Imponerende om «his Bobness»

Gisle Selnes’ Bob Dylan-studie, Den store sangen, er en mastodont av en bok: I omfang, bredde og dybde er den sammenlignbar med en doktoravhandling fra «fornstora dar», fra før innføringen av de amerikansk-inspirerte ph.d.-avhandlinger. Bokas undertittel, Kapitler av en bok om Bob Dylan, tilsier for det første noe som kan love godt: Alle kapitler er ikke med i Den store sangen, så vi har god grunn til å forvente flere. Og godt er dét! For det andre kan undertittelen sies å inneholde et snev av innsiktsfull selvkritikk: «Kapitler av» kan antyde at boka ikke henger helt sømløst sammen, men er preget av sin tilblivelseshistorie, ettersom store deler av boka har vært publisert tidligere som artikler i aviser og tidsskrifter. Særlig skjemmende eller irriterende er dette imidlertid ikke. Som erfaren skribent unngår Selnes de fallgruver mange går i (for eksempel i artikkelbaserte avhandlinger) når artikler skal settes sammen til et helhetlig bokverk. Eksempelvis er her få unødige gjentakelser som man gjerne kan finne i bøker som har sitt utgangspunkt i artikler, for eksempel gjentakelser av introduserende materiale. Selnes holder seg også konsekvent til en svært fruktbar og åpnende arbeidsmåte gjennom det hele. Svært mange litteraturvitenskapelige studier er preget av en top–down-modell: Aller først presenteres en teori, en bestemt lesemåte eller et sett kategorier, hvorpå tekstene leses i lys av introduksjonen. En slik arbeidsmodell kan naturligvis være fruktbar om leseren har blikk for tekstlig diversitet og tekstens singularitet. Men altfor ofte «moses» tekstene som gjennom en kvern eller de presses inn i kategorier, slik at betydningsdannelser og nyanser går tapt. Selnes derimot arbeider med en mer krevende modell: Utgangspunktet er alltid teksten med nyanserik og innsiktsfull nærlesning fulgt av kontekstualisering som setter Dylans verker inn i en verdenslitterær sammenheng og i en amerikansk musikk-tradisjon (blues, folk, etc). Først det individuelle talent, kunne man si, så tradisjonen. Så er da T. S. Eliot og hans essay «Tradition and the Individual Talent» en sentral ledsager for Selnes gjennom hele studien.

Når denne Dylan-studien har fått undertittelen Kapitler av en bok om Bob Dylan, skyldes det naturligvis også at Selnes ikke har valgt helverket som sitt studieobjekt. Vekten ligger først og fremst på 1960-tallet, som Selnes naturligvis begynner med, men som han i en drøfting av balladen som sjanger også vender tilbake til i senere kapitler i boka der senverket behandles. Hovedtyngden ligger altså på den tidlige (eller unge) Dylan, samt 1980-tallet, for så helt mot slutten å behandle det aller siste albumet, Tempest fra 2012. Mange Dylan-kjennere vil nok forbauses over at 1970-tallet ikke har fått en mer fremtredende plass, særlig med tanke på albumet Blood on the tracks (1975) som vanligvis betraktes som svært sentralt, ja, av mange som et av de beste album i Dylans produksjon. Men som undertittelen altså synes å love: Flere kapitler kan komme!

Boka består av 15 kapitler og vender med kapittel 10, etter 355 sider. Dette kapitlet har tittelen «Reise til nattens ende: Anamnese (1969–1979)» og avhandler hele tiåret på ca. 80 sider. Dylan kommer inn i det Selnes kaller en kunstnerisk bakevje i denne perioden med skifte av plateselskap, nye medmusikere, med videre. Selnes gir nokså spredte glimt inn i dette tiåret, innimellom med svært innsiktsfulle kommentarer til Dylans tekster. Men likevel er kapitlet mer å anse som et oppsummeringskapittel og en forberedelse på det som så følger, nemlig et solid arbeid om Dylans «Born again»-periode, og Dylan «På Gospel-toget» som både inneholder gode tekstlesninger og viser hvordan Dylan graver seg inn i nok en retning i amerikansk folkelig musikktradisjon, gospel-musikken. Kapittel 12, «Troløshetens landskap (1984)», har sin styrke i lesningen av «Blind Willie McTell» som metapoetisk tekst og samtidig innreflekterende USAs politiske historie. I kapittel 13 vender Selnes som nevnt igjen tilbake til 1960-tallet, ettersom det er andre sjangrer han har vært opptatt av i kapitlene 1–9. Dernest følger det før nevnte kapitlet om Tempest, hvorpå sluttkapitlet har tittelen «‘Hjem er den store flommen’ (2006–1961)». Foruten å snurpe boka sammen foretar Selnes her en tematisk analyse av flod-/elve-symbolikken hos Dylan, floden rent allment og som det høver seg for en poet som til de grader er hjemmehørende i Amerika: Mississippi i særdeleshet!

Denne oppramsende framstillingen forteller i det minste dette: Det er sekstitallet som er bokas tyngdepunkt. Alle de ni første kapitler er viet Dylan og sekstitallet, de to første omhandler Dylan og bluesmusikken. Selnes’ kunnskap om bluesen som sjanger, tekstlig og musisk, og om bluesmusikkens historie er beint fram imponerende. Det er også dyktig gjort at Dylan, som jo suger inn inntrykk og lærdom fra tradisjonen, ikke mistes av synet i denne detaljerte framstillingen, det er Dylan som tar tradisjonen til seg, lærer av den og omskaper den til sine egne kunstneriske formål. Det samme gjelder folk-tradisjonen som står sentralt i de neste kapitlene der framstillingen omhandler Dylan som protestsanger, igjen med innsiktsfulle lesninger som åpner opp for Dylans tradisjonsbevissthet, det gjelder så vel boklitterære tradisjoner som folkediktningen. Et desidert høydepunkt for denne anmelderen er kapittel 6, «Den ytterste kimingen: Dylans visjoner». Her framstår Selnes med nyskapende og oppmerksom teksttolkning av klassikere som alle kjenner, slike som «Mr Tambourine Man», «Chimes of Freedom» og Visions Of Johanna», men også mer ukjente låter som «Lay Down Your Weary Tune». Dylans hjemmehørighet i den amerikanske litterære tradisjonen påvises også – med overbevisende linjeføring til Ralph Waldo Emerson og Edgar Allan Poe. At linjen trekkes til Poes poesi, og ikke til Walt Whitman slik mange kunne tenke seg, kan virke overraskende. Men som leser blir man slått av hvor riktig dette er når man først kommer på tanken! Og det er nettopp Selnes’ styrke at slike tanker bringes fram og får sin tunge bevisføring i framstillingen. For balansens skyld kunne kanskje det påfølgende kapitlet om Woody Guthrie og Joe Hill trekkes fram som et svakere kapittel. Skjønt svakere? Kapitlet byr på interessant lesning og mye kunnskap, men det er såpass mange omveier (via Žižek og flere andre) at Dylan truer med å forsvinne ut av bildet, særlig hva gjelder det Dylan egentlig annammet fra sin store forgjenger.

Det mest omfattende og detaljerte kapitlet om Dylans 60-tall gjelder det Selnes kaller «Dylans dummylyrikk» i kapitteloverskriften (kapittel 7). Her dreier det seg om et stort og til dels springende materiale, de såkalte Basement Tapes fra 1967–68. For folk som ikke er spesielt bevandret i Dylans tekstlandskap, er dette nokså ukjent, selv om de nok vet om Dylans motorsykkelulykke (1966) og at han deretter trakk seg ut av offentlighetens lys. Men for Dylan-kjennere er disse årene særlig sentrale, og Basement tapes har på sett og vis kultisk status. Sentralt for Selnes er den såkalte «dummy lyric», så å si et forarbeid til en tekst der tekstens lyriske struktur utprøves, gjerne med nonsensord og kun lyder, før ord, semantikk og innhold kommer på plass. Med «dummy-dikt» åpnes det for en diskusjon om sanglyrikkens vesen og egenart, og ikke minst den betydning slikt (for-)arbeid har i Dylans kunstneriske prosess. Lyrikkteoretisk er framstillingen svært interessant og gir innblikk og innsikt i Dylans arbeidsmåte. Her kan man heller ikke skille mellom skitt og kanel, for det ligger i dummy-diktets vesen at det kan bli forkastet – eller det kan bli en Dylan-klassiker. Særlig interessant er kapitlet i lys av John Wesley Harding-albumet, ifølge Dylan «the first biblical rock-album», fra 1968, som det påfølgende kapittel 9 er viet. Dette kapitlet er igjen en høydare, særlig lesningen av «All along the Watchtower» der Selnes knytter forbindelsen til den litterære tradisjonen, fra Shakespeare til T. S. Eliot.

Selnes er en dyktig og lærd tekstleser. Skulle han kritiseres for noe, måtte det være at han kunne gi seg enda bedre tid og gå enda grundigere inn i primærtekstene. Man kunne for eksempel tenke seg at et utvalg av tekstene fikk sin ordmusikalitet kartlagt på detalj-nivå, gjerne fulgt av en detaljert komposisjonsanalyse av tekstens tonefølge. I bevegelsen fra tekst til kontekst kan Selnes være for rask på labben, og boka hans ville uten tvil ha nådd et enda høyere faglig nivå med enda nærmere nærlesning med vekt på tekstlig materialitet. For på det viset ville man få det fullstendig klart for seg hvordan Dylan ikke bare er en tradisjonsbærer, men at han omformer, omskaper og blander tradisjonens sjangere til noe helt nytt og eget, til noe «dylansk» av en slik kvalitet at han kan tildeles Nobelprisen. For denne anmelderen, som har arbeidet med sanglyrikk, er det påfallende å se likhetene i store sanglyrikeres forhold til tradisjonen. Som Dylan gjorde seg kjent med verdenslitteratur så vel som USAs diktning, gjorde Alf Prøysen det samme. Og som Dylan studerte blues, folk, C&W, gospel, med videre, studerte Prøysen folkevisene, skillingsestetikken, revyvisen, parodien, folkemusikkens sjangere, med videre. Og som for Dylan var arbeid med «dummy-dikt» sentralt i den kunstneriske prosessen. Og nettopp i sin tradisjonsbevissthet skapte de begge noe helt nytt.