Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Mat som ikke gjør en mett

En trykkfeils historie i norske gjendiktninger av Goethes Faust I
‘Food That Brings Satiety, Not Satisfaction. The History of a Printing -Error in Norwegian Translations of Goethe’s Faust I.’

(f. 1985) Doktorkandidat i allmenn litteraturvitenskap, Universitetet i Bergen. Har forsket på Faust--figuren i tysk litteratur i perioden 1587–1947.

In 1887, with the publication of the Weimar edition of Goethe’s Faust I, a simple printing error was introduced into the work that would influence analyses of the work until its discovery by Géza von Mólnar in 1979. The printing error was adopted by Norwegian translators of the work, and Molnár’s discovery has still not gained a foothold in its reception in Norway. On the contrary, the last of the five translators who have produced Norwegian editions of the work have clearly allowed the printing error to steer their interpretations towards conclusions that have been disproved and abandoned in German Goethe scholarship. This article contains a history of translations of Goethe’s Faust I into Norwegian, and demonstrates interpretative consequences of the old printing error in these works and in their reception.

Johann Wolfgang von Goethes Faust I er ikke bare et av de mest kommenterte verkene i europeisk litteraturhistorie, men også et av de oftest oversatte. Enhver nasjonallitteraturs historie inneholder en liten Faust-historie. Åse Marie Nesse hevdet i 1993 at det fantes 3801 ulike engelske versjoner av Goethes drama om den tyske folkehelten, mens hun på fransk fant 216 og på russisk 151. (Nesse 1993, s. 6) Den norske litteraturhistorien er blitt ledsaget av fem gjendiktninger av verket, spredt med jevne mellomrom over mer enn hundre år, og i skiftende målformer, med skiftende ideologisk vinkling. Av de fem har fire adoptert en detalj som i senere tid er blitt avslørt som en trykkfeil i enkelte tyske utgaver av verket. Egentlig er det bare en liten tegnsettingsfeil som stammer fra den første Weimar-utgaven av Goethes samlede verker, men som har store konsekvenser for hvordan en norsk leser i dag kan forstå en av verkets mest sentrale problemstillinger, nemlig spørsmålet om Fausts motivasjon og begjær når han vender seg bort fra de konvensjonelle vitenskapene mot svartekunsten. Fire av de fem dikterne som har påtatt seg den umåtelige oppgaven med å overføre et av vestens litteraturhistories både form- og innholdsmessig mest komplekse verker til norsk, leser riktignok, etter deres egne kommentarer til verket å dømme, linjene det er snakk om på en måte som nok er den mest rimelige lesemåten, men den kronologisk sett siste dikteren lar den gjenstridige trykkfeilen styre hennes lesning av verket. Ikke bare kommer Åse Marie Nesse derfor skjevt ut i sitt eget etterord, men hun avslører også at den norske Faust-historien legger til rette for en lesning av verket som ikke vil være en god lesning av den tyske originalen. Mens trykkfeilen for lengst er blitt korrigert i alle tyske utgaver av Faust, har studenter og andre som leser verket i norsk oversettelse ikke tilgang til en utgave som ikke reproduserer den, med mindre de av en eller annen grunn skulle vende seg til Kristen Gundelachs gjendiktning fra 1943.

Feilen virker ved første øyekast aldeles ubetydelig, men konsekvensene er store: Etter verkets linje 1685 skal det, etter alle utgavene av lesedramaet som ble publisert under Goethes levetid, stå et punktum, men i stedet står det i Weimar-utgaven et spørsmålstegn. Tvetydigheten som innføres i disse egentlig aldeles entydige linjene gjennom noe så enkelt som en gammel, seiglivet tegnsettingsfeil kan i ytterste instans føre til en lesning av verket som vil være aldeles rimelig dersom kun de norske gjendiktningene legges til grunn, men som vil være urimelig om man forsøker å applisere lesningen på en tysk utgave. Christian Janss gjør seg forbigående skyldig i en slik problematisk fortolkning i innledningskapittelet til en norsk antologi om Goethes Faust som utkom i 2005, riktignok som en kommentar til et annet sett med linjer, men med klar forankring i listen over forgjengelige gleder som er blitt utstyrt med det feilplasserte spørsmålstegnet: «Det er ikke erkjennelse Faust nå vil ha, men forgjengelige, jordiske gleder, og det i så stort monn at selv Mefistofeles ber ham roe seg», skriver Janss (2005, s. 21), og antyder med det at Faust forventer å kunne tape veddemålet han inngår med ånden Mefistofeles, som går ut på at dersom Mefistofeles kan gjøre Faust tilfreds i øyeblikket, bedra ham med jordisk lyst, så vil Faust gjerne gå til grunne. Dette veddemålet inngår Faust ikke fordi han ønsker å oppnå et slikt resultat, men fordi denne fullendte gleden overhodet ikke befinner seg innenfor rammene av det Faust anser som mulig. Trykk-feilen fra Weimar-utgaven introduserer likevel muligheten for at det Faust dypest sett ønsker nettopp er å få oppleve flyktige jordiske gleder. I det følgende vil jeg vise at subtiliteten i Goethes bearbeiding av det gamle paktmotivet, som har vært styrende for Faust-skikkelsens litterære historie gjennom fire hundre år, i ytterste instans står i fare for å gå tapt som en konsekvens av lesninger som baserer seg på de uriktig tegnsatte linjene. Det er ikke dermed sagt at målet med det følgende er å bedømme de fem norske gjendikternes oversettergjerning som daddelverdig, men snarere er hensikten å vise at den norske Fausthistorien åpner et fortolkningsrom som er stengt for en leser av en tysk utgave av verket.

Faustisk begjær, altså hva det er Faust egentlig vil, er et tema som ikke kan uttømmes her, eller som overhodet ikke kan uttømmes. Men det er mulig å sette fingeren på et område av menneskelig erfaring som Faust selv ikke mener at det er verdt å bytte bort sjelen sin for, og det området er nettopp «forgjengelige, jordiske gleder». Så snart Mefistofeles har tilbudt Faust sine tjenester i jordelivet, i bytte mot Fausts tjeneste i det hinsidige,2 begynner Faust å grave etter hvilke tjenester det egentlig er Mefistofeles tilbyr, og det er her, i en replikk som er Fausts oppramsing av flyktige jordiske gleder, at den gamle trykkfeilen innfører betydelig fortolkningsmessig forvirring angående doktorens faustiske begjær, og som en konsekvens også angående hvilken type avtale det er Faust og Mefistofeles inngår med hverandre. I den siste utgaven av C.H. Beck Verlags tilretteleggelse av Hamburg-utgaven av Goethes Faust ved Erich Trunz (1996)3, og i alle andre nyere utgaver av verket,4 ser Fausts liste slik ut:

Faust.

Was willst du armer Teufel geben?

Ward eines Menschen Geist, in seinem hohen Streben,

Von deinesgleichen je gefaßt?

Doch hast du Speise, die nicht sättigt, hast

Du rotes Gold, das ohne Rast,

Quecksilber gleich, dir in der Hand zerrinnt,

Ein Spiel, bei dem man nie gewinnt,

Ein Mädchen, das an meiner Brust

Mit Äugeln schon dem Nachbar sich verbindet,

Der Ehre schöne Götterlust,

Die, wie ein Meteor, verschwindet.

Zeig mir die Frucht, die fault, eh‘ man sie bricht,

Und Bäume, die sich täglich neu begrünen!


Mephistopheles.

Ein solcher Auftrag schreckt mich nicht,

Mit solchen Schätzen kann ich dienen.

(l. 1675–1689)

Det var Goethe-eksperten Géza von Molnár som i 1979 oppdaget den vesle, og tilsynelatende ubetydelige, trykkfeilen i Weimar-utgaven av Goethes samlede verker, som består av 143 bind publisert mellom 1887 og 1919:5 Etter linjen «Die, wie ein Meteor, verschwindet», har en redaktør eller typesetter plassert et spørsmålstegn i stedet for punktum. I alle utgaver av Faust publisert i Goethes levetid finner Molnár et punktum etter linjen, mens i utgaver etter Weimar-utgaven har spørsmålstegnet slått rot.6 Denne trykkfeilen kan virke ubetydelig, og knapt nok verdt å påpeke, men konsekvensene for hvordan Fausts liste kan forstås, er store. Under tilretteleggingen av Weimar-utgaven har man åpenbart lest Fausts liste som spørsmål: «Doch hast du» ble lest som et mer eller mindre oppriktig spørsmål, altså «men har du ...?». Langt mer riktig er det å lese det som en deskriptiv hån fra Fausts side, i betydningen «men du har kun ...». Faust er ikke imponert over hva djevelen har å tilby. Mefistofeles, på sin side, ser det som en oppdrags- eller ønskeliste, og lover Faust både dette og mer til, men et gjennomgående trekk ved ånden er nettopp at han misoppfatter Fausts ønsker, eller at han bare delvis forstår hva det er Faust er ute etter, eller at han forsøker å henlede Fausts oppmerksomhet til det domenet han selv behersker, altså det jordiske erfaringsområdet som Faust hånende beskriver i de ovenfor siterte linjene.

Først ute med en norsk utgave av Goethes Faust var Fredrik Gjertsen, som utgav sin gjendiktning ved Malling i Christiania i 1873, supplert med veloverveide anmerkninger. I forordet til andreutgaven av verket fra 1901 peker Gjertsen på det store antallet ulike tolkninger av verket, og presiserer at han selv ikke vil «paatage sig at forøge Tallet paa Opfatninger eller Betragtninger». (Gjertsen 1901, IV) Likevel har Gjertsen tydelig tatt oversetterrollen på alvor i den forstand at han har satt seg inn i den forskningshistorien han ikke ønsker å bidra til, og til grunn for oversettelsen ligger en klar, enhetlig grunntanke, en idé om hva det er Goethes Faust-drama vil kommunisere. Faust-mythosen dreier seg ifølge Gjertsen om «Menneskeaandens Dobbelt-Natur, dens aandelige og sanselige side, dens Higen efter Erkjendelse, dens Begjærlighed efter Magt og Nydelse» (III). Gjertsens gjendiktning av Fausts tilsvar til Mefistofeles’ tilbud om en gjensidig avtale om utveksling av goder er klart og entydig hånende, for Faust har ingen illusjoner om at Mefistofeles er i stand til å mette hans «Higen efter Erkjendelse», mens «Begjærlighed efter Magt of Nydelse» vet Faust kun vil føre til skuffelse. Mefistofeles kan ikke tilby annet enn de jordelivets flyktige gleder som Faust, til tross for sin innestengte akademikertilværelse, kjenner til fra før. Talende er det at Gjertsens førsteutgave fra 1873, altså før Weimar-utgaven var utkommet, er riktig tegnsatt, mens en sterkt modifisert andre utgave fra 1901 – fire år etter Weimar-utgaven av Faust – har tatt opp i seg det malplasserte spørsmålstegnet:

Faust.

Hvad skal da, stakkars Djævel, ske?

Blev noget Menneske, hvis Aand har opad stræbet,

Af slige nogentid begrebet?

Dog har du Mad, som ei gjør mæt,

Har du det røde Guld, der rastløst ret,

Som Kviksølv ud af Haanden rinder,

Et Spil, hvorved man aldrig vinder,

En Pigelil, som ved mit Bryst

Med Øiekast til Naboen sig binder,

Og Ærens høie Gudelyst,

Der lig et Meteor forsvinder.

Vis Frugt, som raadner, før den tages ned,

Og Trær med altid nye grønne Grene!


Mefistofeles.

Ei saadant Hverv jeg skrækkes ved,

Med slige Skatte kan jeg tjene.

(Gjertsen 1873, s. 69)

Faust.

Hvad kan du, stakkars Djævel, raade over!

Et Menneske, hvis Aand at hige opad vover, ---

Blev en som du vel paa en saadan klar?

Ja, du har mad, som ikke mætter, har

Det røde Guld, der, som det Kviksølv var,

Ustanselig dig ud af Haanden rinder,

Et Spil, hvorved man aldrig vinder,

En Pigelil, som ved mit Bryst

Med Øiekast til Naboen sig binder,

Og Ærens skjønne Guddomslyst,

Der lig et Meteor forsvinder?

Vis frugt, som, før den brydes, raadner bort,

Og Trær med altid nye grønne Grene!


Mefistofeles.

Ei skræmmer mig et Hverv af denne Sort,

Med slige Skatte kan jeg tjene.

(Gjertsen 1901, s. 81–82)

Hva kan vel Mefistofeles tilby Faust, annet enn utilfredsstillende, tomme, flyktige gleder, akkurat slik som Doktor Faustus fra tysk sent femtenhundretall erfarer i Johann Spies’ Historia von Doktor Johann Fausten (1587)?7 Talen er entydig fastslående i begge utgavene, til tross for spørsmålstegnet fra den siste: Du har mat som ikke metter, sier Faust, som kjenner sin egen mytiske karakters litterære historie, og som dessuten vet at djevelen er «en ond, forbannet løgner- og mordånd», «einen bösen verflüchten Lügen- und Mordgeist», (Füssel & Kreutzer 2006, s. 8) som det heter i den gamle Faustboken. Selv om sekvensen i 1901-utgaven ender med et spørsmålstegn, som innfører en antydning til nysgjerrighet i Fausts hån, er det liten tvil om at Gjertsen oppfatter Fausts krav om innsikt ikke som et oppriktig ønske om å oppleve flyktige jordiske gleder, som man ikke trenger djevelens hjelp for å finne,8 men som et uttrykk for Fausts resignasjon overfor alt jordelivet har å tilby. Denne resignasjonen er prefigurert i hans nesten gjennomførte selvmord i stykkets åpningsscene (linje 690–701). Goethes Faust er en mann som vet alt det menneskene kan vite, og som ikke er tilfreds med det; han vil vite, og erfare, enda mer, og derfor er det han vender seg mot svartekunsten i stykkets åpningsscene. Weimar-utgavens nedslag i den norske Faustresepsjonen har likevel allerede her satt et spor som senere vil bli mer tydelig, markert i den nesten usynlige endringen fra 1873 til 1901.

Når Adolf M. St. Arctander fulgte denne første gjendiktningen med sin Faust. Eit syrgjespel i 1911 på landsmål,9 var det etter alt å dømme ikke fordi han fant Gjertsens tolkning utilstrekkelig eller dårlig. Heller var Arctanders motivasjon språkpolitisk. Arctander betrakter Goethes Faust som et ideelt startpunkt for innføringen av landsmål som norsk kulturspråk, ikke bare fordi verket har en sentral posisjon i europeisk litteraturhistorie, men også fordi Goethe selv bidro til å forsterke og befeste det tyske språkets posisjon som europeisk kulturspråk. «Det er på tidi,» skriver Arctander i det korte forordet, «at det norske heimamaalet tek til aa maalbera grunntankarne til storverki i heims-bokriket og hævdar seg retten til aa vera kulturmaal.» (Arctander 1911, uten sidetall). For Arctanders del dreier det seg ikke først og fremst om innholdsmessig rekonstruksjon av originalen, men snarere om en etablering av landsmål som litterært språk, tilrettelagt ved hans gjendiktning av storverket. Sverre Klaussens omtale i 1922 i Kirke og Kultur av Arctanders posthumt utgitte andre del av Faust indikerer forøvrig at dette kanskje ikke umiddelbart lyktes. Kritikeren beklager seg over landsmålets mer obskure ord og uttrykk som «forekommer i mængdevis» og som «ialfald er ukjendt for et almindelig østlandsk publikum.» Klaussens «anfegtelser m. h. t. eksistensberettigelsen av en slik oversættelse» er åpenbart av språkpolitisk art, tydelig i bedømmelsen hans av verket som ikke fullt ut forståelig for andre enn «norsk-filologer og landsmaalseksperter».10 Det må likevel nevnes at Klaussen stiller seg grunnleggende positiv til Arctanders oversetterbragd: «Overføringen av et av verdenslitteraturens vanskeligste og abstrakteste poetiske verker til landsmaal er virkelig lykkes,» skriver han. De foregående beskrivelsene i omtalen kan riktignok gi de to sist siterte ordene en viss sarkastisk betoning, men det skinner gjennom at Klaussen er sympatisk innstilt overfor Arctanders oversetterprosjekt, om enn mindre entusiastisk angående målformen.

Arctanders gjendiktning åpner for en tolkning hvor betydningen til den her diskuterte replikken blir snudd på hodet, selv om Arctander selv i sine kommentarer til linjene tydelig gir uttrykk for at hans lesning er i tråd med den Gjertsens versjon dikterer.11 Faust viser seg ydmykt spørrende overfor Mefistofeles, og hans innledende «arme djevel» kan indikere at han mener Mefistofeles slett ikke er i stand til å tilby ham disse flyktige gledene, heller enn at ånden kun råder over slike arme gleder:

Faust.

Kva vil du arme djevel gjeva?

Tru vit paa manna-aand, som traar i høgd og æva,

di ætt vel nokosinne vann?

Men – hev du mat, som ikkje metta kann,

det raude gull, som i di hand

renn burt som kviksylv utan ro og rast,

eit spel forutan vinnings kast,

ei gjenta, som i min arm kyskt

med augning alt seg lovar burt til grannen,

og æra, fagre guddomslyst,

som kverv lik gneistarne fraa branden? –12

Syn alda daa, som rotnar paa sin kvist,

og tre, som kvar dag sprett og lauvet feller.


Mefistofeles.

Slikt aalag greider eg jo visst

og vrid meg ikkje for det heller.

De tre første linjene indikerer at Faust ikke har tro på Mefistofeles’ evner til verken å forstå eller imøtekomme menneskelig attrå, i tråd med den tolkningen som Gjertsens oversettelse legger til rette for. I linje 1678, derimot, gjør dikteren tilsynelatende en bråvending: «Doch hast du» fra Goethes tysk blir ikke til «Ja, du har», som er formuleringens ordlyd i Gjertsens gjendiktning fra 1901. I stedet blir det til et oppriktig spørrende «men – hev du». Men, på den andre siden, synes Faust å si her, har Mefistofeles kanskje likevel noe å tilby, til tross for at han ikke er annet enn en arm djevel? Konsekvensene for hvordan verket som helhet kan leses, er store. Det er nemlig nettopp flyktige gleder Mefistofeles kan tilby Faust, også i Goethes tyskspråklige tekst. Ånden trekker stadig den desillusjonerte doktoren med seg bort fra det gamle og henover mot det nye, og kjernen i veddemålet de to inngår er at så snart Faust finner varig glede i øyeblikket – en pike, for eksempel, som ikke alt blunker ømt til sidemannen, eller mat som faktisk gjør ham mett, eller, som tilfellet kanskje er mot slutten av tragediens andre del, vedvarende ære – er tiden hans på jorden forbi. Veddemålet som Faust foreslår, og som presenteres like etter at doktoren har kommet med sin hånende tale, beskrives i to sekvenser, hvor den andre kan leses som en intensivering av den første, i linje 1692–1706. Slik lyder det i Arctanders gjendiktning:

Faust.

Vil nøgd eg nokosinn i latmanns logn meg kosa,

daa vere lykta13 leiken min!

Kann du med smeik eit sinn meg daara,

slik at sjølvtykkje vert mitt lag,

kann du med njoting faa meg snora –

det vere daa min siste dag!

Det vedd eg byd!


Mefistofeles.

Slær til!


Faust.

Og slag paa slag!14

Um eg til augneblinken segjer:

Aa dryg ein grand! Du er so gild!

Daa set meg fast! paa dine vegjer

daa gjerne eg forgangast vil!

Daa maa gravklokka paa meg kalla,

daa er fraa tenesta du fri,

lat verket15 stana, visar’n falla,

all vere for meg dag og tid!

(Arctander 1911, s. 67)

Faust kan inngå veddemålet sitt nettopp fordi han er helt overbevist om at Mefistofeles ikke vil være i stand til å lede ham til noen form for øyeblikkelig tilfredshet. Mange16 lesere av Goethes Faust glemmer at veddemål ikke inngås for å avgjøre usikkerhet, men for å legge vekt bak en genuin overbevisning. Den samme Géza von Molnár som oppdaget trykkfeilen i Weimar-utgaven har også lest utgaven av Kants Kritik der Urteilskraft som stod i Goethes personlige bibliotek, og funnet at Goethe selv har understreket et avsnitt som inneholder nettopp denne innsikten.17 Faust setter livet på at Mefistofeles ikke kan vise ham noe som det er verdt å holde fast ved, og ved å gjøre dette, viser han seg overbevist om at ånden ikke vil være i stand til å stille ham til lags. I Arctanders gjendiktning av disse linjene lurer likevel et håp: Både Faust, leseren og Mefistofeles vet at sistnevnte er i stand til å vise Faust frukt som råtner på kvisten, spill som ikke kan vinnes, og flyktig ære. Spørsmålstegnet kan indikere at Faust ikke tror at disse erfaringene er utilfredsstillende, men tvert om mistenker at slike erfaringer ikke er oppnåelige, og nærer håp om at Mefistofeles kanskje likevel kan vise dem til ham. Fausts forehavende gjennom hele verket blir et helt annet i lys av denne forståelsen: Han nærer tro på at det virkelig finnes forløsende erfaringer, og han finner også en slik: Riket som han gjendriver fra havet mot slutten av tragediens andre del, og som havet er i ferd med å ta tilbake, i tråd med jordelivsgledenes flyktige natur, får ham til kanskje å ville holde fast ved det som Mefistofeles der bedømmer som «den siste laake stundi» (Arctander 1912, s. 312).18

Arctander rakk å utgi begge delene av sin gjendiktning av tragedien før originalverket ble et nasjonalsosialistisk ikon i dikterens hjemland, og Faust som amoralsk rydder det gamle paret Filemon og Baucis av veien for å gjøre plass til sitt nye rike i tragediens andre del ble et emblem for tysk ekspansjonsvilje og -rett.19 Den neste gjendiktningen til norsk, i første omgang kun av deler av verkets første del, ble også utført av en intellektuell som hadde sterke sympatier i samme retning, og utgitt i et okkupert Norge i 1943 ved Gunnar Stenersens Forlag, som jobbet med Nasjonal Samling for å utgi oversatt tysk litteratur. Kristen Gundelachs motivasjon er språksaklig, røper han i forordet til den komplette gjendiktningen hans av begge delene av verket, utgitt først i 1957, og denne motivasjonen ligner Arctanders. Blant oversettelser til alle «europeiske kultursprog» etterspør han en oversettelse til norsk riksmål: «Verket er jo oversatt til alle europeiske kultursprog, unntagen til norsk riksmål.» (Gjertsen 1957, uten sidetall) Dikteren kjente til Arctanders utgave, og nevner denne i nøytrale termer i forordet fra 1957, i tillegg til at han uttrykker respekt for det lange tidsrommet landsmålsutgaven ble til under, og mild skam over sin egen forhastede gjendiktning. Gjertsens gjendiktning blir ikke nevnt – kanskje nettopp på grunn av dens danske tilsnitt, eller kanskje simpelthen fordi Gundelach ikke kjente til den. Første del av Gundelachs Faust, som ble til over to år fra 1941 til 1943, var tiltenkt en teateroppføring som det aldri ble noe av, og er noe forkortet fra den tyske originalen. I denne forkortede 1943-utgaven er Faust igjen sikker på de Mefistofeliske gledenes utilstrekkelighet, og spørsmålstegnet er ryddet av veien i en sterkt endret setningsstruktur:

Faust.

Hva kan du gi meg, du en fattig fanden!

Har en av dere fattet noensinne

hva mensket vil – med sjelen og forstanden

hva mensket søker men kan aldri finne?

Men du har mat som ikke metter, gull

som flyter bort når en har hånden full,

et spill som alltid bringer tap, en kjærest

som på mitt fang alt står min nabo nærest,

gjør øyne til ham mens hun kysser mig

og du har ry lik stjerneskudd –! Akk nei,

min beste fanden, vis mig heller

den frukt som råtner innen man den skreller

og trær som daglig blir i nytt løv kledd!


Mefistofeles.

Å, denslags oppdrag gjør meg ikke redd,

jeg står til tjeneste, en lettvint sak.

(Gundelach 1943, s. 65)

Mye kunne vært sagt om Gundelachs gjendiktning. Det er mulig å peke på at «et spill som alltid bringer tap» er noe aldeles annet enn et spill man aldri vinner; dersom man kan spise uten å bli mett, kan man også spille uten verken å vinne eller tape. Tap indikerer et endepunkt, og det er nettopp slike punkter Fausts liste ikke inneholder. Etter det som er en formell volta i Goethes original, men som her ikke er det, i linje 1684/1685 («og du har ry ...»), skifter Fausts utsigelsesmodus, og han indikerer at i stedet for de ufullstendige gledene han så langt har ramset opp, vil han ha to andre ufullstendige gleder: Frukt som råtner og trær som blir grønne på nytt hver dag. Det er ordet «heller» som gjør denne endringen entydig i Gundelachs gjendiktning: I stedet for noen Mefistofeliske kunster, ønsker Faust noen andre, og når han i neste omgang foreslår veddemålet sitt, er det som en utfordring til Mefistofeles: Vis meg disse gledene, sier han, og innlater seg dermed på et veddemål som han selv ser for seg at det er mulig å tape. Han håner ikke lengre, men etterspør. Lite tyder for øvrig på at denne endringen fra Goethes tekst er villet, eller at Gundelach har viet problemstillingen nevneverdig oppmerksomhet.

Dersom Gundelachs gjendiktning fremstår som den minst gjennomtenkte, og minst gjennomarbeidede, norske utgaven av Goethes Faust, er den neste i rekken dens rake motsetning. André Bjerkes gjendiktning av storverket er nok den som har hatt det største nedslagsfeltet i Norge, og dersom Gundelachs kvalitetskriterium fra hans eget beskjemmede forord, altså tidsbruk, tas til følge, er det mulig å forstå hvorfor. Bjerkes gjendiktning er alt annet enn forhastet. Første del kom i 1966, og andre i 1983, mens begge er blitt utgitt på nytt en rekke ganger, sist i 2010 som del av De norske bokklubbenes serie Verdensbiblioteket. Som gjendikter av noen av de mest innflytelsesrike verkene i den europeiske litterære kanon står Bjerke i en særstilling. Han innordner Goethes Faust i et makrohistorisk narrativ som har menneskelig trang til erkjennelse som drivkraft, og som kommer til syne i enkelte avgjørende øyeblikk i vestens intellektuelle historie. Disse øyeblikkene er ledsaget av Faust-skikkelser, mener Bjerke, og med det ytrer han støtte til Faustresepsjonens kanskje mest utbredte fortelling, som også Søren Kierkegaard gjør seg til talsmann for i Enten – eller (1843): «Goethes Faust er ret egentlig et classisk Værk; men det er en historisk Idee, og derfor vil hver mærkelig Tid i Historien have sin Faust». (Kierkegaard 1997, s. 64) Med dette mener Kierkegaard at selv om Goethes Faust, med sine protoromantiske og (Weimar‑)klassisistiske20 trekk, er et verk som er tidsbundet, og som både uttrykker og tar opp i seg en bestemt historisk periodes tankegods, så springer verket ut av en idé som løper gjennom den vestlige åndshistorien etter renessansen.21 Denne overhistoriske ideen er for André Bjerke personifisert i «renessansesjelen», som gloriøst vender seg fra Gud mot jorden og forsøker å fravriste sistnevnte alle hemmeligheter, samtidig som jordelivet blir alle sannheters målestokk:

Omkring år 1500 oppstår det en helt ny mennesketype på jorden – nærmere bestemt: i det kristne Vest-Europa. Gjennom tusen år har denne kulturkrets befunnet seg i en slags puppetilstand; nå brister hylsteret, og det flyr ut en selsomt mangefarget sommerfugl: renessansesjelen. Den flagrer langs bakken for å suge saft av alt som blomstrer opp av jorden. Og den flagrer til himmels: men det gjør den for å slå seg ned på jordblomster der også. Hittil var alt himmel; herefter vil alt bli jord.

(Bjerke 1983, s. 11)

Bjerkes doktor Faust representerer en reintroduksjon av streben og opprør i Prometevs’ ånd på bestemte tider i vestens åndshistorie. Bjerke anser altså Faust for alltid å ha vært en helt, en forskertitan som bringer ild til menneskene.22 Den forgjengelige immanensen Faust tror Mefistofeles råder over representerer altså ikke den ilden doktoren leter etter. Til tross for Bjerkes adopsjon og formering av det gamle spørsmålstegnet, er det i hans gjendiktning tydelig at Faust utelukkende håner, og ikke etterspør:

Faust.

Hva vil du arme djevel gi?

Har du og dine like sett

hva menskeånden er, og higer mot å bli?

Hva har du? Mat som ikke gjør en mett?

Det røde gull som kvikksølv-lett

glir ut av hånden og forsvinner?

Har du et spill hvor ingen vinner?

Et pikebarn som ved mitt bryst

alt blunker ømt til sidemannen?

Og ærens skjønne gudelyst:

en meteor mot himmelranden?

Vis meg den frukt som råtner alt på kvisten,

og trær som daglig bærer løv på ny!


Mefistofeles.

Den skremmer ikke meg, den ønskelisten;

på slike skatter kan jeg by.

(Bjerke 1983, s. 94–95)

Mefistofeles oppfatter Fausts liste som en «ønskeliste», men slik er det ikke rimelig for leseren å oppfatte den. «Renessansesjelen», den selsomt mangefargede sommerfuglen, vender seg rett nok mot jorden for å finne sannheten, og for å finne tingenes verdimessige målestokk, men disse tomme, ytre erfaringene er ikke noe mot innsikt i «den innerste marg i stammen», kort sagt «hva som holder verden sammen» (Bjerke 1983, s. 46), som er det målet renessansesjelen retter seg mot. Selv Mefistofeles vedgår at han ikke er i stand til å gi Faust det han vil ha,23 men Faust krever likevel innsikt, og utbryter, som et trassig barn: «Jeg vil allikevel!» (Bjerke 1983, s. 98) De to siste linjene i Fausts liste over flyktige gleder, eller sorger, er rent ut hånende, i kontrast til den fortolkningsmessige konsekvensen av Gundelachs uheldige plassering av ordet «heller». Frukt som råtner på kvisten, og trær som blir grønne daglig, tilhører samme kategori av flyktige, i siste instans tomme og utilfredsstillende, erfaringer som listen ellers består av. Det er slett ikke noe å trakte etter, og på ingen måte noe Faust ønsker, mer enn noe annet, å erfare.

Karl Eibl (2004) avfeier debatten om linje 1678 – som også selvsagt har fulgt verket i tyskspråklig forskning – ved å hevde at det knapt spiller noen rolle om det er snakk om en «hånende erklærende tale eller en hånende spørrende tale», bortsett fra for Mefistofeles, som åpenbart tror Faust er oppriktig.24 At «gavene» Faust taler om er fattigslige, er en oppfatning som styrkes i linje 1675, hvor djevelen skildres som «arm». Noe tørrvittig slår Eibl fast at man slett ikke trenger noen djevel for å finne et spill hvor man ikke vinner eller en utro jente,25 og at Fausts transcenderende streben åpenbart retter seg mot noe annet. Dette kan nok stemme dersom leseren forholder seg direkte til den tyske utgaven, men om leseren derimot forholder seg til en gjendiktning som har latt fastslående hån bli til oppriktig spørrende tale, har Weimar-utgavens usikkerhet gjennom en lang prosess ført til kanonisering av en fortolkning som ikke finner støtte i originalverket. En slik prosess kan oppdages i verkets norske resepsjon. Dikteren som følger Bjerkes gjendiktning, nå med en nynorsk utgave, har bragt trykkfeilen til sin fortolkningsmessige konklusjon, og demonstrerer entydig at det gjenstridige spørsmålstegnet virkelig utgjør et potensielt problem, i motsetning til Eibls oppfatning. Åse-Marie Nesses gjendiktning av begge delene av Goethes Faust er, igjen i kontrast til den foregående versjonen, skrevet på nynorsk. Første del utkom i 1993, og andre i 1999, kun to år før dikterens død. I kjølvannet av gjendiktningen av første del mottok Nesse, professor i tysk litteratur ved Universitetet i Oslo, en æresbevisning for sin formidling av tysk kultur (Bundesverdienstkreuz), og fikk dessuten Bokklubbens skjønnlitterære oversetterpris. Etter utgivelsen av del II i 1996 var kritikerne i norske aviser over seg av beundring for Nesses «mesterlige gjendiktning» (Ann-Cecilie Siggstedt i Bergens Tidende 26. juni 1999), som ble vurdert å være en «dikterisk bragd» (Kjell Arild Pollestad i Aftenposten 28. april 1999) skrevet i et «fritt og sanselig språk» (Jan Jakob Tønseth i Dagbladet 20. april 1999). Gjendiktningen hennes er en av to norske utgaver som blir brukt på litteraturfagenes pensumlister ved norske universiteter – den andre er Bjerkes. Det er naturlig; Nesse var ikke bare en dikter av rang, men også fagkyndig. For øvrig vil en forståelse av Fausts begjær som begynner ved Nesses gjendiktning fort bære galt avsted, og det er den gamle, tilsynelatende ubetydelige trykkfeilen som er skyld i det.

Åse-Marie Nesses lesning av verket, som hun presenterer som etterord til gjendiktning-en av første del, slår entydig fast at Faust ønsker nettopp de forgjengelige gledene som han ramser opp i de her diskuterte linjene: «Faust, derimot, stiller heilt andre krav. Visst vil han prøve alt og leve livet, men han vil ikkje slå seg til ro, han vil kjenne hunger og ikkje bli mett, han vil vere på veg men aldri kome fram.» (Nesse 1993, s. 240) Mat som ikke gjør en mett er her ikke bare et ønske som Faust bringer til Mefistofeles, men også emblematisk for Fausts begjær. Djevelen er ikke «arm» fordi han kun kan diske opp med ufullstendige, flyktige gleder, men fordi Faust tror han ikke er i stand til å presentere slike nytelser. Nesse har også utstyrt sin gjendiktning av disse linjene med en liberal mengde spørsmålstegn:

Faust.

Kva kan du, arme djevel, by meg?

Som om du fatta ånd, og liksom skulle bry deg

med høge hugmål, rett og slett!

Men har du mat som aldri gjer meg mett?

Det røde gull, som kvikksølv-lett

glid gjennom opne hender og forsvinn?

Eit spel der aldri nokon vinn?

Ei møy som ennå i min famn

vil blunke til den neste ho har funne?

Den sæle frygd i heidersnamn,

ein meteor i lys-sekundet?

Syn meg den frukt som rotnar framfor deg,

og tre som dagleg kjem med grøne greiner!


Mefistofeles.

Slikt oppdrag skremmer ikkje meg,

eg har dei skattane du meiner.

(Nesse 1993, s. 77)

Men har du mat som ikke gjør en mett, spør Faust, og Mefistofeles kan betrygge Faust: Et slikt oppdrag skremmer ikke ham! Som en følge av denne lovnaden presenterer Faust et veddemål som det er tenkelig, både for Faust, for Nesse og for leseren, at han kan tape: «Den dag eg ligg tilfreds på latseng, og det smaker, | da er det slutt, da er det gjort!» (Nesse 1993, s. 77) Det er en klar kontrast mellom endepunktet som Faust skisserer og listen med utilfredsstillende gleder som han bruker for å håne Mefistofeles: Det ene er opphøret av all streben i et øyeblikks tilfredsstillelse, det andre er gleder som alltid er i ferd med å oppfylles, og aldri nås: Forventningen om frukt som ikke kan smakes, mat som ikke tilfredsstiller. Det er ikke rimelig å mene at Faust «vil kjenne hunger og aldri bli mett»: Dette er Fausts resignerte beskrivelse av hvordan det er å være menneske innenfor menneskets timelige horisont, som også er det domenet Mefistofeles rår over, ikke hvordan han ønsker at det skal være å være menneske.

I disse nyansene av betydning ligger en forskjell mellom Fausts veddemål med Mefistofeles, som han ikke forventer å kunne tape, og en tradisjonell djevlepakt. Dersom Faust ønsker en så konkret erfaring som aldri tilfredsstilt sult, inngår han en pakt med Mefistofeles etter modell fra den gamle Faustboken, og dessuten i tråd med den utvekslingen av tjenester som ånden foreslår i Goethes drama: «Eg underlegg meg hermed dine lover | og lyder her det minste vink frå deg. | Men når vi møtest att der over, | skal du få lov å tene meg.» (Nesse 1993, s. 76) Ordet «pakt» betyr nettopp «løfte med forbehold», eller løfte om en ytelse i bytte mot løfte om en motytelse. Med forbehold om at Mefistofeles kan oppfylle visse ønsker, lover Faust bort sjelen sin, og slik er det alle pakter fungerer. Et godt eksempel kommer nettopp fra Faustboken fra 1587, men riktignok ikke fra den delen av boken som omtales som paktkapitlene. En stor del av Johann Spies’ Faustbok består av beskrivelser av doktorens mange pek og ablegøyer, og et av disse pekene inneholder en gjensidig avtale som betegnes som en «Pact» – for øvrig den eneste gangen ordet brukes i boken. Fortelling-en har Spies, eller den ukjente forfatteren som står bak Faustboken Spies utgav, stjålet fra Christoph Roßhirts seks Faustfortellinger fra ca. 1575–1586,26 og den går slik: Faustus selger et knippe svin til en svinegjeter, men med det forbeholdet at svinene ikke må krysse vann. Til tross for at svinegjeteren lover å etterkomme Faustus’ forbehold, gjør han selvsagt ikke det, og bader svinene etter at de har skitnet seg til. Dyrene forsvinner i elven han lar dem vasse ut i, og noen høyballer flyter til overflaten i svinenes sted. Bokens forteller kaller utvekslingen mellom de to en «pakt», og en pakt er den også: Faustus og svinegjeteren har ikke veddet om at sistnevnte kan være i stand til å holde dyrene utenfor vann, men de har gjort en avtale som avhenger av et forbehold. Forbeholdet blir brutt, og da er hele avtalen ugyldig. Hvis Faust og Mefistofeles inngår en avtale om at Fausts kropp og sjel skal tilhøre Mefistofeles dersom Mefistofeles til gjengjeld lover å vise Faust en bestemt type oppnåelig glede, er dette også en pakt som inneholder et forbehold. Hvis Mefistofeles ikke er i stand til å oppfylle sin halvdel av avtalen, må heller ikke Faust oppfylle sin. Goethes bearbeiding av det gamle Fauststoffet innebærer for øvrig at avtalen blir omgjort til et veddemål,27 og innholdet av veddemålet er et annet: Faust spør ikke om Mefistofeles kan; han sier entydig at Mefistofeles ikke kan, og Mefistofeles, på sin side, slår like entydig fast at han kan. Begge er villige til å vedde på at det er slik.

Det som skiller pakten fra veddemålet som Faust og Mefistofeles inngår, er Fausts faste overbevisning om at han ikke kan tape veddemålet, og Mefistofeles’ tilsvarende faste overbevisning om at Faust ikke kan vinne. Denne forskjellen i perspektiv er til stede i de linjene som er blitt diskutert her: Fausts hånende tale stilles opp mot Mefistofeles’ misforståelse av menneskelig streben, og begges overbevisning om at den andre tar feil resulterer i et veddemål. Faust går likevel med på å la Mefistofeles geleide ham gjennom den verdenen som ånden behersker, men det er ikke i håp om at djevelens flyktige gleder skal kunne gi ham noen form for indre tilfredshet. Hermann Weigand (1961) har kalt Fausts håp knyttet til Mefistofeles’ kunster en forventning om adspredelse snarere enn indre tilfredsstillelse.28 Den andre av de to studerkammer-scenene, hvor Faust presenterer sin hån overfor Mefistofeles og hvor de to så inngår en avtale, blir etterfulgt av et opptrinn som til fulle bekrefter Fausts antakelser angående mefistofeliske gleder. Ånden tar Faust med seg til kneipen Auerbachs Keller,29 hvor de to møter svirebrødrene Siebel, Frosch og Altmeyer. Faust er påfallende lite imponert både over svirelaget og over Mefistofeles’ evne til å trylle frem en hvilken som helst vin. Dersom Goethes Faust fremdeles hadde vært doktor Faustus fra utgiver Johann Spies’ Historia von Doktor Johann Fausten, ville han latt seg adspre, for et iøynefallende trekk ved den gamle Faustboken er nettopp flere sider lange lister over mat og drikke som den onde ånden maner frem for hovedpersonen.

Faust sikrer seg Mefistofeles’ bistand innenfor det domenet som ånden tross alt mestrer ved å love Mefistofeles noe som doktoren er overbevist om at han aldri vil måtte gi opp. Det er vanlig å betrakte Faust som langt overlegen Mefistofeles, og veddemålet som Fausts ufarlige måte å bytte til seg Mefistofeles’ tjenester på.30 Faust våger egentlig ingenting i Goethes omdiktning av det gamle paktmotivet, for han kjenner sin motparts natur, og vet at det kun er ufullstendige gleder han kan tilby. En slik Faust – en prometeisk forskertitan – vil ikke utfordre Mefistofeles til å vise ham mat som ikke metter, og vil ikke sette sin udødelige sjel på spill for femten minutter i rampelyset, som er ekvivalent til «den sæle frygd i heidersnamn, | ein meteor i lys-sekundet». Forskjellen mellom fastslående tale og spørrende tale, mellom punktum og spørsmålstegn, er forskjellen mellom veddemål og pakt, mellom nysgjerrighet og fast overbevisning, mellom begjærlighet og resignasjon. Siden en gjendiktning, i egenskap av å være et relativt frittstående litterært verk i sin egen rett, ikke rimeligvis kan endres etter en trykkfeil i originalen, må norske lesere kanskje slå seg til ro med at Faust på norsk har en fortolkningsmulighet som den tyske utgaven ikke tilbyr. I det minste vil det være slik til den neste gjendiktningen foreligger, formodentlig på bokmål.

Siterte Faust-utgaver:

Arctander, Adolf M. St. (1911), Goethe. Faust. Eit syrgjespel. Fyrste bolken. (Christiania: Olaf Norli).

--- (1921), Goethe. Faust. Eit syrgjespel. Andre bolken. (Christiania: Olaf Norli).

Bjerke, André (1983), Johann Wolfgang von Goethe. Faust. En tragedie. Første del. (Oslo: H. Aschehoug & Co).

Gjertsen, Fredrik (1873), Faust, en tragedie af Goethe (Christiania: P. T. Mallings forlagsbokhandel).

--- (1901), Faust, en tragedie af Goethe. Anden paany gjennemarbeidede udgave. (Christiania: Det Norske Aktieforlag).

Goethe, Johann Wolfgang von (1996), Faust. Kommentiert von Erich Trunz (München: Verlag C.H. Beck).

Gundelach, Kristen (1943), Goethe. Faust. (Oslo: Gunnar Stenersens Forlag).

--- (1957), Goethe. Faust. Første og annen del. (Oslo: Dreyers Forlag).

Nesse, Åse Marie (1993), Goethe. Faust I. (Oslo: Det Norske Samlaget)

Øvrige kilder:

Alt, Peter-André (2008), Klassische Endspiele. Das Theater Goethes und Schillers (München: Verlag C. H. Beck).

Daur, Albert (1950), Faust und der Teufel (Heidelberg: Carl Winter Universitätsverlag).

Eibl, Karl (2004), 'Zur Wette im Faust'. <http://www.goethezeitportal.de/db/wiss/goethe/faust_eibl.pdf>, lest 28.04.2016.

Füssel, Stephan og Kreutzer, Hans Joachim (2006), Historia von D. Johann Fausten. Text des Druckes von 1587. Kritische Ausgabe (Stuttgart: Philipp Reclam).

Janss, Christian (2005), 'Stoff og handling i Goethes Faust. En liten veiledning.', i Jan Ole Askedal & Christian Janss (red.), Over alle tinder. Goethe og Faust (Oslo: Vidarforlaget).

Kierkegaard, Søren (1997), Enten – Eller. Anden del (Søren Kierkegaards skrifter; København: Gads Forlag).

Klett, Ada (1939), Der Streit um 'Faust II' seit 1900. Charakterologisch und nach Sachpunkten geordnet. Mit kommentierter Bibliographie von 512 Titeln (Jena: Frommann).

Molnár, Géza von (1979), 'Die Fragwürdigkeit eines Fragezeichens. Einige Überlegungen zur Paktszene.', Goethe-Jahrbuch, 96, 270–79.

--- (1988), 'Die Wette biet' ich: Der Begriff des Wettens in Goethes «Faust» und Kants Kritik', i Hans Joachim Mähl & Klaus-Detlef Müller (red.), Geschichtlichkeit und Aktualität: Studien zur deutschen Literatur seit der Romantik, 29–41.

Roloff, Hans-Gert (1989), 'Artes et Doctrina. Struktur und Intention des Faustbuchs von 1587.', i Klaus Matzel & Hans-Gert Roloff (red.), Festschrift zu Herbert Kolb zu seinem 65. Geburtstag (Bern: Peter Lang), 528–57.

Sanford, Gerlinde Ulm (2005), 'On Goethe's Faust in translation', i Rama Kundu (red.), Widening Horizons: Essays in Honour of Professor Mohit K. Ray (New Delhi: Sarup & Sons), 47–62.

Scholz, Rüdiger (2011a), Die Geschichte der Faust-Forschung. Weltanschauung, Wissenschaft und Goethes Drama. Erster Band. (Würzburg: Königshausen & Neumann).

--- (2011b), Die Geschichte der Faust-Forschung. Weltanschauung, Wissenschaft und Goethes Drama. Zweiter Band. (Würzburg: Königshausen & Neumann).

Weigand, Hermann (1961), 'Wetten und pakt in Goethes Faust', Monatshefte für Deutschen Unterricht, 53.

1Tallet, som ofte siteres når Nesses verk blir diskutert, virker umulig høyt; det tilsvarer mer enn to publiserte gjendiktninger per år fra Goethes død frem til 1993 til engelsk alene. Et mer forsiktig, og mer sannsynlig, estimat kommer fra Gerlinde Ulm Sanford, som i 2005 anslo at det fantes 130 oversettelser av Goethes Faust totalt, i alle språkområder. (Sanford 2005, s. 48)
2Hvorvidt det finnes et infernalsk hinsidige innenfor Goethes Faust-mytologi er fremdeles et uavklart spørsmål, fordi Mefistofeles, når han presenterer byttet av tjenester, benytter seg av konjunksjonen «hvis»: «Wenn wir uns Drüben wiederfinden» (l. 1658) kan bety både når vi møtes igjen «der borte», og hvis vi møtes igjen. Albert Daur (1950) anser dette som Mefistofeles’ selv-ironiserende tvil om hvorvidt et hinsides eksisterer, og altså også om hvorvidt han selv eksisterer: «Wenn hat, nach Mephistos Sprechart tief ironisch, ungewissen Sinn, weil es sich auf die Zeit wie auf die Möglichkeit des Wiederfindens – da Mephisto ja auch seine eigne Existenz ironisiert – beziehen kann (...)» (Daur 1950, s. 61) Få år før Goethe utgav første del av Faust, dukket djevelen opp i Jean Pauls Kreutzerkomödie og motbeviste sin egen eksistens ved hjelp av Immanuel Kants Kritik der reinen Vernunft (se Alt 2008), så det er slett ikke usannsynlig at dette også er Mefistofeles’ mening.
3Erich Trunz’ kommenterte utgave utkom først i 1949 ved forlaget Wegner i Hamburg.
4Med mindre variasjoner i Karl Heinrich Hucke og Verlag Aschendorffs utgave fra 2008, hvor redaktøren unnlater å gjøre grammatiske korreksjoner fra den første trykte utgaven av Faust (1808, Faust. Eine Tragödie von Goethe. Tübingen: Cotta) og å normalisere stavemåte for å presentere en tekst som i så stor grad som mulig ligner den som utgikk fra Goethes hånd. Forskjellene begrenser seg i disse linjene til at «Äugeln» hos Hucke staves «Aeugeln», og «deinesgleichen» skrives «deines Gleichen».
5Goethes Werke. Hrsg. im Auftrage der Großherzogin Sophie von Sachsen. Weimar: H. Böhlau, 1887–1919. Faust I og II finnes i henholdsvis bind 14 og 15, begge utgitt i 1887.
6Hos Hucke, som velger å gjengi både trykkfeil og Goethes grammatiske egenheter, kommentert i hans utgaves 700 sider lange kommentarmateriale, avsluttes også linje 1684 med et punktum.
7Hans-Gert Roloff (1989) peker på at alle erfaringene Faustus fra renessanseboken blir til del gjennom den infernalske pakten er illusjonære, utilfredsstillende og løgnaktige.
8Se Eibl 2004, s. 6–7: «Für ein ‘Spiel, bei dem man nie gewinnt’ oder für ein untreues Mädchen braucht man nicht die Hilfe eines Höllengeistes».
9Andre del ble utgitt posthumt i 1921. Det må nevnes at de to delene av verket er vanskelig tilgjengelige, og at faren for at dette viktige kapittelet i norsk bok-, språk- og litteraturhistorie skal gå tapt for allmennheten, er overhengende. Særlig gjelder dette tragediens første del. Det finnes ingen opptrykk av boken etter 1911, og selv om Nasjonalbiblioteket har digitalisert en tydelig fuktskadet bibliotekutgave, er verket utsatt for en stemoderlig behandling som ikke yter gjendiktningens kvalitet rettferdighet. Når Faust-gjendiktninger trykkes på nytt på norsk, senest i 2010, er det bestandig André Bjerkes utgave som ligger til grunn. Det vil være betimelig å spørre om vi trenger enda en utgave av Bjerkes Faust, eller om det vil være mer verdifullt å gi Arctanders nytt liv. Tross alt finnes både Gjertsens og Kristen Gundelachs gjendiktninger i flere utgaver.
10Goethes Faust II er nok i utgangspunktet heller ikke på tysk forståelig for andre enn filologer og eksperter, og er snarere beryktet for sin utilgjengelighet.
11«Faust er tryg paa, at djevelen kann ikkje stetta hans traa i høgd og æva med det, som han kann gjeva.» (Arctander 1911, s. 279)
12Denne linjen demonstrerer et iøynefallende aspekt ved Arctanders gjendiktning, som indikerer at han ikke forsøker å produsere en oversettelse fullstendig tro mot originalen, men heller vil transponere verket til et norsk språk og en norsk kontekst. Gjennomgående i Arctanders versjon er en forminskning, hjemliggjøring, av enkelte språklige bilder. Her blir en meteor til gnister fra ild; allerede er Fausts «Studerkammer» blitt til «Leserom», og «student» er «skulesvein».
13«Slutt med».
14Dette referer til et veddemålsritual, hvor de to partene som inngår veddemålet slår først den ene, så den andre hånden mot hverandres.
15Urverket.
16Bruken av ordet «mange» er ikke overilet. Ada Klett produserte i 1939 en liste over de ulike standpunktene i spørsmålet om hvorvidt Faust vinner veddemålet frem til 1900, og fant 58 ulike synspunkter, fordelt i seks overordnede kategorier. Karl Eibl (2004) benevner omfanget av forskningslitteratur viet dette spørsmålet «grotesk» (s. 1), mens Rüdiger Scholz (2011b) omtaler hele diskusjonen rundt pakt og veddemål som en ufrivillig satirisk komedie innad i Faust-resepsjonen: «Eine Art unfreiwillig satirisches Lustspiel in der Geschichte der Faust-Forschung bietet die Diskussion über Pakt und Wette.» (s. 786)
17Den understrekede linjen er denne: «der gewöhnliche Probierstein, ob etwas bloße Überredung, oder subjektive Überzeugung, d.i. festes Glauben sei, was jemand behauptet, ist das Wetten» (Kant sitert i Molnár 1988, s. 38).
18Om Faust virkelig ønsker å holde fast ved dette øyeblikket, er uavklart, og vil aldri være annet enn uavklart – et poeng som grundig er blitt understreket gjennom denne sakens posisjon i de tidligere nevnte studiene som utgjør Ada Kletts liste. Faust benytter nemlig kondisjonalis når han i stykkets andre del uttrykker et ønske om å holde fast ved øyeblikket, som etter formuleringen i første dels andre studerkammer-scene skulle ha ført til at han tapte veddemålet mot Mefistofeles: I Arctanders gjendiktning: «Tru, eg til augneblinken segjer: | aa dryg ein grand! Du er so gild!» (Arctander 1921, s. 312, linje 11581–11582)
19Rehabilitering, eller «avnazifisering», «Entnazifisierung», av Goethes Faust dominerer resepsjonen i tiårene etter det tyske rikets fall i 1945. Et pregnant eksempel fra denne tradisjonen er Hans Schwertes bok om den politiske Faust, Faust und das Faustische – Ein Kapitel deutscher Ideologie (1962). Akademikeren, senere avslørt som SS-Hauptsturmführer Hans Ernst Schneider, som etter 1945 hadde fingert sin egen død og gjenoppstått som Hans Schwerte, utfører her etter alt å dømme Goethes Fausts Entnazifisierung samtidig som han utfører sin egen.
20Det er ikke dette Kierkegaard mener med «classisk»: Ordet må forstås i betydningen «tidsbundet» i denne sammenhengen.
21Riktignok er knapt et tiår gått uten minst en ny Faustbok siden den første utkom i 1587 (se f.eks. opptelling hos Sorvakko-Spratte 2008, s. 34–35). Kierkegaard og Bjerke baserer seg på et vanlig narrativ innenfor Faustforsk-ning, hvor kun de verkene som av ulike grunner – eller ofte også uten grunner – oppfattes som viktige tas med i betraktningen: Johann Spies’ Historia von Doktor Johann Fausten (1587), Christopher Marlowes Doctor Faustus (ca. 1604), Goethes Faust og, for Bjerkes vedkommende, Thomas Manns Doktor Faustus (1947).
22Det er nødvendig å peke på at dette ikke var Faustus’ rolle i den første Faustboken, som slett ikke er en humanistisk protoroman, men snarere dels et lutheransk kampskrift, og dels ren underholdning. Faustus er der ikke en forskertitan, men en makthungrig sjarlatan. Denne sistnevnte måten å betrakte boken på bredte for øvrig om seg først på 60-tallet, med Barbara Könneker (1967) i spissen, og Bjerkes gjenfortelling av det opp til den gang dominerende narrativet kan knapt legges ham til last.
23«Ja, du må tro meg: Dette hele | er forbeholdt en guddom! Og sin skatt | av evig glans vil guden ikke dele. | I mørket ble vi djevler satt, og du må nøye deg med dag og natt.» (Bjerke 1983, s. 98)
24«Ob höhnende Feststellungsrede oder höhnende Fragerede: Des Mephistopheles Eingehen auf diese Tirade beruht auf dem Mißverständnis, dass dies eine ernst gemeinte Herausforderung sei.» (Eibl 2004, s. 7) Eibl legger også til i en fotnote at problemstillingen som handler om det feiltrykkede spørsmålstegnet ikke er «spesielt dramatisk», fordi Fausts hån skinner gjennom uavhengig av om han er spørrende eller fastslående.
25«Für ein ‘Spiel, bei dem man nie gewinnt’ oder für ein untreues Mädchen braucht man nicht die Hilfe eines Höllengeistes» (Eibl 2004, s. 6–7).
26Disse er kjent som die Nürnberger Faustgeschichte. Fortellingen om svinegjeteren er den tredje av disse, og finnes gjengitt i Petsch 1911, s. 206–208.
27Enigheten om dette poenget i tysk Faustforskning er overveldende: Avtalen er «nicht ein Pakt, sondern eine Wette» (Trunz 1986, s. 539); «Der Vertrag ist eine Wette» (Landsberg & Kohler 1903 s. 117); «Daß die Verschreibung nichts andres als die mündlich geschlossene Wette beurkunden könnte, versteht sich von selbst» (Müller 1912, s. 332); „Viel Verschiedenes ist zur ‚Paktszene‘ und über sie geschrieben worden, doch herrscht seit jeher kein Zweifel darüber, daß ihr eigentümlicher Wert gerade darin liegt, daß sie keine ist. Kein Pakt, sondern eine Wette wird in ihr abgeschlossen (...)» (Molnár 1988, s. 29); «(...) Faust [zeigt] sich vertragsbereit – in form einer unsymmetrischen Wette, die vom traditionellen Muster des Teufelspakt entschieden abweicht» (Schöne 2003, s. 260). For øvrig har enkelte sett saken annerledes: Hermann Weigand (1961) prøver for eksempel å se for seg hvordan det skrevne dokumentet som Faust signerer blir produsert, og finner at det ikke er tid i Studerkammer-scenen for de to partene å skrive et dokument. Altså må dokumentet være skrevet på forhånd, mener han. Dessuten må Faust kjenne til innholdet av dokumentet for at det skal kunne være en gyldig avtale, og dermed må det ha et innhold som allerede er blitt presentert i løpet av scenen. Han konkluderer med at Mefistofeles’ utveksling av tjenester er den skrevne djevlepaktens fulle ordlyd: «Dem Sinn nach muß der Wortlaut des Zettels dem mündlich vorgeschlagenen Pakt völlig entsprochen haben» (Weigand 1961, p. 329).
28«Als nun Mephisto Faust mit Andeutung seiner Künste zu ködern sucht, erwidert Faust geringschätzig mit Aufzählung einer langen Reihe von sinnlichen Genüssen und Gaukelkunststückchen, die alle auf Enttäuschung und leeren Schein hinauslaufen. Nicht daß er sie ablehnte, er verspricht sich Zerstreuung davon aber keine innere Befriedigung.» (Weigand 1961, s. 326)
29For øvrig en kneipe i Leipzig da Goethe studerte der, og et Faust-orientert spisested i dag.
30Slik lyder Rüdiger Scholz’ oppsummering av Faustforskningens forhold til denne problemstillingen, som etablerer et hierarki bestående av Herren, Mefistofeles og Faust, med Mefistofeles nederst på rangstigen: «Mephisto darf mit Gottes Erlaubnis den redlichen Faust auf die Probe stellen, Faust selbst sieht sich gegenüber Mephisto haushoch überlegen, er gibt ein Versprechen zur Kontinuität seines rastlosen, niemals zufrieden zu stellenden Charakters ab und sichert sich dadurch Mephistos praktische Naturüberlegenheit» (Scholz 2011b, s. 786).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon