I forrige nummer av Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift har Silje Warberg publisert en lengre artikkel om feltet lov og litteratur.1 Artikkelen tar utgangspunkt i min kritikk av justismordprosjektet ved Universitetet i Bergen, fremført blant annet i Nytt Norsk Tidsskrift i 2016.2 Prosjektet var drevet av litteraturviterne Arild Linneberg, Johan Dragvoll og Bjørn C. Ekeland, som i 2013 publiserte monografien Justismordets retorikk. Det er prisverdig at Warberg bringer diskusjonen tilbake i et faglig spor, og dessuten setter den inn i en større sammenheng. Mitt siste forsøk på å få til en faglig debatt om justismordprosjektet var avisinnlegget «Unnvikelsens retorikk»,3 hvor tittelen sikter til at Linneberg i debatten heller ville snakke om andre ting – for eksempel antallet publikasjoner som angivelig var kommet ut av prosjektet. Det faglige svaret i NNT som Linneberg annonserte i et avisinnlegg,4 ble aldri publisert.

I kjølvannet av Warbergs artikkel føler jeg imidlertid behov for å understreke at min kritikk i NNT-artikkelen og andre steder utelukkende gjaldt det jeg omtalte som «justismordprosjektet» i Bergen, nemlig det tre bestemte personer (Linneberg, Dragvoll og Ekeland) har skrevet om ett bestemt tema (justismord) siden begynnelsen av århundreskiftet, i tekster som er publisert eller på andre måter gjort tilgjengelige for allmennheten.5 I mine tekster refererer jeg hele tiden til «justismordprosjektet», og ikke til for eksempel «bergensskolen» eller «lov og litteratur» mer generelt, med unntak av at jeg innledningsvis i NNT-artikkelen omtaler kort – og uten å kritisere – det bredere law and literature-miljøet i Bergen som prosjektet springer ut av.

Motsatt av hva man kan få inntrykk av ved å lese Warbergs artikkel, har jeg altså ikke ment å presentere en «forfallshistorie» (Warberg s. 109–110 og 131) om feltet lov og litteratur. Generaliseringer fra kritikken av justismordprosjektet har jeg vanskelig for å se at man kan lese ut av mine tekster. Men ifølge Warberg ga «[b]åde Kolflaaths opprinnelige artikkel og utvekslingen som fulgte […] inntrykk av at en tverrfaglig dialog mellom den norske rett og litteratur-bevegelsen og rettsvitenskapen var uoppnåelig» (s. 114). Jeg kan godt forstå at utvekslingen som fulgte, var egnet til å gi et slikt inntrykk. Men når det gjelder selve NNT-artikkelen, er jeg usikker på om Warberg her sikter til det jeg faktisk skrev, eller snarere til hvordan artikkelen kan ha blitt oppfattet, særlig blant lesere med hang til å generalisere. Hun siterer blant annet min avsluttende bemerkning at «[u]tover å fremme forskernes akademiske karrierer, har justismordprosjektet neppe bidradd til stort annet enn å diskreditere litteraturvitenskapen som en potensiell deltaker i en seriøs, faglig diskusjon om bevisbedømmelse og andre sider ved norsk straffeprosess», og kommenterer at

[det i] konklusjonen ser […] ut til at kritikken av justismordprosjektet også har bredere implikasjoner, som gjelder samarbeidet mellom retts- og litteraturvitenskap på et helhetlig, disiplinært nivå. Kolflaaths avslutning antyder at bergensskolen har bidradd til å diskreditere litteraturvitenskapen som sådan, også som en potensiell fremtidig deltaker, i faglige debatter om juridiske spørsmål. Fortellingen om mislykket tverrfaglighet skildrer ikke bare et feilslått forsøk på faglig grenseoverskridelse, men et annekterende angrep fra litteraturvitenskapens side, som krever tilsvar, og endatil sanksjoner, fra rettsvitenskapen. Valget står mellom lov eller litteratur (s. 113).

Hva slags sanksjoner fra rettsvitenskapen Warberg har i tankene, er jeg usikker på. Uansett kan det virke som om hun tolker min avslutning som uttrykk for pessimisme med hensyn til litteraturvitenskapens reelle potensial som en seriøs bidragsyter på feltet. Det jeg siktet til, var imidlertid litteraturvitenskapens omdømme i så henseende, særlig blant jurister. Min egen oppfatning om litteraturvitenskapens potensial kommer til uttrykk i avsnittet ovenfor på samme side i NNT-artikkelen, hvor jeg skriver at

min kritikk ikke er en avvisning av at det finnes interessante temaer i skjæringsfeltet mellom litteraturvitenskap og rettsvitenskap, for eksempel juridisk bevisbedømmelse. Tvert imot: Fortellingenes betydning i rettsprosessen er tilstrekkelig for å forstå at slike temaer finnes (s. 155).

I lys av dette har jeg litt vanskelig for å se at jeg med rimelighet kan plasseres i kategorien «lov eller litteratur», med andre ord at det skulle være grunnlag for å tilskrive meg den oppfatningen at de to ikke kan kombineres. Hvis jeg likevel ble oppfattet slik, skyldes vel det at justismordprosjektet har vært det mest profilerte temaet innenfor feltet lov og litteratur i Norge. Jeg mente faktisk det jeg skrev i NNT-artikkelen om potensialet for koplinger mellom litteraturvitenskap og rettsvitenskap. Men dette potensialet kan realiseres bare hvis man nærmer seg det juridiske feltet med seriøsitet og genuin nysgjerrighet.

Et sentralt poeng i min kritikk var at tekstene i justismordprosjektet «fremstår […] mer som et forsøk på faglig annektering enn som et oppriktig forsøk på tverrfaglig dialog», som det fremgår av sammendraget i NNT-artikkelen. Denne innvendingen mot prosjektet reflekterer min oppfatning om at dialog mellom de to fagene er fullt mulig. Den «kampmetaforikken» (Warberg s. 116) som finnes i mine tekster, var ment som en beskrivelse av justismordprosjektets tilnærming til rettsvitenskapen, og ikke som en mer generell beskrivelse av hvordan litteraturvitenskapen og rettsvitenskapen vil måtte forholde seg til hverandre.

Warberg omtaler også debatten mellom litteraturviter Frode Helmich Pedersen og meg i Tidsskrift for Rettsvitenskap utover i 2016. Denne debatten startet med Pedersens kritiske artikkel om min bok om bevisbedømmelse. Artikkelen ble publisert i april 2016, halvannen måned før min NNT-artikkel. Pedersen og jeg skrev våre respektive artikler på hver vår kant, begge uvitende om hva som skulle komme fra den andre. Det var uheldig at de to debattene kom til å sammenfalle i tid, av to grunner: For det første var det mange – særlig i det juridiske feltet – som kom til å assosiere Pedersen med justismordprosjektet. Dette skyldtes nok særlig det nye NFR-prosjektet «A Narratology of Criminal Cases», med Linneberg som prosjektleder og Pedersen som den foreløpig eneste forskeren på heltid.6 Da NFR-tildelingen ble kunngjort i slutten av juni 2016, mens debatten mellom Linneberg og meg pågikk for fullt, var det ikke opplagt for den uinnvidde at dette faglig sett var to svært ulike prosjekter. Resultatet var at Pedersen i enkelte kretser ufortjent ble assosiert med problematisk forskning.

For det andre ble Pedersens artikkel brukt av Linneberg (og senere Dragvoll) som argument for at min kritikk av justismordprosjektet uten videre kunne avskrives.7 Artikkelen ble et påskudd for ikke å forholde seg til innholdet i kritikken. Linneberg antydet endatil at min kritikk av justismordprosjektet var en respons på Pedersens kritiske artikkel,8 noe som åpenbart var en praktisk umulighet, hensett til tidsaspektet.9 I tillegg til å påpeke det umulige i Linnebergs antydning, og at deler av Pedersens kritikk også vil ramme Linneberg selv, fremhevet jeg at «[i] motsetning til de tre forskerne jeg har omtalt, skriver […] Pedersen på en måte som muliggjør en fruktbar diskusjon om det substansielle»,10 og henviste ellers til mitt kommende svar i TfR. En drøy måned senere er jeg intervjuet i Morgenbladets reportasje «– En helt ny seriøsitet» (8.7.2016), hvor tittelen oppsummerer min udelt positive omtale av Pedersens inntreden i det bevisteoretiske feltet. Heller ikke dette er forenlig med at min posisjon skulle være «lov eller litteratur».

Som Warberg fortjenestefullt viser i sin artikkel, har det de senere årene pågått atskillig seriøs forskning som kan karakteriseres som «lov og litteratur». Dette gir håp om konstruktive diskusjoner på tvers av fagene. Det er grunn til optimisme når det gjelder rehabiliteringen av litteraturvitenskapens omdømme i det juridiske feltet.