I kjølvannet av andre verdenskrig forutså den engelske forfatteren Evelyn Waugh en dyster fremtid for sin egen reisevirksomhet så vel som for reiselitteraturen som sjanger: «My own travelling days are over, nor do I expect to see many travel books in the near future» (Waugh 1984, 9). Til tross for Waughs mistrøstige spådommer fortsatte han riktignok å reise. Reiselitteraturen forsvant dessuten ikke, men fikk i stedet et oppsving mot slutten av 1940-tallet og utover 1950-tallet, ikke bare i etterkrigstidens Europa, men også på den andre siden av Atlanterhavet.

I Canada førte etterkrigstidens voksende interesse i det utpreget kanadiske til at sjangeren skulle bli preget av kanadiske forfattere som vendte blikket innover, mot sitt eget land: 1940-tallet var dominert av såkalte «coast-to-coast travelogues» som beskrev transkontinentale reiser, mens 1950-tallet var kjennetegnet av regionale reiseskildringer, med særlig fokus på Newfoundland som var blitt innlemmet som provins i den kanadiske føderasjonen i desember 1948. Men aller viktigst i denne perioden og det som danner utgangspunktet for min avhandling om engelsk-kanadiske reiselitteraturen på 1950-tallet, er den fornyede interessen i de kanadiske nordområdene – i hovedsak bestående av Yukon, Nordvestterritoriene og Nunavut – som fikk en betydelig geopolitisk og økonomisk rolle under andre verdenskrig og utover i den kalde krigen.

Områdets sentrale rolle i den kalde krigens verdensbilde bidro til at oppfatningene av det kanadiske nord forandret seg. Mens regionen tidligere var blitt oppfattet og fremstilt hovedsakelig som ødemark, ble det nordlige nå i større grad forbundet med militær aktivitet, strategiske interesser, økonomisk potensial i form av naturressurser, og ikke minst med menneskene – først og fremst inuittene – som levde i og av nordområdene. Samtidig vokste det frem en fornyet interesse i det nordlige som en nasjonal identitetsmarkør, en tanke som først kom til uttrykk med den nasjonalistiske Canada First-bevegelsens såkalte «northmen thesis» fra 1869, der kanadisk identitet ble satt i direkte sammenheng med nordeuropeisk avstamming og et nordlig klima.

Det nordlige Canada er altså åsted for store omveltninger på 1950-tallet, og avhandlingen undersøker hvordan engelsk-kanadisk reiselitteratur fra denne perioden responderte på og representerte disse forandringene, og hvordan de bidro til å forme nye forestillinger om det nordlige. Det finnes en rekke historiske studier som tar for seg den politiske og økonomiske utviklingen i det kanadiske nord fra 1940-tallet og utover. Det finnes langt færre studier som undersøker hvordan disse endringene kommer til uttrykk i den kanadiske litteraturen generelt og i reiselitteraturen spesielt, selv om det er tegn som tyder på at den akademiske interessen for skildringer av etterkrigstidens kanadiske nord er økende.

Den voksende interessen for de kanadiske nordområdene på 1940- og 1950-tallet gjorde at flere vendte blikket nordover. Blant dem som reiste og skrev om det etterpå var Pierre Berton, Richard Harrington, Farley Mowat og Doug Wilkinson. Selv om de fire reiste nordover av ulike årsaker og omstendighetene rundt reisene varierte, delte de en felles ambisjon om å skildre de mange forandringene i området, bryte med hva de oppfattet som utdaterte forestillinger om det kanadiske nord og i stedet vise frem regionen som et mangefasettert sted, slik Berton skriver i The Mysterious North: «There is no single north, in fact, but several, each quite distinct in climate, topography, economic and social structure. […] It is, at best, an arbitrary area, distinguished as much by its contradictions as by its uniformities» (Berton 1956, 12–13). Avhandlingens primærtekster består av fem reiseskildringer skrevet av disse fire mennene og utgitt på 1950-tallet: Bertons The Mysterious North (1956), Harringtons The Face of the Arctic (1952), Mowats People of the Deer (1952) og The Desperate People (1959), og Wilkinsons Land of the Long Day (1955). De fem tekstene er alle førstepersonfortellinger som beskriver forfatternes reiser til ulike deler av det kanadiske nord mot slutten av 1940-tallet og utover 1950-tallet.

Primærmaterialet består altså av reiseskildringer skrevet av hvite, engelsk-kanadiske menn, og dermed er disse bøkene representative for den dominerende gruppen som reiste til og beskrev det kanadiske nord på denne tiden. Utvalget av primærtekster er motivert av avhandlingens interesse i reiselitteraturens innvirkning på det offentlige ordskiftet om det kanadiske nord, noe som utelukker fransk-kanadiske og inuittiske tekster om det kanadiske nord (som på denne tiden er nærmest ikke-eksisterende) så vel som tekster skrevet av kvinner (som det fantes en god del av, men som ikke fikk noe særlig gjennomslag). Avhandlingen fokuserer altså på bøker som fikk mye oppmerksomhet, som solgte godt og som kom i flere opplag: Arkivfunn viser at de fem primærtekstene raskt pekte seg ut som de mest omtalte (og omdiskuterte) utgivelsene om det kanadiske nord på 1950-tallet. I tillegg var de fire mennene fremtredende i den kanadiske offentligheten – noe som fortsatt er tilfellet for Berton og Mowat.

Den overordnede teoretiske tilnærmingen i avhandlingen er diskursanalytisk, og jeg bygger på Norman Faircloughs tredimensjonale definisjon av diskurs som «simultaneously a piece of text, an instance of discursive practice, and an instance of social practice» (Fairclough 1992, 4). Fairclough, som igjen er inspirert av Michel Foucaults og Mikhail Bakhtins arbeider, forstår altså diskurs som en pågående utveksling mellom tekst og kontekst. Dette er særlig relevant for studiet av de fem reiseskildringene fordi det åpner opp for betydningen av de sosiokulturelle og praktiske omstendighetene rundt reisene og beskrivelsene av dem. Faircloughs diskursbegrep er derfor sentralt for å forstå hvordan reiseskildringene responderte på og representerte 1950-tallets kanadiske nord.

Fordi avhandlingen også fokuserer på reiseskildringenes retoriske effekt har jeg nærlest utvalgte representasjonsstrategier i hver av primærtekstene. Denne retoriske lesningen har omfattet bøkenes paratekster, deriblant kart, illustrasjoner og resepsjonstekster som anmeldelser og omtaler. I den sammenheng trekker jeg veksler på Gérard Genettes paratekst-begrep, men jeg argumenterer også for nødvendigheten av å utvide hans forståelse av begrepet. Mens Genette først og fremst avgrenser paratekster til forfatterintensjon, utvider jeg begrepet til å gjelde visuelle komponenter og resepsjonstekster som i mine øyne er avgjørende for å forstå disse bøkenes retoriske effekt og påvirkningskraft.

Avhandlingen er delt inn i seks kapitler, foruten en innledning og en konklusjon. Ettersom jeg har vært opptatt av hvordan disse reiseskildringene ble formet av sine omstendigheter er de to første kapitlene først og fremst kontekstualiserende. Kapittel 1 gir et overblikk over det kanadiske nord på 1950-tallet, med særlig fokus på den geopolitiske og økonomiske utviklingen i området og på betydningen av det nordlige for en kanadisk nasjonal identitet. Kapittel 2 er tettere knyttet til de praktiske, politiske og økonomiske omstendighetene for de enkelte reisene og primærtekstene. Disse omstendighetene er i varierende grad gjort rede for i primærtekstene, og kapittelet baserer seg derfor i stor grad på arkivfunn som enda tydeligere viser betingelsene som de fire mennene reiste og skrev under. Funnene synliggjør hvordan Berton, Harrington, Mowat og Wilkinson var avhengige av sentrale aktører i det kanadiske nord, både offentlige og private, som bidro med økonomisk støtte, transport og overnatting. Disse aktørene hadde betydning for hvor og hvordan de fire mennene reiste – og ikke reiste – og for hvordan de beskrev – og ikke beskrev – sine reiser til og i regionen. Reisene og skildringene av dem kan altså ikke forstås som et resultat bare av den enkelte reisendes initiativ, men som følge av komplekse nettverk av teksteksterne faktorer som var politiske, økonomiske og praktiske. Mens slike ytre omstendigheter har vært vektlagt i studier av eldre reiselitteratur, og da særlig ekspedisjonslitteraturen, har de ofte blitt oversett eller vurdert som mindre viktige i studier av den moderne reiselitteraturen fra begynnelsen av 1900-tallet og utover, der reisen og reiseskildringen ofte forstås og tolkes som utelukkende et resultat av den individuelle reisendes initiativ og avgjørelser.

De to kontekstualiserende kapitlene utgjør en viktig bakgrunn for den videre analysen av hver av de fem primærtekstene som er fordelt på fire kapitler, ett dedikert til hver av de fire forfatterne, og som jeg bare vil gjøre kort rede for her. Kapittel 3 er en komparativ lesning av Farley Mowats People of the Deer og The Desperate People, med særlig fokus på de to bøkenes ulike representasjonsstrategier, hvordan de prøver å fremstå som sannferdige og i hvilken grad de ble oppfattet slik. Kapittel 4 diskuterer hvordan Pierre Bertons The Mysterious North vektlegger nordområdenes økonomiske og strategiske potensial, samtidig som den hele tiden understreker regionens mystikk som viktig for ideen om det nordlige som karakteriserende for kanadisk identitet. I kapittel 5 undersøker jeg de kanadiske inuittenes komplekse og motstridende rolle i Doug Wilkinsons Land of the Long Day, der de blir tillagt betydning både som forskjellig fra og identisk med det kanadiske fellesskapet. Kapittel 6 omhandler Richard Harringtons The Face of the Arctic og fokuserer spesielt på de mange fotografiene i boken. Jeg vier særlig oppmerksomhet til Harringtons berømte bildeserie av Padleimiut-gruppen under en sultkatastrofe der jeg benytter meg W. J. T Mitchells begrep «imagetext» (Mitchell, 1994) for å lese reiseskildringene og bildene sammen og slik utfordre tidligere lesninger av disse bildene som estetiserende og romantiserende.

Avhandlingens overordnede argument er at disse reiseskildringene utgjorde en viktig del av de endrede oppfatningene av det kanadiske nord etter andre verdenskrig. På denne tiden begynner forestillingene om nordområdene i større grad å ta opp i seg mangfoldet i regionen, hjulpet frem av de økonomiske og geopolitiske utviklingene. Særlig viktig er den økte bevisstheten om det kanadiske nord som bebodd område og som hjemland for inuittene. Disse forandringene kommer til syne i de fem primærtekstenes komplekse fremstillinger som tar opp i seg utviklingene i regionen, og som utfordrer stereotype oppfatninger om det nordlige ved å skildre utvinningsprosjekter, radio- og værstasjoner, militærbaser og hungersnød, for å nevne noe, eller ved å gi ordet til inuittiske førstepersonfortellere.

Når det er sagt, viderefører Berton, Harrington, Mowat og Wilkinson også noen av de stereotypiene som preget tidligere beskrivelser av det kanadiske nord og inuittene som bor der: Også her er området fremstilt som en tom ødemark, en urørt tumleplass der det reisende individet kan teste sine krefter eller unnslippe sivilisasjonen. Også her er inuittene beskrevet gjennom primitivismens linse som et steinalderfolk tilhørende en svunnen tid. Like fullt, de fem reiseskildringene problematiserer allment aksepterte oppfatninger og bidrar til en utvidet forståelse av området nettopp fordi de synliggjør de forskjellige og til tider motstridende rollene som tillegges det kanadiske nord i kaldkrigskonteksten. Forfatternes ambisjon om å skildre et område i forandring utfordrer dessuten den dominerende forestillingen om det kanadiske nord som en øde villmark og bidrar til nye måter å tenke det nordlige og Canadas nordlige identitet på.

Den engelsk-kanadiske reiselitteraturen på 1950-tallet ble formet av det kanadiske nord. Tilsvarende formet denne reiselitteraturen forestillingene om dette området. Avhandlingen viser hvordan de fem reiseskildringene inngår i en pågående meningsutveksling mellom ulike sosiokulturelle, politiske og økonomiske omstendigheter, og mellom ulike praksiser og representasjoner som til sammen utgjør diskursen om det kanadiske nord. Mer generelt viser avhandlingen hvordan reiselitteraturen er formet av sine omstendigheter og hvordan sjangeren på sin side er med på å forme disse omstendighetene ved å virke inn på vår forståelse av de mennesker, steder og kulturer som den skildrer.

Litteratur

Berton, Pierre. (1956). The Mysterious North. Toronto: McClelland & Stewart.

Fairclough, Norman. (1992). Discourse and Social Change. Cambridge: Polity Press.

Mitchell, W. J. T. (1994). Picture Theory: Essays on Verbal and Visual Representation. Chicago: University of Chicago Press.

Waugh, Evelyn. (1984 [1946]). When the Going Was Good. Boston: Little, Brown.