Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Bjørnsons Sigurd Slembe og samenes plass i Norges kulturelle arkiv

Bjørnson’s Sigurd Slembe and the Place of the Sámi in Norway’s Cultural Archive
Professor i nordisk litteratur, Senter for Ibsen-studier, Universitetet i Oslo

(f. 1967) Rees har blant annet publisert flere artikler om norsk 1800-tallslitteratur og bøkene Cabins in Norwegian Literature: Negotiating Place and Identity (2014) og Ibsen’s Peer Gynt and the Production of Meaning (2014).

Denne artikkelen kontekstualiserer Bjørnstjerne Bjørnsons Sigurd Slembe (1862) historisk, for å belyse hvordan stykket reflekterer pågående samfunnsdebatter og innføringen av en ny assimileringspolitikk. Artikkelen tar utgangspunkt i Edward Saids begrep «det kulturelle arkivet» for å forstå hvordan Sigurd Slembe kommenterer og bidrar til større geopolitiske og historiske prosesser. Analysen fokuserer på en navnløs samisk karakter for å få fram verkets tvetydighet og minoritetsdiskursenes kompleksitet i Bjørnsons samtid. Også den samtidige resepsjonen og påfølgende tolkningstradisjonen inngår i dette kulturelle arkivet, og artikkelen går i kritisk dialog med det reaksjonære og til dels rasistiske grunnlaget for Bjørnson-forskningen.

Nøkkelord: Bjørnstjerne Bjørnson, Sigurd Slembe , samer, diskriminering, Christen Collin

This article contextualizes Bjørnstjerne Bjørnson’s Sigurd Slembe (1862) historically in order to demonstrate how the play reflected societal debates of the time and in particular the introduction of a new policy of assimilation. The article takes Edward Said’s notion of the “cultural archive” as its point of departure for understanding how Sigurd Slembe comments on and contributes to larger geopolitical and historical processes. By focusing on a nameless Sámi character, the analysis highlights the ambiguity of the play and the complexity of minority discourses in Bjørnson’s time. The contemporary reception and the interpretive tradition also contribute to the cultural archive, and the article engages in critical dialogue with the reactionary and in part racist foundations of the field of Bjørnson research.

Keywords: Bjørnstjerne Bjørnson, Sigurd Slembe, the Sámi, Discrimination, Christen Collin

Denne artikkelen tar utgangspunkt i at det finnes underkommuniserte koblinger mellom etableringen av en norsk nasjonallitteratur og utviklingen av en diskriminerende assimileringspolitikk i Norge på midten av 1800-tallet. Ved å kontekstualisere Bjørnstjerne Bjørnsons nasjonalhistoriske drama, Sigurd Slembe (1862), i lys av assimileringspolitikken, er det mulig å avdekke problematiske aspekter ved verkets senere litteraturhistoriske resepsjon. I dette stykket lar Bjørnson en ung samisk kvinne ta til orde for en overraskende radikal kritikk av den historiske undertrykkelsen av samene. Handlingen i Bjørnsons drama finner sted på 1100-tallet, i en konfliktfylt periode som førte til borgerkrig. Det er en kjent sak at historieskriving sier vel så mye om sin egen samtid som om den omtalte historiske perioden (Eco 1987). Mens de fleste Bjørnson-forskere relaterer det samtidspolitiske i dette stykket til Garibaldi og hans rikssamlende prosjekt i Italia på 1860-tallet (Amdam 1993, 267–268), er mitt anliggende her å undersøke hvordan Bjørnson forholder seg til samenes plass i Norge i Sigurd Slembe og hvordan dette kan ha påvirket dramaets senere behandling i norsk litteraturhistorieskriving. Målet er å gå i kritisk dialog med hvordan fagtradisjonen har videreformidlet en monumental forfatters holdninger overfor en minoritisert gruppe.

Den teoretiske rammen for denne analysen baserer seg på Edward Saids begrep, «det kulturelle arkivet», som han lanserte i boka Culture and Imperialism fra 1993. Said presiserer aldri nøyaktig hva han legger i begrepet «the great cultural archive» (Said 1993, xxiii). Det nærmeste han kommer, er når han skriver om det han kaller «structures of attitude and reference» i de store europeiske kolonialistiske prosjektene. Said kobler kultur, geografi og makt sammen, noe som er synlig «in the cultural languages of literature, history, or ethnography, sometimes allusively and sometimes carefully plotted, across several individual works that are not otherwise connected to one another or to an official ideology of ‘empire’» (Said 1993, 61). Det handler, med andre ord, om et kulturelt arkiv som er bredere anlagt enn en litterær kanon alene, og tilsynelatende basert på antatt nøytrale, gjerne «estetiske» eller «empiriske» vurderingskriterier og positive «nasjonale» verdier, som i realiteten fremmer en ideologi som ofte viser seg å være tuftet på forestillinger om kulturell og etnisk overlegenhet hos hvite europeere.

Når Said skriver om «kultur» i forbindelse med det kulturelle arkivet, mener han både den idéhistoriske arven og den kunstneriske eller estetiske arven som et gitt samfunn produserer over tid (Said 1993, xii). Han er opptatt av hvordan «kultur» brukes aktivt som et verktøy i en større geopolitisk maktkamp. For ham henger særlig narrativt og imperialistisk hegemoni sammen: «The power to narrate, or to block other narratives from forming and emerging, is very important to culture and imperialism, and constitutes one of the main connections between them» (Said 1993, xiii). Dette ser vi tydelig i en norsk kontekst, hvor etableringen av en egen norsk litteratur ble ansett som en viktig del av løsrivelsen fra dansk kulturelt hegemoni, og hvor den tilhørende debatten om hva «det norske» skulle innebære, var heftig.

På 1800-tallet drev ikke Norge med kolonisering av andre verdensdeler, til tross for visse ambisjoner knyttet til Grønland. Men det er et etablert faktum at samene ble utsatt for koloniseringsprosesser fra og med 1200-tallet, med en markant intensivering på midten av 1800-tallet (Gaski 2017). I en periode preget av etableringen av en egen norsk identitet, kompliserte samene og andre minoritiserte grupper denne prosessen (Hansen og Olsen 2004, 21). Men det handlet ikke bare om kulturell identitet; perioden rundt 1850 er også preget av sikkerhetsmessige utfordringer knyttet til grensene i nord, hvor Russland i større grad enn tidligere ble betraktet som en trussel mot norsk rettssikkerhet: «[...] security considerations formed a very strong element of the policy’s real motivations, even if this was not openly admitted» (Niemi 1995, 330). Norge hadde behov for å utøve mer kontroll over samiske områder i nord enn før, og dette førte også til et ønske om økt kontroll over samene.

Assimileringspolitikken resulterte i en mer homogen definisjon av norsk identitet enn før gjennom fremmedgjøringen av grupper som tidligere hadde vært en mer integrert del av fellesskapet. Øystein Sørensen påpeker at aktørene som sto for norsk nasjonsbygging midt på 1800-tallet «[...] hadde muligheter for valg. Det var slett ikke gitt en gang for alle hva norsk nasjonsbygging skulle være» (Sørensen 1997, 24; Sørensens uth.). Man ønsket seg en moderne rettsstat tuftet på demokratiske idealer, men var samtidig usikker på hvem lovgivningen skulle gjelde for, og hvorvidt det var ønskelig med kulturelt mangfold. Man hadde rett og slett ikke tatt endelig stilling til minoritiserte gruppers plass i Norge, og man kunne ha foretatt andre valg enn de som resulterte i en krenkende assimileringspolitikk da man skulle utvikle en egen norsk identitet.1

Sørensen fastslår at til tross for enkelte tegn på at «etnisk pregede oppfatninger av den norske nasjonen» definitivt var til stede fra 1814, var Norge «blitt en egen stat uten noen sterk felles nasjonal kultur. Det norske nasjonsbyggingsprosjektet, eller prosjektene, gikk i stor grad ut på å utvikle en sterk nasjonal identitet ved å avdekke og utforme en slik kultur» (Sørensen 1997, 25). Ketil Zachariassen beskriver dette som en periode preget av ulike syn på minoritiserte gruppers plass i dette nasjonale fellesskapet: «Før 1850 veksla den offisielle norske minoritetspolitikken mellom å vere imøtekomande til bevaring av dei etniske minoritetanes språk og kultur, såkalla akkulturasjon, og å søkje raskast mogleg assimilering av samane og kvenane inn i det norske samfunnet» (Zachariassen 2016). Ideen om en etnisk homogen norsk nasjon var altså fremdeles åpen for forhandlinger og ulike alternativer i perioden rundt det litterære gjennombruddet til Bjørnson.

At skjønnlitterære verker bevisst ble brukt som et verktøy i denne nasjonsbyggingen så å si samtidig som assimileringspolitikken ble rullet ut, gjør det naturlig å se etter alternative, mer inkluderende bidrag til det norske kulturelle arkivet. Det er også viktig å undersøke hvordan litterære tekster bidro implisitt og eksplisitt til å styrke den diskriminerende politikken som til slutt vant fram. Dette har, som Said påpeker, konsekvenser for hvordan vi bør lese og evaluere litterære verker (Said 1993, 13). Gitt den sentrale plassen Bjørnson en gang hadde i norsk åndsliv, er det spesielt relevant å se nærmere på hvordan nettopp han skrev om samer i denne perioden. I min analyse har jeg funnet at Sigurd Slembe gir uttrykk for et syn på samer som både er nyansert og tvetydig; det utfordrer ideen om en homogen norsk identitet, samtidig som det viderefører negative stereotypier.

«Finnepigen»

Sigurd Slembe er et historisk drama i tre deler: «Sigurds første Flugt», hvor handlingen foregår i Stavanger i år 1122; «Sigurds anden Flugt» som finner sted dels i Skottland og dels på Orknøyene fem år senere i 1127; og dramaets siste del, «Sigurds Hjemkomst», som foregår forskjellige steder i Norge i tidsrommet 1136–1139. Det er et komplisert stykke med et vekslende persongalleri; ifølge Francis Bull har Bjørnson brukt Friedrich Schillers Wallenstein-trilogi fra 1799 som inspirasjonskilde for strukturen (Bull 1982, 84). Bjørnson følger kongsemnet Sigurd, kong Magnus Berrføtts uekte sønn, gjennom tre viktige livsfaser, fra han som ung 20-åring oppdager sin kongelige herkomst, men blir frarådet å forsøke å ta kronen og i stedet drar ut i verden i «Sigurds første Flugt»; til han i «Sigurds anden Flugt» blander seg i en politisk maktkamp om Orknøyene og finner kjærlighet, men oppgir den fordi hans egentlige mål er herredømme over Norge; til hans gjentatte mislykkede forsøk på å bli konge og endelige resignasjon i «Sigurds Hjemkomst».

De tre delene varierer i både lengde og struktur. I hver del er det en kvinne som forsøker å få Sigurd til å forsone seg med skjebnen. Moren hans sier at han må være tålmodig hvis han vil vinne makt. Audhild, som han forelsker seg i på Orknøyene, ønsker å gifte seg med ham. Den navnløse «Finnepigen» har et mer komplisert forhold til Sigurd i stykkets siste del; hun tilbyr ham en alternativ, idealisert framtid basert på en forening av samisk og norrøn kultur. Sigurd avslår til slutt «Finnepigen», men i samtalen som oppstår mellom dem, utfordrer Bjørnson forestillinger om samenes plass i Norge.

«Finnepigen» opptrer bare i den fjerde scenen i akt fire av «Sigurds Hjemkomst», og hun går ikke i dialog med andre enn Sigurd. Bjørnson framstiller henne som en sympatisk karakter, noe han signaliserer gjennom Sigurds begeistrete respons når han merker at hun nærmer seg: «O, det er Finnepigen, som samler sine Hunde! Dejligt, at hun kom! Hun er som livet i Ungdomsdrømmenes Dæmring. Som Nordlyset er hun, usikkert stræbende over al Himmel i Halvmørke» (Bjørnson 1927, 295). «Finnepigen» var med i Bjørnsons planer for stykket i april 1861, da han beskrev henne i et brev til Clemens Petersen. Den opprinnelige tanken var nok ikke å tillegge karakteren en politisk dimensjon. Bjørnsons beskrivelse er som følger:

Sigurd tager den blindede Magnus af Klostret for at gjøre sin Ret endnu stærkere. Vi ser ham nu slæbende paa ham, blive fordrevet op til Finland, hvor han møder for anden gang en forunderlig Kvinde (paa Orknøj havde han historisk og hos mig hin korte Kjerlighedsforbindelse jeg ofte har fortalt dig, nemlig om hende, han forskød); nu møder han en Finnepige, et fuldstændigt Naturbarn, en Oase aabner sig, et lille rolig Liv indbyder, — han flygter det, faar Finnerne til at binde ham Skibe sammen af Skind, hvorover han i Sagaen synger et dejligt Kvad, og stormer atter nedover til Kamppladsen, som bliver hans Dødsseng. (Bjørnson 1912, 214)

Her opererer Bjørnson innenfor en orientaliserende diskurs (ordet «Oase» er nok ikke tilfeldig valgt), uten tegn til det som til slutt skulle bli en mye mer politisert episode. Det er nok også dette orientaliserende synet som har preget verkets fortolkningstradisjon. Harald Noreng er en av veldig få som har tatt «Finnepigen» på alvor som karakter, men i en artikkel fra 1947, svekker han hennes individualitet ved å redusere henne til «en personifikasjon av alle de myke lengsler Sigurd bærer dypt nede i sinnet, men som maktkampen nesten har kvalt hos ham»; ved å beskrive hennes måte å snakke med Sigurd på som «barnslig», noe som påviselig er feil, undergraver han også det politiske innholdet i scenen (Noreng 1947, 270).

Litt senere i dialogen med «Finnepigen» lar Bjørnson Sigurd sammenlikne henne direkte med den første kvinnen han forelsket seg i, Audhild. Når hun frir til ham, svarer han «Saadan som du har en Pige lokket mig før, — og hende ligner du» (Bjørnson 1927, 298). Noreng nevner dette som et eksempel på det han kaller «dramatisk parallellisme», og han sidestiller Audhilds forsøk på «å binde helten i et lykkelig samliv på Orknøyene» med «Finnepigens» ønske om «å knytte Sigurds liv til seg og sitt folk» (Noreng 1954, 145). Disse to kvinneskikkelsene er dog ikke helt parallelle; mens den mer passive Audhild blir forlatt, er det «Finnepigen» som aktivt velger å gå fra Sigurd når hun innser at det eneste han bryr seg om, er herredømme over Norge.

Også Amdam sammenlikner de to kvinnefigurene; han betrakter både Audhild og «Finnepigen» som morsfigurer for Sigurd, men presiserer at «Finnepigen» er noe mer:

Hun feller dommen over Sigurds egoistiske «kjærlighet» til folket, over hans selviske kallsforestilling og hans formålsløse lengsel, dødsdriften i ham (SV II, 206–211). Hun er «et fuldstændigt Naturbarn» (Gr I, 214) som med sine myter og symboler taler et annet språk enn Audhild, mystisk og lokkende fra den menneskets urtidstilstand og opprinnelighet som hennes folk har bevart under sitt frie naturliv. (Amdam 1969, 174)

Igjen er det politiske innholdet i det hun sier til Sigurd, borte, og Amdam aktiverer en orientaliserende diskurs når han gjentar Bjørnsons «Naturbarn»-begrep og omtaler henne som «mystisk og lokkende». Når disse forskerne begrenser «Finnepigen» til et orientalisert naturbarn, unngår de å ta stilling til innholdet i det hun sier.

Gjennom «Finnepigens» refleksjoner, gir Bjørnson uttrykk for en kraftfull om enn indirekte kritikk av samenes plass i Norge i dramatikerens egen samtid. «Finnepigens» dialog med Sigurd utvikler seg gjennom flere ledd. Hun begynner med en kritikk av kristendommen og de kristnes krav om at samene skulle betale den såkalte finneskatten.2 Så retter hun et kritisk blikk mot Sigurds politiske ambisjoner og viser til samene som et eksempel på en enklere og fredeligere måte å organisere seg på: «Se til vort Folk. Her ejer ingen Mand en Klædning av fremmed Uld, intet Smykke, spiser sine Rensdyrs Kjød og drikker deres Melk [...], har intet Hus uden Stormenes store, og dog ere vi glade!» (Bjørnson 1927, 297). Så frir «Finnepigen» til Sigurd på en måte som handler mer om å inngå i et større fellesskap enn et parforhold: «Bliv imellem os! Min Fader ejer fem tusinde Ren, jeg er hans Arving, — tag Halvdelen og driv, hvorhen du vil!» (Bjørnson 1927, 298). Når Sigurd avslår fordi han ikke vil gi slipp på drømmen om å være konge over hele Norge, stiller hun seg uforstående til hans ærgjerrighet. Til slutt innser hun at Sigurd er fanget av en fiks idé, gir opp og vil gå sin vei: «Intet Sted i Verden kan mere give dig Ro, — og der er ikke det levende Væsen du bryder dig om!». Når Sigurd ber henne om å vente, svarer hun: «Nu vi jeg samle mine Rene, bryde op mine Telte, gaa længer sydpaa og vente Solen!» (Bjørnson 1927, 300, Bjørnsons uth.). Selv om det er Sigurd som først avslår henne, framstår «Finnepigen» her som mye mer handlekraftig enn Audhild, og hun ender opp med å avvise både ham og hans rikspolitiske prosjekt.

«Finnepigens» frieri til Sigurd er verdt å se nærmere på. Det vanligste mønsteret for romantiske forhold mellom samer og etnisk norske karakterer i norsk litteratur ellers i perioden er «forbudt kjærlighet»-toposen.3 Hos Bjørnson er ikke dette aktivert, og ingenting i dialogen tyder på at det er ulik etnisitet som ødelegger for en romantisk forbindelse mellom de to. Det finnes til og med en kjent forløper for et vellykket ekteskap mellom en norsk konge og en samisk kvinne; i både Snorre Sturlasons Heimskringla fra ca. 1220 og Ágrip fra ca. 1190 kan man lese at Harald Hårfagre (ca. 850–932) giftet seg senere i livet med en samisk kvinne, Snøfrid (Mundal 2010, 135). Bjørnson kjente utvilsomt til denne historien fra Snorre (Bull 1982, 16).

I boka Foundational Fictions: The National Romances of Latin America fra 1991, hevder Doris Sommer at ekteskapshistorier kan leses allegorisk som narrativer om nasjonsbygging. Sommer skriver om dette i en latinamerikansk kontekst, hvor utfordringen på 1800-tallet var å skape en nasjonal identitet gjennom fortellinger som dannet et holdbart fellesskap mellom de kolonialiserte og kolonimakten. Sigurds mislykkete kjærlighetsforhold til «Finnepigen» varsler om et ikke-fungerende fellesskap. Mens det er vanlig å tolke bruddet mellom Sigurd og «Finnepigen» som et tegn på nødvendigheten av Sigurds politiske kall, er det også mulig å forstå hans tragiske nederlag i slutten av stykket som en indirekte kritikk av ideen om en homogen norsk identitet; det kan hende at Sigurd er dømt til å tape kampen om makt over Norge fordi han, i motsetning til Harald Hårfagre, avviser en fredelig allianse på tvers av etnisitet.

Det er likevel ingen tvil om at Bjørnsons skildring av «Finnepigen» er tvetydig. «Finnepigen» er jo navnløs, noe som skaper avstand og svekker hennes individualitet. Sigmund Åmås kommenterer «Finnepigens» navnløshet på følgende måte: «Det er noe mystisk dragende over denne finnepiken. Derfor har hun da heller ikke fått noe navn», noe som igjen forsterker orientaliseringen (Åmås 1972, 116). Bjørnson har allerede tidligere i stykket orientalisert samene når Sigurd forteller hvordan han har overlevd i sin hule i nord. Her sammenlikner han samene med araberne han møtte mens han var på korstog: «Finnerne have bragt mig Mad. Man vænner sig til Alt: for fem Aar siden drak jeg Kamelmelk hos Araberne, i Vinter Rensdyrmelk hos Finnerne!» (Bjørnson 1927, 291). Begge gruppene framstilles først og fremst som naturressurser å utnytte, og de er så å si utbyttbare med hverandre.

I et stykke som ellers er preget av en religiøsitet som Bjørnson tok avstand fra senere i livet, beskriver «Finnepigen» den kristne guden som «grusom» og kommenterer bittert:

Intet Under; thi også hele det Folk, der dyrker ham, er grusomt. Ligesom du [Sigurd] bliver det aldrig mæt. Først toge de vort Land i Syd, saa toge de det i Nord, nu have de drevet os op i Sneen. Men de glemme os ikke, de komme hvert Aar og tage en Tiendedel af vor Ejendom! – Naar de have den, dræbe de hinanden i Kamp derom! (Bjørnson 1927, 297)

Klarere kritikk av en kolonimakt skal man lete lenge etter, og den er helt enestående i en norsk kontekst. Meg bekjent finnes det ingen norske historieverker fra Bjørnsons tid (og heller ingen norrøne kilder) som direkte beskriver hvordan samene ble tvunget til å gi fra seg landet sitt i sør. «Finnepigens» fortelling er, for eksempel, i strid med Rudolf Keysers innflytelsesrike teori om Norges tidligste historie.

I «Om Nordmændenes Herkomst og Folke-Slægtskab» (utgitt i 1839 i bind 6 av Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie og senere, i 1843, i bokform) argumenterer Keyser for at «Finnlapperne», som han antar hører til blant «hele Europas ældste Beboere», først hadde bosatt seg i det som i dag er Finland, før de ble jaget mot nord og vest av «Tschudiske» innvandrere (dagens finner) fra øst (Keyser 1839, 444, 355). Her er det «det Tschudiske Folk» som undertrykker samene, mens «Nordmændene» er uskyldige. Ifølge Keyser kom også «Nordmændene» først til Finland, men på et senere tidspunkt, før også de ble presset nord- og vestover, over «de Svenske Lapmarker» og til slutt over Kjølen og inn i Hålogaland og etter hvert lenger sør i Norge, mens samene holdt seg i nord (Keyser 1839, 430). Han erkjenner at nordmennene beskattet samene, men først tusen år etter innvandringsperioden (Keyser 1839, 355).

Det er heller ikke mulig å finne belegg for «Finnepigens» syn på samene i bind 1 av Peter Andreas Munchs Det norske Folks Historie (1852) som omhandler den forhistoriske innvandringsperioden. Munch mente at samene holdt seg så å si utelukkende til høyfjellet og at det derfor var uproblematisk da «Nordmændene» vandret inn fra nordøst. Munch påstår at «svakere» samer holdt seg i sør, men at de under minimalt med press fra innvandrende «Nordmænd» instinktivt rettet seg mot nord. Det er altså ikke snakk om at «Nordmændene» stjal samenes land, men om at et angivelig mye mer primitivt folk som passivt fulgte sine instinkter vek plass for det Munch betraktet som Norges egentlige forfedre (Munch 1852, 90).

Det er mulig at Bjørnson fant et alternativ til dette dominerende synet på samenes historie gjennom kontakt med ungdomsvennen Ole Lund, sakfører og senere ordfører i Hammerfest. I et essay om Bjørnsons nordnorske reiseskildring fra 1869, «En Feriefart», lanserer Anders Ole Hauglid teorien om at Bjørnson skaffet seg kunnskap om samenes historiske forhold i samtale med Lund (Hauglid 2019). Senere arkeologiske og historiske studier viser at «Finnepigen» (og dermed også Bjørnson) stort sett hadde rett i sin skildring av forholdet mellom samene og «Nordmændene». Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen understreker at både arkeologiske funn og skriftlige kilder gir «grunn til å anta at det samiske bosetningsområdet i sør var langt større enn hva dagens situasjon og nyere historiske kilder antyder» (Hansen og Olsen 2004, 109).

Det er viktig å huske at Norge i den historiske Sigurd Slembes levetid var en uklar størrelse som strakte seg fra Götaelva til Hålogaland, men uten tydelige grenser. Ifølge Steinar Imsen, var det fremdeles store deler av landet som var vagt definerte, både politisk og topografisk, særlig i nord og mot Sverige, og det var gjerne i disse områdene samene bodde (Imsen 2015, 140). Det er først etter borgerkrigsperioden, mot slutten av 1200-tallet, at landegrensene begynner å ta dagens form. Det er derfor uklart hva Bjørnsons protagonist egentlig mener når han sier at han vil være konge over «hele» Norge. I del tre av Sigurd Slembe følger vi Sigurd fra maktsenteret Bergen til rikets ytterste punkt. I scenen med «Finnepigen» møter vi Sigurd i «En stor Hule i Gljusrefjorden i Tjeldesund» (Bjørnson 1927, 289), altså i Hålogaland, grensesonen mellom nordmennene og samene i de fleste norrøne kilder. Sigurd befinner seg med andre ord på et liminalt sted.4 For Noreng blir området rundt Sigurds hule et kosmisk og symbolsk landskap, preget av fjell som symboliserer lengsel etter både kjærlighet og «en tilstand av evig ro for sjelen» (Noreng 1954, 212). Men hvis man nærleser «Finnepigens» refleksjoner, er det tydelig at hun kontekstualiserer sin fars rike ikke bare innenfor et drømmeaktig, mytologisk landskap, men også innenfor en geopolitisk maktkamp.

Else Mundal har demonstrert at samer er nevnt i mange norrøne kilder, og at de har «ei slags dobbelstilling ved både å vere utanfor og innanfor det norske samfunnet» (Mundal 2010, 138).5 Mens «Samefolket er i det store og heile framstilte som hjelparar og gode grannar», påpeker Mundal at det også finnes «opplysningar og motiv som viser at samane i nokre tilfelle vart behandla av dei nordiske grannefolka på ein måte som nærmar seg det som må karakteriserast som overgrep» og hun nevner at samene måtte betale en egen «finneskatt» (Mundal 2010, 139, 140). Mundal ønsker å framheve den nære kontakten og fredelige sameksistensen mellom de etnisk norske og samene fordi «usynleggjering av det samiske folket har i seinare tid vore eit stort problem når landets historie skulle skrivast» (Mundal 2010, 135).6 Fra og med 1870-tallet, da Ernst Sars begynte å utgi sitt store historieverk Udsigt over den norske Historie (1873–1891), kom denne hvitvaskingen til å dominere den norske historiografien fullstendig i ca. hundre år. Jeg kommer tilbake til Sars i forbindelse med Bjørnsons plass i norsk litteraturhistorie, men først vil jeg se nærmere på den vitenskapelige og kritiske resepsjonen Sigurd Slembe fikk.

Resepsjonen av Sigurd Slembe

Til tross for at Sigurd Slembe faller utenfor rammen for analysen i boka Livets overskudd. Bjørnstjerne Bjørnsons glemte kvaliteter, skriver Erik Bjerck Hagen at stykket «opplagt er et hovedverk», men han sier ingenting om hvorfor han mener dette, eller om hvorfor det er så lite lest i dag (Hagen 2013a, 8). Hagen skriver mer utfyllende om Sigurd Slembe i Norsk litteratur 1830–1875. Romantikk, realisme, modernisme, hvor han blant annet vektlegger stykkets «tragiske dimensjon» og roser dets «umiddelbarhet» og «selvfølgelighet» (Hagen 2019, 447–449). Heller ikke Arnfinn Åslund analyserer Sigurd Slembe i avhandlingen Litteraturens land. Litterær nasjonalitet hos Bjørnson 1856–1859 (2009), naturlig nok fordi stykket faller utenfor tidsrammen for studien. I en kort artikkel fra 1963 med tittelen «Bjørnsons Sigurd Slembe – 100 år etter», forsøker Petter Larsen å svare på spørsmålet «Har stykket noe å gi vår tids mennesker?» (Larsen 1963, 556). Det noe vage svaret blir, at stykket skildrer «et overveldende møte med et menneske i kamp, en sinnets kamp» som er «en parallell til vår egen tids angst» (Larsen 1963, 558). Også Noreng har forsøkt å plassere stykket, og kommet fram til at det «overgås i styrke ikke av noe historisk drama i vår litteratur» (Noreng 1947, 264). Paradoksalt nok, virker det som om Sigurd Slembe er anerkjent som et viktig historisk-dramatisk «hovedverk» skrevet av en av de mest sentrale forfatterne i norsk 1800-talls litteratur, men er likevel ikke egentlig en del av den etablerte norske kanon.

Blant de få som har forsket på Sigurd Slembe, har flere undersøkt forholdet mellom Bjørnsons drama og de historiske kildene han har brukt. Det gjelder de tre hovedoppgavene om Sigurd Slembe (Killingmo 1956, Åmås 1972 og Kolkind 1976), som alle bygger på Hans Eitrems gjennomgang av kildene (1907). Her har det vært vanlig å operere med et skille mellom Bjørnsons «omdiktninger» av faktiske historiske begivenheter og personer og hans fiktive «tildiktninger». Når det gjelder «Finnepigen»-episoden, har man stort sett nøyet seg med å fastslå at møtet er «tildiktet» og uten historiske kilder. Jeg har bare funnet én nyere analyse hvor det politiske ved «Finnepigen» tas opp, nemlig en kronikk skrevet av Olav Nordrå i forbindelse med Nationaltheatrets oppsetning av Sigurd Slembe i 1960, hvor rollen som «Finnepigen» ble fjernet. Nordrå kritiserer dette valget og skriver at «Finnepigens» kritikk av nordmennenes behandling av samene er «som klippet ut av dagens debatt om samene», og hevder «at her er sterke krefter i landet den dag idag som vil ha oss til å glemme de ordene Bjørnstjerne Bjørnson la i munnen på finnepiken i Sigurd Slembe» (Nordrå 1960, 3). Utover denne ene kritikken, er det politiske aspektet av episoden med «Finnepigen» fullstendig fraværende fra nyere analyser av verket.

Det er påfallende at så få har fulgt opp denne tråden i teksten, særlig når man går tilbake til den aller tidligste kritiske resepsjonen, der episoden med «Finnepigen» nevnes som en sentral del av verket i to av de fire anmeldelsene jeg har funnet.7 I en svært negativ anmeldelse i Morgenbladet bruker Marcus Jacob Monrad scenen som eksempel på hvorfor Bjørnson ikke lykkes med den dramatiske oppbyggingen av Sigurd Slembe:

Tankegangen er usikker og vaklende. Øiemedet synes vel at være at bringe til Anskuelighed Sigurds og Finnepigens grundforskjellige Standpunkt og Nødvendigheden af at de maa skilles – hvilket igjen naturligvis vil sige, at Sigurd maa forlade Idyllen og Naturstanden for at forfølge sine høiere Planer – men dette Øiemed naaes kun saare ufuldkomment. (Morgenbladet 8. mars 1863)

Kanskje fordi han prøver å tilpasse episoden til «forbudt kjærlighet»-toposet («Nødvendigheden af at de maa skilles»), ignorerer idealisten Monrad det som er politisk og historisk utfordrende ved scenen.

Det gjør derimot ikke den danske kritikeren Carl Rosenberg i sin anmeldelse av stykket. Rosenbergs analyse, som opprinnelig sto på trykk i Dansk Maanedsskrift, ble senere publisert i to deler i den liberale norske avisen Aftenbladet. Rosenberg nøler ikke med å kalle Sigurd Slembe et verk «der vistnok er det største, der er fremkommet i Norden, siden Oehlenschlägers og Tegnérs Dage, maaske Fänrik Ståls sägner undtagne» og legger vekt på det tragiske ved stykket (Aftenbladet 26. mars 1863). Rosenberg kobler det tragiske ved Sigurds personlige skjebne til større nasjonale prosesser gjennom scenen med «Finnepigen», som framstår som en nøkkelepisode i Rosenbergs analyse:

Den tragiske Skyld er imidlertid ikke blot Sigurds og hans Modstanderes, ikke blot hans Forældres og Slægts eller de norske Stormandsslægters, den er hele Folkets, hele Folkestammens. Dette kommer tilsyne i Finnepigens Optræden. Fordrevet af det Folk, han hører til, kommer Sigurd omsider til at staa overfor Levningerne af den ældre Befolkning, den, hans eget Folk i fordums Tid har fordrevet fra Landet, den, det endnu trykker, forfølger og foragter. Den samme Haardhed og Uforsonlighed, som Sigurd og hans Modstandere øve mod hinanden, har hele Folket siden umindelige Tider øvet mod Finnerne. (Aftenbladet 27. mars 1863)

Dette er en nyansert lesning hvor Sigurd representerer sin egen norske «Folkestamme», men hvor Rosenberg også sammenlikner ham direkte med samene. Dette skaper en forbindelse mellom protagonisten/Norge og «Finnepigen»/samene, noe som kan øke empatien for samene hos leseren og komplisere ideen om en homogen norsk identitet. Rosenberg antyder at undertrykkelsen av samene er en vel så «fatal» feil for nasjonen Norge, som Sigurds monomane ærgjerrighet er for ham som individ. Analysen til Rosenberg har likheter med min egen lesning av «Finnepigens» tale og støtter en mer politisk lesning av stykket enn det som har vært vanlig i den nyere resepsjonen. Svaret på hvorfor det politiske forsvinner fra tolkningstradisjonen, og hvorfor Sigurd Slembe er så lite diskutert, også hos de forskerne som har kjempet mest for å opprettholde Bjørnsons høye status, finner vi, tror jeg, i etableringen av Bjørnson-forskningen i perioden omkring hans død, hvor nøkkelpersoner hadde ideologiske grunner til å underslå Bjørnsons politiske interesse for samer og andre minoritiserte grupper.

Den imperialistiske linjen i Bjørnson-forskningen

Et arkiv – enten i fysisk forstand eller i form av kollektiv hukommelse – må kurateres. Valg må tas, enkelte ting holdes utenfor mens andre tas med videre. At en så tydelig kritikk av samenes status midt oppe i et historisk drama med klare nasjonale aspirasjoner, mer eller mindre forsvinner fra den norske kanon, kan muligens bare forklares gjennom et kritisk blikk på Bjørnson-forskningens ideologiske fundament. Det er ikke til å unngå at litteraturvitenskapen, særlig i fagets tidligste faser, har fungert som et nasjonsbyggende prosjekt, og at Bjørnson-forskningen i Norge ble etablert i en periode preget av en svært reaksjonær, for ikke å si direkte rasistisk ideologi. Dette har hatt konsekvenser for resepsjonen av forfatterskapet helt opp til våre dager. I det som følger, tar jeg opp den første og avgjørende fasen i Bjørnson-kanoniseringen, representert ved Ernst Sars og Christen Collin, samt hvordan den har forplantet seg videre.

I innledningen til Bjørnsons Artikler og taler fra 1912 plasserer Sars Bjørnson i en politisk kontekst hvor alt om Norges minoritiserte grupper er fjernet. I dette essayet, som bærer tittelen «Bjørnsons Plads i Norges politiske Historie», sammenlikner historikeren Bjørnson med Wergeland og gjennomgår hovedstrømninger i Norges politiske virksomhet under hele 1800-tallet, og hvordan henholdsvis Wergeland og Bjørnson forholdt seg til disse, særlig i forbindelse med nasjonsbyggingen. Åslund oppsummerer Sars’ syn på de to dikterne slik: «Bjørnson er en bedre utgave av Wergeland på et heldigere tidspunkt» (Åslund 1990, 81). Sars nevner verken Wergelands kamp for jødenes rettigheter eller Bjørnsons senere engasjement for undertrykkede folkegrupper.8

Sars lot seg påvirke av en spenceriansk, sosialdarwinistisk tenkning, og utviklet en direkte rasistisk ideologi. I boka Historie og nasjon. Ernst Sars og striden om norsk kultur, undersøker Narve Fulsås blant annet forelesninger Sars holdt i 1903, hvor historikeren kunne fortelle studentene sine at «Yankeer» ikke vil «erkjende sine sorte Medborgere for Landsmænd og det er vel ogsaa med sterke Forbehold at vi her i Norge taler om de i Finmarken og Nordland boende Lapper som ‘Landsmænd’» (sitert i Fulsås 1999, 240). «Imperialisme» sammen med «konservatisme», «kollektivisme» og «presentisme» er ifølge Fulsås de fire grunnleggende prinsippene for Sars’ historietenkning, og denne imperialismen preger selvsagt også Sars’ syn på norsk identitet og Bjørnson som politisk dikter (Fulsås 1999, 139).

Det var, ifølge Sars, kun positivt at man i den nye generasjonen som Bjørnson representerte, ble mer selektiv og selvbevisst på hva «det norske» innebar, enn Wergeland-generasjonen hadde vært: «Den første Brydningstid har mest ved sig af Ungdommens Væsen, med dens overstrømmende Følelse af Mod og Kraft, dens hæsblæsende Hast og uklare Sværmerier. Den anden ligner mere den modne Manddom med dens skarpere Virkelighedssands og større Evne til at begrænse og samle sig om visse bestemte Maal» (Sars 1912, 14). Sars beskriver Bjørnsons nasjonalisme som mer årvåken for det norske og hjemlige enn Wergelands. Han omtaler ham som «aabenbart langt mere af et Racemenneske, langt mere norsk og germansk i hele sit Væsen end Wergeland var» (Sars 1912, 16). Her foregår det en slags dobbelt kuratering av det kulturelle arkivet. På den ene siden beskriver Sars kulturelle prosesser hvor to ulike forfattergenerasjoner forsøkte å definere det norske, hvor den første blir dømt som ikke norsk nok; samtidig driver også Sars med en siling av hvilke kampsaker og politiske prosesser som skulle tas med videre.9

Den mer enn tjue år yngre Christen Collin vidererfører mye av tankegodset til Sars (Hagen 2019, 14, 115). I likhet med Sars, befinner han seg innenfor en spenceriansk, sosialdarwinistisk tradisjon. Collin skriver det første store biografiske verket om Bjørnson i perioden 1902–1907 og Gerhard Gran har omtalt ham som «Bjørnsonstudiets grundlægger» (sitert i Åslund 1990, 77). Det hører også til saken at litteraturprofessoren var politisk aktiv innenfor såkalt «rasehygiene» på et så høyt nivå at han i 1924 ble Norges representant i International Federation of Eugenic Organizations (Vassenden 2012, 92). I 1921 publiserte Collin en bok som heter Den hvite mands siste chance (utgitt av det anerkjente forlaget Gyldendalske boghandel) hvor han tar stilling til nettopp samene på en pseudo-vitenskapelig og åpenbart rasistisk måte. Der skriver han:

Vi har lært at se historisk paa lapper og eskimoer, som paa austral-negre og buskmænd. Gjennem deres levesæt synes vi at se dypt ned i en fjern fortid, tvers gjennem titusener av aar. Og dog er disse mennesker netop derved rykket vor forstaaelse og vor sympati nærmere. Naar vi ser paa dem med et historisk blik, finder vi nær sagt for hvert aar mere at beundre. Og vi forstår dem bedre end før. Vi føler os mere i slegt med dem. De interesserer os paa en ny maate, og vi er taknemlige for, hvad de ufrivillig lærer os om vore egne fjerne forfedre. Der er ialfald enkelte tegn til, at de laverestaaende folkeslag i dette aarhundrede vil bli behandlet med noget større pietet end før, om saa blot av videnskabelige grunde. Disse folk har faat en ubetalelig verdi som levende historiske dokumenter, – langt merkeligere end noget gammelt beskrevet pergament. Nyt land er herved uvilkaarlig indvundet for humaniteten og det menneskelige brorskap. (Collin 1921, 196)

Samene er, ifølge Collin, på et lavere utviklingsnivå enn hvite europeere. Som sitatet viser, er de av historisk interesse for ham, men de kan umulig oppnå status som likestilte medborgere. Hans hovedanliggende er å beskytte den hvite rasen mot antatte trusler fra andre raser, og boka er spekket med utsagn som dette: «Det kan ikke betviles at de hvite folk for tiden staar ved et kritisk vendepunkt i sin historie. Kan denne folkerace ikke forholdsvis hurtig befolke og opdyrke en stor del av jordens hittil underbefolkede egne, vil vi før eller senere maatte overlate disse til de farvede folkeslag» (Collin 1921, 158). Likevel forsøker Eirik Vassenden så sent som i 2012 å rehabilitere Collin som kulturteoretiker i boka Norsk vitalisme. Litteratur, ideologi og livsdyrking 1890–1940.

Vassenden foretar retoriske grep som gjør det mulig for ham å frakoble Collins teoretiske prosjekt fra hans raseideologi. Selv om Vassenden kort nevner Collins Den hvite mands siste chance og virksomhet som rasehygieniker, tematiserer han dem aldri i analysen av Collins teorier. Vassenden underslår sentrale deler av Collins ideologi når han forklarer at «Kampen står helt konkret mellom livsfremmende og livsfiendtlige krefter, og målet er å sørge for samfunnets fortsatte vekst og livskraft» eller «Det gjelder – til alle tider – å holde kulturen sunn» uten å erkjenne at «livsfiendtlige krefter» praktisk talt er et kodeord for ikke-hvite folkegrupper (Vassenden 2012, 93). Dette gjør det mulig for Vassenden å frikjenne Collin fra et direkte diskriminerende livssyn. Han innrømmer at «Skrittet fra Collins idealistiske modell til en konklusjon om at enkelte livsformer eller mennesketyper er bedre enn andre, er imidlertid kort» (Vassenden 2012, 106); men også dette er misvisende, for det finnes ingen avstand mellom Collins modell og en slik konklusjon, noe Den hvite mands siste chance viser gang på gang.

Også Erik Bjerck Hagen, en av vår tids fremste forkjempere for Bjørnsons litterære kvaliteter, har vært opptatt av å rehabilitere Collin, og kaller Collins Kunsten og Moralen. Bidrag til Kritik af Realismens Digtere og Kritikere fra 1894 «en undervurdert og i hovedsak ganske fornuftig bok» (Hagen 2013b, 36). Men denne boken peker mot rasismen som slår ut for fullt i Den hvite mands siste chance. Her står det blant annet: «I det hele vilde man neppe gaa for vidt ved at sige, at den moralske Hygiene hos os endnu staar paa det samme barbariske Trin af Sløvhed og Sorgløshet som den fysiske Hygiene i Orienten» (Collin 1894, 187, Collins uth.), eller «Den ethiske Verdensmission maa optage det i sit Program at gjøre alle Legemer skjønne (følgelig også sunde), om hundre eller kanske om tusen Aar; omvende den hvide Race og de andre, delvis endnu styggere Racer til Skjønhed» (Collin 1894, 325–326). Det finnes en viss ironi i å foreslå en uhemmet rasist som rollemodell for å bøte på litteraturforskningens «moralske underskudd» (Hagen 2013b, 45).

Det ideologiske utgangspunktet som Sars og Collin delte, gjør at det er all grunn til å tvile på at Sars’ framstilling av Bjørnson som politisk tenker på 1860-tallet er fullstendig, og sannsynligheten er stor for at Collin bevisst unngikk å drøfte positive omtaler av minoritiserte grupper i sine analyser av Bjørnsons forfatterskap. Resultatet er at «Finnepigens» status som same blir overfladisk nevnt eller ignorert i senere omtaler av Sigurd Slembe, og at verkets potensielle samfunnsrelevans i forbindelse med pågående debatter om kulturelt mangfold ikke er blitt godt nok kommunisert.

Konklusjon

Det er veldig lett å kritisere forfattere og forskere fra tidligere epoker fordi de ikke oppfyller vår tids krav på inkludering, likestilling eller mangfold, men det er ikke dette som har vært hensikten med denne analysen. Jeg har forsøkt å belyse det komplekse forholdet som en sentral forfatter innen norsk 1800-talls litteratur hadde til samer slik dette kommer til syne i et dramatisk hovedverk. Bjørnson virker ambivalent; han gjentar noen essensialliserende holdninger fra samtiden, men viser også sympati for samene og tilegner dem en naturlig plass i det nasjonale landskapet. I tillegg taler han mot ledende historikere i sin samtid og gir uttrykk for en alternativ fortelling om samene som, mer enn hundre år senere, viser seg å ha vært historisk korrekt. Denne tvetydigheten er interessant som litterært fenomen, men er også en viktig kilde for å kunne forstå de komplekse forhandlingene om norsk identitet som foregikk midt på 1800-tallet.

Jeg har undersøkt Sigurd Slembe fordi en slik gjennomgang av stykkets noe spesielle resepsjonshistorie avdekker viktige faghistoriske utfordringer som har bredere etiske konsekvenser for litteraturvitenskapen i sin helhet. Dette er særlig presserende i et fag med pretensjoner om å bidra til personlig og nasjonal dannelse. Når vi ser at en samisk karakter spiller en viktig rolle i et verk fra et sentralt forfatterskap fra midten av 1800-tallet, er det relevant å se nærmere på denne karakterens status som minoritisert person og sette verket i en historisk kontekst hvor også minoritiserte gruppers omstridte plass figurerer i, for eksempel, norsk nasjonsbygging. Det utdyper og reorienterer det kulturelle arkivet når vi tar minoritiserte karakterer på alvor, på lik linje med de andre figurene i litterære verker, i all deres kompleksitet.

Litteratur

Amdam, Per. 1993. Bjørnstjerne Bjørnson. Kunstneren og samfunnsmennesket 1832–1880. Oslo: Gyldendal norsk forlag.

—. 1969. Bjørnson og kristendommen 1832–1875: selverkjennelse, selvhevdelse. Oslo: Universitetsforlaget.

Bjørnson, Bjørnstjerne. 1912. Brev. Første samling: Gro-Tid, Brev fra Årene 1857–1870. Redigert av Halvdan Koht. Kristiania: Gyldendalske boghandel.

—. 1919 [1869]. «En ny Feriefart». I Samlede digter-verker. Bind 3. Redigert av Francis Bull, 22–38. Kristiania: Gyldendalske Boghandel.

—. 1927 [1862]. Sigurd Slembe. I Samlede digter-Verker. Bind 2. Redigert av Francis Bull, 157–311. Oslo: Gyldendal norsk forlag.

—. 1913 [1892]. «Tale for Professor Ernst Sars». I Bjørnstjerne Bjørnson. Artikler og Taler. Bind 2. Redigert av Christen Collin og Hans Eitrem, 215–311. Kristiania: Gyldendalske boghandel nordisk forlag.

Bull, Francis. 1982 [1958]. Bjørnstjerne Bjørnson. [Opprinnelig «Bjørnstjerne Bjørnson» i Francis Bull, Fredrik Paasche, A. H. Winsnes og Philip Houm Norsk litteraturhistorie bind 4] Oslo: Aschehoug.

Collin, Christen. 1921. Den hvite mands siste chance. Kristiania: Gyldendalske boghandel.

—. 1894. Kunsten og Moralen. Bidrag til Kritik af Realismens Digtere og Kritikere. Kjøbenhavn: Gyldendalske Boghandels Forlag.

Eco, Umberto. 1987. Travels in Hyperreality: Essays. Oversatt av William Weaver. London: Pan Books.

Eitrem, Hans. 1907. «Bjørnstjerne Bjørnsons Forhold til Kilderne i Sigurd Slembe». Nordisk Tidskrift för Vetenskap, Konst och Industri: 545–562.

Fulsås, Narve. 1999. Historie og nasjon. Ernst Sars og striden om norsk kultur. Oslo: Universitetsforlaget.

Gaski, Harald. 2017. «Samenes historie». Store norske leksikon, lest 8. juli 2019. https://snl.no/samenes_historie.

Greensteen, H. J. 1863. «Sigurd Slembe af Bjørnstjerne Bjørnson». Fædrelandet 27. juni, 593–594.

Hagen, Erik Bjerck. 2013a. «Litteratur og moral – Fra J. L. Heiberg til i dag». Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift 16 (1): 33–46.

—. 2013b. Livets overskudd. Bjørnstjerne Bjørnsons glemte kvaliteter. Oslo: Gyldendal.

—. 2019. Norsk litteratur 1830–1875: Romantikk, realisme, modernisme. Oslo: Dreyer.

Hansen, Lars Ivar og Bjørnar Olsen. 2004. Samenes historie fram til 1750. Oslo: Cappelen akademisk forlag.

Hauglid, Anders Ole. 2019. «Det største Under i dette Undernes Land», lest 31. mai 2019. http://www.hauglidforlag-bestefarforlaget.no/storste-undernes-land/

Ibsen, Henrik. 2010 [1862]. [«Sigurd Slembe»]. Henrik Ibsens skrifter. Bind 16. Redigert av Vigdis Ystad, 411–412. Oslo: Aschehoug.

Imsen, Steinar. 2015. Land og folk i den norrøne verda ca. 900 til 1450. Oslo: Det norske samlaget.

Keel, Aldo. 2010. Bjørnson i kamp for Europas undertrykte folk. Oslo: Nasjonalbiblioteket.

Keyser, Rudolf. 1839. «Om Nordmændenes Herkomst og Folke-Slægtskab». I Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie. Bind 6, hefte 2, 63–462. Christiania: Et Samfund.

Killingmo, Inger Marie. 1956. «Bjørnsons Sigurd Slembe: En analyse av kildebruk og idéinnhold». Hovedoppgave. Universitetet i Oslo.

Kolkind, Ellen. 1976. «Veien til fred. En analyse av Bjørnsons Sigurd Slembe». Hovedoppgave. Universitetet i Trondheim.

Larsen, Petter. 1963. «Sigurd Slembe – 100 år etter». Samtiden 72 (8): 555–563.

[Monrad, M. J.] 1863. «Sigurd Slembe af Bjørnstjerne Bjørnson». Morgenbladet 22. februar, 1. mars og 8. mars.

Munch, P. A. 1852. Det norske Folks Historie. Bind 1, Del 1. Christiania: Chr. Tønsbergs Forlag.

Mundal, Else. 2010. «Forholdet mellom samar og nordmenn i norrøne kjelder». I Samer som «de andra», samer om «de andra»: Identitet och etnicitet i nordiska kulturmöten. Redigert av Else Mundal og Håkan Rydving, 135–143. Umeå: Umeå universitet.

Niemi, Einar. 1995. «History of Minorities: The Sami and the Kvens». I Making a Historical Culture: Historiography in Norway. Redigert av William H. Hubbard, Jan Eivind Myhre, Trond Nordby og Sølvi Sogner, 325–346. Oslo: Scandinavian University Press.

Noreng, Harald. 1947. «Sigurd Slembes plass i Bjørnsons diktning» Edda 47: 265–273.

—. 1954. Bjørnstjerne Bjørnsons dramatiske diktning. Oslo: Gyldendal norsk forlag.

Nordrå, Olav. 1960. «Mellom Finnepiken og Holmengrå». Morgenbladet 23. mai, s. 3.

Rosenberg, Carl. 1863. «Sigurd Slembe». Aftenbladet 26. mars og 27. mars.

Said, Edward. 1993. Culture and Imperialism. London: Chatto & Windus.

Sars, J. E. 1912. «Bjørnsons Plads i Norges politiske Historie». I Bjørnstjerne Bjørnson. Artikler og taler. Bind 1. Redigert av Christen Collin og Hans Eitrem, 1–30. Kristiania: Gyldendalske boghandel nordisk forlag.

—. 1877 [1873]. Udsigt over den norske Historie. Første Deel. Christiania: Forlaget av Alb. Cammermeyer.

Sommer, Doris. 1991. Foundational Fictions: The National Romances of Latin America. Berkeley: University of California Press.

Sørensen, Øystein. 1997. Bjørnstjerne Bjørnson og nasjonalismen. Oslo: J.W. Cappelens forlag as.

Trohaug, Kjellrunn Kr. 2005. Samar i norsk litteratur. Ein studie. HBO-notat 1/2005.

Vassenden, Eirik. 2012. Norsk vitalisme. Litteratur, ideologi og livsdyrking 1890–1940. Oslo: Scandinavian Academic Press.

Zachariassen, Ketil. 2016. «Fornorskingspolitikken overfor samar og kvenar». norgeshistorie.no, lest 18. mai 2019. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/artikler/1554-fornorskingspolitikken-overfor-samar-og-kvenar.html

Åmås, Sigmund. 1972. «Bjørnstjerne Bjørnsons Sigurd Slembe. En verkanalyse.» Hovedoppgave. Universitetet i Bergen.

Åslund, Arnfinn. 1990. «Bjørnson-bildet». Agora (1–2): 73–93.

—. 2009. Litteraturens land. Litterær nasjonalitet hos Bjørnson 1856–1859. Ph.d.-avhandling. Universitetet i Oslo.

1Einar Niemi hevder at den norske assimileringspolitkken var usedvanlig streng, også etter europeisk målestokk: «In terms of regulations and other measures, the policy strictly and consistently discriminated against the minorities over an unusually long period, without the modifications seen elsewhere in Europe» (Niemi 1995, 329–330).
2Det er verdt å notere seg at «Finnepigen» er minoritisert både i etnisk og religiøs forstand; se Frode Ulvunds Nasjonens antiborgere. Forestillinger om religiøse minoriteter som samfunnsfiender i Norge, ca. 1814–1964, hvor han blant annet nevner at samenes og kvenenes Læstadianisme ble betraktet som en teologisk, etnisk og sikkerhetsmessig trussel fra midten av 1800-tallet (Ulvund 2017, 14).
3Trohaug nevner bl.a. følgende eksempler på verker som tematiserer forbudt kjærlighet: Jonas Lies fortellinger «Ved Enaresjøen» (1870) og «Finneblod» (1872); Jens Andreas Friis’ Lajla (1881); Regine Normanns Krabvaag (1905); Knut Hamsuns Benoni og Rosa (1908); og Olav Duuns I blinda (1919).
4Også Keyser kommenterer Hålogalands spesielle status: «Hvad Halogaland eller Haleygia-Fylke angaaer, da finder ved dette den Mærkelighed Sted, at det ikke synes nogensinde at have været henregnet under noget af de større Lagdømmer, skjønt det vel i Hovesagen har benyttet Frostathings-Lov. [...] For Resten har neppe Halogaland været udelukkende besat af noget vist enkelt Fylke [stamme, ætt], men af Eftersiddere fra forskjellige, som her kun havde deres første midlertidige Standpunkt efter Indvandringen over Kjølen» (Keyser 1839, 433).
5Mundal drøfter framstillinger av samer i bl.a. følgende kilder: Ottars beretning (ca. 890), Ágrip (ca. 1190), Historia Norwegie (ca. 1160), Heimskringla (ca. 1220), Flateyarbók (ca. 1390) og Norges gamle lover (Grágás).
6Hansen og Olsen forklarer at «Fram til 1970-tallet var det en utbredt oppfatning at samenes fortid ikke tilhørte de historiske disiplinenes arbeidsområde» (Hansen og Olsen 2004, 10). Se også Niemi 1995.
7Verken Henrik Ibsen eller Henrik Jørgen Greensteen omtaler «Finnepigen» i sine anmeldelser.
8Det er først i Aldo Keels Bjørnson i kamp for Europas undertrykte folk at vi får en grundig redegjørelse for Bjørnsons støtte for slovakene i Østerrike-Ungarn, danskene i Slesvig, finnene i Russland og rutenerne i det habsburgske Galizia (Keel 2010, 18).
9Det er verdt å notere seg at Bjørnson holdt en festtale for den tre år yngre Sars i 1892 i forbindelse med utgivelsen av det siste bindet av Udsigt over den norske Historie, hvor det er lett å se at Bjørnson langt på vei er enig i Sars’ rasetenkning på dette tidspunktet (Bjørnson 1913, 221).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon