1. Innledning

«Litteraturforskningens utfordringer» var tema for den nasjonale konferansen som ble avholdt i Bergen i høst, arrangert av Det Norske Videnskaps-Akademi. Man skulle kanskje tro at et slikt tema ville skape engasjement og heftige diskusjoner mellom de rundt femti fagpersonene som satt samlet i konferansesalen på Grand Hotel Terminus. Ikke minst om vi tar i betraktning de åpenbare utfordringene litteraturen og litteraturfaget står overfor, som fagets fremtidige relevans for nye generasjoner som leser stadig færre bøker, og først og fremst holder seg på andre plattformer, hvordan digitalisering og ny teknologi vil fordre nye metoder og faglig fornyelse, det ytre presset på grunnforskningen eller (den i alle fall forfektete) krisetilstanden i humaniora. Også konferansens format la opp til meningsbrytning, ved at hver av de fire innlederne skulle bli etterfulgt av to respondenter og plenumsdiskusjon. Temaene som hovedinnlederne skulle ta utgangspunkt i, var henholdsvis grunnlagsproblemer, generalist/spesialist, teoretisk fornyelse og kanonfornyelse/innovasjon. Dette måtte være tematikk som kunne fostre dristige innlegg. Hvorfor konferansen likevel ble – om enn veldig hyggelig – en noe tam affære, der man kunne få inntrykk av at lite sto på spill, vil jeg komme tilbake til. Men først en liten oppsummering.

2. Grunnlagsproblemer: Litteratur-vitenskap?

Professor Erling Aadland (Littvit/UiB) åpnet ballet og tok i sin innledning utgangspunkt i noen hovedmomenter fra sitt store litteraturteoretiske verk av året, Litteraturens verden.1 Den første delen av innlegget handlet om litteraturfagets vitenskapelige pretensjon, mens den andre delen bestod av språkfilosofiske betraktninger som utgikk fra en todelt kritikk av dekonstruksjonen.2 Det er av praktiske grunner kun det førstnevnte momentet jeg vil ta opp her.

Aadland åpnet med å frasi seg «litteraturvitenskap» som navn på eget fag, og gikk i stedet inn for å bruke termen «litteraturfag». Bakgrunnen for dette var det han omtalte som et omdømmetap for humaniora: Siden forskningen tenderer mot å bli (over)styrt, på den ene siden av ideologi og sosial holdning, og på den andre av en stadig ekspanderende forskningsadministrasjon, gir den ikke lenger inntrykk av å være primært sannhetssøkende, ifølge Aadland. Han begrunnet også frasigelsen med at litteraturfaget dypest sett er et fortolkende og språkfilosofisk fag, og at det vi egentlig interesserer oss for som litteraturforskere, betydningsrikdom og mening, er noe som må «oppsøkes, uteskes og tydes» i verkene, og ikke noe som objektivt kan påvises gjennom vitenskapelig metode. Aadland advarte også mot den sløvhet som kan følge av presis metodikk og intellektuell arroganse under et akademisk regime som ser seg blind på formell argumentasjon og prosedyre. Han mente at litteraturforskningens hovedutfordring egentlig handlet om å bevare litteraturfagets egenart som et åpent fag – åpent for annerledeshet og et større spekter av åndserfaring – med kraft og fantasi til å behandle gamle problemer på nye måter og samtidig traktere de nye problemstillingene som stadig dukker opp.

Førsteamanuensis Marit Grøtta (Littvit/UiO) responderte med at hun langt på vei fulgte Aadland, både når det gjaldt skepsis til en vitenskap med blind tro på metode, prosedyre og objektivitet, og til vanskene med å ivareta litteraturvitenskapen som fortolkende og språkfilosofisk fag innenfor et instrumentelt forskningsregime. Samtidig advarte hun mot å konstruere en falsk dikotomi mellom instrumentell vitenskap på den ene siden og den idiosynkratiske skriften på den andre – en type skrift hun hevdet også kunne stå i fare for å bli for idiosynkratisk og uforpliktede. Professor Knut Ove Eliassen (Littvit/NTNU) fulgte opp med å problematisere det han mente var et i overkant høyt generaliseringsnivå hos Aadland. Han stilte blant annet spørsmål om det ikke var noe fortegnende å generalisere vitenskapen slik Aadland gjorde, når det fantes så mange ulike vitenskaper, hvor metoder og forholdet mellom objekt og subjekt er forskjelligartet. Han problematiserte videre Aadlands språkbegrep på tilsvarende vis.

3. Generalist/spesialist: Metakognitiv prosess

Dagens andre innleder var professor Karin Kukkonen (Littvit/UiO), som under overskriften «Generalist/spesialist» stilte spørsmål om hva som var hennes ekspertise som litteraturviter. Kukkonens hovedpoeng syntes å være at litteraturviteren har en underkommunisert og generell «ekspertise på prosess», en ekspertise som hun videre knyttet til psykologiens begrep om «metakognisjon». Det handler om litteraturviterens evne til holde styr på flere metakognitive strategier i møtet med en litterær tekst, samt å være i stand til fleksibelt å kunne bytte mellom disse strategiene og tilpasse dem underveis i prosessen. Denne ekspertisen burde etter Kukkonens syn være svært ettertraktet i tverrfaglig samarbeid, som nettopp fordrer slik fleksibilitet. Hun løftet også frem potensialet for tverrfaglig utveksling gjennom at forskere med ulik fagbakgrunn leser og diskuterer samme skjønnlitterære verk. Dermed kan litteraturviteren ikke bare være en ressurs i tverrfaglige sammenhenger i lys av ens ekspertise på prosess, men også innta en nøkkelrolle i tverrfaglige team, ved å fasilitere og lede tverrfaglige grupper i felles lesning og erfaringsutveksling.

Førsteamanuensis Frode Helmich Pedersen (Nordisk/UiB) sa seg ikke uenig i Kukkonens poenger, men antydet at tradisjonelle begreper som refleksjon, selvrefleksjon, introspeksjon og kritisk bevissthet på en minst like god måte som Kukkonens terminologi, favner om litteraturviterens generelle ekspertise. Han ville også heller fremheve litteraturviterens generelle skolering i langsom og kritisk lesning, kombinert med språkfilosofisk og litteraturteoretisk innsikt, som spesielt nyttig i tverrfaglige sammenhenger, siden dette kan gjøre litteraturviteren i stand til å kaste lys over blinde eller problematiske punkter i de respektive fagfeltenes tekstproduksjon. Førsteamanuensis Kjerstin Aukrust (Fransk/UiO) løftet på sin side frem skjønnlitteraturens potensial for andre fag gjennom dens mulighet til å fremvise andre erfaringer og illustrere historiske så vel som nåtidige fenomener. Dette kunne være særlig nyttig for samfunnsforskningen.

4. Teoretisk fornyelse: Post post-kritikken

Etter en deilig lunsj begynte professor Frida Beckmann (Littvit/Stockholms universitet) sitt innlegg under temaet «teoretisk fornyelse» med å fastslå at vi er i krise, med henblikk på både demokratiet, klimaet og humaniora. Beckmann drøftet behovet for kritikk og kritisk teori i slike tider, og kritiserte i denne sammenheng den såkalte post-kritiske retningen, representert ved blant flere Rita Felski og Elizabeth Anker. Beckmann antydet at post-kritikerne projiserer et tendensiøst bilde av kritikken som virkelighetsfjern og mistenksom, og fremholdt hvordan kritikken på sitt beste snarere går inn i offentligheten og får betydning i samfunnet. Hun advarte mot å forveksle ordentlig kritikk med en form for «kritiskhet», slik vi finner hos blant andre klimaskeptikerne, og hun mente at hvis vi som forskere betrakter kritisk innstilling som skadelig og overflødig, risikerer vi indirekte å gi verktøy til dem som vil bygge ned den kritiske offentligheten. Det er denne konteksten som ifølge Beckmann bør danne utgangspunkt for diskusjonen om humanioras kritiske praksis.

Førsterespondent professor Knut Stene-Johansen (Littvit/UiO) alluderte i sin respons til at Winston Churchill et sted skrev at det kinesiske tegnet for krise består av henholdsvis tegnet for fare og tegnet for mulighet. Han fulgte også Beckmanns kritikk og mente at det fantes mye tidligere teori vi kan ha med oss videre, uten at vi – slik noen post-kritikere synes å hevde – selv blir sittende fast i noe historisk, poststrukturalistisk paradigme. Professor Hans Kristian Rustad (Nordisk/UiO) stilte på sin side tre spørsmål som samtidig syntes å skissere tre muligheter: Hva om vi (1) tenker post post-kritisk, (2) avblåser Felskis metodekrig og (3) heller anvender økologi som tankemodell for litteraturvitenskapens utfordringer, der ulike praksiser inngår i en større sammenheng?

5. Kanonfornyelse/innovasjon: Top down og bottom up

Professor Mads Rosendahl Thomsen (Littvit/Aarhus Universitet) løftet i sin varierte innledning frem forskjellige utfordringer knyttet til den litterære kanon. Han mente vi måtte ha to overordnede perspektiver for å forstå hvordan kanon utvikler seg. Det ene et «top-down»-perspektiv, som betoner makten til å fastlegge hva andre skal lese og forholde seg til og hvilken plass den skal ha i ulike institusjoner som skole og universitet. Det andre et «bottom-up»-perspektiv, som handler om hvordan kanon skapes i kraft av den kommunikasjon som finnes rundt litteraturen. Rosendahl Thomsen pekte på hvordan disse perspektivene bør være med når vi diskuterer utfordringer knyttet til for eksempel hvor mangfoldig kanon skal være, hvorvidt den skal representere den kulturhistoriske utviklingen, eller om den snarere skal bestemmes av kvalitet alene.

Førsterespondent, professor Gisle Selnes (Littvit/UiB) ga uttrykk for sin skepsis til hvordan kanondebatten har fortont seg de siste tiårene. Han mente at kanon må avlistifiseres og at kanonbegrepet må utvides og historiseres. Ifølge Selnes må vi slutte å forstå kanon som bare en liste over store verk, men i stedet gå tilbake til en forståelse av kanon som operasjoner man foretar på et utvalg verker. Han ville også utvide Rosendahl Thomsens systematisering til å også innbefatte kanonutviklingen som skjer i litteraturen. Konferansens siste respondent, postdoktor Janicke S. Kaasa (Littvit/UiO), tok utgangspunkt i personlige erfaringer knyttet til egen undervisning i sin respons. Hun løftet også frem betydningen av å kontinuerlig dokumentere den kanonfornyelse som skjer, og la denne utviklingen gå inn i faghistorien, forskningen og undervisningen, slik at vi kanskje slipper å ukritisk reprodusere det samme som fornyelsen forsøker å motvirke.

6. Litteraturforskningens utfordringer?

Det var altså en rimelig variert konferanse publikum fikk servert. Men særlig ett spørsmål sto igjen: Er det virkelig disse perspektivene som representerer litteraturforskningens utfordringer på vei inn i et nytt tiår? Selv mener jeg at innlederne ikke tok ordentlig sats i sine hovedinnlegg, og kanskje hadde litt friskere fremlegg av noen mer gjennomgripende utfordringer også kunne fostret en mindre servil respons enn den som fulgte hovedinnleggene, kanskje til og med en ordentlig plenumsdebatt! I stedet var responsen i stor grad utfyllende og medtenkende, heller enn kritisk – og selvsagt innledet av de rosende standardformuleringer man hører etter selv de kjedeligste innlegg.

Konferansen var rett og slett bemerkelsesverdig harmonisk, nærmest fri for kritikk og konfrontasjon. Det var først og fremst Aadlands innlegg som frembrakte tydelige kritiske bemerkninger fra respondentene. Kanskje kunne det også ut av Helmich Pedersens reformulering av Kukkonens begrepsapparat leses inn en kritikk? Men kunne ikke Kukkonens påstander om litteraturviterens overordnede ekspertise på prosess og potensial i tverrfaglige sammenhenger problematiseres og kritiseres mer fundamentalt – kanskje som både reduktivt og megalomant på samme tid? Likeledes var det overraskende at ingen fra det post-kritiske fellesskapet tok ordet etter Beckmann. Det er ikke lett å fastslå om det var det at hovedinnleggene generelt var for ukontroversielle eller utydelige, om forsamlingen simpelthen var enig i alt det som ble ytret, eller om det fantes andre grunner til at så få kritiske røster kunne høres. Det som imidlertid er sikkert, er at det var påfallende mange som etterlyste en styrking av det faglige felleskapet på tvers av byer og faginstitusjoner. Kan det være at en forvitring av det nasjonale fagfellesskapet har ført til at vi ikke lenger har den fortrolighet som muligens fordres for kritisk diskusjon, konfrontasjon og for å risikere noe i egne innlegg? Løsningen på det er i alle fall enkel.

Uansett: Konferansemiddagen på kvelden, som inneholdt både godlynte taler og festlige anekdoter, ble akkurat like hyggelig som den faglige delen hadde vært – men skal det egentlig være slik?