En av de litteraturvitenskapelige diskusjonene som har vært ført det siste året, er den som fulgte i kjølvannet av Rita Felskis The Limits of Critique (2015) og Toril Mois The Revolution of the Ordinary (2017). Begge setter spørsmålstegn ved den kritiske lesemåtens utbredelse i litteraturvitenskapen, med referanse til Frankfurterskolen og poststrukturalistisk teori. Riktignok er ikke denne kritikken av helt ny dato, men den reformuleres av Felski, som fremholder critique som en mistenksom holdning og ethos snarere enn en klar metode. Og det som kanskje er mest interessant med begge bøkene, er at de tar til orde for en lesemåte som er mer affektiv, innfølende og engasjert og for tettere bånd mellom litteratur og liv. Her har Felski og Moi kretset inn tendenser som har vært toneangivende innen litteraturvitenskapen de senere årene. Kanskje er de to bøkene noe mindre kontroversielle enn de ved første øyekast gir inntrykk av? I dette nummeret av Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift reflekterer Kjersti Bale rundt utgivelsene i et bokessay med tittelen «Postkritisk kritikk av kritikken».

Artikkelseksjonen rommer fire artikler som til sammen vitner om en bredde i litteraturvitenskapelige tilnærminger og tema. Marianne Egeland utforsker forbindelsene mellom 1800-tallsforfatterne Dikken Zwilgmeyer og Louisa M. Alcott, kjent for henholdsvis Inger Johanne-bøkene og Little Women. Ved å se utover den nasjonale horisont, kaster Egeland lys over spørsmålet om Zwilgmeyers litterære aner, og hun diskuterer hvordan litterær påvirkning best kan påvises og beskrives.

Gerd Karin Omdals artikkel går rett inn i samtidspoesien, nærmere bestemt svensk-iranske Athena Farrokhzads diktsamling Vitsvit fra 2013 (utgitt på norsk som Hvitverk i 2016). I «Visuell og språklig dekolonialisering i Athena Farrokhzads Vitsvit (2013)» leser Omdal diktsamlingen som «dekolonial» litteratur, med referanser til Hélène Cixous og Frantz Fanon. Omdal fokuserer både på visuelle og tekstlige aspekter ved Vitsvit og viser at samlingen står i en eksperimentell tradisjon.

Kaisa Hoel undersøker hvordan Marguerite Duras’ roman Emily L. (1987), som er sjeldnere behandlet i forskningen enn mange av de andre verkene til Duras, fremstiller psykologiske traumer. Med referanse til andre verk av Duras og Julia Kristevas teorier, viser Hoels nærlesning hvordan traumenes dialektiske struktur av nærvær og fravær påvirker hovedpersonen og de narratologiske mønstrene i romanen. Hoel antyder at det å skriftliggjøre og fortelle traumene kan være veien mot å heles.

I artikkelen «Anna Karenina i Arktis: Tekst og landskap i Aritha van Herks Places Far from Ellesmere» tar Janicke Stensvaag Kaasa for seg litterære forestillinger om Arktis. Hun viser at kanadiske Aritha van Herk utfordrer ekspedisjonslitteraturens konvensjoner ved sin kvinnelige fortellerskikkelse og ved å la Tolstojs roman Anna Karenina være den sentrale referansen. Kaasa ser van Herks roman som en feministisk kritikk av Tolstoj så vel som ekspedisjonslitteraturen, og hun viser at det her ikke handler om å underlegge seg et landskap, men om å lese og tolke.

Vi kan også by på tre anmeldelser: Ole Karlsen har skrevet om Gisle Selnes bok Den store sangen, Eirik Vassenden har anmeldt Jon Haarberg, Nei, vi elsker ikke lenger og Per Espen Myren-Svelstad har anmeldt Dean Krouk, Modernism and Fascist literature in Norway. Vi bringer dessuten et debattinnlegg skrevet av Eivind Kolflaath, «Replikk om lov og litteratur». Det er en kommentar til Silje Warbergs artikkel «Rett og litteratur: Fortellinger om forfall og fornyelse», publisert i forrige nummer av NLvT.

Til slutt presenterer Ole Johan Holgernes og Johan Fredrik Getz (begge fra Allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen) sine doktoravhandlinger.

God lesning!