Hva innebærer det å tale sin sak – for sitt liv og for sin framtid – i rettssalen? Hva kjennetegner den språklige utvekslingen de tiltalte må delta i under eksaminasjonen av dem i retten? Og hvorfor tror vi på det ene menneskets fortelling framfor det andres? Slike spørsmål blir drøftet i avhandlingen med utgangspunkt i Orderud-saken. Hensikten er å forbedre forståelsen av tiltaltes talesituasjon i rettssalen. I avhandlingen nærleses eksaminasjonen av de fire tiltalte i lagmannsretten – både den som foretas av dommeren, av påtalemyndigheten, av deres forsvarere og av de andre tiltaltes forsvarere. Analysene er gjort på bakgrunn av rettens egne opptak fra rettssalen.

For tiltalte er eksaminasjonen av dem i rettssalen avgjørende. Der får de mulighet for å fortelle om hendelsen tiltalen gjelder og forsvare seg mot anklagene som påtalemyndigheten mener å kunne bevise riktigheten av. Den tiltalte må både forholde seg til en språklig utveksling som er igangsatt og dominert av de juridiske aktørene, og deres respons på spørsmålene vil inngå i rettens vurdering av deres troverdighet. I rettssalen er spørsmålene aldri tilforlatelige og svarene du gir sjelden uten betydning. Både spørsmålene og svarene er fremsatt med spesifikke mål for øyet. Men spørsmålet kommer først, og tiltaltes svar vil i regelen være en reaksjon på de premissene som ligger innbakt i spørsmålene og som gjerne trekker i en bestemt retning. Hvordan respondere på en hensiktsmessig måte?

Det er en rekke forhold som gjør de tiltaltes talesituasjonen særlig interessant i Orderud-saken. Alle fire, Per Orderud, Veronica Orderud, Kristin Kirkemo og Lars Grønnerød, nektet seg skyldig og ga ulike og motstridende forklaringer om hendelsesforløpet tiltalen gjaldt. Det var ingen tekniske beviser som med noen grad av sikkerhet kunne knytte de fire tiltalte til selve drapshandlingene, og de var alle derfor bare tiltalt for medvirkning til drap. Tiltalen på medvirkning medfører at det sentrale spørsmålet under rettssaken ikke var hva de tiltalte gjorde drapsnatten (hvorvidt de hadde alibi), men snarere; hva slags mennesker er de? Er de personer som ville være i stand til å planlegge og realisere et trippeldrap? For å besvare dette spørsmålet må man gjerne helt tilbake til barndommen og tilegne seg kunnskap om deres liv og hvem de er som mennesker. De tiltalte måtte med andre ord fortelle fortellingen om hvem de er, i rettssalen, og hver især overbevise om sin troverdighet, på bekostning av de andres. Vurderingen av dem avhang av deres språklige framferd og framtoning i rettssalen. De fire tiltalte framstod i tillegg som svært ulike mennesker, fra ulik bakgrunn og med ulike språklige evner. I herredsretten ble Grønnerød tillagt størst troverdighet på bekostning av de tre andre, i lagmannsretten ble Kirkemo tillagt størst troverdighet. Hvorfor vurderes deres troverdighet så ulikt, og kan deres håndtering av situasjonen i rettssalen være en del av svaret?

I avhandlingen argumenteres det for at Ludwig Wittgensteins språkfilosofi kan kaste nytt lys over betydningen av den språklige utvekslingen i rettssalen, de tiltaltes håndtering av den og hvordan dette virker inn på vurderingen av deres troverdighet. Wittgenstein ser språket som uløselig forbundet med menneskelige praksiser, og det er utvilsomt en helt særlig praksis som utøves i rettssalen. Den rettslige og menneskelige praksisen der, som manifesterer seg i den språklige utvekslingen, er annerledes enn den vi deltar i i dagliglivet. Wittgensteins begrep språkspill viser hvordan språket vårt er uløselig forbundet med menneskelige praksiser. Tiltaltes talesituasjon kan bare forstås i lys av den rettslige praksisen.

Den rettslige praksisen i rettssalen gjør assosiasjonen til spill relevant: Den språklige utvekslingen i retten følger visse spilleregler som noen av partene har bedre kjennskap til og erfaring med enn andre, ettersom tiltalte i regelen har mindre erfaring med jussen og den rettslige praksisen enn de juridiske aktørene. I tillegg kommer at alle partene anlegger ulike strategier og streber etter sitt eget bestemte mål. Hvorfor snakker vi ellers om å «vinne» en rettssak? Den språklige praksisen i rettssalen er lagt til rette for at den tiltalte skal få mulighet til å gjendrive den mistanken tiltalen beror på. Men tiltaltes handlingsrom er begrenset fordi de i hovedsak er henvist til å respondere på andres strategier – de kan ikke alltid vite hvorfor det spørres som det gjør og heller ikke hvilke konsekvenser det vil ha om de svarer på den ene eller andre måten – likevel er de tvunget til å respondere på de språkspillene de konfronteres med av advokater og dommer. Avhandlingen kaster nytt lys over hvordan de tiltalte er preget av å skulle respondere på ulike strategiske spill som de rettslige aktørene inviterer dem inn i for å oppnå et spesifikt mål. Denne typen språkspill legger føringer for tiltaltes muligheter til å uttrykke seg.

I rettssalen er språkspillene knyttet til spesifikke fortellinger som de ulike partene vil fremme. Slike underliggende fortellinger er ikke artikulert eksplisitt i sin helhet under eksaminasjonen, men kommer til uttrykk indirekte via de språkspillene som igangsettes. Utspørringen i rettssalen dreier seg for de ulike partene om å få frem deres fortelling om hva som er skjedd og hvem de tiltalte er. Advokatene forsøker å få på plass grunnleggende momenter i deres særlige fortelling som de mener er rettslig relevante, men som de ikke selv kan uttrykke direkte. Derfor må de få tiltalte til selv å sette ord på dem. Advokatenes spørsmål vitner om hvilke momenter i den underliggende fortellingen partene vil fremme.

Fordi det er få tekniske bevis i Orderud-saken, og fordi de fire tiltalte gir motstridende forklaringer, som til dels involverer hverandre, er de underliggende fortellingene om de tiltalte desto mer i spill – de konkurrerer med hverandre om å være den mest overbevisende. I avhandlingen hevder jeg at hvordan de tiltalte håndterer språkspillene i rettssalen er avgjørende for overbevisningskraften til den underliggende fortellingen de vil fremme. De underliggende fortellingene er dessuten knyttet til større, standardiserte fortellinger i kulturen. Stereotypier preger gjerne rettens språkspill. Når en tiltalt må respondere på eller vil imøtegå et språkspill som har til hensikt å fremme en bestemt underliggende fortelling, reagerer de samtidig på den kulturelle forestillingen som er forbundet med den mennesketypen/stereotypen de blir forstått i lys av. Møtet mellom det enkelte menneskets konkrete liv og de allment overleverte fortellingene som råder i kulturen, kan bli avgjørende for tiltaltes talesituasjon i rettssalen og dermed rettens utfall. Derfor skifter jeg mot slutten av avhandlingen perspektiv fra å ha analysert den konkrete språkbruken i rettssalen og de underliggende fortellingene den vil fremme, til å fokusere på hvordan disse større kulturelle fortellingene virker på oss, på tilhørerne, i et forsøk på å nærme meg en bedre forståelse av hvorfor vi tror på noen fortellinger og karakterer fremfor andre.

Tiltaltes talesituasjon vil alltid være kompleks, utfordrende og umulig å generalisere. Men studerer vi den språklige utvekslingen i rettssalen på nært hold, ser vi at den ligner et spill som de tiltalte har begrensede forutsetninger for å mestre, men som de likevel er henvist til å delta i og respondere på. I Orderud-saken blir de tiltaltes ulike reaksjoner på advokatenes språkspill avgjørende for vurderingen av deres troverdighet, uten at det av den grunn får frem noe nytt om deres rolle i saken. De konkrete funnene fra analysene viser at den som utvider og tøyer den formelle fremgangsmetoden i rettssalen – ved ikke å innlate seg på den responsen språkspillene legger opp til – og som i tillegg framstår spontan og ufiltrert, ikke synderlig kuet av verken spillet i rettssalen eller rollen som tiltalt – tillegges størst troverdighet. Analysene viser at tiltalte ikke nødvendigvis oppfattes som troverdig bare ved å reagere som forventet på spillet. Det ser snarere ut til å være en fordel å reagere på spillet som om det ikke var et spill, men kanskje en hvilken som helst samtale utenfor retten, som Kirkemo gjør.

Med avhandlingen forsøker jeg å øke bevisstheten om hva situasjonen i rettssalen innebærer for de tiltalte og å få frem kompleksiteten i den språklige utvekslingen i rettssalen; de ulike agendaene som er på spill, alle hensynene de ulike partene må ta, betydningen av den språklige framferden, og ikke minst konsekvensene av den. Jeg har villet vise hvordan tiltaltes talesituasjon i rettsalen er spesiell, eksistensiell, krevende – og lite utforsket. Forbedrer vi forståelsen av hva talesituasjonen i retten innebærer for tiltalte, kan det kanskje føre til et perspektivskifte i hver enkelt rettsaktør og forhindre at advokatene bare fokuserer på det rent juridiske i saken. Dersom advokatene var mindre forutinntatte, mer lyttende og åpne for muligheten av at det kan komme ny kunnskap dersom spillet og den skeptiske innstillingen tones ned, ville den språklige utvekslingen i rettssalen kunne bidra til innsikt og erkjennelse.