Nasjonallitteraturen revisited

I hvilken forstand er litteraturen nasjonal? I hvilken grad og på hvilke måter inngår litteraturen i en nasjonalstats selvforståelse? Hvilken funksjon har litteraturen hatt i konstitueringen av en ung nasjon som Norge? Og hva skjer når litteraturen ikke lenger kan sies å ha noen slik politisk og samfunnsmessig nasjonal betydning? Dette – sammen med det i samfunnsmessig og pedagogisk forstand evig besværlige «hvordan skal vi best forvalte klassikerne?» – kan sies å være de sentrale spørsmålene Jon Haarberg tumler med i sin nye bok Nei, vi elsker ikke lenger. Litteraturen og nasjonen. Boken kom ut i fjor høst, midt i en pågående diskusjon av kanoniseringsproblematikk, nasjonalkulturens betydning og ikke minst en voksende fornemmelse av at man i deler av verden opplever at man er involvert i en «kulturkamp» der noen tradisjonelle – i stor grad nasjonale kulturelle – verdier er truet av ytre fiender. Særlig dette siste har en viss sammenheng med en tiltakende vekst i nasjonalistiske bevegelser i store deler av Europa, og gjør de innledende spørsmålene viktige, også utenfor en litteraturfaglig sammenheng.

Mens tittelens bjørnsonperifrase smeller til med en aktualiserende påstand – at vi her og nå står i en bestemt ende av en (historisk) utvikling fra et nasjonalt til et ikke-lenger nasjonalorientert litterært og kulturelt paradigme – er det undertittelen som angir det sentrale her: forholdet mellom litteraturen og nasjonen. Det er dette Haarbergs bok undersøker, med utgangspunkt i et enkelt spørsmål: «Hva vil det si at litteratur har nasjonalitet?» Spørsmålet er mer sammensatt enn det kan virke, for det innebærer ikke bare at den aktuelle litteraturen kan være skrevet på et (av flere mulige) nasjonalspråk, eller at den er blitt til innenfor et gitt geografisk område på et bestemt historisk tidspunkt, det innebærer også at den er innrammet av bestemte kulturelle og politiske kontekster, at den står i bestemte tradisjoner for bruk av litteraturen i mer eller mindre definerte «nasjonale» sammenhenger, og at dens status som nasjonal også inngår i historisk bevegelige diskusjoner av både «nasjon» og «litteratur». Gjennom ni kapitler, som sammen danner en noenlunde kronologisk organisert fremstilling av den norske nasjonallitteraturens fremvekst, kulminasjon og «svanesang», blir vi presentert for et tohundreårig utviklingsløp. Ideen om nasjonallitteraturen finnes opp på tidlig 1800-tall, den lever på en stor fot gjennom gullalderen, revitaliseres i ulike dramatiske perioder for nasjonen (rundt unionsoppløsningen, og under okkupasjonen i kampen om eierskapet til definisjonen av «det norske», skjønt dette skriver ikke Haarberg noe særlig om) før den gjennom et langtrukkent sykeleie lider problematiseringsdøden idet vi entrer den postnasjonale tidsalder en gang mellom 1972 og året 2000, og så endelig omkommer.

Haarberg gjennomgår i et pedagogisk vellykket innledningskapittel de velkjente forestillingene om det nasjonale som fellesskap, og ved hjelp av historien om bokverket Norges nasjonallitteratur (1928–96) får vi raskt koblet sammen de ideologiske, markedsmessige, pedagogiske og akademiske agendaene som har ligget under konstruksjonen av og forsvaret for tanken om at nasjonen og dens litteratur er – og må være – tett sammenbundet. Haarbergs bokhistoriske perspektiv åpner her for å se også hvor stor betydning forleggeri og marked har hatt, ikke minst i et kapittel som tar for seg det som har vært regnet som selve det nasjonale øyeblikket i norsk forlagshistorie, nemlig «hjemkjøpet» av Gyldendal i 1925.

Historien om nasjonallitteraturens fremvekst er altså historien om et tydelig konstruksjonsarbeid: Det manifesterer seg i utarbeidelsen av de første antologiene med norsk litteratur (1847 og 1859), som løper over i de første litteraturhistoriske anslagene (1861 og 1862), som igjen henger sammen med ny lovgivning for universitetene med nye muligheter (til å studere morsmålslitteraturen) og nye behov (for bøker til å understøtte disse studiene). Anstrengelsene for å skape en samlet forestilling om norsk litteratur er altså ikke bare sprunget ut av en indre, nasjonalromantisk åre, men er i minst like stor grad institusjonelt betinget. Konstruksjonsarbeiderne i første fase var muligens overbeviste om at de bare pekte på faktisk foreliggende forhold, men siden ble det mer åpenbart at det her var tale om et arbeid som tok sikte på å samle de mange trådene av det norske, for å motvirke en følelse av historisk fragmentering. Som Francis Bull skriver i sin doktoravhandling (1916): «Av rent nationale og politiske grunder har det været nødvendig for Norge at faa klarlagt en forbindelse i vor historie, slik at det som i det ytre har dannet skarpt avgrænsede avsnitt i vort folks tilværelse, kan staa for vor tanke netop som ytre skillemerker, uten at bryte den indre linje.» Bull, professor og forlagsmann, var også åpen om at dette arbeidet var så viktig at rene konstruksjoner ikke kunne unngås.

Det arbeidet som i første halvdel av 1800-tallet igangsettes for å kartlegge det norske i språk, kultur og litteratur, er nødvendigvis bakoverskuende. Det handler ikke bare om å konstruere en norsk nasjonallitteratur, men i like stor grad om å rekonstruere den ut fra kilder og delfortellinger. Og litteraturhistorieskrivningen har på dette punktet vist seg å være en effektiv form for historisk imperialisme: Mens de første litteraturhistoriske fremstøtene definerte det nasjonalt norske som «alt etter 1814» (H.O. Hansens litteraturhistorie fra 1861 har tittelen Den norske Literatur fra 1814 indtil vore Dage), har man senere raskt trukket den historiske linjen lengre tilbake, slik at definisjonen av norskhet gjelder ikke bare det som er «norsk» av konstitusjon, men også av «ånd». Det finnes mange eksempler på at dette har voldt visse problemer (håndteringen av norrøntlitteraturen er ett), men Haarberg tyr på dette punktet til det som er hans favoritteksempel i denne boken, nemlig Petter Dass. Dikterpresten fra Helgeland dukker opp i tre av kapitlene, og får i første omgang eksemplifisere de anstrengelser man gjennomgikk for å få ham til å bli norsk nok til å bli en slags nasjonallitteraturens far. I neste omgang opptrer Dass som en strategisk med- eller motspiller for profilgenerasjonens diktere, i en diskusjon av hvordan Dass innlemmes i en modernistisk-poetisk diskurs, men nå i opposisjon til det romantisk-idealistisk-nasjonalistiske paradigmet som i første omgang kanoniserte ham. Mens Dass på 1800-tallet ble en samtidig i kraft av å være «norsk», blir han på 1960-tallet en samtidig i kraft av å være «unorsk», kunne vi si. I det tredje Dass-kapittelet brukes (den nå lett fremmedgjorte) dikterpresten som et komparativt grunnlag for å si noe om totalitære religiøse regimer. Sammenlikningene mellom Dass’ syn på forholdet mellom kjønnene (der alt ansvar for fristelse i kjønnsspørsmål ligger på kvinnen) samleses med den mest hardhendte praktiseringen av islam – særlig avstraffelsesmetoder og kvinnesyn – og viser at det vi bare kan betrakte som grusomheter finnes begge steder. Det gjør naturligvis skam på forestillingen om Dass som vår samtidige i den ene eller andre forstand, men mest av alt demonstrerer det kanskje forskjellene på diskuterende og mer doktrinære religiøse praksiser. Man kunne betrakte dette som lett tendensiøs kulturell komparativisme, men diskusjonen får godt frem hvilken historisk relativiseringsvilje som har ligget under den moderne og nasjonale annekteringen av Dass.

Mens det historiske bakteppet for undersøkelsene av forholdet mellom litteratur og nasjon trekker på Haarbergs brede kunnskaper om eldre litteratur, historiske kontekster og historiografiske problemstillinger, er de samtidsorienterte kapitlene mer polemisk anlagte.

Kapittelet om kongens nyttårstale viser oss en utvikling fra konger som kjenner betydningen av både det nasjonale og det kanoniske (Haakon VII og Olav V), til en mer folkelig og mindre litterær middelklassekonge som beveger seg bort fra ekskluderende konsepter som nasjonalt fellesskap og referanser til kanonisk litteratur (Harald V). På et ideologisk nivå kan vi i dette materialet se en overgang fra et nasjonalt til et post-nasjonalt paradigme, og på et litterært nivå et fall i taleskrivernes litterære kompetanse – Haarberg gir mange eksempler på hvordan kongen eller hans taleskrivere i vår tid nøyer seg med å sitere løsrevne, ofte misvisende eller misforståtte brokker fra (i minkende grad) klassikere så vel som (i økende grad) godtkjøpsfilosofer.

I et avsluttende kapittel om «nasjonallitteraturens svanesang» postuleres det at «den nasjonale kanon har smuldret opp», at samtidslitteraturen mangler samlende kraft og leserfellesskapet er truet, samtidig som det ligger et forsiktig håp i tanken om at verdenslitteraturens kanon skal kunne gjenoppvekke et (annet) fellesskap av lesende i en større, komparativ entusiasme for å undersøke det lokale i lys av det globale. På ett punkt trekker Haarberg frem poeten Erlend Nødtvedts lek med nasjonale og lokalpatriotiske elementer som en form for ironisk motbevegelse – «dikt som Nødtvedts representerer ikke nasjonallitteraturen i snever forstand og later ikke som den henvender seg til et helt folk» (221). Men er det ikke litt underlig å se samtidslitteraturen som en mulig årsak til tapet av leserfellesskapet, som Haarberg tenderer mot, og ikke som et symptom på – endog et forsøk på å protestere mildt, eller ironisk, mot det samme? Men jeg tror det har å gjøre med hans fastsettelse av nasjonallitteraturens dødstidspunkt. Allerede i innledningskapittelet konstateres det at «nasjonallitteratur» som konsept og ideologi har havnet på historiens skraphaug:

Den norske nasjonallitteraturen kom til verden rundt 1850 og sovnet stille inn omkring årtusenskiftet, 150 år senere.

At spørsmålet om nasjonallitteraturen stilles nå, i 2017, har med dette fått sin begrunnelse. For først i det øyeblikk da vi ikke lenger har det vi trodde vi hadde, begynner vi for alvor å stille spørsmål ved hva det var som skjedde. Først i det øyeblikk da fellesskapet synes tapt, spør vi oss om hva det var vi mistet. Og først når vi ikke lenger kan si oss sikre på hva «det norske» består i, vender vi oss til historien for å finne svar. Kanskje en nasjonal kanon kunne være noe? (Haarberg 1917: 12).

Tapet av en selvsagt omgang med kanon synes å være et sentralt poeng i samtidens forhold til eldre litteratur. Kanskje ikke i litteraturvitenskapen, men definitivt i offentligheten, og helt klart i politikken. Der man tidligere trengte en samfunnsmessig og ideologisk begrunnelse for å holde seg med litteratur (og dermed grep til den gamle forestillingen om at en nasjons indre, dens verdier og selvbilde, delvis er konstituert gjennom den kunst og særlig litteratur den har frembrakt, som om den enkelte kunstners og forfatters verker er uttrykk for noe kollektivt, enten i ånd, språk, landskap eller klima), har man i dag glidd over i en mer eller mindre totalisert form for markedstenkning, uten noen indre begrunnelse for at en nasjon skal holde seg med kulturprodukter.

Men når skjer denne bevegelsen? Når dør nasjonallitteraturen, altså forestillingen om en indre, hel sammenheng mellom nasjon og litteratur? Haarberg sier at dette skjer rundt årtusenskiftet. Men vil det ikke være minst like relevant å spole tilbake noen tiår? Da Gudmund Hernes tidlig på nittitallet satte i gang arbeidet med å reformere norsk skole, var det nettopp med utgangspunkt i at den felles, nasjonale referanserammen var truet, eller allerede hadde falt bort, og var erstattet av et dynamisk og uoverskuelig trykk utenfra – dette som han kalte «flommen av inntrykk og delkunnskaper» (L97, s. 36), eller et «flimmer» som ble sett som hovedtrusselen mot fellesskapets kunnskapsfundament. Motvekten mot dette skulle være «helhetlige rammer som gir mønster for nye biter som skal føyes til mosaikken» (36). Kanonlistene ble her reintrodusert i norskfaget, i et forsøk på å gjenopplive en truet størrelse: nasjonallitteraturen forstått som et abstrakt epistemologisk fenomen, en helhetlig ramme. Dette kan man jo være enig eller uenig i, og mange er de som fremdeles diskuterer akkurat dette punktet. Poenget er at Hernes her responderer på en bevegelse som ligger godt forut for Haarbergs datering, og som på dette tidspunktet allerede var en stående og innarbeidet kritikk av det nasjonale (særlig hos antropologer som Anders Johansen, Thomas Hylland Eriksen og andre), og som introduserte forestillingen om det postnasjonale som en normaltilstand i den globaliserte verden. Siden har globaliseringskritikere og andre sørget for at pendelen nå har svingt kraftig i motsatt retning, og det gir grunn til å spørre om ikke Haarbergs diagnose er noen år forsinket? Han avlyser nemlig det nasjonale prosjektet innenfor litteraturfeltet, men tar ikke stilling til den mest problematiske og mest aktuelle siden av dette: den nye europeiske nasjonalismen.

Til tross for at Haarbergs bok om litteraturen og nasjonen er lettlest, morsom, poengtert og opplysende, savner jeg en klar stillingstaken til hva det nasjonale betyr akkurat her og nå. Innledningsvis påpeker Haarberg at han vil være deskriptiv og ikke normativ i diskusjonen om klassikere, nasjonale kanoner og denslags mulige stridsspørsmål. Men det undrer meg at han ser ut til å ha kommet på såvidt lang avstand fra det fenomenet han undersøker at han ikke ser at tittelen på en bok om litteratur, kultur og nasjonale fellesskap i dag godt kunne være: «ja, vi elsker igjen», og dermed også ville kalle på mer problematisering av forholdet mellom de store internasjonale spørsmål i vår tid (folkeforflytninger, ressursfordeling) og den «kulturkrigen» som føres rundtomkring i den vestlige verden, med stadig hardere midler – og i økende grad av aktører som er mer opptatt av krigen enn av kulturen. Nå har jeg akkurat etterlyst en litt annen bok enn den jeg anmelder, og det skal man visstnok ikke gjøre, men her jeg sitter i HF-bygget i Bergen og ser ut på snødrevet, forekommer det meg å være vanskelig å unngå å formulere en kritikk av det som mangler i Haarbergs bok (og som han strengt tatt annonserer helt mot slutten av sitatet over, men ikke følger opp): en refleksjon over forholdet mellom litteratur og nasjon i en tid der en ny bølge av kulturell essensialisme og nasjonalisme skyller over Europa, også vårt eget land.