Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Anna Karenina i Arktis: Tekst og landskap i Aritha van Herks Places Far From Ellesmere


(f. 1983) Postdoktor ved UiO ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk. Hun disputerte med en ph.d.-avhandling i allmenn litteraturvitenskap ved UiO, Shaped by the North, Shaping the North. English-Canadian Travel Writing in the 1950s, i 2017. Hun arbeider for tiden med barnelitteratur i det tidligmoderne Norge og er tilknyttet forskningsprosjektet LitCit ved Nasjonalbiblioteket om norsk bokhistorie.

The Arctic is an imagined space as much as a geographical place; our ideas and understanding of the region are based both in the fictional and the factual. Aritha van Herk’s Places Far From Ellesmere (1990) combines multiple genres in its experimental rendering of the author’s journey to the Canadian north, thus touching upon the issues of genre and the boundaries, or rather the lack of such boundaries, between the fictional and the factual in the literature of the Arctic. The article examines how van Herk’s text contests the genre conventions of exploration narratives through the traveller’s self-representation and by making Anna Karenina a key text in the account of her journey. These features, the article argues, are decisive to van Herk’s feminist critique of Tolstoy’s novel, as well as of exploration writing on the Arctic generally, and also point to the recurring issue of fact and fiction in the literature of the Arctic.

Keywords: Arctic literature, exploration writing, Aritha van Herk, Places Far From Ellesmere , genre conventions

«Anna Karenina should have escaped to Ellesmere. If Tolstoy had suffered her, if she hadn’t been a woman created and governed by a blind and obstinate man. This is a remedy you want to propose to her, Ellesmere, as if it were a nectar she could swallow or inhale.» (van Herk 1990, s. 77) Med disse ordene innleder Aritha van Herk sin beskrivelse av det kanadiske Arktis i Places Far From Ellesmere (1990), og allerede her signaliserer hun de tette koblingene mellom fiksjon og geografi som skal løpe gjennom hele teksten. Anna Karenina er som vi vet en fiktiv karakter. Ellesmere Island, derimot, er et virkelig sted. Den ligger på 79 grader nordlig bredde, og regnes som Canadas tredje og verdens tiende største øy. I van Herks beretning knyttes Tolstojs roman og det kanadiske Arktis sammen: Anna Karenina får en vesentlig rolle i skildringen av Ellesmere Island, mens det arktiske landskapet på sin side muliggjør nye lesninger av romanen.

Van Herks plassering av Anna Karenina på Ellesmere Island peker mot et tilbakevendende spørsmål om sjanger i den arktiske litteraturen og da særlig det som angår grensene mellom fiksjon og fakta. Slik blant andre den britiske reiseforfatteren Sara Wheeler fastslår, synes disse å være uatskillelige i fortellinger om Arktis: «Arctic stories usually embrace an element of myth, even those purporting to be true. […] The Arctic attracts fiction to its facts with remorseless zeal.» (Wheeler 2009, s. 17–18) Spørsmålet om fiksjon og fakta indikerer at skillelinjene mellom fiktive og dokumentariske sjangre også er vage. I sin artikkel om såkalte ‘Arctopias’ – utopiske verker om Arktis – påpeker Heidi Hansson at sjangerkjennetegn legger føringer for hvordan Arktis kan beskrives (Hansson 2015, s. 71). Dette er selvsagt riktig, men beskrivelser av Arktis bestemmes også av hvordan disse sjangerkjennetegnene utfordres og motarbeides. I så måte er van Herks tekst interessant fordi den gjør bruk av og blander sammen en rekke ulike sjangre. Den yter dessuten motstand mot mange av konvensjonene som karakteriserer de forskjellige sjangrene, og da særlig de som angår ekspedisjonslitteraturen.

I denne artikkelen undersøker jeg hvordan van Herks skildring av Arktis problematiserer konvensjoner i ekspedisjonslitteraturen. Teksten gjør dette både gjennom van Herks fortellerskikkelse, men særlig ved å gjøre Anna Karenina til sitt litterære omdreiningspunkt. Ellesmere Island introduseres tidlig i teksten som et frigjørende sted, et blankt lerret som muliggjør nye lesninger av Tolstojs roman og heltinne. Samtidig spiller Anna Karenina en avgjørende rolle i van Herks beskrivelse av det kanadiske Arktis og i hennes forsøk på å lese og skildre dette landskapet på måter som bryter med tidligere beretninger. Jeg vil her vise hvordan lesningene av tekst og landskap henger nøye sammen og er gjensidig avhengige av hverandre i Places Far From Ellesmere: Hvordan kan en feministisk nylesning av Tolstojs roman også forstås som en kritikk av ekspedisjonshistorien og -litteraturen om Arktis? I det følgende gjør jeg kort rede for noen sentrale trekk ved den arktiske litteraturen som jeg mener er relevante for van Herks beretning, før jeg begynner min diskusjon av Places Far From Ellesmere.

Arktiske fakta og fiksjoner

Da den greske geografen Pytheas på 300-tallet f. Kr. beskrev sine reiser til Thule i det som antageligvis er dagens Norge, muligens Island, ble det raskt strid om hvorvidt nedtegnelsene hans var troverdige (Huggan 2016, s. 331; Cavell 2016, s. 425). Skildringene av nordlys og islagte hav ble trukket i tvil, og mange antok at Thule ikke eksisterte annet enn i Pytheas’ hode. I så måte er denne første reiseberetningen om Arktis – som nå er gått tapt – symptomatisk for senere beskrivelser: Skildringer av reiser til Arktis er ofte blitt møtt med en lignende mistroiskhet, og regionen har vært forbundet med fiksjon så vel som med fakta.

I artikkelen «Voyaging and the Literary Imagination» (1979) hevder John Tallmadge at en slik skepsis er kjennetegnende for all ekspedisjonslitteratur ettersom leseren aldri har anledning til hverken å bekrefte eller avkrefte den reisendes påstander: «Discoveries, in brief, can never be verified at home, and the reading public has every reason to be skeptical of the explorer’s claims.» (Tallmadge 1979, s. 9) Tallmadges poeng er spesielt gjeldende for den tidlige ekspedisjonslitteraturen: Hvordan skulle man kunne verifisere de vitnesbyrdene som reisende bragte med seg hjem? Ikke minst var dette tilfellet med beretninger om Arktis som lenge var en hvit flekk på kartet. Men også senere beskrivelser av Arktis er blitt møtt med skepsis, til tross for at mulighetene for verifisering da har vært langt flere: For eksempel var det, slik Tim Fulford, Debbie Lee og Peter J. Kitson påpeker i Literature, Science and Exploration in the Romantic Era: Bodies of Knowledge (2004, s. 171), en utbredt forestilling på 1800-tallet at Arktis var et fiktivt sted.

Denne tvilen synes å være et iboende aspekt ved de arktiske områdene. Ingen kan med sikkerhet si hvor Arktis faktisk ligger. Mens den kanskje mest utbredte definisjonen omfatter territoriene nord for polarsirkelen, inkluderer en annen beskrivelse landområdene sør for 66 grader nordlig bredde. En tredje, strengere definisjon begrenser regionen til de islagte havområdene rundt Nordpolen. Disse definisjonene av hvor og hva Arktis er, er dessuten betinget, slik Henning Howlid Wærp (2017, ss. 38–39) viser i sin bok om arktisk litteratur, av økonomiske interesser, politisk-administrative hensyn og historiske endringer. Kort sagt: Avgrensningen av Arktis er fleksibel og definisjonene er avvikende, i noen tilfeller motstridende. Det samme kan sies om våre forestillinger om hva Arktis er og skal være.1 Slik Francis Spufford poengterer i sin bok om britisk polarhistorie, har våre ideer om regionen grunnlag ikke bare i vitenskapelige diskurser, men i det han beskriver som Arktis’ imaginære historie der kulturelle og estetiske fremstillinger spiller avgjørende roller (Spufford 1996, s. 7).2 Våre forestillinger om de nordlige områdene er varierte og foranderlige, og Arktis fungerer vel så mye som et imaginært sted som det er en geografisk realitet.

Dette er selvsagt ikke unikt for Arktis: Antarktis er et annet eksempel på et slikt reelt, imaginært sted og som også har avstedkommet en rik litteratur, enten det er fiksjonstekster som Samuel Taylor Coleridges «The Rime of the Ancient Mariner» (1798) og Edgar Allan Poes The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket (1838) eller sakprosautgivelser som Roald Amundsens fortelling om den norske sydpolekspedisjonen eller Apsley Cherry-Garrard’s berømte skildring av Robert Falcon Scotts ulykksalige ekspedisjon i The Worst Journey in the World (1922).

Når jeg her likevel først og fremst er opptatt av den arktiske litteraturen, er det med utgangspunkt i at Arktis, både som geografisk realitet og imaginært sted, har en særlig viktig plass i vår vestlige forestillingsverden. Europeisk ekspedisjonshistorie har i stor grad vært orientert mot mulige handelsruter gjennom Nordøst- og Nordvestpassasjen, og senere mot det økonomiske og vitenskapelige potensialet ved regionen. Arktis’ symbolske rolle har dessuten vært utslagsgivende i en rekke lands forsøk på å plante flagget så langt nord mot polen som mulig. Ekspedisjonshistorien og -litteraturen om Arktis er altså omfattende: For de fleste av oss er den arktiske litteraturen da også synonym med ekspedisjonslitteraturen – særlig med beretningene som ble skrevet av britiske og norske oppdagere på henholdsvis 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet – selv om Arktis opptrer i et vidt spekter av litterære sjangre, fra poesi og librettoer til tegneserier og barnelitteratur.3

Ekspedisjonsberetningene utgjør en stor andel av tekstene som er skrevet om regionen, men er viktige i den arktiske litteraturen også fordi de i så stor grad har virket og fortsetter å virke inn på senere tekster. Ifølge den kanadiske historikeren Janice Cavell er den moderne reiselitteraturen om de arktiske områdene sterkt influert av tidligere beskrivelser, enten forfatternes ambisjon er å skrive i forlengelsen av eller i opposisjon til kanoniserte tekster (Cavell 2016, s. 425). I begge tilfeller er en slik påvirkning ofte tydelig gjennom en utpreget kildebruk og/eller henvisninger til tidligere tekster, men den kan også komme mer direkte til uttrykk. Et eksempel er Gretel Ehrlichs reiseskildring This Cold Heaven: Seven Seasons in Greenland (2001) hvor utgivelsene til den dansk-grønlandske etnografen Knud Rasmussen er sentrale. Ehrlich skriver: «[…] I began traveling back and forth to Greenland while pouring through more than six thousand pages of Rasmussen’s expedition notes. Somewhere in my wanderings the present-day narrative split open to include his notes as well as my own.» (Ehrlich 2001, s. xiii) Her fungerer altså Rasmussens arbeider som et tekstlig forankringspunkt både for Ehrlichs reiser og for hennes beskrivelser av disse reisene.

Ekspedisjonslitteraturens slagkraft begrenser seg ikke til moderne reiseskildringer. Coleridges dikt er riktignok lagt til Antarktis, men er påvirket av datidens ekspedisjonsbeskrivelser av områdene rundt Nordpolen. Mary Shelleys Frankenstein (1818) trekker veksler på ekspedisjonstekster i skildringen av det arktiske isødet der Kaptein Walton møter Doktor Frankenstein. Det samme gjør Jules Verne i sin fortelling om Kaptein Hatteras’ ferd mot Nordpolen i Les Aventures du capitaine Hatteras (1866) som er inspirert av britisk ekspedisjonshistorie, især Sir John Franklins fatale søken etter Nordvestpassasjen. Påvirkningen er til stede også i nyere litteratur, eksempelvis i romanen Nansen og Johansen. Et vintereventyr (2002) av den danske forfatteren Klaus Rifbjerg, der koblingen til tidligere ekspedisjonslitteratur er åpenbar: Fridtjof Nansens og Hjalmar Johansens skiferd over Grønland i 1888–89, slik den er beskrevet i både Nansens Paa ski over Grønland (1890) og Johansens Med Nansen mot Nordpolen: selv-anden på 86° 14’: opptegnelser fra den norske polarferd 1893-96 (1898), danner det dokumentariske bakteppet for Rifbjergs fremstilling av et homoerotisk forhold mellom de to ekspedisjonsmedlemmene.

Ekspedisjonslitteraturen virker altså inn på fiksjonstekster, men påvirkningen går begge veier. Slik Tallmadge skriver tar ekspedisjonslitteraturen i bruk flere av grepene og virkemidlene som finnes i fiksjonstekster: De reisende etablerer jeg-fortellere, og de velger ut og ordner hendelser i plotlignende strukturer for å gjengi ekspedisjonene på en mest mulig fengslende måte. Tilnærmingen til ekspedisjonsberetningen som ren rapport er derfor utilstrekkelig for å forstå sjangeren og den vedvarende leserinteressen for denne type tekster: En vellykket ekspedisjonsberetning må også være en god historie (Tallmadge 1979, s. 6). Denne gjensidige påvirkningen mellom fiksjonstekster og dokumentariske tekster peker mot hvordan forestillingene våre om Arktis oppstår i krysningspunktene mellom det faktiske og fiktive. Disse krysningspunktene er, som vi nå skal se, til stede også i van Herks tekst.

Aritha van Herks Places Far From Ellesmere

Til forskjell fra de verkene jeg har nevnt over, tar ikke van Herks fortelling om Arktis utgangspunkt i hendelser eller personer fra den arktiske ekspedisjonshistorien. Teksten kan i stedet selv forstås som en slags ekspedisjonsberetning – undertittelen er «Explorations on site» – som blant annet skildrer van Herks reise til Ellesmere Island i det kanadiske Arktis. Places Far From Ellesmere trekker heller ikke veksler på historiske kilder og dokumentarisk materiale slik mange av de arktiske romanene gjør. I stedet er det Tolstojs Anna Karenina – et verk som hverken er dokumentarisk eller har klare forbindelseslinjer til Arktis – som utgjør det litterære omdreiningspunktet for van Herks erfaring og beskrivelse av de kanadiske nordområdene.

Van Herk debuterte med romanen Judith i 1978 og har utgitt en rekke prisbelønte bøker, både skjønnlitteratur – mest kjent er kanskje romanene The Tent Peg (1981) og No Fixed Address (1986) – og sakprosa.4 Et sentralt anliggende for van Herk er utforskningen av sjanger og form, og hun arbeider ofte i gråsonene mellom fiksjon og fakta, slik som i essaysamlingene In Visible Ink (1991) og A Frozen Tongue (1992). Begge disse utgivelsene er eksempler på såkalt fictocriticism, en skrivemåte som kort oppsummert kjennetegnes av den utforskende sammenblandingen av ulike sjangre på tvers av det dokumentariske og fiktive, det faglige og kreative. Også Places Far From Ellesmere kan forstås som et eksempel på fictocriticism med elementer fra romanen, ekspedisjonsberetningen, reiseskildringen og selvbiografien så vel som fra feministisk litteraturkritikk. Van Herk selv betegner utgivelsen som en «geografictione», uten at hun gjør nærmere rede for dette. Betegnelsen peker likevel mot de mange forbindelseslinjene mellom fiksjon og geografi, mens tilføyelsen av ‑e i «geografictione» kan forstås som en hunkjønnsbøyning som understreker det feministiske perspektivet på litteratur og landskap som er gjennomgående i boken.

Places Far From Ellesmere er delt inn i fire seksjoner som tar utgangspunkt i fire ulike steder i Canada. Mens de tre første delene skildrer steder van Herk har bodd i ulike perioder i livet – Edberg, Edmonton og Calgary – omhandler tekstens fjerde og lengste (den utgjør over halvparten av boken) del hennes reise til Ellesmere Island i det kanadiske Arktis. Med utgangspunkt i hvert av disse fire stedene reflekterer van Herk rundt sin oppvekst, ungdomstid og sitt voksenliv, men hun funderer også over mulighetene for å gjengi disse stedene og sine erfaringer av dem. Om barndomsstedet Edberg skriver hun for eksempel: «Edberg: this place, this village and its environs. A fiction of geography/geography of fiction: coming together in people and landscape and the harboured designations of fickle memory.» (van Herk 1990, s. 40) Slik er stedsbeskrivelsene i van Herks tekst forankret i en bevissthet rundt skjæringspunktene og de flytende overgangene mellom fiksjon og geografi.

Skildringen av Ellesmere Island, som er fokuset i denne artikkelen, utmerker seg likevel på en rekke ulike måter. Mens van Herk ikke kan erindre sine første erfaringer av hverken Edberg, Edmonton eller Calgary, dveler hun ved det øyeblikket da Ellesmere Island trer frem for henne for aller første gang idet hun flyr over og oppdager øya: «Discovery. What to call the first moment a place lodges in your memory, what to call the first moment place emplaces itself in naming. […] Ellesmere will appear like a languid body below you, the island only waiting finally to float into a geografictione […].» (ss. 86–87) Ellesmere Island er et sted van Herk oppsøker, erfarer og avdekker, og skildringen av øya er den delen som tydeligst kan leses som en reiseskildring og/eller ekspedisjonsberetning. Mest interessant er imidlertid hvordan Places Far From Ellesmere er kjennetegnet av en rekke avvik fra de sjangerkonvensjonene vi finner i ekspedisjonsberetningene.

Å reise til Arktis

Innvirkningen fra ekspedisjonshistorien og -litteraturen gjør seg gjeldende både i innhold og form. Særlig kommer den til uttrykk ved at fiksjonslitteraturen gjør bruk av det Tallmadge omtaler som ekspedisjonsberetningenes retoriske strategier (Tallmadge 1979, s. 9). Slike strategier, skriver han, er sentrale for å etablere forfatterens troverdighet og ekspertise som igjen er avgjørende for å overvinne den skepsisen som har møtt så mange av reiseberetningene om Arktis. For å vinne lesernes tillit må den reisende derfor bestrebe seg på å inngi teksten med autentisitet, for eksempel ved å legge vekt på tekniske detaljer som datoer, meteorologiske opplysninger og utstyrslister, eller ved å referere til viktige hendelser i ekspedisjonshistorien.

Den viktigste strategien for å underbygge tekstens troverdighet er imidlertid, ifølge Tallmadge, den reisendes selvfremstilling i teksten. Som oftest er det snakk om en jeg-forteller, en sjangerkonvensjon i ekspedisjonslitteraturen som etterlignes i flere av fiksjonstekstene om Arktis. Et eksempel er Per Olof Sundmans Ingenjör Andrées luftfärd (1967) om Solomon August Andrées ballongferd over Nordpolen i 1897. Romanen tar i bruk flere av de strategiene Tallmadge nevner som typiske for ekspedisjonslitteraturen: Hendelsene fra ekspedisjonen blir gjengitt kronologisk, fra de tidligste forberedelsene i Stockholm i 1896 frem til ekspedisjonsmedlemmenes død på Kvitøya i 1897, og teksten oppgir et vell av tekniske detaljer om luftballongen og værforhold. Romanen er dessuten fortalt i jeg-form av ekspedisjonsmedlemmet Knut Frænkel. Slik gir den seg ut for å være en såkalt annenposisjonsberetning, for å hente et begrep fra Silje Solheim Karlsens studie av Nansens og Johansens tekster om Grønlandsekspedisjonen i 1888–89 (Karlsen 2011). Viktigst i denne sammenhengen er likevel hvordan jeg-fortelleren underbygger tekstens intimitet og troverdighet og bidrar til at romanen fremstår som en autentisk ekspedisjonsberetning.5

Places Far From Ellesmere, derimot, er fortalt av en andrepersonsforteller: «You are at Ellesmere. You have escaped to Ellesmere.» (s. 77) Dette er konsekvent gjennom hele boken, til tross for at den åpenbart er selvbiografisk og baserer seg på van Herks liv. Valget av en andrepersonsforteller peker mot et brudd med den mer konvensjonelle jeg-fortelleren fra ekspedisjonslitteraturen, og ikke minst med den autoriteten og ekspertisen som ligger i den reisendes prestasjoner før, under og etter reisen. I Places Far From Ellesmere underspilles denne ekspertisen, for eksempel når van Herk skriver om forberedelsene til reisen nordover. Mens hun selv er usikker på hva slags utstyr hun vil trenge har hennes reisevenn Bob « […] more experience than you, has a better idea of what you need» (s. 83). Van Herk fremstår her som en uerfaren og ydmyk reisende som er avhengig av andres kunnskap og kyndighet – og som er i stand til å anerkjenne denne avhengigheten.

Slik Mads Breckan Claudi påpeker i sin avhandling om det nordlige i Kristoffer Uppdals lyrikk er Arktis (så vel som Antarktis) «en arena hvor det dristige individet får sin styrke og sitt mot stilt på prøve, og hvor heltemot og ureddhet er nøkkelegenskaper» (Claudi 2016, s. 260). Disse nøkkelegenskapene er hyppig vektlagt i den reisendes – som oftest en mann – fremstilling av seg selv og sine erfaringer. T. D. MacLulich gjenkjenner for eksempel denne tendensen i kanadisk ekspedisjonslitteratur der den reisende jeg-fortelleren ofte fremhever sine heltemodige bedrifter og evner til å overvinne farer underveis på reisen: «The explorer himself appears as a determined and forceful hero, a conqueror. Such heroic explorers tend to resemble each other, all displaying bravery, physical strength, resourcefulness, and unflagging determination.» (MacLulich 1979, s. 74) Selvfremstillingen i ekspedisjonsberetninger er med andre ord preget av den reisendes beseiring av det landskapet han reiser i og til.

En slik tendens er fraværende i Places Far From Ellesmere. Reisen nordover er for det første ikke spesielt krevende – «Getting to Ellesmere easier than it should be» (s. 83) – og de største prøvelsene består i å vente på flyene som skal ta van Herk nordover: «The Yellowknife/Resolute plane full of arctic adventurers and outfitters, strange southerners seeking something stranger. Tour groups, hiking and kayaking groups.» (s. 84) Det er slående at van Herk ikke distanserer seg fra disse andre reisende som nok best kan beskrives som turister. Også dette kan forstås som en utfordring av ekspedisjonsberetningen (og reiselitteraturen mer generelt) hvor et slikt skille mellom den reisende og turisten ofte gjør seg gjeldende, og der førstnevnte gjerne sees som en representant for en mer autentisk måte å reise på.6 I sitt boklange essay om reiselitteratur gjør Arne Melberg oppmerksom på hvordan dette skillet gjerne kommer til uttrykk i ulike måter å se på. Mens turisten ser «det alle andre allerede har sett» gjør oppdageren det motsatte i sin søken etter «å se det ingen andre tidligere har sett» (Melberg 2005, s. 59). Oppdageren innehar altså et radikalt annerledes blikk enn turisten og representerer slik en mer genuin og unik reiseerfaring.

Det finnes riktignok passasjer der van Herk uttrykker et ønske om å distansere seg fra andre reisende: «You want to put as much space between yourselves and the camp as you can manage, even the few (only five or six) tents there too much, too many people, smells and voices of humans grating and unbearable.» (s. 94) Det er imidlertid ikke snakk om en hierarkisering av reisen på den måten Melberg beskriver, og det er heller ikke tilløp til at van Herk karakteriserer sin erfaring av Ellesmere som mer autentisk og enestående enn andres. I likhet med de andre passasjerene på flyet nordover er også hun en «strange southerner», fjern fra den heroiske oppdageren som kjennetegner ekspedisjonsberetningen – og store deler av den moderne reiselitteraturen.

Anna og Ellesmere

Van Herks andrepersonsforteller kan altså forstås som en motsats til den autoriteten og eksklusiviteten som så ofte preger det reisende jeget i ekspedisjonslitteraturen: Fortellerskikkelsen i Places Far From Ellesmere undergraver dessuten det heltemodige som så ofte trekkes frem i ekspedisjonsberetningene, og som i stor grad assosieres med maskuline egenskaper. I Gender on Ice: American Ideologies of Polar Expeditions (1993) leser Lisa Bloom amerikansk ekspedisjonshistorie på begynnelsen av 1900-tallet i et kjønnsideologisk perspektiv og peker på hvordan polarekspedisjonene må sees i lys av nasjonalistiske diskurser og rådende ideer om maskulinitet: «Ideologies of gender were central to polar ‘discovery,’ and exploration narratives are a rich source for the analysis of stereotypes of white masculinity during this era. […] The polar explorer represented the epitome of manliness.» (Bloom 1993, s. 6) Bloom ser altså ekspedisjonslitteraturen også som en maskulin diskurs, og i mine øyne kan Places Far From Ellesmere leses som en innvending til denne maskuline diskursen ved at fortellerskikkelsen markerer en forskjell fra ekspedisjonslitteraturens heroiske – oftest mannlige – jeg-fortellere.

Van Herk yter dessuten motstand mot en annen viktig konvensjon i ekspedisjonslitteraturen. Beretningens autoritet hviler ikke nødvendigvis bare på den reisendes egne erfaringer og fremstillingen av disse, men også på hvordan teksten gjør bruk av tidligere tekster i ekspedisjonslitteraturen, enten det er for å trekke veksler på dem eller å avsløre deres unøyaktigheter og feil (et grep som selvsagt også er virksomt i den reisendes selvfremstilling ved at han plasserer seg i forlengelsen av eller i motsetning til tidligere reisende og ekspedisjoner). Det finnes imidlertid flere henvisninger i teksten til Ellesmere Islands ekspedisjonshistorie, deriblant til Otto Sverdrups ekspedisjon til området i 1898–1902. Det handler dermed ikke om en utvisking av øyas maskuline historie (Grace 1997, s. 172), men om å snu denne sjangerkonvensjonen på hodet idet van Herk gjør Anna Karenina til sitt referanseverk for reisen til det kanadiske nord: Hun velger for det første en fiksjonstekst uten tilknytning til Arktis og hun gir Tolstojs kvinnelige hovedperson en nøkkelrolle i skildringen av reisen til Ellesmere. Dette grepet kan forstås som en problematisering både av de maskuline verdiene som har dominert ekspedisjonshistorien og -beretningene og av skillelinjene mellom fakta og fiksjon i den arktiske litteraturen. En slik problematisering forespeiles for øvrig allerede på bokens forside: Scott Barhams illustrasjon av Ellesmere Island som en naken kvinne med håndskrevne nedtegnelser og stedsnavn på kroppen/landskapet, setter spørsmålstegn ved kartets referensialitet og kartografiske konvensjoner i (den mannlige) diskursen om Arktis. 7

Places Far From Ellesmere er langt fra det eneste verket som utfordrer sjangergrenser og -konvensjoner i den arktiske litteraturen. Men, de fleste andre tekster gjør dette ved å gjøre bruk av dokumentariske kilder i fiksjonaliserte beretninger om historiske hendelser. Christoph Ransmayrs roman Die Schrecken des Eises und der Finsternis (1984) om den østerriksk-ungarske nordpolekspedisjonen i 1872–1874 er ett eksempel. Her veves historiske hendelser og personer sammen med fortellingen om den fiktive karakteren Josef Mazzini. De historiske kildene er kursivert med henvisning til forfatteren, og romanen gjør leseren hele tiden oppmerksom på det historiske grunnlaget for teksten og på distinksjonen mellom de narrative nivåene, og dermed mellom det fiksjonelle og det dokumentariske. Mens Ransmayrs roman benytter dokumentarisk materiale for å tematisere Arktis som både et imaginært og reelt sted, tjener Anna Karenina en lignende funksjon i Places Far From Ellesmere.

Anna Karenina opptrer på flere ulike måter i van Herks tekst. Anna Karenina er den fysiske boken som van Herk pakker ned og tar med til Ellesmere sammen med annet utstyr: «Three bottles of fuel. Two aluminium pans, two tin plates, two knives, two forks, two spoons. A spatula. Anna Karenin.» (van Herk 1990, s. 78) På denne måten er Anna Karenina til stede i Arktis som det van Herk refererer til som et paginert nærvær, gjenspeilet i de mange utdragene fra Tolstojs roman som er flettet inn i Places Far From Ellesmere. Flere av romankarakterene opptrer dessuten i van Herks skildring av Arktis. Anna selv vandrer forbi van Herk på den arktiske tundraen, «her tiny feet poised, her hands together, The yellow puppies bend as she passes» (s. 106). Andre karakterer, derimot, slipper ikke til. Konstantin Levin, for eksempel, forblir i Russland og i boken: «You will not let him out, you cannot stand his fulminating, his pseudo-philosophizing. When you get to him, you snap the book shut, wrap a thick elastic band around it, beginning to suffer from its exposure to campfires and mosquitoes, rock dust and river water.» (s. 103)

For van Herk handler det å lese Anna Karenina i Arktis om å løsrive romankarakteren fra Tolstojs plot. Plotet, der Anna ikke har noe annet valg enn å kaste seg foran toget, er et resultat av begrensende og konvensjonelle sjangertrekk som hun må frigjøres fra: «You must free her from the constraints of the novel she has been imprisoned in, shake her loose from the pages of her own story so that she can float over the landscape here in this landscape of a woman, this northern body, waiting to fall in love.» (s. 131) Ellesmere Island er stedet som muliggjør en slik frigjøring. Det er her, og bare her, van Herk kan lese Anna Karenina «through and past this male historiographical fiction» (s. 84). Dette frigjøringsprosjektet har altså et klart feministisk tilsnitt, der van Herks lesing spiller en viktig rolle: «Anna. All Annas women written by men, now re/read by women. The reader un/reading the Anna. Vengeance is mine, and I will repay.» (s. 85) Slik kan van Herks feministiske lesning av Tolstojs roman på Ellesmere Island forstås som en innvending til den realistiske romanens sjangerkonvensjoner og da spesielt mot det mannlige perspektivet som disse konvensjonene rommer.

Men kan ikke sammenkoblingen mellom Anna Karenina og Arktis også forstås som en kritikk av de mannlige verdiene som ligger nedfelt i ekspedisjonslitteraturens sjangerkonvensjoner, slik fortellerskikkelsen kan det? Lesningen av Anna Karenina og det arktiske landskapet sammenfaller flere steder i Places Far From Ellesmere, som i sitatet under der Karenins ører plutselig sammenlignes med øyas ører:

As you hike around the shoulder of Varsity Mountain, all you can see are Karenin’s ears, in a particular way – from the back. His haircut is very high, militarily close, although Vronsky is the military man, not Karenin. ‘But why is it his ears stick out so oddly? Or has he had his hair cut too short?’ […] The ears of Ellesmere lie beautifully folded, flat back against the head of the island. (s. 124)

Den tette sammenkoblingen mellom Karenin og Ellesmere Island i dette utdraget er representativ for hvordan fiksjon og geografi knyttes sammen. Van Herk kan øyensynlig ikke lese Anna Karenina og Ellesmere Island hver for seg. Hun leser de i stedet sammen, flettet inn i hverandre, og slik medfører hennes feministiske lesning av Tolstojs roman også en feministisk lesning – og kritikk – av ekspedisjonslitteraturens fremstillinger av Arktis.

Slik blant andre Sherrill E. Grace har poengtert, er nordområdene i de fleste tilfeller representert som et «feminized space in which to test white male identity, virility, and competence» (Grace 2002, s. 73). Van Herk spiller på denne tendensen når hun gjennom hele teksten viser til Ellesmere Island som kvinne – «Ellesmere, woman as island» (van Herk 1990, s. 77) – men hun problematiserer samtidig en slik feminisering av Arktis, eksempelvis ved å stille spørsmål ved mannlige oppdageres kartlegging og navngivning:

These names, every mapped configuration male/lineated. Is this the answer to Tolstoy’s question, ‘What then, can we do?’ Name, name, leave names on everything, on every physical abutment, leave behind one’s father’s name, the names of other men, the names of absent and abstracted/ideal women. Anna, has she an island or a bay, an inlet? Is there an Anna Karenina Cape in Russia? (s. 88)

Igjen sammenfaller van Herks lesning av Anna Karenina med lesningen av det arktiske landskapet, denne gang med en tydeligere link mellom romankarakteren og øya: I likhet med Anna, fanget i Tolstojs plot og den realistiske romanens sjangerbegrensninger, er Ellesmere Island underlagt de mannlige perspektivene som dominerer i ekspedisjonslitteraturen.

Hos van Herk er en slik underleggelse ikke mulig. Ellesmere Island er, slik hun skriver mot slutten av sin beretning, umulig å besitte:

Ellesmere is no one’s mistress. Every day you slide your legs out of your sleeping bag, unzip the tent and look up at the sky, privileged to be reading its story for a while, the pages of wind and glacier, of arctic silence, Ellesmere’s book unpossessible. You will have to abandon it here when you leave, for the hares and caribou. (s. 139)

Motstanden mot ekspedisjonslitteraturens sjangerkonvensjoner kommer her til uttrykk i van Herks ydmyke tilnærming til og erfaring av det arktiske landskapet, også gjenspeilet i hennes selvfremstilling: Ellesmere er bare til låns, og van Herks reise handler ikke om å underlegge og eie, men heller om å lese og tolke.

Ellesmeres nordlige beliggenhet er avgjørende for at van Herk skal kunne lese Anna Karenina på tvers av de konvensjonene vi finner i den realistiske romanen og i ekspedisjonsberetningen. Det er her, skriver hun, at «Anna can invent herself in an undocumented landscape, in an undetermined fiction» (s. 125). Ifølge Joanna C. Surgeoner har Arktis likevel en problematisk funksjon i van Herks tekst der «Ellesmere reproduces an imaginative geography of absence and escape that erases indigenous Northern presences and voices» (Surgeoner 2007, s. 642). Surgeoner har rett i at van Herks Ellesmere Island i hovedsak er ubebodd ødeland. Øya introduseres for eksempel som en «tabula rasa» og som et sted kjennetegnet av fravær: «Ellesmere is absence.» (van Herk 1990, s. 77) Her trekker van Herk faktisk veksler på et tilbakevendende topos i den arktiske litteraturen der nordområdene fremstilles som tomrom (Bloom 1993; Melberg 2005).

Slik Melberg påpeker er isen – sammen med ørkenen – en destinasjon som egner seg til å vektlegge de metafysiske aspektene ved reisen (Melberg 2005, s. 215). Som et tilsynelatende tomt sted, tydeliggjør isen andre aspekter ved reisen enn de rent praktiske og konkrete. De fysiske sidene ved reisen, det være seg forflytningen eller det faktiske landskapet, blir mindre viktig. Van Herks skildring av Arktis kan leses som en slik metafysisk reise der den feministiske nylesningen av Anna Karenina er viktigere enn skildringen av Ellesmere. Øya blir ikke annet enn en forutsetning og bakgrunn for lesningen av Tolstojs roman, slik Surgeoner er inne på. For det er jo nettopp som fjerntliggende, isbelagt tomrom at Arktis legger til rette for van Herks feministiske nylesning.

Gjør van Herks beskrivelse av Ellesmere Island dermed bruk av de konvensjonene som den forsøker å unnslippe? Til en viss grad. Places Far From Ellesmere markerer likevel et brudd med gjengse forestillinger og fremstillinger av Arktis når den bryter med så mange av de sjangerkonvensjonene vi finner i ekspedisjonslitteraturen. Anna Karenina spiller en avgjørende rolle i den forbindelse: Ved å gjøre Tolstojs roman til tekstens litterære omdreiningspunkt handler det ikke om å verifisere tidligere beretninger om Ellesmere Island eller å gi tyngde og troverdighet til van Herks egen reiseerfaring. I stedet peker den mot ideen om enhver reiseberetnings grunnlag i fiksjonen, som for van Herk synes å være helt ufravikelig: «Perhaps it is for poets to imagine Ellesmereland’s space, its un/read isolation.» (van Herk 1990, s. 79) Fiksjonen og geografien kan dermed ikke forstås uavhengig av hverandre i Places Far From Ellesmere: Det er nettopp de tette forbindelsene dem i mellom som gjør det mulig for van Herk å lese både tekst og landskap på nytt.

Litteratur

Bloom, Lisa. (1993) Gender on Ice: American Ideologies of Polar Expeditions. Minneapolis: University of Minnesota Press.

Cavell, Janice. (2016) «The Polar Regions» I: Carl Thompson (red.), The Routledge Companion to Travel Writing. London: Routledge, ss. 425–434.

Claudi, Mads Breckan. (2016) Bakover, nordover og framover; Framskrittstro, høvdingkult, vitenskap og geografi i og omkring Kristofer Uppdals lyrikk. Doktorgradsavhandling. Oslo: Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo.

Ehrlich, Gretel. (2001) This Cold Heaven: Seven Seasons in Greenland. New York: Vintage Books.

Fulford, Tim, Debbie Lee og Peter J. Kitson. (2004) Literature, Science and Exploration in the Romantic Era: Bodies of Knowledge. Cambridge: Cambridge University Press.

Grace, Sherrill E. (2002) Canada and the Idea of North. Montréal & Kingston: McGill-Queen’s University Press.

Grace, Sherrill E. (1997) «Gendering Northern Narrative» I: John Moss (red.), Echoing Silence: Essays on Arctic Narrative. Ottawa: University of Ottawa Press, ss. 163–181.

Hansson, Heidi. (2015) «Arctopias: The Arctic as No Place and New Place in Fiction». I: Birgitta Evengård, Joan Nymand Larsen, og Øyvind Paasche (red.), The New Arctic. Cham: Springer, ss. 69–77.

Huggan, Graham. (2016) «Ultima Thule / The North» I: Carl Thompson, The Routledge Companion to Travel Writing. London: Routledge, ss. 331–340.

Karlsen, Silje Solheim. (2011) «Triumf, lojalitet og avstand: Første- og annenposisjonsberetninger om Fridtjof Nansens Fram-ekspedisjon (1893–1896)». I: Johan Schimanski, Cathrine Theodorsen og Henning Howlid Wærp (red.), Reiser og ekspedisjoner i det litterære Arktis. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag, ss. 113–134.

MacLaren, Ian S. (2011) «In Consideration of the Evolution of Explorers and Travellers into Authors: A Model». Studies in Travel Writing 15/3, ss. 221–241.

MacLulich, T. D. (1979) «Canadian Exploration as Literature». Canadian Literature 81, ss. 72–85.

Melberg, Arne. (2005) Å reise og skrive. Et essay om moderne reiselitteratur. Overs. Trond Haugen. Oslo: Spartacus.

Spufford, Francis. (1996) I May Be Some Time: Ice and the English Imagination. London: Faber and Faber.

Surgeoner, Joanna C. (2007) «A Feminist Literary Cartography of the Canadian North: Women, writing and place in Aritha van Herk’s Places Far From Ellesmere» (2007). Gender, Place & Culture, 14/6, ss. 641–658. DOI: 10.1080/09663690701659127.

Tallmadge, John. (1979) «Voyaging and the Literary Imagination». Exploration: Journal of the MLA Special Session on the Literature of Exploration & Travel, 7, ss. 1–16.

Van Herk, Aritha. (1990) Places Far From Ellesmere: Explorations on Site. Red Deer, Alberta: Red Deer College Press.

Wheeler, Sara. (2010) The Magnetic North: Travels in the Arctic. London: Vintage.

Wærp, Henning Howlid. (2017) Arktisk litteratur – fra Fridtjof Nansen til Anne B. Ragde. Stamsund: Orkana Akademisk.

1Jeg viser her og ellers i artikkelen til forestillinger om Arktis påført utenfra, noe som ofte innebærer en projisering av egne interesser og verdier. Se for eksempel diskusjonen om «arktisisme» i Anka Ryall, Johan Schimanski og Henning Howlid Wærp (red.), Arctic Discourses (2010), s. x.
2Dette er også poenget til Wærp som understreker hvordan ikke bare klimatiske, men også kulturelle og politiske forhold er avgjørende for avgrensningen av Arktis (Wærp 2017, s. 46).
3Det har vært en tiltagende interesse for dette mangfoldet i den arktiske litteraturen. Se for eksempel Johan Schimanski, Cathrine Theodorsen og Henning Howlid Wærp (red.), Reiser og ekspedisjoner i det litterære Arktis (2011), og Heidi Hansson og Anka Ryall (red.), Arctic Modernities: The Environmental, the Exotic and the Everyday (2017).
4De to nevnte romanene foreligger i norsk oversettelse: Teltpluggen (1986) og Korte opphold (1987).
5Valget av Frænkel som romanens førstepersonsforteller er særlig interessant ettersom han i virkeligheten ikke etterlot noen private nedtegnelser fra ekspedisjonen. Mens man på Kvitøya fant dagbøker etter Andrée og brev etter det tredje ekspedisjonsmedlemmet Nils Strindberg, var det ingenting av Frænkel annet enn nøkterne notatbøker med meteorologiske observasjoner. Fokaliseringen gjennom Frænkel medvirker dessuten til det i hovedsak negative bildet som tegnes av Andrée i romanen og som markerte begynnelsen på en revurdering av ekspedisjonslederens heltestatus i Sverige. Slik er Sundmans roman et eksempel på hvordan fiksjonen, eller kanskje rettere sagt fiksjonaliseringen av fakta, kan virke inn på forståelsen av historiske hendelser og personer.
6For mer om denne differensieringen mellom turisten og den reisende, se for eksempel James Buzard, The Beaten Track: European Tourism, Literature, and the Ways to «Culture» 1800–1918 (1993).
7For en mer inngående diskusjon av Barhams illustrasjon, se for eksempel Grace (2002, ss. 87–88) eller Claire Omhovère, Sensing Space: The Poetics of Geography in Contemporary English-Canadian Writing (2007), ss. 97–99.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon