Min artikkelavhandling er en idébasert motivstudie med fokus på den bibelske forestillingen om mennesket som skapning, innskrevet i en fortelling om fall, kall og håp om forløsning. De fire artiklene er hver for seg lagt opp som komparative studier: I «The Ambiguities of Creatureliness: From Hamann to Celan», publisert i Literature & Theologi 31 (2018), undersøker jeg hvordan den førromantiske teologen Johann Georg Hamanns idé om et «rent» åpenbaringsspråk på ulike måter påvirket Walter Benjamin og Martin Heidegger, som begge var viktige samtalepartnere da Paul Celan utformet sin poetikk. I den andre delstudien, «Det forsvunne barnet. Om skapelse og forkrøpling i kallet – romanen (2006) og Bare et menneske (2014)», sammenligner jeg romaner av Hanne Ørstavik og Kristine Næss som begge handler om forfattere med skrivesperre og slik framstiller forkrøplingsmotivet som meningskrise. Den ble publisert i antologien Kallsvariasjoner. Postsekulære kall i skandinavisk litteratur (Novus 2018), redigert av Stine Holte. I den tredje delstudien, «Forhandlinger om verdighet i Hamsuns Sult», publisert i Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift 22 (2019), sammenligner jeg krøplingen i Sult (1890) med den blinde avisselgeren i Rainer Maria Rilkes roman Die Aufzeichnungen des Malte Laurids Brigge (1910), og relaterer begge til Walter Benjamins «pukkelryggede dverg». Avhandlingstittelen «Be for meg også» viser til denne pukkelryggen som i en kjent tysk barnesang ber barnet inkludere ham i sin aftenbønn. Til tross for deres ulike temperamenter og kontekster, har jeg nærmet meg de ulike forfatterskapene i delstudiene som en slags vitner for forkrøplede skapninger. Den svenske forfatteren Lars Ahlin er kanskje den som mest programmatisk har formulert en slik poetikk, med ordene Sjung för de dömda! I lys av den såkalte Paulus-renessansen i politisk teologi har jeg funnet det betimelig å aktualisere Lars Ahlins estetiske teologi, noe jeg gjør i den fjerde delstudien: «Att leva i men inte av världen. Paulus som messiansk tänkare hos Lars Ahlin och Giorgio Agamben», publisert i Svensk Teologisk Kvartalsskrift 96 (2020).

Gjennom å plassere meg i det postsekulære teoretiske feltet, insisterer jeg på en forskyvning i perspektivet, som gjør det mulig å framkalle teologiske mønstre i moderne litteratur og poetikk som mer «sekulære» perspektiver så å si har kryptert. Et eksempel: Den bortvendte kvinnen i Ørstaviks kallet – romanen kan leses som en konkret gestaltning av Luthers formulering av arvesynden som det å være «innkrøkt i seg selv». I psykoanalysen opptrer dette motivet i teoretiseringer omkring det Unheimliche og abjeksjon. Et annet eksempel: I eksistensialistisk filosofi finnes en idé om et omslag fra en inautentisk til en mer autentisk væremåte. Dette er opplagt en videreføring av teologiens forestillinger om kall og omvendelse. Men som Stine Holte spør i innledningen til Kallsvariasjoner: Hvem er det, i en sekularisert kontekst, som kaller? Hos Kierkegaard som hos Heidegger går veien til det autentiske gjennom erfaringen av angst, en erfaring som lar oss øyne det kontingente ved de verdener mennesker lever i – og som således gjør det mulig å avspenne bindinger til mål og levemåter som man har tatt for gitt, for å innse deres historiske og derfor omforhandlingsbare karakter. Det er nettopp Paulus denne tankefiguren tilbakeføres til, som i første Korinterbrev sier at kallet gjør den kristne til en som lever i – men ikke derfor av verden.

Med støtte i Walter Benjamins tenkning diskuterer jeg i avhandlingen to litterære redningsmotiver, «profanering» og «erindring». Profanering innebærer at den nedbøyde skapningen lettes for sin byrde, for det Benjamin med en kritisk omformulering av arvesyndsbegrepet kaller «mytisk skyld». Erindringen innebærer på sin side en lydhørhet overfor det uferdige, forfeilede eller fordreide i den kollektive eller personlige historien, noe som pukker på vår oppmerksomhet med et krav om opprettelse eller oppfyllelse.

I avhandlingens Hamsun-studie foreslår jeg at ressentimentet som anspenner og forkrøpler Sult-helten så å si avspennes gjennom humor og slapstick. Den «suverene makten» over «det nakne livet» (Agamben) deaktiveres eller profaneres idet den framvises og overføres til et komisk register. Erindringen aktualiserer på sin side gjennom det ufrivillige minnets logikk. Den halte nåtleren i Sult forvandles så å si fra vanskapning til medskapning idet helten «gjenkjenner» ham. I avhandlingens diskusjonsdel relaterer jeg de to redningsmotivene til den bibelske kalls-strukturen og ulike måter å lese den på. Jeg argumenterer for at mens Agamben framstiller det paulinske i men ikke av ensidig som profanering i betydningen en avspenning av ethvert kall, så skriver Ahlin det guddommelige kallet inn i den etiske relasjonen til Nesten. Her aktualiseres igjen erindringen som en spesiell oppmerksomhetsform, rettet mot det Benjamin kaller «det levendes sjel». Med Celans poetologiske refleksjoner som optikk knytter jeg oppmerksomheten til en relasjonell antropologi som ikke vil redusere mennesket til kromosomenes sammensetning, men ser på henne som det Celan kaller et dødelig «sjelevesen».