Tone Selboe

Hva er en roman

Universitetsforlaget, 141 sider

Nytt og gammelt om romanen

Når professor i allmenn litteraturvitenskap Tone Selboe skal avgrense og diskutere romansjangeren, begynner og slutter det på togstasjonen i St. Petersburg med Anna Karenina. Det passer godt, for den realistiske føljetongromanen blir hos Selboe stående som sjangerens prototype. Det er denne som danner grunnlaget når hun avslutningsvis trekker noen linjer mellom romanen og TV-serien, og det er også her Selboe begynner når hun skal diskutere det hun har kalt romanens «antropologiske kraft». Boken er delt inn i fem kapitler, utstyrt med fine, kiastiske titler («Romanens historie, historiens roman», «Romanens verden, romanen i verden»), og innledningen gir leseren et godt og ryddig veikart gjennom disse.

Selboes fremgangsmåte er ikke primært å følge romansjangeren historisk, men snarere tematisk og formmessig. Romansjangeren skal betraktes fra tre vinkler: En «teknisk», en antropologisk, og en moralsk og etisk, med særlig oppmerksomhet rettet mot kjærlighet som romantema par excellence og det riktignok litt vagt formulerte «spørsmålet om fiksjon» (s. 18, 26). Selboes uttalte intensjon er ikke å definere sjangeren, men snarere å nærme seg det hun kaller en «sjangerprofil» (s. 11) ved å undersøke i første rekke kanoniserte vestlige romaner. Denne fremgangsmåten fremstår som aldeles rimelig, tatt i betraktning Universitetsforlagets «hva er»-series populærvitenskapelige appell. «Hva er»-serien er ment på den ene siden å gi «begynneren stimulerende møter med ukjente tema», og på den andre å gi «den viderekomne nye perspektiver». Selboe ønsker tydelig ikke å forkludre bokens didaktiske side gjennom en for omfattende problematisering, eller ved å bevege seg for langt bort fra den gjenkjennelige 1800-tallsromanens historie.

Det tegner seg et temmelig tydelig bilde av romanens historie i Selboes bok, til tross for at hun ikke først og fremst går historisk til verks. Hennes sjangerfortelling begynner på 1800-tallet i England og Frankrike, og har virkelighetsimitasjon som beveggrunn. På dette punktet er det altså ikke store forskjeller mellom Selboe og den store romanteoretikeren Ian Watt, til tross for at den innledende teoretiske gjennomgangen hennes introduserer Margaret Ann Doodys ambisiøst titulerte The True Story of the Novel (1996), som utvider Watts romansjanger både i tid og rom. Den realistiske 1800-tallsromanen forblir for Selboe «Romanen med stor R» (s. 27), og, med noen unntak og frem til diskusjonen av samtidsromanen, har fremstillingen nokså sterk fransk og britisk slagside, med et omfattende parallelt spor i norsk litteratur, og noen blikk til det russiske språkområdet. Dette kunne vært anført som en svakhet ved boken. Et noe påfallende eksempel er at Johann Wolfgang von Goethes Den unge Werthers lidelser får en liten rolle i en tematisk diskusjon, men ingen i den historiske fremstillingen. Det utvalget som er gjort, er selvfølgelig både motivert og forklart av Selboe, som innledningsvis peker på at de romanene som ikke er med, er utelatt enten av «plasshensyn» eller «fordi de ikke har kunnet tilføre diskusjonen en ekstra dimensjon» (s. 12). Like sikkert som at enhver leser alltid vil kunne finne mangler ved et utvalg på denne bakgrunnen, er det at en slik diskusjon på forhånd er dømt til å være ørkesløs. Jeg nøyer meg her med å peke på bokens tendering mot det franske og det engelske, og med å slå fast at det ikke er fremstillingen av romanens historie som i dette tilfellet skal ivareta «hva er»-seriens andre siktemål, som altså er å gi «den viderekomne nye perspektiver».

Det er vanskelig å avgrense romansjangeren, selv når det ikke er en definisjon, men en sjangerprofil som er målet. Det vet Tone Selboe enda bedre enn undertegnede: «[G]rensene [romanen] eksisterer innenfor er porøse og foranderlige» (s. 84), skriver hun, og boken hennes er full av forbehold knyttet til de mest diskutable påstandene. Noen ganger tenker jeg at hun kunne latt det være med forbeholdene, og heller eksponere seg for motargumenter. Når hun setter ordet «er» i anførselstegn, eller bruker vendingen «så å si» litt for ofte, klarer jeg ikke la være å tenke at noen problematiske utsagn kanskje ville ha vært mer stimulerende enn et resonnement som stedvis trekker seg tilbake i uangripelig defensive vendinger av typen «[d]e to romanene [Jane Eyre og Vide Sargasso] blir kontrasterende eksempler på hva romanen 'er'» (s. 82). Selboes bok er nemlig på sitt mest interessante når påstandene er sterke: «Jeg vil derfor holde fast ved at kjærlighet i en eller annen form er konstituerende for sjangeren» (s. 64), hevder hun for eksempel, og selv om «kjærlighet» i dette tilfellet kanskje blir en smule vidt definert (som «kjærlighet, forelskelse, begjær», s. 60), er det et utsagn som får meg til å ville tenke over mitt eget arsenal av leste og bare nesten leste romaner.

Virkelig spennende blir Selboes bok på de stedene hvor det jeg oppfatter som hennes hovedtese og motivasjon forbeholdsløst skinner gjennom, altså når hun diskuterer romanens «antropologiske kraft» og innskrevne «menneskekunnskap» (s. 118), som blir satt i nær sammenheng med romanens form. Dette ender i en apologi for romanen og for romanlesing som en nyttig aktivitet, anbefalelsesverdig både for politikere og aksjemeglere. Første kapittel åpner med den humoristiske undertittelen «Allerede Aristoteles ...», som er en vending de fleste akademikere utvilsomt har hørt en gang eller to, og i Selboes bok gjør også et aristotelisk syn på kunstens, og spesifikt romanens, etiske potensial seg gjeldende: Romanen kan øve opp leserens etiske sensibilitet. Jeg oppfatter det slik at det er romanens flerstemthet som danner grunnlaget for denne etiske dimensjonen: Romanen «gir oss tilgang til andre menneskers indre», skriver Selboe i nest siste kapittel, «til tanker, følelser og bevissthetsliv (...) – utforsker enkelt sagt det menneskelige i all sin kompleksitet» (s. 118). Noen kritiske spørsmål kunne Selboe selvsagt ha stilt til sin egen fremstilling her. Finnes det ikke uetiske bøker, uetiske lesere? Alle politikere burde lese romaner, sier hun, men hvilke romaner, og hvordan skal de lese dem? Kanskje et eget kapittel om lesestrategier i møte med romanen kunne vært på sin plass. Hun kunne kalt det «Romanens tolkning, tolkning av romanen».

Boken er for øvrig velskrevet, velstrukturert, og fungerer etter den todelte hensikten. Den er dessuten vittig og underholdende, som når hun avslutningsvis følger historien til Umberto Ecos fiktive forfatter Milo Temesvar, og den er ledig i tonen, som når hun i forbindelse med komedie/tragedie-distinksjonen bedyrer at romanen ikke nødvendigvis er «skrikende morsom» (s. 33). I de avsluttende kapitlene er den dessuten perspektivrik, og beveger seg langt ut over de nasjonale grensene som blir satt i de første kapitlene. Selboe er altså en utmerket formidler, og blander faglig etterrettelighet og presisjon med en ledig tone og lettfattelige poenger. Spesielt bet jeg meg merke i avsnittet «Tanke og tale» fra andre kapittel, som er en lyninnføring i narratologi, helt fri for et kvelende begrepsapparat og en tyngende terminologi, men likevel opplysende og nøye. Jeg finner kun ett sted hvor denne formidlende stilen kommer noe til kort: Når G. W. F. Hegel og Georg Lukácz introduseres i første kapittel, går det litt fort i svingene. Det spørs om relasjonen mellom en episk og en prosaisk ordnet verden vil tale til en som ikke allerede kjenner til Lukácz fra før, og som ikke allerede har noen assosiasjoner til «antikkens homogene verden» (s. 31). Likevel har Selboe i det store og hele greid å skrive en utmerket bok i «hva er»-serien. Den kan anbefales på det varmeste, både som et sympatisk første møte med et problemområde, og som tankevekkende horisontutvidelse.