Gerontologiske gleder

Mourrir, cela n’est rien,

Mourrir – la belle affaire!

Mais vieillir, oh! vieillir!

Jacques Brel, «Vieillir»


«..det er skjønt at bli en gammel mann

så lenge du har nøklen til mitt hjerte»

Emil Boyson, «Alders lille spøk»


«Weh mir, wo nehm ich, wenn

Es Winter ist, die Blümen, und wo

Den Sonnenschein,

Und Schatten der Erde?»

Friedrich Hölderlin, «Hälfte des Lebens»


I et forord til Chateaubriands siste verk, om livet til Armand de Rancé, grunnleggeren av trappistordenen, skriver Roland Barthes i 1964 at alderdommen ikke lenger er representert i litteraturen (Barthes 2002, 56). Alderdommen ble ofte tematisert i klassisk og tidlig kristen litteratur, men har nå nesten forsvunnet fra samtidslitteraturen. Den gamle er en svært sjelden romanhelt, nå (altså for over 50 år siden) er det barndommen som rører ved oss og ungdommen som forfører og bekymrer: Det finnes ikke lenger noe bilde av den tilårskomne eller noen alderdommens filosofi, kanskje fordi den gamle er «in-désirable» – ikke ønsket, også i betydningen ikke lenger noe begjærsobjekt? Barthes legger allikevel til at alderdommen slik sett kan fremstå som langt mer hjerteskjærende enn det litterære bildet av barnet eller av den unge, med hvilken den gamle for øvrig deler adskillelsens eksistensielle situasjon. Romanen La vie de Rancé, som Chateaubriands bok heter på fransk, utkom i 1844. Den handler om alderdom, og vil ifølge Barthes derfor kunne virke like bevegende som en kjærlighetsroman, «for alderdommen kan være en sykdom på linje med kjærligheten». Har Barthes’ etterlysning av alderdom representert i litteratur og filosofi aktualitet også i vår tid? I 1970 ga Simone de Beauvoir ut verket La vieillesse – alderdommen, og noen få år senere ble alderdom etter hvert gjenstand for humanistisk forskningsinteresse. I dag utgjør alderdomsstudier en egen fagdisiplin. Men er ikke alderdom noe monotont, entydig, fattigslig og grått?

En geriatriker fortalte meg i sin tid at selv om geriatri nok ikke fremstår som den mest prestisjefylte karriereveien for unge medisinere, representerer den en av de mest utfordrende og mangfoldige medisinske disiplinene. Geriatrien suppleres av gerontologien, læren om den friske alderdommen. Geriatrikeren konfronteres med en kompleks og komplisert utfordring der flere diagnoser krysser hverandre, og gerontologen har en voksende utfordring i vår tid. Så skulle vi kanskje anta at alderdom som litterært tema også er rikt og varierende, at litteratur og litteraturfaget kan fange opp sider ved alder og alderdom på en privilegert måte? Og at alderdom kan slippe sin skam og hylles for sin særegne resepsjon av verden? Boyson igjen: «En ældet mann, en vandrer som bøier sitt hode, har sanser hans ungdom ikke kjente til» (Boyson 1957, 12).

Antologien Literature and Ageing vil med et relativt tverrfaglig utgangspunkt sette litterære alderdomsstudier på agendaen. Ikke bare vil den undersøke alderdom som tema i litteraturen, men også alderdomsstudienes status og utviklingspotensiale. Boken springer blant annet ut av prosjektet «Historizing the Ageing Self: Literature, Medicine, Psychology, Law» ved Universitetet i Bergen – og en faglig sterk gruppe bidragsytere, nennsomt ledet av redaktørene Elizabeth Barry og Marjory Vibe Skagen. Foruten innledningskapittelet er det åtte ulike bidrag og et etterord, alt ledsaget av gode litteraturlister.

Antologiens innholdsrike innledningskapittel viser hvordan den er resultat av et forskningsprosjekt. Det er et stort antall referanser som formidles, for som alltid i slike sammenhenger er det mye å ta hensyn til, mange navn som må med, og jeg må innrømme at her er mye prosjektsøknadsretorikk, med sikring av påstandstilfanget på alle bauger og kanter. Det er imponerende rent faglig, instruktivt og initierende, men det blir ikke god prosa av den grunn. Noen av bidragene er også preget av mange taletrengte fotnoter. Så rent stilistisk er det en ikke udelt god leseropplevelse. Men interessant er det, for på hver side finner vi tankevekkende stoff. Så kan man spørre seg, hva er det for et litteratursyn som ligger til grunn her? Hva har dette med litteraturvitenskap å gjøre? Det er intet enhetlig litteratursyn som legges for dagen, selv om mantraet «close reading» opptrer underveis. I de fleste bidragene er det alderdomsstudiene som legger premissene for lesningene, som imidlertid også kan benevnes som tematiske, naturlig nok, og kritiske. Litteraturvitenskapelig er det interessant hvordan disse lesningene setter lys på hvordan betydning blir til i tekstene, men tross dette får jeg stundom følelsen av at litteraturen blir et eksempelmateriale og ikke tillegges tilstrekkelig egenverdi.

Er alderdomsstudier kun en ny ideologisk og akademisk moteretning? Er det bortkastet tid, bortkastet lesning? Nei, jeg tror ikke det. For det første tilgodesees her en gruppe som gjerne neglisjeres, forbigås og til dels ringeaktes. Viktige forskningstradisjoner som for eksempel kvinne- og kjønnsforskning, forskning i uførhet, rasemotsetninger, urbefolkning, seksuell identitet og annet, har i sin tid funnet sitt utgangspunkt i ulike tilstander av skjevhet, urettferdighet, utenforskap. Bevisstheten om klimaendringer, miljø og økonomiske forhold spiller inn, og gjør også denne kritiske tradisjonen verdifull. Litterære alderdomsstudier har særlig sin styrke i den tematisk-kritiske orienteringen den representerer. Men når det dreier seg om aldring og litteratur kunne man saktens kreve en noe større grad av bevissthet om formen enn det som her kommer til syne. Faglitteratur skal også være god litteratur, noe annet er selvmotsigende.

Men Literature and Ageing har uansett stor aktualitet. Covid-19-perioden, hvis den noen gang gir seg, vil kunne bli husket som en tid der alder og alderdom ble aksentuert, ikke minst gjennom de aldersavstemte vaksineprogrammene og dødsratene blant den eldre befolkningen.

Innledningskapittelet har den lett jazzifiserte tittelen «The Difference That Time Makes» og løfter frem ambisjonene ved dette prosjektet som del av intet mindre enn en ny æra i litarary age studies, litterære alderdomsstudier. Tittelen hentes fra amerikanisten og kulturanalytikeren Rüdiger Kunow, en av dem som grunnla European Network of Ageing Studies, og hans tanke om at aldring ikke skal betraktes som en essens, verken biologisk, kronologisk eller på annet vis, men som selve forskjellen, differensen, som tiden skaper.

Alderdom betraktes altså som en prosess med biologiske og biografiske endringer, der det er tale om å bli eldre mer enn å være gammel: Man forlater ideen om alder som noe fast og fiksert. Kronologisk alder sammenfaller jo ikke alltid med opplevd alder, inkludert helsetilstand, fysisk såvel som mental. Akkurat slik «midtveis i livet» ikke er noe kronologisk punkt, snarere et semantisk, er alderdom noe som unndrar seg en endelig karakteristikk.

Innledningen viser også til Simone de Beauvoir, som i La vieillesse skriver om den uløselige motsetningen mellom følelsen vi har av uforanderlighet, og den objektive og uunngåelige endringen vi alle med sikkerhet må gjennomgå. Beauvoir var en banebrytende feministisk filosof, og det er ikke tilfeldig at litterære alderdomsstudier sammenfaller med feministiske og kjønnsrelaterte studier. Dessuten må denne relativt nye (eller kanskje fornyede) forskningstradisjonen ta hensyn til rase, klasse, bio- og geopolitikk, jeg holdt på å føye til: arv og miljø.

Tidsdimensjonen er til stede i all litteratur, stor som liten. Jean Starobinski uttalte i sin tid endog at litteraturen ved å være en bearbeidelse av tiden fremstår som et sorgarbeid. Litteraturen sier oss således også noe om hva det vil si å bli eldre, «om enn bare en dag eller noen timer eldre», med Margaret Gullettes ord fra et sitat i innledningen. Dette knytter også an til livets lengde, vår tilmålte tid, som er i endring. At mennesker i den vestlige verden får stadig lenger levetid er da også et tilbakevendende diskusjonstema. Det representerer i seg selv et gode, all den stund livet er vår viktigste målestokk, men det er også en utfordring for samfunnet, ettersom høyere gjennomsnittlig levealder innebærer store helseutfordringer og omkostninger knyttet til et stigende antall ikke-produserende samfunnsborgere. Media flommer på en annen side over av stoff om demens og alzheimer. En av bidragsyterne til antologien, Kathleen Woodward, har sågar kalt denne store mengden av medieoppslag om demens for en «statistisk panikk», utløst av trusselen mot samfunnets ressurser og økonomiske reserver. Verdien av det å leve lenge er et interessant tema som på flere vis berøres i denne antologien, og munner på et vis ut i tanken om vitsen med det hele, eller som den østerrikske filosofen Robert Pfaller formulerer det: «Wofür es sich zu leben lohnt» – hvorfor det er verdt bryet å leve.

Antologien vil løfte frem en historisk og begrepsmessig nyansert tilnærming til hva det vil si å bli gammel. Litteraturen kan utvilsomt bedre enn andre tilnærminger få frem nyansene i det å eldes, som brutaliteten i aldringsprosessen, erindringens sentrale plass og gradvise hensvinning, korttidsminnets skremmende opphør, de sosiale nettverkenes oppsmuldring. Samtidig unndrar alderdommen seg en enkel beskrivelse, i tråd med den store kompleksiteten i aldringen. Litteraturen og litteraturstudiene kan, som forfatterne konkluderer med i sin innledning, tilby et kritisk perspektiv som kan trenge inn i områder hvor andre disipliner har vært redd for å gå, nettopp ved å ta fatt i «den mangfoldige, kontradiktoriske og ofte ubehagelige mening aldring har for oss som individer og for vår kultur».

I det følgende vil jeg bruke litt ulik plass på antologiens bidrag.

*

I kapittelet med tittelen «On Not Knowing How to Feel» diskuterer Helen Small hvordan individuelle historier om alderdom belyst i humaniora kan forenes med empiriske samfunnsvitenskapelige data. Hvordan står den individuelle følelsen av å eldes i kontrast til moderne statistikk over demens og utbredelsen av denne diagnosen? Small diskuterer den kanadiske filosofen Mary Mothersill (1923–2008) og særlig hennes essay «Old Age» fra 1998, som inngår i en tradisjon med amerikansk alderdomsfilosofi. Small berømmer blant annet Mothersills bok Beauty Restored fra 1984, men har mindre sans for teksten «Old Age». Deretter tar hun for seg Alice LaPlantes roman Turn of Mind fra 2011, som samme år fikk Wellcome Trusts litteraturpris for utmerket tematisering av helse og medisin og ble kåret til årets bok i en rekke internasjonale aviser.

I «Old Age» argumenterer Mothersill for et nytt syn på alderdom, en ny gerontologi med større integrasjon og mindre skepsis overfor aldring. Small vil for sin del undersøke hvordan alderdomsstudier arter seg i dag, over tyve år etter Mothersills essay, hvordan for eksempel kjønnsproblematikk spiller inn og hvordan personlig erfaring møter sosiologiske perspektiver, objektiv statistikk og datamateriale. Small merker seg at Mothersill oppfatter døden som filosofisk sett mindre interessant enn alderdommen. Omtaler av døden kan ifølge Mothersill ha stor poetisk kraft, men samtidig er døden brysomt triviell og ender opp i en blindvei, «a dead end» (Small siterer). Mothersill ser intet iboende godt eller ondt i lang levetid, plager er plager og gleder er gleder uansett når de inntreffer i livet, og det særegne med alderdommen er sinnets tilbøyelighet til å knytte smerte til tanken «Jeg skal snart dø. Dette er begynnelsen på slutten». Selv om en terminaldiagose nok kan ha samme effekt uansett alder, gjør den kronologiske nærheten til døden alderdom til et særegent stadium av livet. Samtidig ser Mothersill noe overflødig i betegnelsen «Sucessful ageing», og knytter an til det epikureiske grepet for å gi slipp på dødsfrykten, i den kjente (og ifølge Small latterliggjorte) vendingen «så lenge vi eksisterer er ikke døden hos oss, og når døden kommer, eksisterer vi ikke». Smalls kritikk av Mothersill er mild. Hun innvender at selv om kjønn ikke nevnes hos Mothersill, er det et underliggende og avgjørende moment i argumentasjonen, som når Mothersill kritiserer kvinnebevegelsen for ikke å ha vært tilstrekkelig opptatt av at alderdommens problemer særlig er kvinnenes problem, kombinert med sosiale ulikheter. Small diskuterer så med utgangspunkt i Mothersills argumenter hvilken rolle statistikken får i møtet med individuelle erfaringer. Dagens datainformasjon om ensomhet, skjørhet, dårlig helse, depresjon, pleiebyrder, inntekt og arbeidsledighet forteller oss at situasjonen ikke har endret seg mye i løpet av de to tiårene siden publikasjonen av Mothersills essay.

Small diskuterer det faktum at kvinner har stadig lenger levealder enn menn, samt at kun en liten del av denne ekstra levealderen faktisk ledsages av god helse. Så går hun over til litteraturen, endelig. Inspirert av Karen Chase tenker hun at teksten som et hele utgjør en struktur av emosjoner, og tar med seg dette inn i sin lesning av Alice LaPlantes Turn of Mind. Denne romanen har en narrativ form som evner å ramme inn demens, samtidig som den tilbyr en kriminalhistorie med feministisk undertone. Den pensjonerte ortopediske kirurgen Jennifer White blir angrepet av alzheimer. Kriminalhistorien som skal løses ligger i det mystiske dødsfallet til hennes tidligere nabo og nærmeste venn, Amanda, som blir funnet med fire fingre kirurgisk avskåret og med et dødelig slag mot hodet. Narrativet utfolder seg i form av en notatbok, med en forfatter (Jennifer) som ikke lenger kan kontrollere det hun skriver. Etter hvert blir hun dårligere, legges inn, og teksten går over fra en førstepersons- til en annenpersonsfortelling, som ikke er noen annen enn stemmen i Jennifers hode. Er hun skyldig? Er sykdommen noe som glatter over eller fjerner minnet om forbrytelsen? Mye skjer i denne rike, dramatiske fire deler store romanen. Helen Small har et godt grep om LaPlantes roman, selv om jeg kunne ha foretrukket å la denne være gjenstand for en egen analyse med langt mer plass til tekstlesning. Litteraturen tenderer mot å forsvinne i den målrettede argumentasjonen. Konklusjonen trekker imidlertid sammen «Old Age» og Turn of Mind på en tilforlatelig måte, og kanskje har følelsen overfor det å bli dement, gammel og ikke lenger være helt til stede fått ny næring.

Kathleen Woodward skriver godt om det å bli gammel i vår tid, menneskets tidsalder, også kalt antropocenet. Også hun tar utgangspunkt i en kjent samtidsroman, Margaret Drabbles The Dark Flood Rises fra 2016. Som tittelen mer enn antyder, er dette ingen koseroman. Woodward tar særlig for seg åpnings- og avslutningssidene i romanen, og analyserer den noen og sytti år gamle hovedpersonen Francesca Stubbs – Fran – og hennes tanker om alderdom og død. Det passer (litt for) godt for fortellingen at Fran er ekspert på eldreboliger. Hun er opptatt av døden, forestiller seg tre måter å dø på, den voldsomme død (trafikkuhell, ulykke i hjemmet), død ved aldring og død ved selvmord. I tillegg reflekterer hun over det å dø i en planetarisk katastrofe, jordskjelv, forårsaket av klimasammenbrudd. Fran tenker seg lang levealder som et negativt biologisk faktum. Woodward går inn og ut av romanen (også hennes egen tekst er preget av et slikt svingdør-skifte, med mange og lange fotnoter). Innenfor foretar hun noe hun selv oppfatter som nærlesning, men uten at hun går særlig dypt inn i verken skrivemåte, formspråk eller poetikk. Utenfor trekker hun inn en imponerende rekke vitenskapelige bidrag til alderdomstematikken og etter hvert særlig det Fran ser på som den fjerde dødsmåten, den økologiske katastrofen vi (og generasjonene etter oss) uunngåelig vil møte, eller møter: Vi er midt i det, fremtiden er blitt nåtid. Woodward skriver at alderdomsstudier utdyper hvordan aldring ikke bare er et fysisk og biologisk fenomen og fremhever at erfaringen av aldring er påvirket av et mangfold av dimensjoner fra våre liv, inkludert «gender, race, and class». Og etter hvert trekkes også økologiske dimensjoner inn. Woodward skriver at vendinger som «suksessfull» og «produktiv» aldring er problematiske. Drabble gir ifølge Wooward alderdommen en mørk dreining. Fran i romanen raser hvileløst rundt på konferanser og ulike besøk, og forsøker slik å flykte fra aldringen hun er så opptatt av. I bakgrunnen er mediebildet dystert, med fortellinger om klimatiske og miljømessige katastrofer. Hun opplever selv en flom. Woodward refererer blant annet til Amitav Ghosh, som har anklaget romanforfattere for ikke å engasjere seg i de akutte og pågående klimaendringene. Drabble har med andre ord sitt på det tørre.

Helt innledningsvis siterer Kathleen Woodward fra Roy Scrantons Learning to die in the Antropocene: «Hvis vi ønsker å leve i antropocenet, må vi først lære å dø». Selv er jeg noe skeptisk til slik tenkning, det å «lære å dø», eller «kunsten å dø» (tross George Harrisons «Art of dying», den tibetanske dødeboken og dens hippieavlegger Timothy Learys Psychedelic Experience, Martin Heideggers belærende «Sein-zum-Tode» osv.). Om Gilles Deleuze har rett i at mennesket i seg selv er motstand, motstand mot døden, kan døden vanskelig gjøres til kunst, didaktikk, læring, heller ikke propedeutisk sådan. Uttrykket «memento mori» bør fremdeles forbeholdes keisere på deres triumfmarsjer. Michel de Montaigne skriver riktignok i ett av sine essays at alle hans tanker om døden gjorde ham vel beredt til å møte den. Men han fikk et godt tilsvar i matematikeren og opplysningsfilosofen Émilie du Châtelets «Tale om lykken» noen generasjoner senere: Montaigne tar feil, skriver hun i 1749, livet er for kort til å bruke tid på døden.

Woodward skriver videre at i lys av klimaendringene forekommer ting som var aktuelt for tyve år siden i dag som trivielle, eksempelvis det å skape rollemodeller på bakgrunn av vitale, eldre kvinner. Hun føler trang til å be romanpersonen (!) Fran om å ikke å være så besatt av aldring: «there is work to do!». Litt underlig, muligens, all den tid det er denne opptattheten av alder og aldring i romanen som har gitt stoff til Woodwards kapittel. Hun skriver at uansett vår egen alder, så er vi del av noe som er mye større enn oss selv – konkret arbeid for klima og miljø er med andre ord viktigere. Det kommer også frem i en parentes at Woodward selv har deltatt politisk i USA, i den klimabevisste, demokratiske presidentkandidaten Jay Inslees valgkampanje i 2019. Uttrykket politisk korrekt skal jeg unngå, det ville være uttrykk for det samme.

Det må til slutt her bemerkes at deler av Woodwards kapittel arter seg som en intern forskningsrapport, med en liste over punkter for hvordan age studies skal videreutvikles. Litteraturen som litteratur er her så godt som fraværende.

Sarah Falcus skriver tankevekkende om alder og anakronismer i samtidig dystopisk fiksjon, mens litteraturhistorikeren Jacob Jewusiak i et inspirert kapittel tar for seg Kiplings «Imperial Care Narrative», og velger seg ut romanen Kim (1901) som sitt viktigste litterære forelegg. Ungdom og alderdom inngår i en ludisk struktur i romanen. Jewusiak bemerker at betydningen av alderdom i Kiplings verk gjerne blir oversett av kritikken, som hovedsakelig er opptatt av unge protagonister og deres energiske livsutfoldelse (Mowgli, Harvey Cheyne, Stalkey og kompani). Selv lanserer han begrepet «grandpaternalism». I koloniseringssammenheng blir gjerne den koloniserte behandlet ovenfra og ned, som et barn i en typisk maktpreget far/sønn-relasjon. Jewusiak argumenterer for at bestefarsrollen som modell gir andre muligheter for å forstå imperialismen. En aldrende lamas relasjon til den unge Kim får betydning for romanens gjengivelse av den britiske koloniseringen av India.

Emily Kate Timms har så et interessant kapittel om den grenadinske forfatteren Merle Collins’ roman The Color of Forgetting (1995). Også her møter vi en postkolonial situasjon, hvor Collins innledningsvis siteres i et intervju om blant annet revolusjonen i 1979 og optimismen knyttet til bevegelsen New Jewel Movement, og da særlig til den unge statsministeren M. Bishop (som Collins også var sekretær for). Som kjent ble marxisten Bishop henrettet i et militært statskupp i 1983, hvorpå USA kort tid etter invaderte øygruppen. I Timms lesning står (igjen) rase, kjønn og alderdom sentralt, og hun støtter seg til begrepet reproduktiv futurisme for å undersøke hvordan Collins utfordrer oppfatningen om Grenadas fremtid og vekst, samt Collins’ tradisjonelle karibiske, estetiske arv. Dette er knyttet til kollektive forestillinger om kombinasjonen av alderdom og kvinnelighet, og til behandlingen av kjønnede og rasepregede postkoloniale traumer blant flere generasjoner i Grenada (i romanen kalt Paz, spansk for «fred») gjennom alternative narrativer. Eldre kvinner er mer enn kun bærere av familienes og fellesskapets minne, de har et mer avansert og rikere system av kunnskap og innsikt. Timms knytter på elegant vis Collins’ estetikk til den karibiske folkloristiske figuren trickster, en arv fra slaveriets tid og som med Emily Zobel Marshalls ord – som Timms siterer – også er et symbol for postkolonial overlevelse og motstand i Karibia. Timms anser Collins’ roman som mer enn mytisk basert, snarere ser hun den som en avmystifisering av det ideologiske forhold mellom aldring, rase og generasjonsovergripende traumer.

Elizabeth Barry skriver godt om demens, personlighet og livets slutt i Matthew Thomas’ roman We Are Not Ourselves (2014), mens David Amigoni i et innsiktsfullt kapittel drøfter «selvhjelp i det historiske landskap bestående av aldring, demens, arbeid og kjønn: Narrative fordoblinger og litteratur i et endringens sted kalt alderdom», med utgangspunkt i Wendy Mitchells Somebody I Used to Know (2018).

Det siste ordinære kapittelet i antologien frisker opp lesningen med en fin analyse av Samuel Becketts Krapps siste spole, avspilt med Freuds lystprinsipp som et av bakteppene.

Litteraturviteren Peter Svare Valeurs «Toying with the Spool: Happiness in Old Age in Samuel Beckett’s Krapp’s Last Tape» er et av de mer lesverdige bidragene i antologien, særlig ved å vise hvordan litteraturen selv utmynter begreper og nye tanker om aldring. Endelig får vi et innslag av humor, som når Beckett siteres med «nothing is funnier than unhappiness». Det er litt som når Deleuze og Guattari betrakter Kafka som en munter forfatter. Innslaget av forfall i Becketts tekster er betydelig. Sceneanvisningene til stykket angir eksempelvis at Krapp er en sliten gammel mann, med en «unhappiness» som Peter Svare Valeur knytter til alderdommen. Som altså kan leses som fornøyelig. Det vises her også til Elizabeth Barry og hennes tanke om at alderdom er et middel Beckett bruker til å utfordre narrativ enhetlighet og tradisjonelle temporale strukturer. Svare Valeur vil for sin del i sitt eminente kapittel undersøke problemet med høy alder og lykke. Det lar seg høre. Krapp tillegges da også i skuespillets tekst et «lykkelig smil», og han har samtidig enormt stor glede av å lytte til sine lydbånd. Slik kan kapittelets forfatter slutte at denne opplevelsen av lykke ikke er ubetydelig, idet den viser at Krapp fremdeles er lykkelig, tross forfallet som gjerne knyttes til aldring og tross tekstens utøvelse av forverring. Svare Valeur viser til Alain Badious tanke om at disse utøvelsene av forverring, «exercices d’empirages», er et tilbakevendende tema hos Beckett.

Essayet om Krapp settes i gang av en stoisk innsikt i det å være ensom, forstått som en tilstand der individet kan nøye seg med å være sammen med seg selv, fri for andres innblanding. Montaigne siteres fra essayet «De la solitude», med at «Det største i verden er å vite hvordan man kan bli sin egen», et privilegium Montaigne betrakter som særlig forbeholdt den siste del av livet: «Vi har levd lenge nok for andre, la oss i det minste få leve denne siste rest av livet for oss selv» (Montaigne 2013, 337; 336). Krapp både taler til seg selv og tar det imot med glede, nyter forholdet til seg selv, og slik er det en dobbelthet som fremtrer, en «to-i-ett», en vending Svare Valeur henter fra Hannah Arendt. Essayet vil se på tre dimensjoner ved dette: tidsteknologien, alderdommens og barndommens sammenfall, samt fantasiens spill.

Om Krapp og tid skriver Svare Valeur at det i stykket fremtrer tre ulike aldersfaser: Krapp som henholdsvis ung (27–29), voksen (39) og gammel (69). Krapp som 39-åring er preget av et carpe diem, skriver Svare Valeur, mens den gamle Krapp er opptatt av fortiden og lengter etter lykke. Analysen starter med Krapp som 39-åring, og Svare Valeur knytter an til Descartes, som Beckett hadde et nært filosofisk forhold til. Den middelaldrende litterære helten Krapp blir på mange måter et speilbilde av 1600-tallsfilosofen, slik denne blant annet fremstår i åpningen av Méditations métaphysiques fra 1641. Her beskriver Descartes seg selv sittende foran peisen, akkurat som Becketts protagonist, og Krapp er i alder ganske nær Descartes (45 år), begge uttrykker dessuten behov for en ny start, legge fortiden bak seg, samt for Krapp å skrive et opus magnum og for Descartes et lenge utsatt bokverk. Svare Valeur siterer det han benevner som ett av de mest avgjørende og talende utsagnene i stykket, her Krapp i en alder av 69 år:

Nothing to say, not a squeak. What is a year now? The sour cud and the iron stool. (Pause.) Revelled in the word spool. (With relish.) Spooool! Happiest moment of the past half million.

Analysen av dette sitatet er glimrende. Mens andre lesere har påpekt det miserable ved Krapps liv, den menneskelige tragedien som henger over denne skikkelsen, der han formelig drøvtygger sitt liv, årene blir som lydbåndene, spolene i båndopptageren. Men vår leser, forfatteren av dette essayet, får frem det muntreste, lykkeligste øyeblikket, der Krapp lar ordene leve: «Spooool!» – med fire ganger bokstaven o – som bejaer den samme gjentagelsen, livet som spoles frem og tilbake, og dette gir Svare Valeur anledningen til å betrakte Krapp som en visjon om aldring og som et sirkulært mer enn et lineært fenomen: «Å eldes er selvsagt å gå forover i tid, men også å gå bakover inn i fortiden». Fortiden blir et mål, en destinasjon, som det står, og det tilføyes at dette har klassiske konnotasjoner, blant annet til Seneca og hans syn på livet som sirkulært, «som en prosess hvor mennesket i sin alderdom krysser sine spor». Og det er teknologien som gjør Krapp istand til å kontrollere denne bevegelsen, denne sirkulariteten, samt motvirke alderdommens knapphet på tid, nettopp ved at han har akkumulert så mye tid på sine båndspoler.

Kapittelet når et slags høydepunkt i det følgende avsnittet om nærheten mellom alderdom og barndom. Etymologien bak ordet spole drøftes, før Sigmund Freuds Hinsides lystprinsippet trekkes inn, med dens berømte «Fort – Da»-passasje hvor Freud betrakter sitt barnebarn Ernst som leker med en trådsnelle. I leken mimer barnet morens fravær (Fort!) og så hennes tilstedeværelse (Da!), mens trespolen kastes og trekkes inn igjen. Svare Valeur knytter i en overbevisende analyse dette til Krapps uendelige glede over ordet «Spooool», før han i siste del av essayet tar for seg Krapp og fantasiens spill. I denne godt komponerte avslutningen knyttes Becketts Krapps siste spole til Shakespeare, Augustin og Platon i en subtil og tekstnær analyse som nesten overbeviser meg om at alderdommen på tross (eller på grunn) av alt den mister og mangler fremstår som den største muligheten vi får i livet.

Den feterte kritikeren, forfatteren og essayisten Margaret Morganroth Gullette rekker i sitt fine etterord å sette problematikken inn i en nærværende dimensjon, den ovenfor nevnte covid-19-pandemien som har tatt så mange liv og minner oss om livets skjørhet, særlig i tilårskommen alder. Hun åpner med å fastslå at alt i livet er relasjonelt, et sentralt perspektiv for forståelse av aldring og for aldringsstudier. Hun understreker behovet alderdomsstudier har for studier i litteratur og kultur, «og vice versa». Alderdommen er fremdeles «den mest besynderlige [mysterious] fasen i eksistensen». Gullette skriver at hun er «lei historier som viser folk med kognitiv svekkelse (grovt klattet sammen som «demens») hvor selvmord behandles som et uunngåelig alternativ». Hun ønsker «friske plot og nytt beite».

Ikke helt ulikt Roland Barthes i sitt forord til Chateaubriand (1964) etterlyser Gullette velskrevne romaner som også handler om folk på hennes egen alder, eller snarere at slik litteratur vil bli å se på lister over prisvinnende fiksjon (på linje med barne- og ungdomslitteratur, kunne vi kanskje tillegge). Hun noterer seg at inntil en slik endring inntreffer, må man ikke sette til side følelsene av skuffelse over alders-relatert fiksjon, enten det gjelder dens produksjon eller resepsjon. Skuffelse er forutrettelse og et stadium av beklagelse, men således også startgropen for reformer. Gullette fastslår at kritiske alderdomsstudier kan bidra til en slik forandring.

Det er bare å istemme i dette. Boken Literature and Ageing er et godt bidrag.

*

Helt avslutningsvis må det legges til noe om illustrasjonen på forsiden av denne rikholdige antologien. Her gjengis et selvportrett av den 75 år gamle britiske kunstmaleren og billedhuggeren Maggi Hambling, som blant annet er kjent for den kontroversielle skulpturen til minne om Mary Wollstonecraft. Selvportrettet er ganske nådeløst, avskrekkende, inntil det ironiske ekspressivt, med et ansikt som går helt i oppløsning i en blanding av rennende maling og sminke (som jo ikke alltid kler et eldre ansikt). Hadde det ikke dreid seg om et selvportrett, ville det vært et ganske grelt bilde av en tilårskommen person, nesten en fornærmelse, som om det skulle være en skam å være gammel. Slik oppsummerer faktisk forsideillustrasjonen bokens utfordring.

Litteratur

Barthes, Roland. 2002. Œuvres complètes IV. Paris: Seuil.

Boyson, Emil. 1957. «Alders lille spøk». I Gjenkjennelse, 12. Oslo: Gyldendal.

Montaigne, Michel de. 2013. Essays, bind 1, oversatt av Beate Vibe. Oslo: Aschehoug.