Skal man få en idé om hvordan den allmenne litteraturvitenskapen utvikler seg, er The American Comparative Literature Association’s State of the Discipline Report, som utkommer hvert tiende år, uvurderlig. Ifølge den siste ACLA-rapporten vil en av fagfeltets viktigste oppgaver fremover være å sikre spredning av fagets teorier og metoder til nye tverrfaglige områder (Heise 2017, 7). Tre relaterte, men ulike teoretiske orienteringer som går igjen i rapportens bidrag, er:

The continuing interest in literary theory in its interconnections with philosophy, which runs the gamut from aesthetics […] to poststructuralism. Poststructuralist philosophies, which departments of comparative literature played a crucial role in introducing to the United States in the 1970s and 1980s, have in recent years helped to shape new areas of study, such as object-oriented ontology, affect theory […], and human-animal studies. Postcolonial theory […] has developed into new directions through its connections with human rights […] and with ecocriticism, even as it retains its foundational interest in how cultures and literatures are shaped by global power differentials […]. World literature, the third theoretical axis, is of more recent vintage as a shaping influence on comparative literature (Heise 2017, 2–3).

Poststrukturalisme fremstår altså som fagets teoretiske drivaksel, ikke bare fordi den har skapt nye studiefelt, men også fordi sentrale navn innen utviklingen av postkolonial teori, i mindre grad verdenslitteratur, har sitt utgangspunkt i poststrukturalismen. Jeg skal i dette bokessayet se nærmere på to øvrige bud på faglig fornyelse: Rita Felski, The Limits of Critique (2015) og Toril Moi, Revolution of the Ordinary. Literary Studies after Wittgenstein, Austin, and Cavell (2017). Til forskjell fra ACLA-rapporten representerer begge bøker et oppgjør med poststrukturalismen, som både Felski og Moi tross ulik beskrivelse av den hevder at ligger til grunn for dagens litteraturvitenskap. Felski beskriver den som en sjanger som hun kaller critique.1 Den kan oppsummeres gjennom tre trekk: 1) Forbindelsen mellom kritiker og tekst er diagnostisk, 2) forbindelsen mellom tekst og verden er allegorisk, og 3) måten kritikeren forholder seg til sitt foretrukne analyseobjekt på, er selvrefleksiv. Moi beskriver poststrukturalismen som postsaussureanisme, det vil si at den har utgangspunkt i Ferdinand de Saussures lingvistiske modell.

Berøringspunktene mellom Felski og Moi er flere. I 2017 utga Felski sammen med Elizabeth S. Anker antologien Critique and Post-Critique, om kritikkens potensial og begrensninger. Første kapittel er en artikkel av Toril Moi, som i utvidet versjon også finnes i hennes egen Revolution of the Ordinary. Felski på sin side har skrevet den første og lengste vaskeseddelen på Mois bok. Hun var dessuten en av dem Moi inviterte til seminar ved Universitetet i Bergen i anledning sin 60-årsdag. Men tross de mange forbindelseslinjene er altså begrunnelsene de gir for å skrive henholdsvis The Limits of Critique og Revolution of the Ordinary ulike. De har også valgt forskjellig overbevisningsstrategi. Felski begynner med å legge fram sjangeren hun har innvendinger mot, før hun i et siste kapittel presenterer sitt alternativ. Moi bruker sine to første kapitler på å presentere den sene Ludwig Wittgensteins språksyn før hun går løs på spesifikke artikler av den ene teoretikeren etter den andre i den hensikt å vise hvordan argumentasjonen deres ikke holder. I en siste del ser hun så på alternativet «reading as a practice of acknowledgement» (Moi 2017, 216 ff.), og gir noen svært kortfattede eksempler på det, fra rettssaken mot Anders Behring Breivik til Vigdis Hjorths Leve posthornet!

Jeg vil i det følgende først gi en presentasjon av det jeg anser som de overordnede argumentene i hvert av de to prosjektene før jeg går nærmere inn på fire forhold der jeg finner at de begge har innspill til en fremtidig litteraturvitenskap vel verdt å tenke gjennom. Punktene vil bli kommentert under overskriftene Bort fra den kritiske lesemåten, Politikk og etikk, Metode og Historie og kontekst.

I

Rita Felskis The Limits of Critique er på mange måter en videreføring av hennes forutgående utgivelse, Uses of Literature (2008), samt av et spesialnummer fra 2012 av tidsskriftet New Literary History, som hun er redaktør for. Uses of Literature har et fenomenologisk utgangspunkt, og argumenterer for at en erfaringsbasert tilnærming til litteratur kan bidra til nytolkning av velbrukte estetiske kategorier som anagnorisis, det skjønne, mimesis og det sublime, og til en utvidelse av litteraturviteres interessefelt. Spesialnummeret In the Mood viderefører denne fenomenologiske interessen, mens hun i The Limits of Critique i tillegg til fenomenologi trekker på pragmatisme, feminisme og kulturstudier. Det nye med The Limits of Critique sammenlignet med de to nevnte utgivelsene, er dessuten at hun tar kritikken selv som objekt. Dette kommer det mange friske innspill ut av.

The Limits of Critique går rett på sak. Bokas aller første fire linjer er en presis formulering av problemstillingen: «This book is about the role of suspicion in literary criticism: its pervasive presence as mood and method. It is an attempt to figure out what exactly we are doing when we engage in ‘critique’ and what else we might do instead.» (Felski 2015, 1) Mistenksomhet er overordnet; stemning og metode dens fremtredelsesformer. Samlet viser de til en tankestil eller tenkemåte som boka vil beskrive, og som Felski forstår som skepsis både til at den ytre verden er hva den fremstår som, og til språkets uttrykksmuligheter. En negativ holdning blir selve tegnet på autoritet og ekspertise. Dermed fører kritikk til en karakteristisk mangel på engasjement. Kritikk kjennetegnes videre av bestemte konvensjoner eller faste tankemønstre. Et sentralt eksempel er metaforer for overflate og dybde. Å grave seg nedover i tekstdypet og påvise tekstens uoverensstemmelse med seg selv blir en vesentlig oppgave for kritikeren.

Dette har konsekvenser for balansen mellom kognitive og affektive aspekter ved leseprosessen. Felski mener at kritikk like mye som å dreie seg om argumenters innhold, handler om stil og tone, og benytter seg av Martin Heideggers fenomenologiske begrep stemning for å påpeke at hvordan vi befinner oss, setter tonen for hvordan vi engasjerer oss i verden, og gjør at verden fremstår i et bestemt lys for oss. Det finnes ingen stemningsfri måte å oppfatte fenomener på. Dermed skaper stemningen en bro mellom tanke og følelse idet den modulerer tanken så vel som våre relasjoner til tingene i verden. Slik er stemning forbundet med moral og politikk.

Felski kaster fram den hypotese at den kritiske leser ligner detektiven fordi mistenksomhet avler et ønske om å finne fram til hvem som kan holdes ansvarlig for det gale som er gjort. Den skyldige er gjerne en tekst, en sjanger eller en lingvistisk struktur. Denne mistenksomheten finner hun også i andre potens i hva hun kaller metakritiske strategier, altså selvrefleksiv mistenksomhet overfor mistenksomheten. Det bidrar kun til å styrke mistenksomheten. I stedet bør vi påkalle lesegleden, mener hun: den plutselige opplevelsen av energi når man tolker, smerten ved å stange hodet mot en ugjennomtrengelig vegg av ord og den plutselige lykkefølelsen når brikkene faller på plass. Ifølge Felski er våre dypeste tilknytninger til bestemte tekster nettopp av en slik art. Straks vi erkjenner at mistenksom lesning ikke bare er drevet av tanken, men også av nytelse, ikke bare en kritikk av fortelling, men selv en fortelling, så forsvinner dens særstatus. Kritikken kan ikke lenger hevde å være forskjellig fra det den undersøker. Noen vil kanskje oppleve det som et tap, skriver hun, men for andre vil det oppleves som å åpne for langt flere tilnærmingsmåter.

Felski argumenterer altså for at kritikk over tid har innsnevret litteraturvitenskapen utilbørlig. Men snarere enn å ta avstand fra kritikken, vil hun revidere den i form av det hun kaller postkritikk. «The antidote to suspicion is thus not a repudiaton of theory […] but an ampler and more diverse range of theoretical vocabularies. And here, the term ‘postcritical’ acknowledges its reliance on a prior tradition of thought» (181). Felski peker mot hva som har havnet i skyggen og fortjener å bli hentet fram igjen. Det har med verdispørsmål å gjøre. Her finner Felski en grunn til at humaniora står overfor en legitimeringskrise. Hvordan begrunne at studenter skal bry seg om Beowulf eller Baudelaire, spør hun retorisk, og hevder at kritikkens rådende tankemønster har viftet vekk verdispørsmål som dette som idealistiske eller ideologiske. Det har ført til at dagens litteraturvitenskap famler etter måter å uttrykke verdi på som favner videre enn profesjonelle kretser. Derfor må litteraturvitenskapen tenke gjennom litterær verdi på ny, på måter som ikke avskjærer litterær verdi verken fra lesere som ikke er eksperter, eller fra hverdagsliv. Å identifisere seg med litterære personer, å leve seg inn i fortellinger, å bli overveldet av gjenkjennelse er like avgjørende for opplevelsen av litterær verdi som en kritisk innstilling. Felskis mål er å åpne opp litteraturvitenskapen til å omfatte et videre register av «affective styles and modes of argument» (3). Der kritikk skiller mellom tanke og affekt og dermed ikke anerkjenner hva stemning tilfører vårt forhold til verden, fremholder Felski hvor viktig det er at saker betyr noe for oss. Kritisk avstand er ingen privilegert epistemologisk posisjon, men er bare en type stemning på linje med hvilken som helst annen. Det er de etiske, affektive og kognitive båndene vi har til tekster som blåser energi inn i dem, skriver hun. Felski bruker konsekvent begrepet affekt, uten å skille det fra følelse (emotion) eller fornemmelse (sensation), og hun drøfter ikke om affekt skal forstås konstruktivistisk og som språklig mediert, som kommende utenfra, eller biologisk, som kommende innenfra. Men kanskje er ikke det så viktig i denne sammenhengen. Affekt handler for henne om det å bli oppslukt av en tekst, leve seg inn i den, identifisere seg med karakterer, oppleve at den betyr noe for en, at en kjenner seg igjen. Litteraturvitenskapen må gi oss rom for å kunne «allow ourselves to be marked, struck, impressed by what we read» (12). Her tenker hun ikke på passiv mottagelse, men på aktivt engasjement med teksten.

Felskis gjennomgang av det hun kaller kritikk, er nærmest heseblesende. Hun farer med harelabb over et svært så bredt utvalg teoretiske tekster og kan slik selvsagt ikke yte dem rettferdighet. Men jeg har sans for tydeligheten og dristigheten i hvordan hun driver sitt eget argument gjennom. Min innstilling til boka er derfor at å kritisere måten hun presenterer spesifikke teoretikeres arbeider på, blir ufruktbart. Det interessante er snarere to forhold hun mener at har vært forsømt og vil bringe tilbake til litteraturvitenskapen: affekt og engasjement.

For en norsk leserkrets er Toril Moi et kjent navn. Den siste boka hennes har fått stor oppmerksomhet her hjemme, ikke minst fordi hun fra årsskiftet 2016/2017 er forsker II ved Nasjonalbiblioteket. Moi er kjent for feministiske arbeider som Sexual Textual Politics (1985), Simone de Beauvoir. The Making of an Intellectual Woman (1994), og What is a Woman? And Other Essays (1999) der hun viderefører arbeidet sitt om Beauvoir og dessuten henter inspirasjon fra den amerikanske filosofen Stanley Cavell og dagligspråksfilosofien (Ordinary Language Philosophy). Cavell var også inspirasjonskilde for hennes forrige bok, Henrik Ibsen and the Birth of Modernism (2006).

Mois begrunnelse for sin siste bok er, som hun sier i bokas første setning, at hun vil vise at dagligspråksfilosofien har kraft til å transformere den forståelsen av språk, teori og lesning hun ser som rådende i dagens litteraturstudier. Hun vil utfordre denne forståelsen fordi «humanists appear to have embarked on a quest to substitute measurement for judgement in every human practice. Wittgenstein’s vision of language [i Filosofiske undersøkelser], and of philosophy, reminds us why this is a doomed project. This is one reason why his thought is of vital importance to the humanities today.» (Moi 2017, 2) Mois poeng her må være at dagligspråksfilosofiens alternative syn på meningsdannelse vil gjøre oss bedre rustet til å utøve dømmekraft enn det poststrukturalistisk tankegods gjør. Dessuten antar jeg at det mener hun den kan fordi Wittgenstein ville forstå hvordan språk virker i livene våre, mens poststrukturalismen står i tradisjonen etter Saussure, som hadde den snevrere målsettingen å grunnlegge en vitenskap.

Selv om Moi altså har bidratt til antologien Critique and Post-Critique, er hun langt mindre innstilt på å revidere kritikken enn Felski. Mois prosjekt i Revolution of the Ordinary er i stedet å gjennomtenke fundamentale tema i litteraturteorien på ny i den hensikt å komme til klarhet. Det gjør hun i lys av Cavells lesning av Wittgensteins Filosofiske undersøkelser. Eksemplene hun undersøker, er for det meste teoretiske artikler som i overveiende grad kan betegnes som poststrukturalistiske. Hun konsentrerer seg om en spesifikk, men vesentlig del av litteraturvitenskapelig praksis, nemlig den som kan oppsummeres som (nær)lesning av bestemte verk. Et åpenbart eksempel på hva som faller utenfor Mois fokus, er følgelig digital humaniora, som blant annet består i digitalisering av arkivmateriale og kartlegging av historisk utveksling og utvikling av ideer. Et annet område som faller utenfor, er litteraturhistorieskriving, som ofte antar langt mer generelle former, for eksempel ved å studere hvordan litterære trender utvikler seg over tid, innenfor og på tvers av perioder og regioner. Andre eksempler er filologi og bokhistorie.

Målet å se klart antydes allerede av Wittgenstein-sitatet som utgjør bokas motto: «A picture held us captive. And we couldn’t get outside it, for it lay in our language, and language seemed only to repeat it to us inexorably.» Noe forhindrer oss i å se klart, og oss vil her si det Moi kaller literary studies og som vi i Norge kaller litteraturvitenskap. Dette noe ligger i språket som brukes, og, som en følge av det, også i teoriene og lesemåtene som anvendes. Bokas målsetting er derfor å vise at dagligspråksfilosofi har kraft til å forvandle litteraturvitenskapens rådende forståelse av språk, teori og lesning. Underveis sklir denne målsettingen over til også å dreie seg om å forbedre vår forståelse av dagligspråksfilosofien: «The aim is always to bring out differences and thus help to deepen the understanding of ordinary language philosophy.» (64) Utgangspunktet for Moi er at vi trenger en annen forståelse av språk og kommunikasjon for å kunne yte litteraturen og virkeligheten rettferdighet. Jeg skal i første omgang nøye meg med å gå inn på det jeg anser som Mois sentrale innvendinger mot poststrukturalismen i tre punkter: 1) Dens ønske om klare begreper, 2) trang til allmenngyldighet, craving for generality, og 3) skepsis overfor språklig mening. Av disse er nok trangen til allmenngyldighet den viktigste kritikken for Moi.

Moi forholder seg til et stort tilfang av teoretiske artikler. Hensikten er som nevnt å få fram forskjeller for slik å utdype vår forståelse av dagligspråksfilosofien. Hun er innom så å si hele gullrekka, fra Jacques Derrida og Paul de Man til Steven Knapp og Walter Benn Michaels, samt Herbert Marcuse og den for meg hittil ukjente Vicki Kirby. Mois fremstilling av de Mans teoriforståelse kan betraktes som representativ for dem alle: «the word ‘theory’ means something like a conceptual description capable of subsuming under itself all the possible features and phenomena of language.» (148) Som det fremgår av sitatet, har denne forståelsen to aspekter: Den berører anvendelse av begreper, og den har med generalisering å gjøre, ettersom det dreier seg om å subsumere fenomener under fellesbegreper. La oss ta Derrida som eksempel.

Moi har ingen tro på at det å ha strengt definerte begreper løser noen problemer. Dette er villfarelser dagligspråksfilosofien kan fri oss fra, hevder hun, fordi vår bruk av språket viser at det er umulig å kreve at alle eksempler som faller inn under et begrep, har bestemte fellestrekk. Ethvert eksempel halter, kunne vi si med Montaigne, som viser til mannen som kunne skille ethvert egg fra et annet. Dette er et poeng man skulle tro at Moi og Derrida kunne enes om. Imidlertid skriver hun følgende om Derridas forståelse av teori:

A theoretical account of the possibility of mishaps isn’t the same thing, then, as explaining how one or more of them came about. Theory isn’t interested in the specific circumstance of a particular case, but in a general account that can predict all anomalies, mistakes, misunderstandings in advance. Derrida thus requires concepts that build an account of possible mishaps into their very being (70).

Så vidt jeg kan forstå, er poenget her at til tross for dekonstruksjonens karakteristiske påvisning av at begreper og kategorier som er etablert for å skape klarhet, har innebygd i seg sin egen underminering, så gjøres denne undermineringen til en lov på et høyere nivå. Derridas «Genrens lov» er etter min mening et godt eksempel. På den ene siden finnes en lov eller en norm som avgrenser den ene sjangeren eller kategorien fra den andre. På den annen side finnes det ingen enkelttilfeller som ikke kan tilhøre flere kategorier. Slik er det snakk om en lov om to motstridende lover som gjensidig forutsetter hverandre.

I sitatet ovenfor berører Moi også viktigheten av å undersøke det konkrete enkelttilfellet i stedet for å anvende en generell teori om mening når fenomener skal studeres. Dette er et av hennes vesentligste ankepunkter mot poststrukturalismen. Som sagt nærleser hun flere teoretiske artikler for å vise dette. Dessuten presenterer hun interseksjonalitetsteori2 – i et eget kapittel kalt «Thinking through Examples» – som et mer overordnet eksempel på teoridannelsen hun kritiserer, fordi interseksjonalitetsteori ifølge Moi har dominert feministisk teori og mye av humanvitenskapen siden 1970-tallet. Blant humanister brukes imidlertid ‘teori’ på en usystematisk måte, hevder hun, i likhet og til forveksling med ‘filosofi’. Således betegnes Judith Butler som teoretiker, men det gjør ikke Simone de Beauvoir, Sigmund Freud gjør det, men ikke Donald Winnicott. At begrepene flyter over i hverandre, forhindrer imidlertid ikke at poststrukturalistisk teori ifølge Moi bygger på visse antagelser: «I would assume that most literary critics today would agree that a theory must have explanatory power and be capable of predicting future occurrences.» (79) Det er et slikt krav om generell gyldighet hun vil til livs.

Siktemålet med kapittelet om interseksjonalitetsteori er å få fram dagligspråksfilosofiens evne til å navngi og diagnostisere grunnen til at så mye teori ikke kan hanskes med det partikulære tilfellet på annen måte enn som illustrasjon på tidligere teoretiske forpliktelser, fordi teorien har blitt abstrakt og overgeneraliserende og fjern fra konkrete erfaringer. Moi har de samme ankepunktene mot interseksjonalitetsteorien som hun har mot Derridas «Signature Event Context». De ber om klart avgrensede begreper og krever fullstendighet. Men alle forsøk på i likhet med naturvitenskapene å søke etter én teori som kan forklare alle partikulære tilfeller, er fåfengt. Kravet om fullstendighet devaluerer en undersøkelsesmåte som er vanlig i humaniora, nemlig å søke innsikt i overordnede kategorier, som for eksempel modernisme eller realisme, gjennom å undersøke relativt få eksempler i detalj. Moi oppfordrer til å respektere forskjeller: Generelle lovmessigheter kan være viktige å finne i matematikken, men ikke hvis man skal undersøke spørsmål som for eksempel hva er en kvinne.

På denne bakgrunnen er hva Moi skriver om Sigmund Freud overraskende. Hun påpeker at oppgaven Freud setter seg, riktignok er å få den ubevisste motivasjonen fram i lyset, men at han løser den gjennom å observere hva pasientene sier og viser. Slik redder hun Freud fra sin egen kritikk ved å skille mellom den ubevisste motivasjonen som noe utenomtekstlig, noe som befinner seg i den menneskelige bevissthet (mind), mens språk, tekst og tolkning befinner seg i det åpent tilgjengelige. Men er ikke Freuds kasusstudier et godt eksempel nettopp på hvordan et teoretisk rammeverk blir nøkkelen til hvordan pasienters fortellinger skal fortolkes, undrer jeg. Ta for eksempel Lille Hans, hvis fobi for hester Freud tolker som utslag av ødipuskomplekset. At Freud til tross for en slik tilnærming samtidig kan vise seg som en utsøkt leser, gjelder jo også for flere av teoretikerne Moi kritiserer.

Etter mitt syn gjelder det for Moi som for Felski at det blir lite fruktbart å gi seg i kast med kritikk av hvordan hun leser bestemte teoriartikler. Også fordi hun gjør det på skarpsindig vis. I stedet finner jeg det mer interessant å se på alternativene hun presenterer, og om jeg opplever dem som friske og inspirerende, slik Felski skriver idet hun parafraserer Richard Rorty: «the best way of redirecting an established line of thought is not to take up arms against it (via the technique of ‘critique’) but to come up with inspiring alternatives and new vocabularies.» (Felski 2015, 150).

II

Felski har som sagt en mer pragmatisk og eklektisk holdning til kritikk enn Moi har til poststrukturalisme. For eksempel er Felski positiv til Roland Barthes fordi han raskt oppdaget hva som var blitt doxa, beveget seg videre og ga opp kritikk til fordel for eksperimentering med forskjellige stiler og sensibiliteter. Videre skiller Felski og Moi seg fra hverandre ved at Moi fastholder ett perspektiv, som er Cavells forståelse av Wittgenstein (J. L. Austin subsumeres under dette), mens Felski kaster et vell av teoretikere og posisjoner opp i luften og driver gjennom sitt eget perspektiv med og mot dem alt etter som. Likevel er interessant nok mange av punktene Moi kommer fram til de samme som Felski fremhever. I det følgende skal jeg se dem under ett for å belyse områder som jeg anser som sentrale problemfelter i litteraturvitenskapen der de har interessante synsmåter og betraktninger å komme med.

Bort fra den kritiske lesemåten

Både Moi og Felski utfordrer de romlige metaforene overflate og dybde brukt om tekster. Felski undersøker metaforparet grundig, og Moi viser til hennes utforsking. Begge oppsummerer den korresponderende lesemåten ved hjelp av metaforen «digging down», knyttet til den holdning at noe skjuler seg i dypet, under overflaten, og til detektivhistoriens karakteristiske narrativ.

En slik lesemåte blir gjerne kalt symptomal lesning, som er et synonym for kritisk lesning. I en norsk sammenheng har den kritiske lesemåten vært fremtredende helt siden Atle Kittangs innflytelsesrike artikkel «Tre forståingsformer i litteraturforskinga» fra 1975. I henhold til Kittang dreier kritisk lesning seg om ikke å betrakte teksten som hva dikteren vil ha sagt, men som svar på spørsmål teksten ikke åpent stiller. «Det gjeld altså ikkje å lese mot diktarens intensjon […]. Det dreier seg tvert imot om å følgje diktarens intensjon dit ned der den blir konstituert.» (Kittang 1976, 45) En slik forståelse av intensjonen er knyttet til mistankens hermeneutikk fordi den anser at det like mye er språket som konstituerer menneskets bevissthet som omvendt. Ved å grave i dypet finner man ikke dikterens hensikt med verket, men en vev av forestillingsmønstre som er historisk og sosialt konstituert. Den kritiske lesemåten forutsetter med det at diktverket har en dynamisk karakter. Slik har denne lesemåten det til felles med psykoanalysen at den betrakter teksten som et arbeid (jf. drømmearbeid), og at den ser teksten som overdeterminert, som vil si at den er resultat av flere årsaker samtidig.

Selv om den kritiske lesemåten legger vekt på diktverkets dynamiske karakter, fremstår det som et objekt underlagt leserens blikk. Dette signaliseres når Kittang kaller teksten ‘forskningsobjekt’ og ‘språklig produkt’, selv om han ser på mening som en funksjon av samhandling mellom tekst og leser. Både Felski og Moi vil bort fra en slik tekstforståelse. Moi gjør det ved å trekke inn begrepet intensjonalitet, som hun forstår annerledes enn Kittang. I stedet for det nykritiske begrepet om intensjonalitet, som viser til forfatterens hensikt med teksten, viser hun til Elizabeth Anscombes perspektiv på intensjonalitet og til Stanley Cavells videreføring av det (Moi 2017, 200–205). Det innebærer en dreining bort fra å se på intensjonalitet som årsak, til å se den som noe vi leser ut av handlinger etter at de har funnet sted. Intensjonalitet er vår etterhåndsvise beskrivelse av hva som har funnet sted i et forsøk på å forstå det. Perspektivendringen innebærer ikke bare en temporal forskjell, fra at intensjon betraktes som forut for teksten til å bli retrospektiv, men enda viktigere en forskyvning fra å forklare til å forstå. Sist, men ikke minst innebærer den et forsterket fokus på selve kommunikasjonshandlingen, på hvordan lesere tolker teksters mening som ytret av noen.

Til tross for sitt fenomenologisk inspirerte utgangspunkt viser ikke Felski til intensjonalitet. Hennes alternativ til å gjøre teksten til objekt er å hente inn sosiologen Bruno Latours begrep om ikkemenneskelige aktører (Felski 2015, 162–72).3 Ikkemenneskelige aktører får ikke i seg selv ting til å skje, men blir aktører gjennom sine forbindelser med andre fenomener. «Nonhuman actors, then, help to modify states of affairs; they are participants on chains of events; they help shape outcomes and influence actions. To acknowledge the input of such actors is to place people, animals, texts, and things on a similar ontological footing by emphasizing their interdependence.» (164) Felski utvider altså antallet aktører i den enkelte kommunikasjonshandling betraktelig, idet hun innlemmer interaksjon mellom levende vesener og ting. Nettverkene som da fremkommer, er avgjørende for en teksts etterliv, mener hun. Det er ikke nok å se på teksten selv, dens innhold og form, eller på kvaliteter ved leseren. Man må også se på hvilke tilknytninger teksten har skapt. Hva var det ved James Bond-bøkene som gjorde dem og -filmene til en verdensomfattende suksess, undrer hun, og peker på at for å forklare det, er det ikke nok å vise til hvordan de ble forbundet med bestemte populære sjangre. Det var det mange andre bøker og filmer som også ble. Man må også se på hvordan de klarte å tiltrekke seg og danne nettverk med reklameannonser, plakater, T-skjorter, leker og mye annet.

For ytterligere å fremheve interaksjonen mellom tekst og leser, viser Felski til affordance. Begrepet har vært oversatt som mulighetsstruktur. Det kommer av verbet afford, stille til rådighet, og endelsen -ance, som lar substantivet bevare verbalets henvisning til aktivitet. Begrepet ble skapt av psykologen James J. Gibson sent på 1970-tallet for å vise til hvordan dyr samhandler med omgivelsene sine. Et hjemlig eksempel kunne være når rypa blir hvit om vinteren. Affordance er verken subjekt eller objekt, men oppstår av interaksjonen mellom levende vesener og ting. Merkelig nok viser verken Gibson eller Felski, som jo er fenomenologisk inspirert, til den påfallende likheten mellom Gibsons og Merleau-Pontys ideer på dette punktet. Felski går dessverre ikke inn på hvordan affordance kan belyse litterære virkemåter. Senere har imidlertid Terence Cave foreslått at en litterær tekst kan forstås som et knippe av affordances, og med det at den er en dynamisk, henvendt og agent-drevet prosess som innebærer stadig bearbeiding av litterære konvensjoner (Cave 2016, 46–62). En slik forståelse ligger snublende nær når Felski eksemplifiserer Latours begrep ikke-menneskelig aktør med detektivhistoriens clue, ledetråd. Et formelt grep som ledetråd kan verken forklare sjangerens popularitet eller hvordan den har vandret opp og ned ad popularitetsskalaen, skriver Felski. I tillegg må man spore relevante nettverk, identifisere hvordan nye sammensetninger oppstår og samle bevis for årsakssammenhenger. En kombinasjon av Felskis perspektiv på samhandlingen mellom tekst og omgivelser over tid med Caves perspektiv på litterære konvensjoners utvikling i lys av affordance, ville kunnet utdype Felskis mantra: «texts act not by themselves but with a motly assortment of coactors.» (Felski 2015, 170) For en tekst er vel ikke bare én aktør, men består av flere. Ikke desto mindre er Felskis presentasjon av affordance et interessant bidrag til hvordan overkomme en holdning til litterære tekster som gjør dem til gjenstander.

Politikk og etikk

Mois kritikk av postsaussureansk teori har sitt utgangspunkt i Wittgensteins forståelse av språklig mening. Språk læres gjennom bruk og i bestemte situasjoner, og er derfor sammenvevd med praksis; vi lærer de to sammen, påpeker hun. Det får meg til å tenke på prosjektet «Norsk på 33 dagar», der syriske flyktninger får erfare både russefeiring og andre norske feiringer sammen med at de lærer språket. Tankegangen bak må være den samme. Mois eget eksempel er det å vedde. Man kan alltids lære seg å bruke uttrykket riktig, men det er først når man har forsøkt å vedde og kjent på følelsen av risiko, vinning og tap, og vet hvilke sammenhenger uttrykket brukes i og hvordan meningen endres med sammenhengen (som at det er forskjell på å vedde om hvilken vei hjem som er raskest og å vedde hos en bookmaker), at man virkelig forstår uttrykkets mening. For mening avhenger av hvem som sier hva til hvem under hvilke omstendigheter.

Til forskjell fra dette språksynet bygger ifølge Moi store deler av gjeldende litteraturvitenskap, direkte eller indirekte, på Saussures oppfatning av mening som en effekt av språksystemet, som er en overindividuell struktur av tegn. Moi leser Saussures Cours de linguistique générale fra 1916 med oppmerksomhet på hans påstand om at tegn er arbitrære, det vil si at det ikke finnes noen naturlig forbindelse mellom lyd (signifikant) og mening (signifikat). Hun viser at Saussure stedvis slår sammen mening og referanse slik at også denne forbindelsen fremstår som arbitrær. Dette gir grunnlag for å skille mellom to generasjoner av post-saussureanere. For første generasjon innebar det arbitrære at de fant en uoverstigelig avgrunn mellom tegn og referanse. Andre generasjon så termen referent som irrelevant og slo den i hartkorn med signifikatet. Signifikanten ble for dem hva tegnet (bestående av både signifikant og signifikat) var for Saussure.

Å forstå språk og virkelighet som skilt fra hverandre av en avgrunn har både politiske og etiske konsekvenser. Moi viser dette ved å peke på det hun ser som to forbundne kritiske posisjoner når det gjelder forståelsen av sunn fornuft. I begge tilfeller snus den dagligdagse forståelsen av begrepet på hodet, slik at det språklige uttrykket sunn fornuft viser til det motsatte. Den første finner hun hos Judith Butler i hennes påstand om at den radikale intellektuelles oppgave er å sette spørsmålstegn ved sunn fornuft (common sense), som da forstås som fordom (received opinion), for eksempel at slaveri må opprettholdes eller at kvinner ikke bør ha stemmerett. Sunn fornuft blir altså å forstå som en manifestasjon av ideologisk konservative holdninger og formodninger innbakt i hverdagslivet; mens kritikk forstås som den radikale intellektuelles anvendelse av sin intelligens og evne til uavhengig dømmekraft. Den andre posisjonen trekker som konsekvens av et slikt ståsted at det da blir kritikkens oppgave å underliggjøre sunn fornuft, og at vi til det trenger et særlig filosofisk språk, noe hun eksemplifiserer med Herbert Marcuse og Slavoj Žižek. Mois innvending til holdninger som dem hun finner hos Butler, Marcuse og Žižek, er at hvorvidt noe er klart eller uklart fremstilt, aldri er et spørsmål om enkeltord, men om hvordan en tekst er organisert, hva henvendelsesformen er, og hvilke intervensjoner teksten gjør. Spørsmålet er vesentlig, synes jeg. På den ene siden er jeg enig med Moi i at vanskelig tilgjengelig stil og språk som ikke kommuniserer med andre språkbrukere enn dem som tilhører en gruppe kjennere, ikke er veien å gå hvis man ønsker å bidra til politisk endring. Men på den annen side følger det jo av hennes egen argumentasjon at språket vi bruker, er bærer av holdninger. Dermed kolporterer vi visse holdninger når vi uttrykker oss ved hjelp av ord og uttrykk der de er innbakt. Det unngår vi ikke selv om vi kommuniserer klart. Det er jo derfor Store norske erstatter oppslagsordet indianer med amerikansk urbefolkning, filosofer som Martin Heidegger og Emmanuel Lévinas nærmest oppfinner nye filosofiske språk, og en poet som Paul Celan skriver som han gjør. Dette er et punkt jeg kunne ønsket meg at Moi hadde gjort en mer dyptpløyende drøfting av.

Felski tangerer Moi på dette punktet. Som henne påpeker hun kritikkens skepsis til dagligspråket, og hevder at det avgjørende ikke er hva som måtte være innbakt i ordene, men hvordan de blir mottatt og respondert på av lesere. I tillegg påpeker Felski den paradoksale spenningen som kan oppstå mellom alliansene politisk radikale intellektuelle ønsker å oppnå gjennom sin kritikk, og deres ofte skeptiske holdning til for eksempel minoritetsgruppers populære kulturformer. Utfordringen løses gjerne ved å generalisere den andre i stedet for å snakke om spesifikke andre. Her utfyller hun indirekte Mois drøfting av trangen til generalisering på en tankevekkende måte. Felskis alternativ er imidlertid ikke dagligspråksfilosofien. I stedet viser hun til Latour, som hevder at en idés virkning korrelerer direkte med styrken i og utstrekningen av dens nettverk, og videre til at også kritikk er en form for kulturell kapital og prestisje-drevet vare. Dermed ser hun ingen løsning i å sette én form for tenkning opp som saliggjørende. Teori må betraktes som i dialog med dagligspråket og ikke som stående i motsetning til det. Det vi trenger, er en relasjonell politikk fremfor en som vektlegger negasjon, en som vektlegger mediering fremfor supplering, og en som vektlegger allianse og sammenstilling fremfor fremmedgjort kritikk, hevder Felski.

Slik jeg forstår henne, er kjernen i Felskis argumentasjon omkring litteraturteori og politikk at hun oppfordrer til mindre elitisme i litteraturvitenskapen. Enkelt sagt foreslår hun at man heller forfølger levedyktige ideer og forestillinger via nettverkene og sammenstillingene de inngår i. På denne måten kan både nye stemmer og nye perspektiver fremkomme. I lys av hvordan selv den mest eksperimentelle litteratur trekker på populærkultur (som James Joyces ivrige bruk av nyhetsartikler fra aviser da han skrev Ulysses), er dette en strategi jeg synes er tiltalende. Men jeg har problemer med å se hvordan den håndterer at politikk ikke bare handler om å skape tilknytning og å låne øre til grupper som har vært overhørt, men også om at det er forskjeller mellom ideer i omløp. Det er ingen grunn til å være mer skeptisk til holdninger i hverdagsspråket enn i teorien, men vi trenger strategier for å konfrontere skadelige holdninger i begge sammenhenger.

Her må jeg tilbake til Moi for å finne perspektiver som kan hjelpe. Hun påpeker at hvis språk og referanse er uoverstigelig atskilt fra hverandre, slik poststrukturalistene ser det, så er også menneskelig dømmekraft og agens blitt overflødig. «In this vision of meaning, nobody uses language; on the contrary, language uses and responds to itself. ‘Our’ bodies appear, but only as part of the general ‘web of signs.’» (127) Språket blir selvgenererende og vår tilgang til verden språklig formidlet. Men hvis individet slik forsvinner som instans, forsvinner også ansvaret. For hvem har ansvar for det som blir sagt om språklig mening er en effekt av språksystemet?

Etter min mening gjør Moi på dette punktet en viktig påpekning som jeg ikke finner motsvar til i Felskis Latour-baserte perspektiv. Felskis redefinering av teksten som betinget av et nettverk av aktører som agerer etter at teksten er blitt til, har tross forskjeller det til felles med Kittangs forståelse av teksten som betinget av et spill av historisk og sosialt konstituerte forestillingsmønstre forut for den, at enkeltindividets rolle nedtones. Her er jeg enig med Moi som med referanse til Jean-Paul Sartre hevder at vi ikke kan stille en person til ansvar for det hun eller han har skrevet uten å ta intensjonen, i Anscombe og Cavells forstand, i betraktning, eller uten å vurdere ansvaret i lys av situasjonen utsigelsen ble til i. Etter min mening er dette en fruktbar tankegang. For å eksemplifisere: Skal man vurdere Knut Hamsuns ansvar for de rasistiske kommentarene om samer som finnes i Markens grøde, blir det utilstrekkelig enten man diskuterer hva Hamsuns hensikt kan ha vært, eller man undersøker hvilke historiske og sosialt konstituerte forestillinger som lå til grunn for kommentarene, eller man ser på hvilke sammenhenger teksten inngår i. Det første ville ikke fange opp historiske og sosiale faktorer, de to siste ville ikke fange opp det individuelle ansvaret, tenker jeg meg at Moi ville hevdet. Spørsmål om forfatterens individuelle ansvar, derimot, «acknowledge that the writer has done something, that she has intervened in an existing state of affairs, that she therefore is responsible for something» (Moi 2017, 204, utheving i original). Graden av ansvar vil avhenge av situasjonen – som består av både indre og ytre faktorer – som intervensjonen inngikk i. Mois bruk av verbet acknowledge viser her tilbake til Cavell og hans bruk av substantivet acknowledgement i betydningen anerkjennelse, bekreftelse, tilslutning. Anerkjennelse er knyttet til mottager, ettersom den er en form for respons og som sådan personlig, partikulær og spesifikk. Den pålegger en å forstå utsagnet eller verket, og krever at man finner ut av hvordan man stiller seg til det. Slik har den en etisk side.

Endelig savner jeg både hos Felski og Moi en diskusjon av utenomlingvistiske former for kommunikasjon (embodiment), og hvordan de er knyttet til politikk og etikk. Moi siterer fra Maurice Merleau-Pontys tanker om sammenvevningen av historie, biologi og kultur, og knytter det til Wittgensteins tanker om at ‘livsformer’ vil si så vel kulturelle praksiser som deres forbindelse med våre livs naturlige betingelser, noe vaner er et eksempel på. Hva ved vanen som er naturlig og hva som er kulturelt betinget, er umulig å svare på. Slik skiller livsform seg fra sosial konvensjon, både ved at den beveger seg langs kontinuumet mellom biologi og kultur og ved at den er forskjellig i hvert enkelt tilfelle. En utfordring med tanke på anerkjennelse er jo at mange av våre minst sympatiske holdninger så å si sitter i kroppen. Vi responderer vanemessig, nærmest instinktivt, på det vi ikke liker eller mishager. Inngrodde holdninger er atskillig vanskeligere å endre enn de som er språkliggjort. Fordi slike responser er så vanlige å finne i litteratur, skulle jeg gjerne lest Felskis og Mois refleksjoner over deres rolle. Tenk for eksempel på Nadine Gordimers novelle «Is There Nowhere Else Where We Can Meet?» Den kom ut bare noen få år etter innføringen av apartheid i Sør-Afrika. Novellen handler om en hvit kvinne som blir overfalt og frastjålet veske og en pakke da hun er ute og går tidlig i grålysningen. Mannen som overfaller henne, er en innfødt uteligger, kledd i laser. Han har rødskutte øyne, han er skitten, og han stinker. Vemmelsen og skrekken hun opplever, får henne til å handle instinktivt. Hun kjemper med nebb og klør, inntil hun i ren frykt river seg løs og løper av gårde alt hun kan. Etterpå, da hun er kommet i sikkerhet, spør hun seg hvorfor i all verden hun ikke bare ga ham pengene, og hva det egentlig var hun kjempet for.

Metode

Moi og Felski later til å ha ulikt syn på metode. Moi skriver at litteraturvitenskap etter hennes mening ikke har noen metode, og argumenterer for at slik bør det også være. «In my view, literary criticism – by which I mean what we now call ‘reading’ – doesn’t have anything we can plausibly call competing methods, at least not in the sense widely used in the sciences and social sciences: a set of explicit – and repeatable – strategies for how to generate new knowledge.» (178, jf. 5) Alternativet hun skisserer, er enkelt sagt å lese med oppmerksomhet, å se og å tenke som en respons på spørsmål teksten genererer. Denne lesemåten gir hun en skisse av under samlebetegnelsen oppmerksomhetsfilosofi (med henvisninger til Simone Weil, Iris Murdoch og Cora Diamond). Å lese oppmerksomt vil si å lese med et rettferdig og kjærlig blikk rettet mot virkeligheten, og å kunne se en situasjon fra den andres perspektiv uten å oppgi sitt eget. Så vidt jeg kan se, bruker hun senere begrepet metode om en slik fremgangsmåte når hun skriver om Freuds «method of interpretation» (187), og når hun skriver om Kierkegaard at hans metode i Frygt og bæven er fascinerende. Metode forstått som fremgangsmåte skulle således ikke stå i veien for det hun fremholder som humanioras streben etter det unike, det individuelle, det originale.

Jeg tviler på om metodespørsmålet kan avfeies så lett. Et minimum må vel være at vi må kunne beskrive fremgangsmåten vi benytter, og jeg betviler at selv Moi finner opp hjulet på nytt hver gang hun leser en ny tekst. Selv litteraturvitere er mer systematiske enn som så. Et eksempel kan være anvendelsen av tekniske termer som narrasjon og perspektiv. Dette er begreper som har sin opprinnelse i strukturalismen, men som etter hvert har vist seg så anvendbare at forbindelsen tilbake til det saussureanske tankegodset er blitt temmelig løst. Det samme kan sies om intertekstualitet. Det blir som med ordet bluetooth, som fungerer utmerket i språket selv om man ikke har den ringeste anelse om hvem Harald Blåtann var, eller viskelær, som ikke lenger har noe som helst med lær å gjøre. Dessuten gir ikke en metode, forstått som en mer systematisk fremgangsmåte for å gjøre observasjoner i en tekst, nødvendigvis det samme resultatet hver gang den benyttes. Det kommer an på materialet man undersøker. Slik er narratologien å forstå som metode: De narrative tekstene varierer like mye som de resultatene de narratologiske undersøkelsene frembringer, men det narratologiske apparatet forblir det samme.

Der Moi avviser metode generelt, må jeg si at jeg har større sans for Felskis pragmatiske tilnærming: Ulike mål krever ulike metoder, skriver hun. «The wager, ultimately, is that we can expand our repertoire of critical moods while embracing a richer array of critical methods.» (13) Med metode mener Felski rett og slett fremgangsmåte, og dem finnes det mange av. For eksempel behandler vi jo ikke de ulike storsjangrene likt. Dessuten er flere av de formene for litteraturvitenskap som jeg innledningsvis påpekte at Moi ikke inkluderer i hva hun kaller literary studies – fra digital humaniora til filologi – metodedrevne. Jeg vil mene at det er gevinster å hente hvis litteraturvitere kan beskrive sine fremgangsmåter, fordi det vil gjøre det enklere å få fram så vel likheter som forskjeller sammenlignet med andre fagfelt, og slik vise hva som er spesifikt for oss. Man kan mislike strukturalismen, men det er ikke til å stikke under stol at den ved å ta lingvistikken som modell skapte en revolusjon i litteraturstudiene. Noe av grunnen må ha vært at den fylte et oppstått behov.

Historie og kontekst

Når Moi diskuterer Wittgensteins påpekning av at biologi, kultur og språk er sammenvevd, er det ikke minst interessant fordi det åpner en dør ut fra det Frederic Jameson i sin tid kalte the prison-house of language. En wittgensteinsk lesemåte innebærer å se utsagn som innvevd i en praksis, og dermed nødvendigvis som del av historisk-kulturelle sammenhenger. Likevel interesserer ikke Moi seg, i hvert fall ikke i Revolution of the Ordinary, for kontekst, og enda mindre for historie i sine analyser. For eksempel har Kaja Schjerven Mollerin i sin anmeldelse av Revolution of the Ordinary vist hvordan Mois lesning av Marcuses One-Dimensional Man ikke tar tilbørlig hensyn til den politiske konteksten da boka ble skrevet (Mollerin 2017, 139). Og når Moi mot slutten av boka leverer minilesninger av blant andre Henrik Ibsens Lille Eyolf (1894) og Rainer Maria Rielkes Malte Laurids Brigges opptegnelser (1910), er det snarere tekstenes belysning av mer tidløse spørsmål – forbindelsene mellom henholdsvis medfølelse og evne til å se virkeligheten i øynene, og mellom det indre og det ytre – hun vektlegger, enn de eventuelle utfordringene tidsavtanden mellom disse tekstene og en nåtidig leser byr på. I stedet er det som om hun ønsker å viske ut tidsavstanden: «Whether we are trying to understand Euripides, Shakespeare, or Ibsen, we can’t acknowledge the characters, their situation, their plight of soul – we can’t understand them – unless we attempt to make their present ours, attempt to see what they see.» (209) Jeg synes derfor det kontekstuelle og det historiske forblir et uutnyttet potensial i Mois bok. Dermed går jeg rett til Felski på dette punktet.

I sitt siste ordinære kapittel forsøker Felski å besvare spørsmålet om hvordan man kan se for seg en mindre sterk teori som gir rom for det tilfeldige og det uventede, det vil si hvordan være postkritisk i stedet for ukritisk. Et slikt rammeverk må klargjøre hvordan agens er distribuert innen en større kohort av sosiale aktører, avvise dikotomier mellom utside og innside og mellom overskridelse og det som forblir på sin plass, og på en mer fullverdig måte anerkjenne forbindelseslinjene mellom tekst og kritiker. Dette innebærer også å tenke nytt om kontekst fordi våre ideer om hva som er relevant kontekst, styres av de retoriske grepene vi benytter. Utfordringen består i å vie oppmerksomhet ikke bare til kunstverkers singularitet, men også til hvordan de er flettet inn i andre sosiale fenomener.

Historisk kontekst er ingen boks eller container som lukker teksten inne, hevder Felski, i opposisjon til det hun beskriver som den rådende forståelsen av historisk kontekst. Følgelig trenger vi modeller for å forstå teksters evne til å virke transtemporalt, hvordan de inngår i forbindelser på kryss og tvers av kronologien. Felski vil slik skape et alternativ til å tenke tekster som tidløse klassikere på den ene siden, eller som innelukket i den tid de ble til på den andre. Resonnementet trekker på Wai Chee Dimocks «A Theory of Resonance». Dimock bruker den auditive metaforen resonans på sin definisjon av kontekst som «a diachronic relation: extending beyond the originating circumstances of a text and moving on to engage the circumstances that give birth to a semantic life at the moment of reading» (Dimock 1997, 1062). En teksts etterliv blir en funksjon av dens evne til å vekke resonans hos leseren, og av at tekst og kontekst inngår i samme nettverk. Tekster må forstås som ikke-menneskelige aktører, hevder Felski videre, som at de har agens gjennom sine mange tilknytninger til verden. Også her viser Felski til Latour, som i Reassembling the Social beskriver det sosiale som et nettverk av krysstemporale forbindelser i ferd med å utvikle seg. Han forstår en aktør som «anything that modifies a state of affairs by making a difference.» (Felski 2015, 163) Tekster skaper ikke endring på egenhånd, men via sine relasjoner til andre fenomener, som mediatorer og oversettere forbundet gjennom utvidede konstellasjoner av årsak og virkning.

Felski påpeker hvordan Dimcok ikke tenker inn institusjoners rolle, hvordan de opptrer som portvoktere, når det gjelder teksters resonans. Dette er en viktig tilføyelse, men jeg savner at Felski også drøfter de makt- og hegemoniske strukturene som finnes i slike nettverk. Her kan kulturell appropriasjon være et stikkord. Fordi Felski fokuserer på struktur og ikke innhold når det gjelder teksters transtemporalitet, gir ikke tilnærmingen hennes innspill til drøfting av hvordan det vedvarende ved visse underliggende strukturer, nettopp gjennom deres evne til å inngå i stadig nye forbindelser, bidrar til å opprettholde for eksempel rasistisk tankegods. Paradoksalt nok er Felskis argumentasjon for at affektivt engasjement er middelet som setter litterære verk i stand til å nå, reorientere og til og med rekonfigurere leserne sine, en begrunnelse for at slike holdninger er så seiglivede: De bekrefter holdninger i oss vi ikke nødvendigvis er oss bevisste.

III

Den siste ACLA-rapportens virkelighetsbeskrivelse er til å kjenne seg igjen i. Poststrukturalismen har nok fremdeles det teoretiske hegemoniet innen litteraturvitenskap. Men når jeg tenker gjennom hva mine kolleger på korridoren i praksis beskjeftiger seg med, er det et bestemt inntrykk at mangfoldet er stort selv i et miljø på bare vel et dusin forskere. Det spenner fra filologi over kognitive litteraturstudier til estetisk filosofi (og da er langt fra alt nevnt). Selv har jeg vært preget av tankegodset Felski og Moi kritiserer. Som student da poststrukturalismen slo rot i faget her i Norge, kastet jeg meg over den med stor iver. Det var imidlertid ikke i den tro at poststrukturalistiske teorier skulle gi svar på problemer jeg var forvirret av, slik Moi mener litterære studier bør ha sitt utgangspunkt i. Jeg tror Anniken Greve treffer spikeren på hodet når hun i sitt innlegg på det nevnte seminaret om Revolution of the Ordinary ved Nasjonalbiblioteket sa at de av 1980-tallets litteraturvitere som vendte seg mot poststrukturalistiske teoretikere, neppe gjorde det fordi de var filosofisk plaget. For egen del må jeg gi Felski rett når hun sier at det som får oss til å tillegge tekster verdi, har like mye å gjøre med den umiddelbare responsen vår på det vi leser som av det argumentative innholdet. Da jeg begynte å studere Julia Kristevas La Révolution du langage poétique (Revolusjonen i det poetiske språket) med alle de utfordringer det innebar, var det vel så mye fordi jeg var nysgjerrig på den eneste kvinnen som lot til å være akseptert i det gode selskap av mannlige teoretikere, som på hva hun faktisk skrev. Det var nok derfor jeg ble mer kritisk etter hvert som jeg satte meg inn i forfatterskapet. Likevel er jeg ikke villig til å kaste vrak på det, for det er del av min intellektuelle historie. Jeg vil fortsatt mene at oppmerksomheten Kristeva rettet mot et tidligere så marginalt fenomen i litteraturvitenskapen som avsky, måten hun kombinerte en kulturhistorisk, biologisk, psykoanalytisk og litterær forståelse av melankoli på, og intertekstualitetsbegrepet har sin verdi. Dette til tross for at jeg er enig med Moi i at den dikotomiske tankegangen som ligger til grunn, nok er en blindgate. Og som den gang reagerer jeg mer følelsesmessig enn intellektuelt på at forbildene Felski og Moi holder opp for oss som alternativer til poststrukturalistiske tenkere – filosofene Wittgenstein, Cavell og Rancière, økonomen Polyani og sosiologen Latour – alle som én er hvite menn som pusher 80 eller er døde. Riktignok krediterer Felski feministiske forskere, særlig Eve Kosofsky Sedgwick, som sine forløpere, og Moi på sin side trekker ofte inn Beauvoir. Men at også dagligspråksfilosofien er menns domene, understrekes når Moi skriver at «[p]erhaps it is because of the depth of her understanding of Wittgenstein that Cora Diamond writes so well about attention in relation to moral philosopy» (229), og viser til hennes, Iris Murdochs og Simone Weils filosofi som «the ethics of attention developed by three women philosophers» (6) – som om ‘kvinnelig filosof’ var en egen kategori. Dette til tross for at Moi er den første til å gjøre oppmerksom på hvor uheldige slike fremstillinger av kvinnelige intellektuelle er (Moi 2008).

Både Felski og Moi har flust med tanker og innspill jeg synes det er vel verdt å studere nærmere og utvikle videre. Særlig synes jeg det ville være interessant å gå dypere inn i hvordan tekster fra tidligere tider resonerer i oss. Opplevelsen preges jo ikke bare av hvilken stemning og hvilke konvensjoner og tankemønstre vi møter fortidige tekster med, men også av hvordan disse møtene er politisk og etisk ladet. Når det gjelder Moi, tenker jeg at å ta steget fra det individualistiske – fra lesninger som fokuserer på det enkelte tilfellet med utgangspunktet i hva man som enkeltindivid opplever som forvirrende og uklart – og over til spørsmål om mening og innsikt som knyttet til fellesskap, ville kunne bidra til givende refleksjoner over kontekstens og historiens betydning for hvordan vi leser. Og til slutt er jeg neppe den eneste litteraturviteren som mener at i velfungerende faglige fellesskap holder man seg ikke med ubestridte forbilder, enten de heter Kristeva, Latour eller Cavell.

Litteratur

Cave, Terence. 2016. Thinking with Literature. Towards a Cognitive Criticism. Oxford: Oxford University Press.

Derrida, Jacques. 1992. “The Law of Genre.” I Acts of Literature, red. Derek Attridge, 221–52. New York: Routledge.

—— 2009. “Genrens lov.” I Genre, red. Jørgen Dines Johansen og Marie Lund Klujeff, 199–218. Århus: Aarhus Universitetsforlag.

Dimock, Wai Chee. 1997. “A Theory of Resonance.” PMLA 112 (5):1060–71.

Felski, Rita. 2015. The Limits of Critique. Chicago: University of Chicago Press.

Gordimer, Nadine. 2000. “Is There Nowhere Else Where We Can Meet? ” I Korttekster. Ein antologi, red. Jon Haarberg et al. Oslo: Gyldendal Akademisk,

Heise, Ursula K. 2017. “Introduction. Comparative Literature and the New Humanities.” I Futures of Comparative Literature. ACLA State of the Discipline Report, red. Ursula K. Heise, 1–8. London: Routledge.

Kittang, Atle. 1976. “Tre forståingsformer i litteraturforskinga.” I Litteraturkritiske problem, 15–56. Bergen: Universitetsforlaget.

Latour, Bruno. 2005. Reassembling the Social. An Introduction to Actor-Network-Theory. Oxford: Oxford University Press.

Moi, Toril. 2008. “‘I Am Not a Woman Writer’. About Women, Literature and Feminist Theory Today.” Feminist Theory 9 (3):259–71. https://doi.org/DOI: 10.1177/1464700108095850.

—— 2017. Revolution of the Ordinary: Literary Studies After Wittgenstein, Austin, And Cavell. Chicago: University of Chicago Press.

Mollerin, Kaja Schjerven. 2017. “De store dilemmaer. Om Toril Mois Revolution of the Ordinary.Vinduet 71 (3):132–139.