I

Per Buvik er kjent som en aktiv og engasjert forsker innenfor norsk og fransk litteraturvitenskap og som en ivrig deltaker i den litterære debatten i aviser og tidsskrifter. I januar fylte han 70 år, og ble dermed professor emeritus.

Han ble ansatt som førsteamanuensis i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen i 1988, og rykket opp til professor i 1993. Men helt siden avlagt cand. philol.-eksamen hadde han virket som hjelpelærer og sensor ved samme universitet, både i allmenn litteraturvitenskap, i norsk litteratur og i fransk, som han tok hovedfag i. Et slikt vekselbruk var mulig takket være stor forståelse og fleksibilitet på Fana gymnas, der han i en årrekke var lektor. Han har dessuten vært sendelektor i norsk i Frankrike - først ved Universitetet i Caen (1974–1976), og deretter ved Universitetet i Strasbourg (1981–1984).

I over 20 år var han litteraturkritiker i Bergens Tidende, i to år redaktør av Norsklæreren (1980–1982), tidsskriftet til Landslaget for norskundervisning, og i fire år redaksjonssekretær i Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning (1986–1990 – da Asbjørn Aarseth var redaktør). I nye fire år var han medredaktør av Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift (2009–2013) (sammen med Britt Andersen og Ragnhild Evang Reinton) og i like mange år medlem av redaksjonskomitéen for det franske tidsskriftet Hesperis. Revue de littérature contemporaine (1998–2002). Primus motor for dette tidsskriftet var litteraturprofessor Pierre Jourde, som siden er blitt en berømt romanforfatter og en profilert kritiker. Siden 2008 har Buvik vært medlem av redaksjonskomitéen for det franske forskningstidsskriftet L’Année Baudelaire, som i 2015 utkommer med et eget «Skandinavia-nummer» under hans redaksjon. Her blir for første gang sentrale skandinaviske tekster om Baudelaire, fra 1891 til i dag, tilgjengelige for franske forskere.

Sammen med Geir Mork var Buvik med og lagde et stort litteraturverk for gymnaset, Jeg fant! Jeg fant! (1987), for deretter å bli redaksjonskonsulent i Eide forlag. Der ble han imidlertid værende i bare ett år, for da Eiliv Eide gikk av som førsteamanuensis i allmenn litteraturvitenskap ved UiB i 1988, ble Per Buvik ansatt i hans stilling. Han hadde da disputert for dr. philos.-graden (1987). I sin nye stilling gikk han inn som kollega av Atle Kittang, Arild Linneberg og Jakob Lothe.

I 2006 var han leder av Fransk-norsk senter for humaniora og samfunnsvitenskap i Paris, etter at han i 2004 hadde vært tilknyttet det samme senteret i en friere forskerstilling.

I studieåret 2010–2011 var Buvik ansatt som leder av storinstituttet LLE (Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier) ved UiB.

II

AKS: Når jeg ser igjennom din omfattende publikasjonsliste, slår det meg at du har vært særlig interessert i litteratur som et felt hvor sterke menneskelige drivkrefter spiller seg ut. Seksualitet, perversjoner, pornografi og, for tiden, sjalusi er temaer du har vært opptatt av. Kunne du si litt om denne fascinasjonen?

PB: Jeg vil gjerne tilføye at jeg også har vært opptatt av religiøse, og særlig katolske, problemstillinger, som for øvrig ofte er forbundet med de temaene du nevner. Dette gjelder i hvert fall for Joris-Karl Huysmans, som jeg tok doktorgraden på og fortsatt beskjeftiger meg mye med, og det gjelder for Georges Bataille, som jeg har skrevet et par bøker om. Den siste boken, L’Identité des contraires. Sur Georges Bataille et le christianisme (2010) handler ikke minst om forbindelsen mellom erotikk og religion. I moderne, protestantisk sammenheng, der fornuften og etikken har den absolutte forrang, er dette en fremmed forbindelse, bortsett fra i visse karismatiske trossamfunn. Men i den mystiske, katolske tradisjonen både Bataille og Huysmans er opptatt av, er den opplagt. I islam og i jødedommen også, for å begrense meg til de to andre monoteistiske religionene.

Ellers har jeg jo interessert meg mye for den såkalte dekadansen på slutten av 1800-tallet. I de fleste av de henvendelsene jeg har fått etter at jeg ga ut min bok Dekadanse (2001), er det et ønske om klare og tydelige kriterier for hva som er dekadent og hva som ikke er det. Det er en slags lærebok i dekadanse som blir etterspurt - men primært for å kunne ta avstand fra og stigmatisere dekadansen. Temmelig mye litteraturforskning fra mastergrad og oppover er for øvrig moralsk og moraliserende. Min tilnærming er forskjellig. Enten dekadansen blir assosiert med den romerske antikken (med Petronius som en sentral representant på det litterære området) eller med sent 1800-tall, er den for meg et historisk fenomen, og ikke noe man kan endre eller tenke vekk i ettertid. Det 19. århundres dekadanselitteratur var et korrektiv til den dominerende fremskrittsideologien og den litteraturen som ble frembrakt i dens ånd, Zolas naturalisme for eksempel. Her har jeg det privilegium å kunne beskue litteraturhistorien fra orkesterplass, i og med at både Zola og hans motsetning, Huysmans, riktignok hans elev i sin første fase, hører med til mine spesialiteter. Zola dundrer på i fremskrittets navn og reduserer i prinsippet individet til et sosio-biologisk og fysiologisk produkt. Huysmans er opptatt av det moderniteten tendensielt vil utradere: individets singularitet, det indre liv, kunstens autonomi, den religiøse søken, det seksuelle mangfold hinsides enhver forplantningsideologi. Nå er verken Zola, naturalismen eller moderniteten så entydig som man gjerne vil ha det til, men det er klart at pessimisme, estetisme, cerebral erotikk og det ubevisste sjeleliv ikke er blant fremskrittsideologenes sentrale anliggender. Den litterære dekadansen var både et historisk symptom, et forsvar for truede verdier og en protest mot marginaliseringen av annerledes tenkende og følende. Kaller man den litterære og kunstneriske dekadansen «dekadent», har man anlagt det herskende establishments perspektiv. På den ene side er det uunngåelig, om ikke annet av språklige grunner; på den annen side må man vite hva det innebærer å gjøre det. Ellers er det ikke uvanlig å betrakte dekadanselitteraturen som tett forbundet med symbolismen og i videre forstand med modernismen. Modernismen er jo på mange måter den historiske modernitetens problematiserende skygge.

Når det gjelder Huysmans, er det vanlig å dele hans forfatterskap inn i en naturalistisk, en dekadent og en katolsk fase. Men nyere forskning, og også jeg selv, har for lengst problematisert en slik skjematisk inndeling. Og hvis Huysmans noen gang var «dekadent», var det i Individets og Kunstens navn (få har for eksempel skrevet bedre og mer inntrengende enn ham om Baudelaire og Mallarmé, Gustave Moreau og Odilon Redon).

Men nå endelig til ditt spørsmål, selv om jeg indirekte har berørt det: Hvorfor har jeg vært så opptatt av litteratur der temaer som seksualitet, perversjoner, pornografi og, for tiden, sjalusi står sentralt? Du spør til og med hvorfor jeg har vært så fascinert av slike temaer.

En del av svaret er selvsagt min egen personlige psyke og mine private fantasmer. Eget sjeleliv er et viktig utgangspunkt for mye litteraturvitenskap, slik det også er det for mye psykologisk forskning. Ikke glem, for eksempel, at Freuds mor var over 20 år yngre enn hans far, og at teorien om Ødipus-komplekset ble utviklet på grunnlag av Freuds egen selv-analyse. Forringer dette teorien? Ikke det spor!

Når jeg her nevner Freud, er det ikke tilfeldig, for det er ikke tvil om at psykoanalysens interesse for menneskelivets psyko-seksuelle krefter har vært nokså bestemmende for meg, mitt valg av forsknings- og refleksjonstemaer og min tilnærming til litterære tekster (den opprinnelige versjonen av min doktoravhandling fra 1986 har undertittelen Essai sur l’œuvre de Joris-Karl Huysmans et la psychanalyse freudienne). Jeg har aldri vært noen ortodoks tilhenger av psykoanalysen, verken i livet eller i min forskning. Men Freuds begreper og analytiske mønstre har alltid ligget der som en i det minste mulig forståelsesramme. Helt generelt er det store med Freud for meg at han tar på alvor det Bataille skulle kalle «den indre erfaring». Det er også det som så sterkt knytter ham til de dikterne jeg synes er mest interessante. Og til «den indre erfaring» hører så avgjort seksualiteten. Seksualiteten er utenkelig uten biologi og fysiologi, og uten en viss teknisk evne og oppfinnsomhet. Men fremfor alt er den utenkelig uten dens psykiske, indre komponent, som ikke bare er av følelsesmessig, men like mye av det franskmennene kaller fantasmatisk karakter. Det betyr at vårt begjær alltid er ledsaget av ulike fantasi-scenarier. Og felles for disse scenariene er at de ikke lar seg temme av vilje og moral. Her er Freuds psykoanalyse grunnleggende, men også Batailles tenkning, som jeg i Norge var nokså alene om å interessere meg for i 1975, da jeg publiserte min første artikkel om ham (i Norsk Filosofisk Tidsskrift). Siden er han som kjent blitt en vedvarende intellektuell referanse til og med i vårt land.

Noe spesielt med Bataille er det ellers at han ikke bare er en spennende tenker, men også har skrevet litterære tekster som iallfall Susan Sontag kaller «pornografiske». Jeg gikk litt inn på dette i noen artikler jeg publiserte i henholdsvis Basar (1978), Kontrast (1980) og Samtiden (1985), og en dag fikk jeg en henvendelse fra forlagsredaktør Sverre Tusvik i Det Norske Samlaget (et navn svenskene aldri unnlater å tøyse med): Hva om jeg rett og slett skrev en seriøs bok om pornografi? Ja, ikke for det, forsikret han meg, det skulle også være en rikt illustrert bok. Nesten på sparket, og uten egentlig å ha tid til det (men det var, og er fremdeles, et mønster i mitt liv å påta meg alt for mye på en gang), og særlig uten å tenke igjennom mulige konsekvenser av en så pass dristig handling som å lage en gjennomillustrert bok om pornografi i Norge, slo jeg til. Boken fikk voldsomme presseoppslag og ble månedens ekstrabok i Bokklubben Nye Bøker, og jeg ble intervjuet med store bilder i de største avisene – noen ganger liggende på gulvet ved siden av en haug pornoblader, andre ganger snokende i Narvesens lugubre hyller. Bergens Tidende fotograferte meg hjemme på mitt arbeidsrom, der det fløt av suspekte blader og bøker. Men jeg tror Geir Mork, som jeg da arbeidet sammen med på det norskverket du nevnte, og Jorunn Veiteberg, som jeg var sammen med den gangen (og som var en fantastisk billedredaktør for Geirs og mitt læreverk), var omtrent de eneste som forsøkte å få tak i hva som var mitt underliggende ærend med den sjokkerende boken (Geir Mork skrev om den i Samtiden). Unni Rustad i Kvinnefronten slo til mot hele prosjektet, som hun bare hadde forakt til overs for; Toril Moi mente indignert (både i radioen og i Bergens Tidende) at jeg hadde forstått lite av hva pornografi var for noe vederstyggelig noe, og Søren Kjørup var sterkt kritisk til mitt (og Sverres) billedutvalg og særlig til mine billedtekster. Det Geir (og Jorunn) så, var imidlertid at det dreide seg om en sterkt pessimistisk bok om noe vi kunne kalle «det umulige møte mellom mann og kvinne». Det var selvfølgelig mye av datidens porno (lenge før nettet med sine utallige tilbud) jeg ikke kjente til, og også mye som jeg med vilje overså, men et av mine klare funn var i hvert fall at feministenes insistering på temaet vold i pornografiske skrifter var altfor ensidig. I stedet så jeg gang på gang mannen fremstilt som en liten gutt som aldri greide å frigjøre seg fra drømmen om Mamma og (gjen)foreningen med henne. Det er klart at også dette er et noe for snevert og ensidig syn på det pornografiske univers. Likevel var det forbløffende hvor lett det var å anvende et freudiansk perspektiv på den seksuelle galskapen og villskapen dette universet er fullt av. Jeg har forresten tatt en sjekk på nettet og funnet en uhorvelig mengde lenker til videoer rubrisert under «Mom», «Mother», «Mom Son», «Mom Boy», «Mature», «Milf», «Cougar», osv. Så kan jo hver og en gjøre seg opp sin egen mening.

Bare et par ting til angående porno. Hvis vi tar den litterære pornografien, er det klart at Bataille plasserer seg helt i ytterkanten av det feltet det er meningsfullt å kalle pornografisk, og det er like klart at det meste av porno i bokform må kalles «formellitteratur», slik de fleste pornofilmer er stereotype «formelfilmer». At jeg har beskjeftiget meg med dette fenomenet, har derfor lite med «kvalitet» å gjøre (selv om det kunstneriske nivået i sannhetens navn kan variere; jeg tenker her blant annet på Susan Sontags essay om The Pornographic Imagination). Men min lille beskjeftigelse med porno har mye å gjøre med min interesse for menneskesinnet, eller menneskesjelen, som fremdeles var et uttrykk Freud brukte. I dag er jeg vel kommet til at den frenetiske desperasjonen pornoen er full av, rett og slett må forstås metafysisk: Tilsynelatende består porno av en uendelig serie samleier og andre akrobatiske øvelser, men dette kroppslige og ofte helt anatomiske og fysiologiske planet kan ikke skjule at det egentlig dreier seg om en fortvilet søken etter livsmening. Sex er blitt det eneste bindeleddet mellom postmodernitetens mennesker, som ellers er splittet i alle retninger. Men enhver erfarer før eller senere hvor skjørt og utilstrekkelig dette bindeleddet er. Dette unnlater for øvrig heller ikke pornoen selv å demonstrere - på det kjedsommeligste (men kjedsommeligheten er nettopp av aller største betydning!).

AKS: Du har særlig kretset om et knippe forfattere som åpenbart må stå deg nær: Huysmans, Zola og Bataille, som du har nevnt, og Baudelaire, Flaubert, Houellebecq og, for tiden, Proust. Men du har også skrevet om for eksempel Rabelais, Goethe, Rimbaud, Ibsen og Johan Borgen. Og du har skrevet om teoretikere som Jules de Gaultier, Roland Barthes, Jean Baudrillard og Annie Le Brun. Kan du gi oss en forklaring på denne listen?

PB: Huysmans og Bataille har jeg kanskje sagt nok om. Jeg vil bare ytterligere understreke det intellektuelle slektskapet, eller kanskje snarere «horisont-slektskapet», mellom dem. Det er slående hvor mange felles temaer de er opptatt av: korsfestelsen, Matthias Grünewalds to berømte malerier av den lidende Kristus på korset, Gud, den nære forbindelsen mellom synd og frelse, Gilles de Rais («Ridder Blåskjegg»), seksualiteten som «indre erfaring» … Med stor spenning var det derfor jeg for en del år siden kastet meg over en bok med tittelen Être bien dans le mal : Baudelaire, Huysmans, Bataille. Men det var en enorm skuffelse. Det gode med denne erfaringen var at jeg på nytt ble tvunget til å tenke over hva vi litteraturforskere faktisk har å bidra med, og hvor lett filosofer, psykologer og psykoanalytikere kan komme til å slå inn åpne dører eller forville seg helt på vidotta, hvis de ikke forholder seg aktivt til sekundærlitteraturen når de velger å ta for seg skjønnlitterære tekster eller forfatterskap. I det nevnte tilfellet dreide det seg om en publikasjon i serien «… In Progress» utgitt på Éditions du Champ lacanien. Men hva hjelper det å være inspirert av Lacan når det meste av det man sier om Baudelaire, Huysmans og Bataille enten er sagt mange ganger før, eller for en kjenner av deres respektive forfatterskap er fullstendig banalt? På den annen side demonstrerte den lacanianske studien noe vi litteraturvitere bør tenke litt oftere over, nemlig at det mest interessante med litterære tekster er det som faktisk står i dem. Utfordringen er derfor å hente dette frem og sette det i relieff, ikke å finne den eller den teorien for å drukne det litterære innholdet i abstrakte begreper.

Baudelaire har jeg hatt et helt spesielt forhold til helt siden andre semester på fransk, som var mitt første fag ved UiB (og som også ble mitt siste, i og med at jeg senere valgte det som hovedfag). Da fulgte jeg universitetslektor Asbjørn Bergaas’ forelesninger over Les Fleurs du Mal, og både tekstene selv og hans fremragende, pedagogiske innføring i dem innebar for meg nesten en vending i mitt liv; jeg tror jeg vil si det så sterkt. Da jeg i tillegg leste prosadiktene, Le Spleen de Paris, kunstkritikken, Curiosités esthétiques, litteraturkritikken, L’Art romantique, og dagbøkene, Fusées og Mon cœur mis à nu, da var det ingen vei tilbake; da visste jeg at jeg hadde møtt et geni, og at dette geniet ville være min venn for livet. Dette høres sikkert patetisk ut, men det var slik det var. Også når jeg i dag tar frem en tekst av Baudelaire og leser den enten for femtiende, tiende eller – ja, det kan ennå skje – for første gang, har jeg fortsatt en sterk følelse av å oppleve noe unikt. Hva det unike helt presist består i, er det ikke alltid så lett å gjøre rede for, men opplevelsen har jeg uansett.

I den intellektuelle verden står nok Benjamins sosio-historiske utlegning av Baudelaire sterkest, og ingen kan rokke ved at Benjamins lesning er både pertinent og interessant og helt original. For meg har likevel den metafysiske og religiøse dimensjonen ved Baudelaires univers vært viktigere. For det er jo unektelig bemerkelsesverdig at denne poesiens første store modernist var resolutt anti-moderne, i den forstand at han trodde fullt og fast på arvesyndsdogmet, på en streng og fjern Gud og på Satans makt over menneskene, samtidig som han dessuten var anti-demokrat og anti-feminist. Noe av det som gjør hans poetiske univers så fascinerende og gripende, er de dirrende motsetningene det består av, så vel eksistensielle som metafysiske. Hovedmotsetningen er kontrasten mellom det skremmende innholdet og den fullendte, poetiske formen, med rim og rytme og i det hele tatt en enestående verbal musikalitet. Ellers har både Huysmans og Bataille skrevet noe av det beste og mest klartseende som er sagt om Baudelaire.

Med Flaubert, som også ble trukket for retten i 1857, på grunn av Madame Bovary, befinner vi oss over i et noe annet register. For hva er det store og nye med Flaubert? Etter min mening fire forhold: 1) Han gjør romanen til litterær kunst på høyde med poesien (hvert kapittel av Madame Bovary er et bravurnummer); 2) han gir hverdagens trivielle virkelighet en metafysisk dimensjon (Emmas grunnleggende spørsmål er mer enn hvilken mann hun kan oppleve den største lykke med; det er også om lykken i det hele tatt finnes); 3) han behandler alle mennesker, uansett intelligens og sosial stand, med det samme alvor og den samme verdighet (dette er for øvrig et av Erich Auerbachs poeng); 4) han er samtidig rasende morsom med masse ironi og satire – en sann svir å lese, all pessimisme til tross.

Michel Houellebecq i vår egen samtid har etter min oppfatning mye til felles med Flaubert, selv om vi vanskelig kan betrakte ham som en fornyer av den kunstneriske prosa. De fleste av mine akademiske venner i Frankrike har bare forakt til overs for det de kaller Houellebecqs «ikke-stil» eller «mangel på stil». Jeg har et litt annet syn på den saken, og ser på Houellebecqs platte, banale stil som et meget bevisst virkemiddel for å fremstille en platt og banal virkelighet, der ikke bare språket, men også psykologien og tenkningen befinner seg på et nullpunkt, eller på et lavmål, om man vil. Samtidig er Houellebecqs romaner fulle av kreativt overskudd og komikk og humor midt i alt det svarte og nedslående. På innholdsplanet levnes det ikke mye håp for vår sivilisasjon, men på uttrykksplanet blir vi revet med. Skulle jeg litt grovt sammenfatte Houellebecqs «budskap», kunne jeg si at han fremholder sex som det eneste bindeleddet mellom menneskene i vår tids Europa, og samtidig demonstrerer at det selvfølgelig ikke er et tilstrekkelig bindeledd; dette har jeg alt så vidt berørt. Komikken, humoren og i det hele tatt den ludiske dimensjonen ved hans verk holder likevel i en viss forstand svartsynet i sjakk. Det gjelder for fullt i den nest siste romanen, La Carte et le territoire, som han fikk Goncourt-prisen for. Der foretar han dessuten en slags sosiologisk dekonstruksjon av Frankrike på høyde med Jean Baudrillards ubønnhørlige analyser. Jeg har forresten, i en fransk bok, publisert en liten studie der jeg sammenligner Houellebecqs og Baudrillards syn på den historiske utvikling og på forvandlingen av kunstens funksjon. Da jeg la frem mine tanker på et seminar i Marseille, satt Houellebecq i salen og deltok i debatten etterpå. I sin rykende ferske bok, Soumission, fortsetter han sin satiriske og dystopiske kritikk av Frankrike. Hovedpersonen er igjen en ensom mann som inkarnerer den postmoderne mangelen på fellesskap. Deler av boken er en pastisj over Huysmans’ verk, som hovedpersonen er spesialist på.

Houellebecq har også en del til felles med Céline, og før ham med Zola. Zola har jeg alltid likt på grunn av kraften i hans skrivemåte, viriliteten, om du vil. Både de 20 romanene i Les Rougon-Macquart-serien, de fire som utgjør Les Quatre Évangiles og de tre som Trois Villes består av, er fulle av sjablonger og melodrama. Men det er på overflaten. Skarpskodde litteraturforskere, filosofer og andre diktere har for lengst gjort rede for at vi under denne overflaten finner noen skremmende mønster, dels av psykologisk, dels av metafysisk karakter. Allerede Georg Brandes så det samme som Gilles Deleuze langt senere: at Zolas episke og i en viss mening selvgående univers konstant er truet av kollaps, fordi det under de narrative strukturene ulmer krefter som er forbundet med død og undergang. I 1971 utkom Jean Bories banebrytende doktoravhandling, der det blir påvist at det grunnleggende i Zolas litterære verden ikke er det «vitenskapelige», i form av sosiologi, biologi og fysiologi, og de mange eksplisitte idéene; det grunnleggende, hevdet Borie, er en «antropologisk myte», der kjernen er at kvinnen oppleves som per definisjon bundet til en annen mann, og dét fra tidenes morgen. Denne andre kan være en reell eller en imaginær figur; det vesentlige er at han alltid truer den begjærende hovedpersonens forhold til sin kvinne. Selv når de to får barn, vil dette oppleves som mer preget av kvinnens første innbilte eller reelle elsker, altså den andre, enn av ham som påviselig er den biologiske far. Alle kjærlighetsrelasjoner er derfor dømt til å mislykkes, og ender ikke sjelden i tragedie, med ufrivillig eller frivillig død, påført eller som resultat av en ulykke.

Det er vanskelig å si akkurat hvilken bestemte litteraturforsker som har betydd mest for en, men sikkert er det at Jean Borie er en av dem som har vært viktigst for meg. Verken min hovedfagsoppgave om Zola eller en studie om spenningen mellom «naturalisme» og «vitalisme» i hans forfatterskap som jeg nylig publiserte i et fransk spesialtidsskrift, kunne jeg ha skrevet uten inspirasjon fra Jean Bories Zola et les mythes, ou de la nausée au salut. Borie har dessuten skrevet flere bøker om Huysmans. Hans Huysmans. Le Diable, le célibataire et Dieu (1991) er et av hovedverkene i forskningslitteraturen om Huysmans.

Med Proust er vi langt fra Zola. Proust er en større forfatter og mer intelligent. Men han er også mer begrenset, og hans fresker og imaginære universer er av en annen art. Også À la recherche du temps perdu har en viktig sosiologisk dimensjon og fremstiller som ingen andre verk livet til det utdøende franske aristokrati, sterkt oppblandet med et kapitalistisk høyborgerskap fullt av parvenyer, og med salongene som viktigste sosiale arena. Likevel er det for sin borende sjelegranskning og for sine lange, på samme tid innviklede, snirklete og fantastiske setninger at Proust har skaffet seg et navn blant de fremste i verdenslitteraturen. De fleste fremhever tiden og det ufrivillige minnet som hans viktigste temaer. Jeg selv er blitt spesielt interessert i hans illusjonsløse fremstilling av kjærligheten og hans ubønnhørlige analyse av fenomenet sjalusi. I Prousts verden blir man sjalu før man elsker, ikke fordi man elsker! For meg er det ellers interessant at Proust var opptatt av så vel Baudelaire som Huysmans, og dessuten beskjeftiget seg med noen av de samme malerne som dem.

Når det gjelder de andre forfatterne du nevner, har min interesse for dem vært mer sporadisk. Rabelais synes jeg er et overveldende fyrverkeri av en dikter-filosof. Jeg leste ham første gang i forbindelse med professor Lars Otto Grundts timer i mellomfransk da jeg studerte hovedfag, og jeg tok ham for meg igjen da jeg syntes at han i litt for stor grad ble redusert til en som bare illustrerte Bakhtins teser om grotesken, om det folkelige, om det karnevaleske, m.m. Jeg skriver litt om dette i Rabelais-kapitlet i Trond Berg Eriksens utgave av Vestens tenkere.

Jules de Gaultier kom jeg borti via Flaubert, som var hans favoritt-dikter. Gaultiers begrep «bovarysme», som jeg har skrevet en lang studie om, er selvfølgelig avledet av Emma Bovarys navn. Bovarysmen defineres som det fenomen at vi aldri er i stand til å se oss selv slik vi egentlig er; og i litt videre forstand: det at alle ting, og også vi selv, ustanselig er i forandring, med den konsekvens at idet vi skal til å formulere en erkjennelse, da er grunnlaget for erkjennelsen allerede endret: Alle erkjennelser er så å si alltid for sent ute. Gaultier var ikke yrkesfilosof, men skatteoppkrever(!). Like fullt er han en spennende tenker, og da jeg i henholdsvis 2006 og 2007 nyutga hans to bøker om bovarysmen, vakte de en viss oppmerksomhet i litteraturvitenskapelige kretser i Frankrike.

Du nevner også Johan Borgen, Roland Barthes og Annie Le Brun i din liste. Kan man tenke seg mer forskjellige forfattere? Kanskje ikke. Men de har også noe felles: interessen for kunst og litteratur og interessen for den menneskelige fantasi og de kreftene som regjerer i vår psyke. Borgen, og særlig Lillelord-trilogien og romanen Jeg, ble jeg opptatt av allerede på gymnaset. Roland Barthes begynte jeg også å lese på 60-tallet, og han har alltid gitt meg mye, selv om jeg slett ikke har omfavnet alt fra hans hånd. Hans bidrag om henholdsvis Racine og Sade synes jeg for eksempel byr på en del problemer. Men Barthes ble aldri fastlåst i sine doktriner, og forflyttet seg hele tiden. Med sin pseudo-selvbiografi fra 1975, sine fragmenter om forelskelsens språk fra 1977 og sin bok om fotografiet fra 1980 fremstår han nesten som en skjønnlitterær forfatter. Den siste utgivelsen viser for øvrig hans nære forhold til Proust. Annie Le Brun likte verken Barthes eller andre «tekst-teoretikere», fordi hun mente at de neglisjerte, nøytraliserte og temmet fantasien. Hun skriver imidlertid lite om den sene Barthes. Det jeg liker ved henne, er nettopp hennes hyllest til fantasien og angrep på rasjonalismen i alle sine former. Hun er en av de siste surrealister, og kjente for øvrig også Breton på slutten av hans liv. Annie Le Brun er en stor kjenner av Sade, som hun har skrevet mye om. Hun kuraterte nettopp en storslått utstilling i Musée d’Orsay i anledning 200-årsjubiléet for «den guddommelige markiens» død.

AKS: Har vi nå et bedre grunnlag for å definere «det litterære begjær»?

PB: Kanskje. Roland Barthes sa en gang at for å yte litteraturen rettferdighet må man begjære den. Jeg tror det er mye i det. Likevel er det langt fra all litteratur jeg er i stand til å begjære. Sammenfattende kan jeg si at den litteraturen jeg begjærer, er den som selv er motivert av begjær, som uttrykker begjær, og som handler om begjær. Og da taler jeg selvsagt ikke i snever forstand om seksuelt begjær, men om en lengsel etter noe annet og noe mer. Den litteraturen jeg setter høyest, har derfor som regel en metafysisk dimensjon.

AKS: Hvorfor blir man litteraturviter, tror du? Hvorfor ble du det? Og hvorfor tror du vårt fag heller ikke i dag akkurat mangler gode kandidater for de faste stillingene? Kort sagt: Hvorfor denne enestående populariteten til faget?

PB: Jeg tror jeg vil skille litt mellom det å studere litteraturvitenskap og det å bli litteraturviter. Selvfølgelig kan man ikke bli litteraturviter uten å ha studert litteraturvitenskap, men blant studentene i litteraturvitenskap har det alltid vært en god del som bare skal ha seg et fag, og som synes det er bra med et som på overflaten er så pass løst og lett, uten særlig mange spesifikke krav, for eksempel til språkkunnskaper. Og det er greit, synes jeg. Det er en demokratisk rett å studere i Norge, dersom man fyller minimumskravene for opptak. Heller ikke blant de mange seriøse studentene er det nødvendigvis noe livsmål å bli værende litteraturviter. Mange av mine tidligere studenter gjør sin samfunnsmessige innsats på andre områder: i skolen, i forlagsbransjen, i pressen, som forfattere, som politikere, eller de har studert andre fag etterpå og blitt noe helt annet: økonomer, leger, psykologer. Heldigvis, vil jeg si. For det første er det begrenset hvor mange profesjonelle litteraturvitere en nasjon og et universitet kan holde seg med. For det andre må man virkelig være dedikert dersom man skal gå den strevsomme veien fra master, via stipend (som man kanskje ikke oppnår før ved andre eller tredje forsøk) og eventuelt en utrygg tilværelse som timelærer, litteraturanmelder, el.l., til fast stilling, som man endelig en dag kanskje er så heldig å få. Men du har helt rett i at det er mange dedikerte som tar denne sjansen, uten å tenke på økonomi og andre materielle faktorer. Og det er riktig at rekrutteringsgrunnlaget er godt.

Hovedsvaret på spørsmålet om hvorfor situasjonen er så pass oppløftende, må vel være at litteraturen selv har en voldsom tiltrekningskraft på mange av dem som i ung alder blir lesende mennesker, og at mange av de samme etter hvert også utvikler et behov for å tenke litt teoretisk over hva litteratur og lesning, forståelse og tolkning egentlig er for noe. Så kommer de til allmenn litteraturvitenskap, og da går det i mange tilfeller ikke lenge før de er hekta. Jeg har jo vært tilskuer til dette en del ganger gjennom min tid som universitetslærer, og jeg synes alltid det er herlig å se.

Likevel er det et faktum at folk selv på ph.d.-nivå kan ha vanskelig for å finne ut av hva akkurat de forskningsmessig skal bidra med. Jeg tror for øvrig mange både på mastergrads- og doktorgradsnivå oppdager at de kan for lite, og særlig at de har for dårlige filologiske kunnskaper (spesielt språkkunnskaper, men også kunnskaper om den kulturen deres valgte forskningsobjekt er en del av). Problemet kan dessuten være for svak orientering i eldre og nyere forskningslitteratur om det emnet de vil skrive om, slik at de først etter en stund finner ut at det de selv gjerne ville gjøre, allerede er gjort, eller at deres forskningstema er altfor diffust formulert. Ikke minst dette siste er temmelig vanlig. På mastergradsnivå er det snarere regelen enn unntaket. Så jeg tror nok at studiefaget kunne trenge en opprustning når det gjelder helt grunnleggende akademiske atferd. På den annen side må man ikke gå for langt i den retning, for da mister faget lett den tiltrekningskraften det har hatt på de litt uregjerlige, men intellektuelt sett høyst oppegående studentene, som hos oss har funnet et godt alternativ til de mer skoleaktige studiene. Hvor diskuterer man ellers Aristoteles’ poetikk som en stadig levende og betydningsfull modell? I hvilket annet fag er Schillers begreper om «det naive» og «det sentimentale» like viktige som standardbegreper av typen «realisme» og «modernisme»? Og hvor ellers er det en selvfølge at man må kjenne det homeriske epos for å forstå romanens tilblivelse og egenart?

AKS: Er det i denne orienteringen mot de fundamentale litterære, teoretiske og historiske spørsmålene at vi finner grunnlaget for fagets ubestridelige popularitet?

PB: Ja, jeg tror det. I hvert fall langt på vei. Men det primære er nok som sagt litteraturens egen tiltrekningskraft, og vår viktigste rolle som lærere er å formidle, perspektivere og utdype litteraturen. Om de ansatte i faget slutter å formidle noen av verdenslitteraturens høydepunkter eller utfordrende temaer med den glede og gløden både de og studentene fortjener, da tror jeg betraktelig færre vil søke seg til allmenn litteraturvitenskap. For direkte matnyttig kan vi jo ikke si at faget er.

AKS: Ser du problemer og utfordringer for allmenn litteraturvitenskap i dag?

PB: Jeg har alt pekt på at den filologiske komponenten er for svak, men også på at vi heller ikke på dette punktet må bli for ensidige. Jeg tror nok også at den faglige rekrutteringen i noen grad burde skje ut fra felles erkjente spesialistbehov. Hvis alle skal være generalister, kan faget i verste fall en gang i fremtiden ende opp som et studium av skandinavisk og anglo-amerikansk 18-, 19- og 20-tallslitteratur. I USA og Frankrike rekrutterer de ut fra behov som oppstår for å dekke bestemte perioder, språkområder eller problemfelt. Det er vel vanskelig fullt ut å gjøre det samme i de små fagmiljøene vi har i Norge, men her som ellers er det mulig med noen kompromiss-løsninger. I hvert fall må vi vokte oss for å miste kompetanse også på eldre litteratur og på litteratur utenfor Skandinavia, England og USA.

AKS: De teoretiske hovedimpulsene i faget har skiftet nær sagt fra tiår til tiår. Hvilke impulser har formet deg mest, tror du?

PB: Jeg har alt sagt at psykoanalysen og Bataille har vært avgjørende. Men i min studietid var jeg også svært opptatt av Georg Lukács, både marxisten og hegelianeren. Min hovedoppgave om Zolas roman Nana besto blant annet i en kritisk drøfting av Lukács’ lesning av samme roman og av hans forståelse av Zolas naturalisme generelt, som jeg ikke helt kunne godta. Ellers må jeg nok si at jeg alltid har vært mest opptatt av anvendt teori, og har vært mest inspirert av, og også mest imponert over, teoretikere som makter å gjøre noe nytt og avgjørende med litteraturen selv. Jean Borie har jeg nevnt. Hugo Friedrich, Erich Auerbach og Jean Starobinski er tre andre. Atle Kittang hører også hjemme i denne gruppen. Og i dag Antoine Compagnon, selv om jeg kanskje synes at han av og til kan bli litt pregløs. Camille Paglia er jeg også en stor beundrer av. Men jeg har liten sans for at vi til enhver tid skal følge, eller definere oss i forhold til, en guru, en teori eller teoretisk retning. Det er teoretiske, gjerne eksistensielt funderte, perspektiver vi trenger, og de må vi selv definere og oppleve som våre egne. Hvis ikke gjør det, henfaller vi lett til parafraser av bidrag som allerede finnes.

AKS: En av de egenskapene man straks merker ved deg som foreleser og foredragsholder, er din entusiasme. Denne formidlingsgleden, hvor kommer den fra? Ellers er det jo ingen hemmelighet at formidling ikke spiller noen særlig rolle i den kvantifiseringslogikken som dominerer universitetene i dag. I dag kan man få inntrykk av at det å skrive en artikkel eller en bok er viktigere og blir mer verdsatt av «systemet» enn å forberede seg godt til en forelesning eller bruke tid til veiledning. Samtidig er det et åpent spørsmål hvor mye av det vi skriver som blir lest. Hvordan ser du på litteraturviterens, og i en videre forstand humanistens, samfunnsoppdrag?

PB: Her reiser du spørsmål som jeg i denne sammenhengen bare kan pirke borti. Når det gjelder akkurat meg selv og formidlingsgleden, er imidlertid svaret relativt enkelt: Jeg er av natur en nokså utadvendt person med stor livsglede og en iboende tilbøyelighet til å la meg begeistre. Og noe av det som gjør meg glad, er å formidle til andre et stoff jeg selv brenner for. Moralsk sett synes jeg også studenter som betaler i dyre dommer for å studere og bo i Bergen, har krav på inspirerende undervisning. Litt mer negativt er det kanskje at min narsissisme også uten tvil er inne i bildet.

Undervisning har alltid betydd mye for meg, helt siden jeg var vikarierende folkeskolelærer nordpå det første året etter examen artium, og senere gjennom hele studietiden i Bergen da jeg underviste ved Studentenes Fri Undervisning. Jeg tenker også med glede tilbake på årene som lektor ved Fana gymnas og på de to periodene som universitetslektor i Frankrike.

Når det gjelder den motsetningen du antyder mellom undervisning og forskning, er jeg ikke sikker på at den alltid først og fremst er knyttet til tidsbruken, selv om den er det i siste omgang. I mitt tilfelle har det vært slik at mye av det jeg har forsket på, har egnet seg dårlig som undervisningsstoff. Dermed har jeg ikke bare måttet drive et vekselbruk, men splitte meg i to: underviseren i allmenn litteraturvitenskap og forskeren i fransk litteratur. Atle Kittang sa til meg på et tidspunkt da jeg hadde tilbudet om å bli professor i fransk litteratur, at det var helt i orden at jeg fortsatte som litteraturviter og samtidig dyrket mine franske spesialinteresser. Og jeg tok ham på ordet og ble værende. Det har jeg ikke angret på et sekund.

Hva er litteraturviteres samfunnsoppdrag? Spørsmålet er på samme tid lett og vanskelig å besvare. Det helt opplagte er vel at vi skal gi studentene en skikkelig utdannelse, og i det legger jeg både en rik studietid og en god faglig ballast for et yrkesliv i litteraturens, pedagogikkens eller kulturens tjeneste etter endt eksamen. Det studentenes foreldre blant annet betaler skatt for, er at vi tar oss skikkelig og seriøst av deres barn på vei inn i voksenlivet. Men vårt samfunnsoppdrag er også å forske og vinne ny kunnskap om verk, forfatterskap, sammenhenger, problemstillinger som hører inn under faget. I dette ligger det at vi må publisere og intervenere i offentlige fora når dette er naturlig eller etterspurt.

AKS: Som deltaker i og observatør av norsk litteraturvitenskap og dreiningene i faget, faglig og institusjonelt, har du kanskje en viss bakgrunn for å svare på det vanskelige spørsmålet om fremtiden: Hvor skal vi hen nå? Hvor går vi hen? Er det håp? Eller er du, som din markante kollega Erling Aadland, åpen for tanken om litteraturvitenskapens død?

PB: Det er absolutt håp! Man kan ikke tenke seg et sivilisert samfunn uten allmenn litteraturvitenskap med alt hva det innebærer av tradisjonsformidling og –bevissthet, kunnskapsproduksjon og fastholdelse av livsviktige temaer som den dominerende, instrumentelle tenkning gjerne vil holde utenfor. Så litteraturvitenskapen vil ikke dø – selv om den nok vil endre seg. Men jeg spår at endringene kommer mer innenfra enn i form av press utenfra. Det er allerede tendenser til fragmentering, og det er alt i dag flere litteraturvitere som ikke er spesielt interessert i litteraturvitenskap.

AKS: Du har deltatt i mange debatter, skrevet utallige kronikker og levert masse fagkunnskap til folk utenfor akademia. Likevel har du som oftest unngått polemikk og har ikke markert deg som en stridens mann. Men for noen år siden havnet du i en intellektuell skjærmyssel med din gode kollega, Erik Bjerck Hagen, i tidsskriftet Edda. Kom det noe ut av den diskusjonen? Og hvordan ser du overhodet på debattens rolle i et fag som litteraturvitenskap hvor meningene er så mange og de teoretiske posisjoner så forskjellige, og hvor det derfor er så lett å snakke forbi hverandre?

PB: Jeg synes prinsipielt at artikulert faglig uenighet vitner om vitalitet i et fag. Men det krever en viss åpenhet fra alle involverte parter. Når det gjelder den debatten du nevner spesielt, ville jeg selvfølgelig aldri frakjenne Erik retten til å fremme sin pragmatistiske posisjon. Det jeg reagerte på i forbindelse med hans bok om hovedlinjer i norsk litteraturforskning og –kritikk, var den avvisende holdningen til alle annerledes tenkende, paret med svært liten nysgjerrighet for det empiriske forskningsmangfoldet. Å skrive forskningshistorie basert på et rent logisk motsetningspar er problematisk. Når det er sagt, har jeg alltid hatt sans for Eriks energi og engasjement. Og han er mer enn de fleste genuint opptatt av litteraturvitenskapelige grunnlagsproblemer. Vårt gode forhold ble ikke varig ødelagt av vår relativt hissige debatt.

AKS: Det er vel ingen overdrivelse å bruke klisjeen om at Paris er din «andre hjemby». Du er den allmennlitterat i Norge som har sterkest forankring i Frankrike. Du har i kraft av din involvering i begge universitetssystemene kunnet sammenligne de to systemene med hverandre. Hva er styrken i det franske, hva er styrken i det norske? Og svakhetene? Kan vi lære noe av forskjellene?

PB: Det er sant at Paris er min «andre hjemby», og at jeg ikke bare kjenner det franske universitetssystemet relativt godt, men også har gode venner blant noen av de franske toppforskerne i litteraturvitenskap. Styrken i det franske universitetssystemet er en enorm kvalitetssikring. For å bli professor i et humanistisk fag må man for eksempel skrive en master I-oppgave, en særfransk master II-oppgave, en doktoravhandling og til slutt en ny avhandling eller en samling med artikler som også må forsvares offentlig for at man skal oppnå det siste trinnet på kvalifiseringsstigen: Habilitation. Og selv med habilitation, som gir veiledningsrett, blir man ikke nødvendigvis professor, men må nøye seg med å få stå på en nasjonal liste over professorable forskere, i kortere eller lengre tid. Hovedregelen er dessuten at man ikke kan rykke opp til professor på det samme universitetet hvor man er førsteamanuensis. Noen opprykksordning finnes i det hele tatt ikke, bare lærestoler. På denne måten blir det stor mobilitet, og Paris-universitetene kan gjerne velge mellom de aller beste kandidatene fra hele landet. Svakheten med dette systemet er at professorveldet fremdeles er en realitet, og at rekrutter ofte blir usunt avhengige av sin veileder. En svakhet i nasjonalt perspektiv er vel også Paris-konsentrasjonen av de sterkeste hjerner. Her må jeg også legge til at de fleste universitetsgrader er lite verd dersom kandidatene ikke i tillegg har bestått en egen nasjonal yrkeseksamen kalt concours. Og de fleste som greier en slik eksamen har vært elever ved spesielle eliteskoler kalt grandes écoles, parallelt med at de har fulgte utvalgte forelesninger og seminarer på et universitet. For litterater heter den aktuelle concours l’agrégation og den aktuelle eliteskolen École Normale Supérieure. Der er det utrolig vanskelig å komme inn, og der drilles elevene i relativt små klasser med tanke på le concours.

Det er mye godt å si om det norske universitetssystemet, for eksempel når det gjelder velferd, demokratisk organisering og rekrutteringspolitikk, og når det gjelder økonomi selvfølgelig. Sammenlignet med franske universiteter vasser de norske i penger. Det er også bra at professorveldet er avskaffet. Samtidig tar velferdskravene overhånd, og man kan få inntrykk av at opprykksordningen truer med å bli en ansiennitets- og rettighetsordning like mye som et faglig rekrutteringssystem. Og opprykksordningen har jo vist seg katastrofal når det gjelder mobilitet. I dag beskytter hvert lokale miljø sine egne som aldri før. I et slikt system er selvsagt enhver elitisme etter fransk mønster helt utenkelig. Vi legger åpenbart hovedvekten på å ha det godt og trygt.

Ellers må det sies at det er en felles tendens i mange vestlige land til å øke skillet mellom forskning og undervisning, slik at noen blir ansatt som rene forskere ved forskjellige sentre, mens andre må ta seg av undervisningen ved instituttene og får minimalt med tid til forskning. Jeg tror en slik todeling kan fungere godt under store forhold, som i Berlin, London og Paris, men i vårt lille land er dette en uheldig utvikling. Jeg håper at instituttmodellen med forsknings- og undervisningsplikt knyttet til alle stillinger vil fortsette å eksistere.

AKS: Er det noen episoder, begivenheter som skiller seg ut i din lange karriere og som du vil dele med leserne av NLvT?

PB: Jeg tror jeg heller vil sammenfatte og si at noe av det som har betydd mest for meg både i Norge og i Frankrike, er at jeg har møtt så mange flotte, kunnskapsrike og interessante mennesker, yngre som eldre. Til mine gode venner hører jo også mine kolleger! Ellers må jeg jo vedgå at jeg synes det var stas å avslutte min karriere med å være opponent i to disputaser (på samme dag!) om Huysmans på Sorbonne. Huysmans disputerte jeg jo selv på i sin tid, og det er selvfølgelig kjekt å konstatere at både min avhandling og flere av mine mindre arbeider om denne forfatteren stadig er med i faglig sammenheng. Men jeg synes også det var fint å kunne avslutte mitt siste ordinære semester ved UiB med et seminar om «Litteratur og sjalusi», et emne som jeg er i ferd med å ferdigstille en bok om. Jeg har vært en heldig mann!