noe vidunderlig skal skje med den snille, kloke stakkaren i askekroken, som plages av sine slemme stesøstre? Ja, jeg vet at jeg her bryter kontrakten med Kukkonen og hennes tre ulike ordner av sannsynlighetsdesign og hopper rett over til den tredje orden som handler om genre og intertekstualitet. Kukkonen innrømmer da også at «[r]eaders who know the fairy tale or the generic expectations connected with the tale already might have a different personal expectation» (20). Her oppstår det en ny vanskelighet. Leserpersonen kan både være den impliserte à la Iser; den mer eller mindre sofistikerte litteraturviter eller en individuell person uten spesiell (lese)kompetanse. Særlig den siste viser seg å være av interesse i ulike kognitive eksperimenter, men avstanden blir da stor til det litteraturvitenskapelige tekstanalytiske arbeidet som er utgangspunktet i hvert kapittel. Det er ikke alltid lett å vite på hvilket nivå Kukkonen setter inn sine støt.

Et sentralt spørsmål er hvordan vi kan skille mellom gjetninger om hva som kommer til å skje, og de forutsigelser som springer ut av generiske forventninger. En lærdom å ta med seg for min del er hvor automatisk jeg går til de generiske forventingene og hvor lite fristet – og hvor lite trenet – jeg er til å analysere meg frem til forutsetningsfeil som blir til plottelementer.

Den kroppsliggjorte leser

Annen del, «The Embodied Reader» åpner med et kapittel som tar utgangspunkt i et underholdende sitat fra Isabelle de Charrières Le noble (1762).

Hovedpersonen i sitatet, Julie, står i en indre konflikt: skal hun bli værende hos sin far eller flykte med den mannen hun elsker? Julie blir beskrevet i «embodied termes». Påstanden er at «the predictive-processing reader experiences Julie’s initial indecision to a significant extent through the embodied aspects of language in the movements of the protagonist» (62). Dette understrekes ved å trekke tette veksler på nevrovitenskapene: «If the accumulating evidence from the neurosciences and discourse psychology is correct, [og i parentes bemerket er det lite som tyder på at Kukkonen er i tvil om korrektheten] then readers experience something like an embodied echo of the upward and downward movements implied by the motion verbs and adverbials indicating direction» (s.st.).

Begrepet «Embodied Reader» virker for øvrig å være vel etablert i internasjonal litteraturvitenskap. Kukkonen har også tidligere viet begrepet grundig oppmerksomhet. I en underholdende artikkel fra 2014, «Presence and Prediction: The Embodied Reader’s Cascades of Cognition» (Style 48:3) leker Kukkonen med tanken på hva som vil skje den dagen den impliserte leser møter den kroppsliggjorte leser. Hun er ikke i tvil om at førstnevnte har mye å lære: «Unlike the implied reader, who is constantly involved in the temporal dynamics of the ‘anticipation and retrospection’ […] the embodied reader seems to remain grounded in the here and now of the string of words in front of him». Dette blir for meg en nyttig teoretisk videreutvikling av et velkjent begrep. Samtidig som man ikke blir forpliktet overfor et større kognitivt nomenklatur.

Oppsummert

Probability Designs beveger seg over et stort spenn – fra enkelte skjønnlitterære teksters mikronivå til diskusjoner om litteratur som kulturelt fenomen. Hele veien ligger boken tett på det som fremstår som det nyeste innenfor nevrovitenskap. Gitt bokens kompakthet er det umulig å yte boken full rettferdighet. Jeg har oppholdt meg overveiende ved det jeg oppfatter som bærende ideer i de første delene av boken. Andre anmeldere vil utvilsomt kunne velge andre nedslagsfelt.

Enkelte av de subtile tekstlesningene (som av Orlando-sitatet og av utdraget fra le Noble) fungerer som så triggende at man umiddelbart dras med i de teoretiske perspektivene. Andre ganger kan teksttilnærmingen være slik at man ikke greier å gå med på premissene for lesningen (slik som i Askepott-eksemplet). Da blir man i mindre grad revet med av de teoretiske finessene.

Dette er ikke en innføringsbok i nevrovitenskap for litteraturvitere. Boken er såpass lite innførende at man som lek på området har behov for å gå til andre kilder for å få bedre grep om flere av de sentrale teoretiske perspektivene. Det har den effekt at man kan komme frem til litt andre forståelser av begrepene enn de som Kukkonen forfekter. Derved oppstår det også et savn etter metarefleksjoner rundt nytteverdien av teoriene. Anerkjente nevrovitere har i senere år advart både mot tverrfaglig nevrosentrisme og endatil mot «tanketomt nevrokrati» («mindless neurocraty»)4. Gitt Kukkonens store autoritet på området er det skuffende at hun ikke åpner for mer internkritiske perspektiver.

Som nevnt fungerer boken best (for meg som litteraturviter) når den lar velkjente litteraturteoretiske begreper gå i dialog med ny kognitiv teori. Da kan det oppstå utdypende innsikter om leserrollens mange fasetter som i beste fall gjør oss til mer reflekterte lesere.