Doktor Faustus’ litterære historie har sitt første solide opphav i 1587, med boktrykker Johann Spies’ publikasjon av boken Historia von Doktor Johann Fausten. Fortellingens tematiske og motiviske røtter strekker seg dypt ned i sentral- og nordeuropeisk historie før det, men den ukjente forfatteren, angivelig en venn av utgiveren Spies fra Speyer, var den første som samlet stoffet til en enhetlig Historia. Etter dette punktet har Faust-figuren aldri forlatt den europeiske litteraturen. Den studien som blir omtalt her har behandlet, i tillegg til Spies’ Historia, to av de oftest leste verkene som bærer navnet Faust på tittelbladet: Johann Wolfgang Goethes drama Faust, del I og II (1808 og 1832), og Thomas Manns fiktive biografi Doktor Faustus (1947).

Selv om de tre verkene er innpasset i den vestlige litterære kanon, er det ikke selvsagt at det vil være rimelig å behandle dem som forskningsobjekter innenfor de strenge metodiske rammene som avhandlingen stiller opp, og som utelukker fra lesningene en rekke kontekstuelle problemområder. Det er altså ikke gitt at et motivhistorisk orientert forskningsprosjekt som undersøker disse verkene enkeltvis som kunstverk i sin egen rett, og som begrenser den komparative komponenten til opprettelse og bruk av en modell for paktmotivet, kan finne sin livsberettigelse innenfor faustforskningen i det tjueførste århundret. Et diskusjonspunkt under det offentlige forsvaret av avhandlingen var nettopp den kompromissløse metodiske innsnevringen som var nødvendig for å gjøre temaet, altså det faustiske paktmotivet gjennom fire hundre år, til et håndterlig forskningsobjekt, men som også i svært stor grad har begrenset avhandlingens påstand om motivets betydning ut over tekstinterne forhold. Denne korte presentasjonen for «Doktorens hjørne» vil først og fremst gjøre rede for avhandlingens tilnærmelsesmåte og eksistensberettigelse, snarere enn de konkrete forskningsresultatene knyttet til hvert enkelt analyseobjekt. Det ligger i sakens natur at disse resultatene er svært snevre, og at de er svar på spørsmål som det er vanskelig å stille uten en relativt omfattende redegjørelse for verkenes forskningshistorier.

Avhandlingen er en motivstudie. I siste instans forsøker den å skissere noen grunnleggende trekk ved det motivet som utgjør kjernen i faustmaterialet, nemlig pakten med djevelen. Disse trekkene deler jeg inn i to overordnede kategorier: Den ene innbefatter sider ved motivet som har sporbare konsekvenser for utviklingen av verkets narrativ. Under den andre har jeg ordnet konsekvenser av motivet for verkets formelle oppbygning. Tre forskningsspørsmål har opptatt meg i møte med hvert enkelt verk: Hva er paktmotivet, på hvilke måter er motivet synlig i verkets fortelling, og hvilken innvirkning har motivet på måten fortellingen blir presentert på. Selv om prosjektet til syvende og sist er komparativt, har det vist seg å være svært fruktbart å forsøke i så stor grad som mulig å skreddersy tilnærmelsesmåten til hvert verk, snarere enn å gå verket i møte med en på forhånd konsipert idé om hva paktmotivet er og hvordan det fungerer. Denne tilnærmelsesmåten har avslørt noen temmelig godt befestede, men dårlig funderte posisjoner innenfor den komparative faustforskningen.

Ett opphav til signifikante mislesninger innenfor den komparative faustforskningen er implisitte og eksplisitte kvalitative rangeringer av verkene som utgjør Fausts litterære historie. Da det såkalte Wolfenbüttler-manuskriptet, som ble skrevet omtrent samtidig som Historia og i stor grad ligner boken, ble oppdaget og publisert i 1892, gjorde redaktør og tilrettelegger Gustav Milchsack det utvetydig klart at Historia kun har litteraturhistorisk interesse. Verket utviser etter hans mening ingen kvaliteter som kan la det stå på egne bein som litterært verk. Det er ifølge Milchsack et «makkverk» skrevet av en «klønete kompilator» som har forspilt sjansen til å behandle et interessant materiale på en adekvat måte.1 Den tidlige faustbokforskningen er også preget av forsøk på å spore opp eller rekonstruere en langt bedre ur-utgave av Spies’ bok, alludert til i Spies’ forord til 1587-utgaven og angivelig skrevet på latin, og tradisjonen for å lese verket utelukkende som komparativt grunnlag fortsetter gjennom det tjuende århundret. Min analyse av verket behandler det ikke som historisk utgangspunkt for en etter hvert kvalitativt mer imponerende tradisjon, altså et motivisk råmateriale, men som verk i sin egen rett, og jeg argumenterer i avhandlingens første analysekapittel også for at en slik tilnærmelsesmåte fremdeles utgjør en påfallende mangel ved faustbokforskningen. Den første faustboken leses uvegerlig som opphav, utgangspunkt og kilde, og nesten aldri som selvstendig verk.

Når studiens andre analysekapittel, etter en innledende avgrensning og metodediskusjon samt det første analysekapittelet, vender seg mot Goethes todelte drama Faust, er utfordringen av en helt annen art. Rüdiger Scholz hevder i sin relativt nye forskningshistorie Die Geschichte der Faust-Forschung. Weltanschauung, Wissenschaft und Goethes Drama (2011) at spørsmål relatert til pakt og veddemål i Goethes Faust utgjør en ufrivillig satirisk komedie innad i faustforskningen,2 ikke bare på grunn av dens enorme omfang, men også dens pinlig nøyaktige opphengthet i juridiske detaljer. Kanskje er det derfor Karl Heinrich Hucke innleder kapittelet om djevlepakten i sitt kommentarmateriale til den så langt siste nyutgivelsen på tysk av Goethes Faust fra 2008 med en noe beskjemmet tittel: «Noch einmal: Vertrag statt Pakt, Versprechen statt Wette». Problemet disse forskerne finner er ikke at Goethes Faust er uttømt som forskningsobjekt, men at forskning relatert til paktmotivets tekstinterne signifikans stagnerte på 1930-tallet,3 og at senere forskning er stadige gjentakelser av posisjoner som i det store og det hele er jevngode, men inkompatible. Det kan altså ifølge disse forskerne ikke dreie seg om å løse problemer eller tilføre ny kunnskap. Snarere kan man bare velge mellom like etterrettelige fortolkninger, og så gjenta dem, igjen og igjen, langt hinsides kjedsomhetens grenser.

En tredje utfordring møter den leseren av Thomas Manns Doktor Faustus som i det verket leter etter paktmotivets form og strukturerende funksjon. Thomas Mann, som i 1947 forbarmet seg over den faustiske stafettpinnen, har ifølge en rekke forskere unnlatt å importere til sitt eget verk det motivet som over alle andre definerer Faust-tradisjonen, nemlig pakten med djevelen. Dersom det i Doktor Faustus, som den venerable faustforskeren Helmut Koopmann formulerer det, overhodet ikke er «snakk om den gamle djevlepakten eller om å signere med en dråpe blod»,4 vil det selvsagt være aldeles meningsløst å lete etter paktmotivets form og funksjon.

Altså forbyr hvert enkelt verks forskningshistorie i varierende grad en tekstintern tilnærming med et overordnet motivhistorisk formål. Avhandlingen har for øvrig også forholdt seg til en fjerde forskningstradisjon, nemlig den komparative faustforskningen som er innrettet mot paktmotivet. Denne forskningshistorien er hjemsøkt av et signifikant problem som utgjør begrunnelsen for avhandlingens strenge metodiske avgrensning, og som også har synliggjort nødvendigheten av å trosse de ovenfor gjengitte hindringene for igjen å gå paktmotivet nærmere etter i sømmene: Dersom studiene strekker seg forbi de tidlige faustbøkene, inkludert Spies’ Historia, i retning altså av Johan Wolfgang Goethe, Thomas Mann, Friedrich Vischer, eller andre, behandler de konsekvent Spies’ bok stemoderlig. Historia forstås som nevnt nesten utelukkende som kilde, opphav, forgjenger og «makkverk». Resultatet er at forholdet for eksempel mellom Thomas Manns bok og Spies’ Historia er svært godt utforsket når det gjelder konkrete sitater fra sistnevnte i førstnevnte, men påfallende dårlig forstått når det gjelder betydningen av motiviske overføringer, altså det jeg her vagt og i avhandlingen mer konkret har kalt «konsekvenser». Grunnen er simpelthen at en rekke forskere kun interesserer seg for paktmotivets betydning i det ene verket, og dermed ikke har et godt grunnlag for sammenligning. For å forstå betydningen av Manns innføring av det gamle motivet i sitt verk, er det maktpåliggende å ta motivet i sin opprinnelige form på alvor som forskningsobjekt, heller enn å basere seg på et knippe standardlesninger som ble utført på 60- og 70-tallet.5 Etter å ha identifisert dette problemet i resepsjonen av Spies’ Historia, ble nødvendigheten av å gå systematisk til verks i møte med alle tre verkenes behandling av paktmotivet tydelig.

I dette landskapet beveger altså avhandlingen With His Blood He Wrote. Functions of the Pact Motif in Faustian Literature seg – mellom et makkverk skrevet av en klønete kompilator, et motiv fra Goethes Faust hvis forskningslitteratur har et «grotesk» (Eibl 2004, p. 1) omfang og dessuten er pinlig overeksponert, og en roman som ifølge enkelte forskere ikke engang inneholder det motivet studien dreier seg om. Studien inneholder detaljerte analyser av paktmotivets form og funksjon i hvert av de tre verkene, og undersøker den vitenskapelige resepsjonens vekslende holdninger til det. Resultatet er en tilbakevisning av de tre påstandene innenfor faustforskningen som jeg har skissert her: Johann Spies’ Historia von Doktor Johann Fausten har en stedvis forbløffende kompleks formmessig oppbygning, sentrert rundt paktmotivet, og inneholder dessuten en langt mer stringent strukturert fortelling enn antatt. Den detaljerte lesningen jeg foretar av paktmotivet i Goethes Faust har vidtrekkende konsekvenser for hvordan lovmessighet og nedarvede ritualer knyttet til motivet kan forstås, og demonstrerer at etablert konsensus angående paktmotivets status i Goethes Faust med fordel kan utfordres, enda en gang. Thomas Manns Doktor Faustus inneholder dessuten et paktmotiv som er nøye modellert etter den gamle faustboken, og som også her fungerer som utløser av handling; en lesning av Doktor Faustus som begynner med en tilbakevisning av en operativ djevlepakt vil være blind for et av bokens mest iøynefallende strukturelle trekk, nemlig dens detaljerte imitasjon av det gamle «makkverket» fra Frankfurt.

I dette detaljorienterte forskningsprosjektet er verkenes og motivets videre politiske og historiske konsekvenser og implikasjoner nesten tapt av syne, eller i beste fall henvist til fotnoter. En slik innsnevring av perspektiv er i alle tre tilfellene særdeles problematisk, og ikke et metodevalg som i avhandlingen blir tatt lett på eller forbigått i stillhet. Analyseobjektene er tre verk som alle behandler signifikante samfunnsmessige problemstillinger i sine respektive historiske kontekster. Hensikten med avgrensningen har vært å oppnå en så grundig som mulig forståelse av hvordan paktmotivet fremstår og fungerer i hvert enkelt verk, og den motivhistoriske lesemåten som er blitt anvendt har uten tvil tjent dette formålet på vellykket vis. Avhandlingens lesninger av de enkelte verkene vil nok kunne påvirke måtene hvert verk kan forstås i sin kontekst på, men en slik perspektivutvidelse må foretas i forlengelsen av dette forskningsprosjektet, og ikke som en del av det.

Litteratur

Assmann, Dietrich (1975), Thomas Manns Roman ‘Doktor Faustus’ und seine Beziehungen zur Faust-Tradition (Helsinki: Suomalainen Tiedeakatemia).

Bergsten, Gunilla (1963), Thomas Manns Doktor Faustus. Untersuchungen zu den Quellen und zur Struktur des Romans (Lund: Svenska Bokförlaget).

Eibl, Karl (2004), ‘Zur Wette im Faust’. http://www.goethezeitportal.de/db/wiss/goethe/faust_eibl.pdf, hentet 28.04.2016.

Klett, Ada (1939), Der Streit um ‘Faust II’ seit 1900. Charakterologisch und nach Sachpunkten geordnet. Mit kommentierter Bibliographie von 512 Titeln (Jena: Frommann).

Koopmann, Helmut (2008/2009), ‘Teufelspakt und Höllenfahrt. Thomas Manns Doktor Faustus und das dämonische Gebiet der Musik im Gegenlicht der deutschen Klassik’. http://www.goethezeitportal.de/fileadmin/PDF/db/wiss/goethe/koopmann_faustus.pdf, hentet 26.10.2016.

Könneker, Barbara (1967), 'Faust-Konzeption und Teufelspakt im Volksbuch von 1587', in Heinz Otto Burger & Klaus von See (red.), Festschrift Gottfried Weber (Berlin / Zürich: Verlag Gehlen).

Scholz, Rüdiger (2011) Die Geschichte der Faust-Forschung. Weltanschauung, Wissenschaft und Goethes Drama. Zweiter Band. (Würzburg: Königshausen & Neumann).

Voss, Liselotte (1975), Die Entstehung von Thomas Manns Roman ‘Doktor Faustus’. Dargestellt anhand von unveröffentlichten Vorarbeiten (Tübingen: Max Niemeyer Verlag).