Utgangspunktet

Avhandlingen Men Livet lever. Hamsuns vitalisme fra Pan til Ringen sluttet tar utgangspunkt i det som ofte kalles «Hamsun-problemet»: Hvordan skal vi forholde oss til at en av våre største forfattere også var nazist? Hva er forholdet mellom politikeren og forfatteren Knut Hamsun? Finnes det nazistiske innslag i skjønnlitteraturen han skrev? Er de i så fall bare til stede i det sene forfatterskapet, eller finner vi kimen allerede i Hamsuns tidlige tekster?

Ved å ta sats i disse spørsmålene, argumenterer avhandlingen for at den tradisjonelle forståelsen av forholdet mellom litteratur og politikk i Hamsuns forfatterskap i stor grad skyldes mangelfull historisk og idéhistorisk perspektivering. Det grunnleggende målet er å tilby en historiserende lesning som gir en mer nyansert forståelse av forfatterskapet enn det som tidligere har vært gjort.

Det første avhandlingen gjør for å nå dette målet, er å gripe til resepsjonen og vise hvilken forståelse av Hamsun som har blitt produsert etter krigen. Avhandlingen viser hvordan behandlingen av Hamsun-problemet i stor grad kan sies å dele seg i to hovedlinjer, nemlig en ideologikritisk linje som nedvurderer forfatterskapet i lys av nazismen, og en apologetisk lesning som oppvurderer det i lys av modernismen. Avhandlingen forkaster begge disse linjene og forsøker heller å formidle mellom dem. I denne sammenhengen viser avhandlingen til at dette har vært tendensen i Hamsun-forskningen de siste årene. Her faller også en av avhandlingens skarpeste påstander, nemlig at spørsmålene som angår forfatterskaps historisitet «ikke bare er underbelyst, men i stor grad feilbelyst og misforstått» (28). Det er den manglende historiske forståelsen avhandlingen forsøker å gjøre noe med, og det er her vitalismen og vitalismebegrepet kommer inn ved å tilby et nytt og nyanserende perspektiv.

Vitalismen

Vitalisme kan enkelt defineres som en forestilling om, eller tro på, at livet er en egen selvstendig, uforklarlig kraft. Vitalismen finnes i nærmest alle kulturer til enhver tid. Begrepshistorisk er det imidlertid ikke før med 1700-tallets romantiske naturfilosofi at begrepet «vitalisme» oppstår. Når vitalismen dukker opp og blir aktuell for å forstå Hamsuns forfatterskap, er det imidlertid ikke som romantisk naturfilosofi, men som en biologisk teori om livskraften og en utbredt livsfilosofi i kjølvannet av de to filosofene Schopenhauer og Nietzsche. I tillegg tar vitalismen form som en hverdagskulturell reaksjon mot og kritikk av urbaniseringen og det borgerlige samfunns livsfiendtlige konvensjoner. Hamsuns forfatterskap tar opp i seg, tematiserer og aktualiserer hele dette spekteret av vitalisme og blir slik et uttrykk for den litterære vitalismen.

I forlengelsen av litteraturviterne Sven Halse, Anders Dam og Eirik Vassenden skiller avhandlingen mellom naturvitenskapelig, livsfilosofisk, hverdagskulturell og kunstnerisk vitalisme. I motsetning til disse forskerne foreslår avhandlingen imidlertid å forstå det samlede feltet vitalismen utgjør som en grunnleggende idéhistorisk forskyvning medførende en omstrukturering av hele det litterære landskapet. For å vise dette, løfter avhandlingen frem hvordan vitalismen kan forstås som en grunnleggende utfordring for litteraturen omkring år 1900. Dette gjør den på to måter. For det første ved å argumentere for at vitalismen plasserte forestillingen om et evig dynamisk skapende «Liv» i sentrum for virkelighetsoppfatningen og slik erstattet forståelsen av mennesket som et rasjonelt subjekt med et driftsvesen i livets vold. For det andre viser avhandlingen hvordan denne nye forståelsen av mennesket representerte et formproblem for litteraturen omkring århundreskiftet: Skulle litteraturen fremstille dette mennesket, kom realismens skrivemåter til kort. Litteraturen måtte bryte med realismens sjangerkonvensjoner. Avhandlingen argumenterer slik for at vitalismen medførte et paradigmeskifte i den moderne litteraturen.

Hamsuns vitalisme: Lesningene

Den vitalistiske litteraturen er en litteratur som fremstiller og forsøker å bringe mennesket i kontakt med livskreftene. Kvaliteter som særlig vektlegges er umiddelbarhet, intensitet, seksualitet, kraft, styrke, fruktbarhet, reproduksjon, mot og vilje. Den vitalistiske kunsten kjennetegnes ofte av et revolusjonært element, hvor målet er å nå frem til ekte liv og livsfylde. På denne måten knytter den vitalistiske litteraturen til seg en politikk, da ikke i betydningen parti- eller realpolitikk, men en «Livets politikk» der alt dreier seg om å nedkjempe barrierene mellom mennesket og livskreftene. Denne politikken kjennetegner Hamsuns forfatterskap og har et voldsomt frigjørende potensial. Baksiden er imidlertid at det som regnes som livsudugelig, unaturlig eller utartet ikke har noen plass, men må ryddes bort, og slik kommer også den anti-humanistiske impulsen i denne tenkningen til uttrykk.

I tillegg til redegjørelsen for den moderne litterære vitalismen, består avhandlingen av seks analysekapitler. Alle disse kapitlene vektlegger i sterk grad samtidskritikkens forståelse av Hamsun. Det første av dem tar for seg romanen Pan fra 1894. Pan handler om løytnant Glahn som flykter fra moderniteten for å søke ekte liv og livsfylde i «Nordlandssommerens evige Dag». I den spektakulære Nordlandsnaturen lever Glahn «Ansigt til Ansigt med Verdens Bund» og føler seg hjemme der. Dette står i kontrast til hvordan Glahn beskriver seg selv i sivilisasjonen. Der føler han seg fremmed. Avhandlingen argumenterer for å forstå romanen både i lys av den hverdagskulturelle vitalismen som søkte et friere liv utenfor sivilisasjonens grenser og livsfilosofien som gjennomsyrer romanens virkelighetsoppfatning. Fortolkningen fremhever pan-symbolikken og setter den i forbindelse med hvordan skogguden Pan blir et utbredt symbol i vitalismen.

Etter Pan-kapittelet belyser avhandlingen gjennom to kapitler en underforsket del av Hamsuns forfatterskap, nemlig dramatikken. I det første av kapitlene trekker jeg frem dramatrilogien om livsfilosofen Ivar Kareno. Avhandlingen argumenterer her for at trilogien lar seg forstå i lys av 1890-tallets generasjonskonflikt mellom liberalismens menn og den nye vitalismens kulturkritikk. Ivar Kareno er, som Hamsun, hverken liberalist eller demokrat. Han tror ikke på «Valg» eller «Ræpresentation», men hyller «den store Terrorist». Kapittelet trekker veksler på Hamsuns nedsabling av Ibsen og hele den realistiske diktningen i foredragene fra 1891. I tillegg viser kapittelet hvordan vitalismen medfører en ny og langt mer ekspressiv dramatikk i trilogiens midterste stykke med den talende tittelen Livets Spil.

Avhandlingens femte kapittel er viet versedramaet Munken Vendt. Dette dramaet minner om Ibsens Peer Gynt og kan forstås som Hamsuns fremste forsøk på å overgå Ibsen. Mens Peer Gynt kan leses i en kristen ramme, viser kapittelet hvordan Munken Vendt kan forstås som å fremme vitalismen som religion. Munken Vendt er nemlig – som navnet tilsier – en munk som har vendt om og som går til frontalangrep på den kristne pietismen. Mennesket skal ikke, ifølge Vendt, bøye seg i frykt og ære for Gud, men reise seg i full høyde og søke livets fulle kraft. Som Nietzsches Zarathustra taler Vendt i religiøse vendinger om livskreftene. På denne måten ser vi ikke bare hvordan Hamsun forsøker å overgå Ibsen, men også hvordan livsfilosofien antar en religiøs dimensjon som får et didaktisk tilsnitt.

Etter disse tre nedslagene, går avhandlingen over til å vise hvordan vitalismen får en skarp sivilisasjonskritisk brodd i det sene forfatterskapet. Første bok ut er her Markens grøde. Avhandlingen argumenterer for at Markens grøde er en vitalistisk skapelsesberetning. Fremfor å forstå romanen i et historisk vakuum, viser kapittelet hvordan mange av samtidens vitalistiske diskurser møtes i verket, og særlig hvordan det kan leses i forlengelsen av første verdenskrig. Kapittelet trekker en linje tilbake til Bjørnsons bondefortellinger og viser hvordan Hamsun med Markens grøde inntar Bjørnsons forfatterrolle som nasjonalpolitisk talsmann. Et viktig punkt i analysen er å vise hvordan Markens grøde står for en forskyvning i Hamsuns vitalisme. Det handler ikke lenger om enkeltmennesket, men om en agrarvitalisme som setter selve Livet over individet.

Etter analysen av Markens grøde går avhandlingen over til å undersøke sanatoriumsromanen Siste Kapitel fra 1923. I motsetning til Markens grøde er ikke denne romanen en skapelseshistorie, men en endetidsberetning, en dom over historien, der hele det moderne samfunn brenner ned, symbolisert gjennom å la sanatoriet gå opp i flammer. Blant de få menneskene som overlever, finner vi frøken d'Espard, en kontorist og representant for den «nye kvinnen» som reformeres til bondekjerring, og Hr. Magnus som bare kalles «Selvmorderen». Selvmorderen er i klassisk hamsunsk ironi den eneste med livskraft nok til å komme seg ut av det brennende sanatoriet. Like etter gjør han imidlertid alt klart for – i tråd med navnet – å ta livet av seg. Men «Selvmorderen» begår ikke selvmord. Fortelleren kommenterer det slik: «Da Døden intet er at hænge ved hænger han ved Livet». Avhandlingen legger vekt på denne setningen og fremhever at Siste Kapitel kan leses som Hamsuns vitalistiske klimaks.

Det siste analysekapittelet tar for seg Hamsuns siste tradisjonelle roman Ringen sluttet. Her finner vi ikke en agrarvitalistisk motsats til det moderne samfunn, men en resignert og primitivistisk vitalisme hovedpersonen Abel Brodersen har lært i Kentucky. Abel utvikler seg etter hvert til å bli en protest mot hele det borgerlige samfunn. Men Abel går ikke, som Glahn, inn i skogene. Han finner heller ingen gård hvor han kan starte på nytt. Abel reiser fra alt og alle. I dette handlingsforløpet gir Hamsuns vitalisme seg utslag som en sivilisasjonskritisk satire over et samfunn fremstilt som mekanisk, livsfiendtlig og fullstendig ute av kurs. Til tross for sin sivilisasjonskritiske slagside, og at den ble utgitt i 1936, omtales Ringen sluttet ofte som en av Hamsuns minst politiske romaner. I samtidskritikken er det få tegn til slike upolitiske lesninger. Avhandlingen argumenterer her for at Ringen sluttet er en resignert, men likevel oppsiktsvekkende høyrerevolusjonær kritikk av hele det moderne samfunn.

Konklusjonen

Avhandlingen argumenterer for at Hamsun står for en vitalistisk kunst der politikk og litteratur møtes. Når målet er å beskrive selve livsimpulsen, hvordan den kommer til uttrykk og begrenses i et livsfiendtlig moderne samfunn, da merkes også litteraturen av «Livets politikk». Slik argumenterer avhandlingen for at Hamsuns stil og skrivemåte henter mye av sin energi, kraft og formelle fornyelse fra vitalismens kulturkritikk. Hamsuns vitalisme er imidlertid ikke statisk, men går fra en subjektiv ekspresjonisme der hovedpersonen skal nå ekte livsfylde, til en langt mer episk fremstilling som setter Livet over individet.

Med dette viser avhandlingen hvordan Hamsuns vitalistiske politikk preger hele forfatterskapet, samtidig som den fremstiller vitalismen som en sentral forutsetning for forfatterskapets formelle og stilistiske utvikling. Slik tilbyr avhandlingen en nyansert historisk ramme for å forstå forholdet mellom litteratur og politikk i Hamsuns forfatterskap.

 

For mer informasjon eller en utgave av avhandlingen, send e-post til frode.boasson@ntnu.no.