Hjemme i verden. Nytt blikk på den kvinnelige romantradisjonen

I litteraturvitenskapen, i alle fall den norske, er romanen fortsatt i stor grad definert som en mannlig sjanger. De som ikke tror på påstanden, kan lese bind 5 av i den store, nordiske Verdens litteraturhistorie (1988, 125), der Arne Melberg har skrevet de fleste og største kapitlene om den moderne og realistiske, europeiske romanen på 1800-tallet, som blir oppsummert slik (i min danske utgave): «I denne romantype møder helten Livet, etablerer mening i Verden og konfronteres med Kvinden og Døden.» Like etter denne formelen nevnes riktignok noen kvinnelige romanforfattere og det bemerkes at «[m]an kan også finde biografisk udformede romaner om og af kvinder», men selv om det etter hvert kommer en margtekst om Jane Austens forfatterskap og et kapittel om de engelske, kvinnelige «fortellerne», Brontë-søstrene og George Eliot, er konklusjonen uansett at «genren var mandligt domineret».

Det er en stund siden 1988, og noen av oss har tenkt at det ble lagt noen nye premisser for definisjonen av romanen med strømmen av feministiske litteraturhistorier og monografier på 1980- og 1990-tallet. Men det viser seg at det er den samme sjangerforståelsen som ligger til grunn for artiklene om «roman» og «romanteori» i Norsk litteraturvitenskapelig leksikon (1997; 2007), skrevet av redaktør Jakob Lothe. Her blir riktignok romanen beskrevet i kjønnsnøytrale termer, men alle de sjangerhistoriske og -teoretiske referansene er til teoretikere, Georg Lukács, Ian Watt, Milan Kundera og Frederik Tygstrup (+ Mikhail Bakhtin), som har som premiss at romaner er skrevet av menn og handler om menn. I den andre utgaven av leksikonet, fra 2007, er det riktignok føyd til noen navn på kvinnelige romanforfattere. Jane Austen er kalt en «overgangsfigur» mellom romantikken og realismen og George Eliot en viktig realistisk romanforfatter, men verken Aphra Behn eller Madame de La Fayette er nevnt, og den kvinnelige romantradisjonen er heller ikke tema. Derimot er det gitt plass til et selvkritisk avsnitt her, fordi det ikke ble nevnt i første utgave at det også finnes en ikke-europeisk roman.

Tone Selboe ser ut til å ville bryte med den ensidige sjangerdefinisjonen, men hun gjør det med en viss forsiktighet. I kapitlene hennes om romanen i Haarberg et al., Verdenslitteratur: Den vestlige tradisjonen (2007) er det gitt uvanlig stor plass til 1800-tallets kvinnelige romanforfattere, til og med et langt avsnitt om Onkel Toms hytte (1852) av Harriet Beecher Stowe, som ellers pleier å bli lavt rangert i litteraturhistoriene. Men overskriften som er brukt, «Romanen – en kvinnelig form?», tyder på at Selboe ikke er helt innstilt på å gi de kvinnelige forfatterne æren for å ha vært med på å prege romanformen. Hun setter også et spørsmålstegn i en overskrift i første kapittel av Hva er en roman (2015), og spør om romanen er «Kvinners form?», selv om hun der skriver at kvinnene gjennom romanen kom «inn i litteraturen som skrivende» (34). Til gjengjeld ironiserer hun straks etter over sin (og min) gamle helt, Georg Lukács, når hun opplyser om at han hele fire ganger i Romanens teori (1920) har kalt romanen for den modne mandighets form.

2.

Min opptatthet av hvordan litteraturvitenskapen definerer romansjangeren er vakt på ny av en bok med tittelen At Home in the World: Women Writers and Public Life, from Austen to the Present, skrevet av to litteraturprofessorer ved Princeton universitetet, Maria DiBattista og Deborah Epstein Nord, utgitt i 2018. I hovedtittelen blir det henspilt på et begrep, som kanskje er noe av nøkkelen til hvordan romaner skrevet av kvinner er blitt utdefinert av romanens kanon. Det gjelder begrepet domestic fiction, som viser seg å være en sterkt innarbeidet term i angloamerikansk litteraturforskning, og ofte brukt som et synonym for «kvinnelitteratur», «romaner om hus og hjem», til og med triviallitteratur. Vi har (heldigvis) ikke samme begrep på norsk. Ingen skriver, så vidt jeg har sett, om «hjemlig litteratur», men noen oversetter begrepet med «hverdagslitteratur», ut fra at hverdagen (i familien, eller den private sfæren), regnes som kvinnenes domene. Begrepet oppsto, ifølge den amerikanske kritikk- og romanhistorikeren Nina Baym (Novels, Readers, and Reviewers, 1984), som litteraturkritisk term på 1830-tallet, da amerikanske tidsskriftkritikere strevet med å skaffe seg adekvate begrep for å beskrive og bedømme den moderne, realistiske romanen. Blant forfatterne som ble regnet som typiske for domestic fiction, var svenske Fredrika Bremer, som var mye oversatt til engelsk, mens Jane Austen først ble plassert i den kategorien på 1850-tallet. Baym hevder at det lenge var anerkjent at romaner skrevet av kvinner var moderne. Domestic ble først ikke ble brukt nedvurderende: «In one sense the domestic was simply the novel’s ultimate modern manifestation, [as] the epics of private, domestic life.» (Baym 1984, 203) Begrepet sto for fortellinger om «vanlige» menneskers liv, «implying a setting chiefly within ordinary people’s home and plot made up of incidents that were appropriate in such a setting» (203, min uth.) Men etter hvert ble det assosiert med kvinner, enten på grunn av deres evne til observasjon «they were supposed to have the finer powers of oberservation and discrimination» (207, min uth.) eller fordi de stilte viktige moralske spørsmål, men etter hvert fordi de ble ansett å ha en begrenset horisont.

3.

Med At Home in the World opponerer DiBattista og Nord mot forestillingen om at romaner skrevet av kvinnelige forfattere alltid har vært og er domestic fiction. De kaller det en myte, som de vil avlive. Impulsen til å skrive en bok som skal bidra til det, fikk de etter den store bølgen av filmer og TV-serier som kom på midten av 1990-tallet, basert på romaner av de store, kvinnelige 1800-talls romanforfatterne, særlig Jane Austen. Til sin skuffelse oppdaget de at filmene befestet myten om at de kvinnelige forfatterne bare har skrevet domestic fiction. De innrømmer at film- og TV-bølgen førte til en oppvurdering av den kvinnelige romantradisjonen, med mange nyutgivelser og nyoversettelser av verkene i hele Europa og i USA. Men de måtte erkjenne at den ikke førte til mer nyanserte lesninger av verkene, og at deres studenters nyvakte interesser for kvinnelige romanforfattere viste seg også å være trigget av romanenes «marriage plots», som de riktignok leste feministisk.

I sin bok har de hentet fram 50 engelskspråklige, kvinnelige romanforfattere og deres rundt 200 verk, skrevet gjennom to hundre år, fra og med Jane Austens Persuasion fra 1818. Slik viser de at det går en lang og tung linje i den kvinnelige romantradisjonen av verk som bryter med forventningene til domestic fiction, og som heller må kalles antidomestic. De trekker linjen fram til dagens engelskspråklige, kvinnelige forfattere i de tidligere koloniene, blant andre sørafrikanske Nadine Gordimer og haitisk-amerikanske Edwige Danticat, som de kaller «multinationals».

De definerer antidomestic novels (jeg skriver fra nå av, for enkelhets skyld «anti-hjemlige romaner») som verk der forfatterne ikke skriver om kvinnetilværelsen innenfor de trange rammene som «hus og hjem» utgjør, rammer forfatterne ofte beskriver med metaforen det gylne buret, men lar romanheltinnene gå, reise, og noen ganger seile sin vei, bort fra hjemmet og ansvaret for omsorg og de følelsesmessige relasjonene i familien, og istedenfor søke tilhørighet – et hjemi verden, eller i samfunnet (public life). En tilhørighet som de ofte skaper gjennom sitt sosiale og politiske engasjement, gjerne i de helt store politiske sakene: kvinnenes og slavenes frigjøring, støtte til arbeiderklassens opprør mot den kapitalistiske utbyttingen, og motstand mot krigen.

4.

Det er helt klart et feministisk prosjekt, og forfatterne erklærer seg også som arvtakere etter 1970-tallets feministiske «pionerer», Ellen Moers med Literary Women (1976), Elaine Showalter med A Literature of their Own (1977) og Sandra Gilbert og Susan Gubar med The Madwoman in the Attic (1979) som alle også handlet om den kvinnelige romantradisjonen. De er kanskje mest inspirert av Ellen Moers, uten at de skriver det direkte. I alle fall fremhever de noen av de samme forfatterne og verkene som Ellen Moers, for eksempel Harriet Beecher Stowe, og de kunne godt ha brukt en formulering fra Ellen Moers som motto for sin bok: «A whole history of literary feminism might be told in terms of the metaphore of walking.» (Moers 1976, 130) Deborah Nord har for øvrig tidligere gitt ut Walking the Victorian Streets: Women, Representation, and the City (1995), som Tone Selboe viser til i Litterære vaganter (2003), og har gjort meg oppmerksom på.

Jeg synes likevel ikke DiBattista og Nord rekker helt opp til sine forgjengeres nivå når det gjelder å komme med sterke lesninger eller tilby en helt ny metodikk eller lesemåte av romaner skrevet av kvinner. De har hentet fram litt for mange verk fra for mange og ulike perioder til å bli paradigmesettende med lesningene sine, slik for eksempel The Madwoman in the Attic ble. Lesningen blir også noen ganger litt for innforstått og andre ganger på grensen til det parafraserende, eller de skriver for metaforpreget og hyllende. Det er også et sprik i fremstillingen, som viser seg i kapitteloverskriftene, som ikke alltid reflekterer hvilke motivkretser og temaer de, ifølge sin egen erklæring, vil fokusere på.

Når boken likevel er tatt imot med begeistring av de amerikanske kritikerne og har fått priser, tror jeg det kan skyldes at det er en ny, feministisk trend i det litterære miljøet i USA og Europa for tiden, og at At Home in the World også er skrevet med en stor og smittende entusiasme for forfatterne og verkene de har tatt fram. Kanskje vekker det også begeistring at de ikke er så teoritunge som mye av den feministiske litteraturforskningen ble etter 1970-tallet, både fordi mange av bøkene var avhandlinger, og fordi det ble så mange teoretiske kontroverser i feministisk litteraturforskning. Jeg skulle likevel ønske at de hadde kommentert annen feministisk litteraturforskning om verkene de skriver om, og særlig den som tematiserer hva som ligger i domestic fiction. Det hadde for eksempel vært relevant å diskutere Nancy Armstrongs bok, Desire and Domestic Fiction (1987), som de bare så vidt har nevnt i en note. Og det hadde vært oppklarende om de hadde tatt opp den ganske omfattende diskusjonen som har vært ført i feministisk litteraturforskning, gjerne under etiketten «separate spheres», om kvinnenes plass i eller utenfor offentligheten. Det er en påstand eller hypotese i DiBattista og Nords bok at de «antihjemlige» kvinnelige romanforfatterne forlater den «private» sfæren for å få en plass i «offentligheten», men de viser egentlig ikke at de fikk en slik plass, bortsett fra i kapittel 2, der det ikke er noen tvil om at Harriet Beecher Stowe, forfatteren av Onkel Toms hytte (1852), inntok en plass i offentligheten både som forfatter og politisk aktør, og gjennom det litterære og politiske nettverket hun skapte rundt seg.

Harriet Beecher Stowe kan sies å være kroneksemplet til DiBattista og Nord på en «antihjemlig» forfatter. Det kan virke overraskende, siden Stowe ofte blir regnet som en uviktig forfatter. Enten som en moralist som idylliserer drømmen om et eget hjem, eller en politisk pamflettist. Eventuelt begge deler. DiBattista og Nord erkjenner, men legger ikke størst vekt på, at Stowe bruker en «sentimental» retorikk, som er Jane Tompkins’ poeng. De ser det som et ledd i hennes strategi for å nå fram til leserne og berøre dem med det hun forteller. Slik forklarer de også bruken av leserhenvendelser. Det de vektlegger mest, er at Onkel Toms hytte er en roman som handler om flukt, oppbrudd og vandring bort, noe den har felles med den andre slaveromanen de skriver om, Harriet Jacobs selvbiografiske Incidents in the Life of a Slave Girl (skrevet rundt 1852, men først utgitt i 1861). I begge romanene handler det for DiBattista og Nord om at det er umulig å skape eller beholde et hjem for de som er slaver eller ufrie. I tillegg er det et viktig poeng i lesningen deres at dette er romaner som viser konflikten, som de også kaller «dialektikken», i kvinnenes forhold til det hjemlige versus det «offentlige». Impulsen til å bryte ut av «familiesfæren» og «høre til i verden» er i konflikt med tilhørigheten til hjemmet, som de har i kraft av å være mødre.

5.

Boken er ordnet historisk, men kronologien brytes enkelte ganger fordi de i hvert kapittel fokuserer på et bestemt motiv eller en bestemt motivkrets. Den åpner med nærmest å hylle det de kaller «Peripatetics» («vandrerne»), som er alle kvinnene som har gått og reist ut i verden, både i litteraturen og i virkelighetens verden. Og samtidig lanserer de, på første side, sitt politiske budskap ut fra George Eliots roman Daniel Deronda, om den jødiske mannen, som lengtet etter et «hjemland». Eliot avslutter romanen med en appell eller advarsel, om at de som ikke bryr seg om å vite noe om «de store bevegelsene i verden», kan komme til å bli knust av de samme bevegelsene: «There comes a terrible moment to many souls when the great movements of the world (…) enter like an earthquake into their own lives.»

De er blitt oppmerksomme på appellen gjennom den engelske forfatteren Vera Brittains memoarer, der hun forteller om den omveltende opplevelsen det var å lese den, og bruker dette til å si hvilket stort og opprørsk prosjekt Vera Brittain og de andre kvinnelige forfatterne de skriver om, har hatt: «From here she was to face outward, in full, energetic pursuit of a heroic life and in rebellion against the narrative of domestic contentment and romantic love.» (1)

Etter innledningen skriver de om oppbrudds- og vandremotivet, og om lengselen etter «nye horisonter» i kapittel 1,«Adventures» og kapittel 3, «Pioneers». Blant eventyrerne utroper de, litt overraskende, Jane Austens Persuasion (1818) og Charlotte Brontës Villette (1853) til startpunktene. De kaller Anne Elliot i Persuasion, for «landless». Hun er en kvinne som ikke eier noe og heller ikke har noen følelsesmessig tilknytting til sitt (fars)hus, og når hun endelig får den mannen hun elsker, reiser hun uten å nøle med ham ut i verden på hans seilskute, som fra nå av blir hennes eneste hjem, ifølge DiBattista og Nord. Også Lucy Snowe i Villette er en av kvinnene som seiler ut i verden, og hun gjør den skolen hun selv har skapt til sitt hjem.

«Pionerene» er særlig amerikanske, kvinnelige romanforfattere, som, selv om de er kvinner, drømmer om å reise «mot vest» og mot «nye horisonter», men ikke alltid klarer å realisere drømmen, som hos Willa Cather. Derimot fremhever de en av de store, nålevende forfatterne, Marilynne Robinson, som en som i sine romaner (og essayer) har en vedvarende og dyptloddende refleksjon over hva det vil si å høre til i et landskap eller en region.

Denne tematikken vender de også tilbake til i det sjette og siste kapitlet, kalt «Multinationals», der de påpeker hvor ofte de engelskspråklige forfatterne i de tidligere koloniene tematiserer og problematiserer, eller til og med avviser, at de har eller tilhører bare ett «hjemland» eller én nasjon.

6.

Jeg er blitt mest begeistret og imponert over kapittel 2, «Emancipation», selv om det har fått en etter mitt syn misvisende overskrift. Det er klart at alle de skriver om her, forfatterne Harriet Beecher Stowe, Harriet Jacobs, Elizabeth Gaskell, og sosiologen Harriet Martineau og filosofen Margaret Fuller, var kvinnesakskvinner og abolisjonister, som kjempet for sosiale reformer, og slik sett kan sies å ha vært opplysningsmennesker. Men de var ikke rasjonalister som bare ville ha «emansipasjon», de var også påvirket av de sterke, utopisk-sosialistiske og romantiske strømningene som preget Europa på denne tiden (1840-tallet), som blant annet ledet fram til februarrevolusjonen i 1848, blant annet gjennom skriftene og brevene til Margaret Fuller. Hun var med i redaksjonen for transcendentalistenes tidsskrift Dial, sammen med filosofen Ralph Waldo Emerson, før hun dro til Europa for å delta i det politiske opprøret.

Som nevnt gjør DiBattista og Nord Harriet Beecher Stowes Onkel Toms hytte til sitt kroneksempel på en «anti-hjemlig» roman, i strid med de vanlige oppfatningene av romanen som en idyllisering av drømmen om et hjem, eller i alle fall en hytte, for slavene. De hevder at Stowe skrev om slavenes sterke familiebånd og drøm om et hjem, for å få hvite amerikanere til å se dem som mennesker, at i virkeligheten blir Toms hytte «tømt for sin hjemlighet», liksom drømmen om å få beholde sine barn blir knust. Og det samme motivet, og samme erfaring, leser de ut av Harriet Jacobs’ selvbiografiske roman, Incidents in the Life of a Slave Girl, der «Linda» vet at «there can be no home (…) without liberty» og at alle barn hun kan komme til å (måtte) føde, vil bli solgt. Herfra trekker de også en linje Toni Morrisons Beloved, der det handler om den samme tragiske erfaringen, og Sethe velger å drepe datteren for at hun ikke skal bli slave.

7.

I første del av kapittel 4, «War I», er temaet de kvinnelige forfatternes forhold til krigen, eller krigene, der de blant annet trekker fram det engelske Vera Brittain har skrevet om, at krigen kunne bli sett som mulighet til å bryte opp og komme ut i verden, en forestilling eller drøm, som Virginia Woolf tok et beiskt oppgjør med. I andre del, «War II», skriver de mye om amerikanske Martha Gellhorn, som var krigsreporter under den spanske borgerkrigen og som på slutten av Andre verdenskrig fulgte den amerikanske innmarsjen i Tyskland. Hun skrev om det i Point of no return (1948), men brukte en mannlig hovedperson, og for DiBattista og Nord er dette nok en roman om å gi opp, eller avvise, drømmen om et hjem. Amerikaneren Levy har kommet seg gjennom krigen fordi han hadde en drøm om å komme hjem, men forfatteren lar ham miste drømmen i det øyeblikket han går inn i utryddelsesleiren Dachau, der Gellhorn selv også kom med de første amerikanske troppene.

Gellhorn kunne vært plassert blant forfatterne som blir lest i kapittel 5, «Politics». Der skrives det om den forholdsvis store gruppen av amerikanske, politiske romanforfattere på 1930, 40- og 50-tallet, Tess Schlesinger, Grace Paley, Mary McCarthy og flere, de fleste venstreradikale, bortsett fra Joan Didion, som de også skriver om. En forfatter som får mye plass, er Mary McCarthy. Hennes roman, The Group (1963), er nettopp blitt nyoversatt og utgitt på norsk med tittelen Gruppen (forrige oversettelse het Klikken). Romanen, en kollektivroman, er med tabloid forenkling blitt presentert og anmeldt som en forløper for Sex in the City. Det er nesten en hån både mot romanen og DiBattista og Nord. De leser Gruppen som en fortsettelse av den anti-hjemlige romantradisjonen, med sin skildring av en venstreradikal venninnegjeng i storbyen på 1930-tallet. De er unge kvinner og vil være frie, ikke ha noe borgerlig hjem og ikke barn, men sex, og de forsøker å ha oppmerksomheten rettet mot «de store bevegelsene i verden», men låses fast i forhold og dilemmaer, som henger sammen med at de er kvinner og har kvinnekropper.

I starten av dette kapitlet henter DiBattista og Nord fram igjen Margaret Fuller, som i Woman in the Nineteenth Century (1845), beskrev en visjon om at det skulle komme en kvinnelig avantgarde, kalt Las Exaltadas, som skulle gå foran og skape de store, sosiale forandringene. Jeg synes ikke dette er særlig opplysende. Vi får ikke utdypet hva visjonen eller Fullers politiske tenkning besto i. Det er kanskje relevant å påpeke at det har vært en romantisk-utopisk tendens i amerikansk, venstreradikal tenkning og litteratur, og at Fuller (og Emerson) bidro til det. Men det blir med en litt luftig antydning, som ikke gir noen dypere forklaring på hvordan den romantiske filosofien midt på 1800-tallet skulle ha preget den antihjemlige kvinnelige romantradisjonen, fra Jane Austen over Harriet Beecher Stowe til Mary McCarthy.

DiBattista og Nords bok har vært interessant og tankevekkende lesning, og må være det enda mer for amerikanister. Selv om lesningene deres ikke alltid er så «sterke» og de noen ganger blir litt for hyllende, nesten svermeriske, har de lykkes både med å komme med gode motlesninger av enkeltverk og et motbilde til den tradisjonelle og den feministiske fortellingen om den kvinnelige romantradisjonen.