Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Å lese Tsjekhovs «Studenten»

HAARBERG, JON (f. 1953), professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, har i Tidsskrift for kjønnsforskning 1/2015 tatt enketematikken fra Tsjekhovs novelle til 1600-tallets håndbøker for berøvede kvinner.

Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk

Universitetet i Oslo

Postboks 1003 Blindern

0315 Oslo

jon.haarberg@ilos.uio.no

MØRCH, AUDUN JOHANNES (f. 1961), førsteamanuensis i russisk litteratur ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved Universitetet i Oslo. Han har skrevet en doktoravhandling om Dostojevskij, Platonov og den russiske anti-utopiske roman og publisert vitenskapelige artikler om Dostojevskij, Platonov, Gogol, Bulgakov og andre. Han har oversatt verker av Dostojevskij, Bakhtin og Majakovskij til norsk.

Institutt for litteratur, områdestudier og europeisk språk

Universitetet i Oslo

Postboks 1003 Blindern

0315 Oslo

a.j.morch@ilos.uio.no

  • Side: 4-14
  • Publisert på Idunn: 2015-03-23
  • Publisert: 2015-03-23

Abstract

Reading Chekhov’s ‘The Student’

Reading short stories, Chekhov’s in particular, one is generally compelled to participate in creating them, by filling in blanks, and of one’s own accord supplying the information which the narrator seems to take for granted. In this article, ‘The Student’ (1894), one of Chekhov’s best known stories, is explored in detail regarding its remarkable lack of information. Has the title figure, a student of theology, really been out shooting on a Good Friday? And what is the significance of the curious sound – as from an empty bottle – described in the opening paragraph? The answers to these and other questions prove decisive to the interpretation of the story as such.

Keywords: ‘Chekhov, Anton’, short stories, ‘The Student’, blanks, bittern

 

Litterære tekster har ikke mye ork. De er «dovne», skriver Umberto Eco.1 For både romaner og noveller utelater ofte vesentlige opplysninger: om de handlende personene, om de omgivelsene personene beveger seg i, og om hva som faktisk foregår, selve handlingsforløpet. De aller dovneste tekstene står i fare for å miste leserens oppmerksomhet fordi de tilbyr så få holdepunkter at han eller hun forvirres og mister motet. De mest energiske tekstene blir derimot fort trivielle og uinteressante fordi de i sin iver etter å få med alt glemmer å stimulere leserens fortolkningslyst. Middelveien ser også i dette tilfellet ut til å være den beste. Vi forstår at parolen less is more, som det så ofte refereres til i novellesammenheng,2 ikke kan gjelde ubegrenset.

En novelles «informasjonsunderskudd» kan bero på det hermeneutikere har kalt «ubestemtheter» (Ingarden) eller «tomme steder» (Iser).3 Iser hadde festet seg ved ellipsene i den engelske 1700-talls-romanen: de ufortalte strekkene av handlingen. Disse ellipsene eller tomme stedene stimulerer uvilkårlig leseren til å fylle dem med sine egne formodninger om hva som kan ha foregått i løpet av den «ufortalte» tiden. Slik formelig tvinges leseren inn i en rolle som meddikter. Og slik blir det teksten unnlater å fortelle, like viktig for det Iser kaller tekstens «kommunikasjonsstruktur», som det leseren faktisk får fortalt.

Stor betydning har imidlertid også den informasjonen som teksten tar for gitt, men som mange lesere ikke har forutsetninger for å forstå, fordi de står den fjernt – kulturelt, geografisk og historisk. Faktiske lesere vil alltid komme til kort i forhold til «modelleseren», den leseren som forfatteren, bevisst eller ubevisst, har forutsatt ved tekstens tilblivelse. Nykritikerne hevdet i demokratisk optimisme at litterære tekster i prinsippet selv gir oss alt vi trenger, og at vi derfor ikke behøver bekymre oss for vår manglende kompetanse som lesere. Men det standpunktet virker urimelig både i teori og praksis. For så snart en informert leser kan forklare hvordan et element i teksten er å forstå på forfatterens premisser, vil vi være tilbøyelige til å vurdere hans eller hennes informerte lesning som bedre enn vår egen uinformerte. På denne bakgrunn er det at Umberto Eco, semiotikeren, anser det for å være en god lesers «filologiske plikt» å «avkode» tekstens historiske betingelser, dersom teksten skal kunne aktualiseres i sitt fulle potensielle innhold.4 Det påligger dermed leseren som en plikt å kompensere for tekstens dovenskap.

Anton Tsjekhovs novelle «Studenten» brukes ofte i litteraturundervisningen på universitetet. Den står sentralt i Tsjekhovs forfatterskap, og den tilhører den type noveller som i sin informasjonsknapphet gir leseren stort fortolkningsrom. Den kan leses medhårs og mothårs, idealistisk og materialistisk, som et uttrykk for forfatterens generelle optimisme eller pessimisme. Men de som har skrevet om novellen, anfører gjennomgående bare argumenter som støtter én bestemt tolkning og lar motargumentene ligge. Her vil vi forsøke å bedømme novellens fortolkningspotensial ved å underkaste dens informasjonsknapphet nærmere undersøkelse. Hvilken betydning har det som ikke utsies direkte? Det som forfatteren lar være å fortelle noe om? Eller som han forutsetter kjent? Det han – med Isers terminologi – overlater til leseren å «fylle ut»? Novellen omfatter bare tre–fire trykksider og tåler godt å bli lest langsomt.

Norske studenter (og ansatte) i allmenn litteraturvitenskap leser imidlertid nesten uten unntak novellen i oversettelse. Dermed får vi et tilleggsproblem. Vi må også ta de tre oversetternes respektive tolkninger med i betraktningen. Først ute var Steinar Gil i 1968.5 Bare to år senere (1970) ble han fulgt av Ove Hestvold.6 I 2000 forelå så Jostein Børtnes’ oversettelse som den tredje til norsk i løpet av 32 år.7

Fortolkerne synes enige om at novellen innholdsmessig faller i tre deler. Handlingen strekker seg over et par timer en langfredagskveld. Hovedpersonen, den 22-årige teologistudenten Ivan Velikopolskij, befinner seg først ute i marka, på jakt, eller bare på tur, ved rugdetrekket. Hva som foregår før hovedpersonen møter folk, får vi i realiteten ikke vite noe om. I novellens midtparti får vi så fortalt om hovedpersonens møte med to enker i deres parsellhage. I dette sceniske partiet gjengis mesteparten av det som blir sagt, i direkte tale. Studenten utlegger et stykke av Jesu lidelseshistorie for de to. Til slutt følger vi studenten på vei hjem til landsbyen, mens han reflekterer over det han har opplevd. I pakt med denne tredelingen organiserer vi vår diskusjon her i tre hovedavsnitt, før vi til slutt vurderer våre observasjoner opp mot mulige, helhetlige fortolkninger.

Tsjekhov skrev novellen på Krim i 1894. Forfatteren led av tuberkulose og hadde i mars det året reist til Jalta av helbredsgrunner. Byen var kjent for sitt gunstige klima. Mens det sentrale Russland ennå var dekket av snø, kunne Tsjekhov iføre seg sommerantrekk, noe han skrev begeistret om til sin familie. Men sommeren var ikke kommet for å bli. Regn og sterk vind tvang forfatteren innendørs, og det var i løpet av disse dagene han skrev «Studenten». Skrivingen later til å ha blitt avsluttet 27. mars, og allerede 15. april ble novellen trykt i avisen Russkie vedomosti under tittelen «Ve?erom» (Om kvelden). Da novellen senere samme år utkom i bokform,8 hadde forfatteren foretatt visse endringer i teksten, og tittelen var endret til «Studenten».9

«Studenten» var sannsynligvis den første novellen Tsjekhov skrev på Krim, fem år før han i 1899 kjøpte hus og slo seg ned der, i Jalta.10 Novellen omtales gjerne som en av Tsjekhovs «påskefortellinger». Ellers unnlater få av dem som har skrevet om den, å nevne at forfatteren selv skal ha gitt uttrykk for sin store tilfredshet med akkurat denne teksten. Broren Ivan forteller at han en gang spurte forfatteren om hvilket av sine verk han verdsatte høyest, og denne skal da ha pekt på «Studenten» som det mest «forseggjorte».11 Forfatteren Ivan Bunin erindrer for sin del at Tsjekhov ved ett tilfelle var oppbragt over at man kritiserte ham for pessimisme og dysterhet. «Hva slags pessimist er vel jeg? Av alle mine ting er min egen yndlingsfortelling ‘Studenten’», skal han da ha sagt.12 Hvor langt opphavsmannens ord – ironiske eller ikke – i dette tilfelle rekker, blir det uansett leserens oppgave å avgjøre.13

Første del: rugdetrekket

Novellen åpner med en beskrivelse av fortellingens rom:

Været var til å begynne med fint. Stille. Trostene sang, og på myrene omkring var det noe levende som tutet klagende, som om det blåste i en tomflaske. En ensom rugde fløy over, og skuddet etter den gjallet muntert i vårluften.14

Mennesker presenteres vi ikke for, selv om vi på bakgrunn av skuddet som avfyres, kan slutte oss til at noen sannsynligvis er ute på jakt i det myrlendte landskapet. Nei, livet representeres først og fremst av fugler: troster som synger, en rugde som det blir skutt etter. Fortelleren opplyser ingenting om hva slags trost vi har med å gjøre, men det at fuglene faktisk synger, sier oss i alle fall at det ikke dreier seg om skvatrende gråtrost. Vi må forestille oss at vi hører de melodiøse trillene til for eksempel rødvingetrosten. Russiske rugdejegere regnet nettopp rødvingetrostens første sang om våren som et signal om at rugdetrekket ville ta til to dager senere.15

Rugda kjenner de fleste norske lesere antakelig best fra litteraturen: Vesaas’ Fuglane (1957). I naturen ses den ikke ofte, selv om den så langt fra er noen sjelden fugl. Den brungule, gråspraglete vaderen med det lange nebbet og de korte beina finnes utbredt over hele Europa og store deler av Asia. Rugda forbindes gjerne – som hos Vesaas – med spillflukten om våren. Hannen flyr da til faste tider morgen og kveld i regelmessige baner, frem og tilbake, mens den knorter og pistrer (orrt-orrt-orrt-pisst). I tidligere tider jaktet man også her i landet rugde under vårtrekket. Fuglen veier litt mindre enn en rype, men smaker etter sigende like godt. Visste man hvor trekket gikk, hadde man god anledning til å forberede seg og sikte før man fyrte løs. I Russland har denne jakten lange tradisjoner. En berømt beskrivelse av vårjakten på rugde kan vi lese i Turgenjevs En jegers dagbok (1852).16 Vladimir Dal’, forfatteren av en velrennomert russisk ordbok (1861), skal for øvrig ha sagt om rugda at den er «den edleste av alle fugler på hele jordkloden. Når den er skutt, spreller og skjelver den ikke med uanstendige, akrobatiske kroppsbevegelser, men utånder, som Brutus, som Sokrates.»17

Skal leseren gjøre seg noen forhåpning om å forstå hva som foregår i novellens åpningssekvens, er kunnskapen om rugda og jakten på den avgjørende. Fortelleren bidrar ikke med forklaringer av noen art. For norske lesere skaper imidlertid den første av de tre oversetterne et tilleggsproblem ved å forveksle rugde med myrsnipe.18 Begge de to artene tilhører riktignok snipefamilien. Men det spørs om det noensinne har vært drevet jakt på myrsnipe. Myrsnipa veier bare omtrent en syvendedel av en rugde og fremkaller ganske andre assosiasjoner. Oversetter nummer to får med seg rugda, men fremstiller jakten på den som «snarefangst». Det stemmer dårlig med de historiske realitetene.19

Trost og rugde. Men også en tredje fugl gjør seg gjeldende i novellens åpningsavsnitt. At det faktisk dreier seg om en fugl, blir ikke uten videre klart. Som lesere får vi bare vite at det kunne høres «noe levende som tutet klagende». Selvsagt kan vi ikke med hundre prosents sikkerhet fastslå hva det er som tuter. Men gitt det myrlendte landskapet, årstiden, tiden på døgnet og den presise beskrivelsen av lyden tyder alt på at vi har å gjøre med en hegreart som på skandinaviske språk kalles rørdrum, på russisk vyp’. Det latiniserte greske artsnavnet, Botaurus, betyr «den som rauter som en okse»; det skandinaviske rørdrum «den som drønner i sivet». Ornitologen Svein Haftorn sammenlikner den kraftige lyden, som under gunstige forhold kan bære flere kilometer, med «alarmsignalet til en luftvernsirene eller en tåkelur».20 Rørdrummen er ikke funnet rugende i Norge, men den hekker over store deler av det eurasiske kontinentet, i Europa så langt nord som til Danmark og Sør-Sverige. Sangperioden begynner ved påsketider og varer omkring tre måneder.21

Rørdrummens raut setter stemningen i novellen. Den danske etnozoologen V.J. Brøndegaard hevder at neppe noen annen dansk fugl er omgitt med så mye mystikk som rørdrummen: «Både dens skjulte levevis, ugleagtige flugt og ejendommelige stemme, der ligner meget en tyrs brølen, har bidraget hertil.»22 Eldre tiders forfattere har helst sin kunnskap om rørdrummen fra folketroen, som igjen bygger på Bibelen, for eksempel der profeten Jesaja varsler Edoms tilintetgjørelse (34,11): Ingenting skal bli tilbake, bare «Rørdrumme oc Pindsuin skulle der hafue Bolige», som det formuleres i Christian IVs Bibel (1633). I nyere oversettelser innføres «pelikan» eller «hegre» til erstatning.23 Hos profeten Sefanja er det blant annet Ninive Herren vil legge øde (Sef 2,14), og «der skulle Rørdrum oc Pindsuin bo paa deris Taarn» (Chr. IV). Begge disse bibelstedene knytter altså rørdrummen til hedenskap, Guds straff og ødemark. Slik også Tsjekhovs novelle gjør det. Landskapet vi presenteres for innledningsvis, ligger «øde og tomt», eller gudsforlatt, kanskje.

En tredje bibeltekst, Salme 102, forbinder rørdrummen med menneskelig fortvilelse. I parateksten presenteres denne salmen som «en bønn for den hjelpeløse når han blir kraftløs og vil øse ut sin klage for Herren». Den fortvilte sammenligner seg selv nettopp med ødemarkens fugl (102,7): «Jeg er lige som en Rørdrum i Ørcken» (Chr. IV). På denne måten åpner de gamle bibelversjonene opp for å trekke en linje mellom rørdrummen og tekstens hovedperson: En vårlig ettermiddag med vakker trostesang forvandles til en dyster og stille vinterlig kveld, innvarslet av rørdrummens hule støt over landskapet. Hele skapningen sukker, som det står i Romerbrevet (8,22).

Russiske og kirkeslaviske bibeltekster bruker imidlertid pelikan (i overensstemmelse med Septuaginta) der andre versjoner har «rørdrum». I russisk folketro forbindes rørdrummen ikke desto mindre med «urene krefter», det vil si med det ondes kraft. I sin prestisjetunge ordbok bringer Vladimir Dal’ interessant nok følgende eksempler på bruk av ordet i artikkelen om «rørdrum»: «Alene, som rørdrummen i myren. Nøkken rauter som en rørdrum og får svar av skogtrollet.»24 Dal’ bekrefter med andre ord at rørdrummen også i russisk bevissthet forbindes både med ødemark og med skrømt. Rørdrummens tuting regnes som et dårlig omen, og selve fuglen er et symbol på bezobrazie, «det stygge», «det som mangler skjønnhet og form», med andre ord selve antitesen til den sannheten og skjønnheten, pravda og krasota, som studenten opplever i slutten av novellen.25

Det er heller ikke uten betydning at pustynja og pustoj, de russiske ordene for ødemark og tom (ikke glem tomflasken), har samme rot.

Vi kan selvsagt stille spørsmål om Tsjekhovs intensjon i denne sammenheng. Hadde han peiling på fugler? Men vår lesning av teksten, utfyllingen av det tolkningsrommet den åpner, kan rimeligvis ikke stå og falle med forfatterens intensjon, utilgjengelig som den er. Om tolkningen er god eller dårlig, avgjøres på lesersiden, helt uten opphavsmannens medvirkning. Ikke desto mindre kan vi i denne sammenheng slå fast at forfatteren kjente til rørdrummen. Den presise beskrivelsen av lyden kan han umulig ha tatt ut av løse luften. Og vi kan merke oss at Tsjekhov også i andre sammenhenger faktisk synes å ha vært opptatt av ornitologiske detaljer. Han irettesetter for eksempel en tidsskriftredaktør ved navn Lejkin for å plassere rapphøner i trær, inne i skogen, når de i realiteten holder seg på bakken, helst i skogkanten ved dyrket mark.26

De aller fleste lesere og kritikere forstår novellens innledning slik at studenten, som vender tilbake fra rugdetrekket, også har jaktet på rugda. Innledningsvis fortelles det jo om et skudd som «lyder muntert» i skogen. Ordet tjaga, «trekk», eller «rugdetrekk», kan da også ha betydningen «rugdejakt». «Å vende tilbake fra rugdetrekket» vil antakelig oftest bli forstått som «å vende tilbake fra rugdejakt».

De to første norske oversetterne har begge tatt det for gitt at studenten har vært på jakt. Den tredje, Børtnes, skriver «rugdetrekket»; dermed beholdes originalens tvetydighet.27 De engelske oversettelsene vi har konsultert, bruker ordet shooting og forutsetter dermed uten videre at studenten har jaktet – med gevær.28 Det gjør også den ene av de to tyske vi har sett på.29 Den andre lar studenten vende hjem «von einem Streifzug», noe som vel indikerer at han ikke har jaktet på rugda,30 men bare gått seg en tur i marka.

Hvordan man forstår ordet tjaga, blir avgjørende for hvordan man i det hele tatt leser novellen. Dersom man forstår det dithen at studenten har vært på jakt, er man nødt til å ta med i betraktning at teologistudenten faktisk har begått en grov synd. For enhver kristen og ganske spesielt for en ortodoks presteseminarist ville det være skandaløst å gå på jakt langfredag. Langfredag er den helligste av alle årets dager, da den troende skal faste hele døgnet og ikke hengi seg til noen form for atspredelse. Ja, hun eller han skal dagen igjennom minnes Kristi lidelser og føle med Ham. Både enkenes reaksjon på studentens beretning om apostelen Peter og studentens følelse av å ha oppnådd en mystisk innsikt i slutten av novellen blir meningsløs hvis man ikke tar i betraktning den oppsiktsvekkende ukristelige handlingen han har gjort seg skyldig i. Slik forstår da også den ortodokse kritikeren A.G. Matjusjenko novellen. For denne kritikeren blir studentens synd en nøkkel til å forstå det store mismotet han rammes av tidlig i fortellingen, da mørket faller på og kulden kommer sigende.31

Utfra sin forståelse av ordet tjaga og på bakgrunn av sitt ortodokst kristne livssyn har så Matjusjenko levert en plausibel tolkning av novellen. Imidlertid fører tekstens informasjonsunderskudd til at denne tolkningen, som de fleste andre, blir ganske problematisk. For det første skriver ikke Tsjekhov at teologistudenten skulle ha gjort seg skyldig i noe brudd på Kirkens regler for hvordan langfredags faste skal overholdes. Vi vet at studenten, i likhet med sine foreldre, må ha overholdt Kirkens fastepåbud. Teksten forteller oss at mens studenten går hjemover med sine stivfrosne fingre, tynget av mismot, pines han også av sult, nettopp fordi han har overholdt fasten. Likevel skulle han altså av alle ting slenge børsa på skulderen og gå på jakt? Skulle han hengi seg til en ren fornøyelse som til og med innebærer å ta liv, om enn bare av en fugl? Det spørs om fattige sønner av kirketjenere i det hele tatt gikk på rugdejakt. I En jegers dagbok (1852) omtaler Turgenjev denne jakten som en sport for adelige og godseiere, samfunnets elite.32

Men så melder altså spørsmålet seg: Kan vi nå være sikre på at han virkelig har vært på jakt? Gir teksten oss noe entydig holdepunkt som gjør oss i stand til å slå fast at han har vært på jakt? Svaret må bli nei. Utover ordet ordet tjaga, «trekk», inneholder ikke teksten noe som strengt tatt kan tilsi at han har vært på jakt. Først og fremst sies det ikke ett ord om noe gevær. Hamburg-professoren Wolf Schmid, som i sin lesning langt på vei begår karakterdrap på studenten, og som heller ikke lar seg imponere av hans lykkefølelse i slutten av novellen, betrakter ham som en stor synder, en som spesifikt har begått «Parsifals synd» ved å væpne seg på en langfredag.33 Schmid ser ikke den skylderkjennelsen og tilgivelsen i novellen som Matjusjenko ser. Men våpenet har Schmid som leser faktisk diktet til. For teksten selv nevner ikke noe våpen. Dette er i det minste nokså underlig, for så vidt som teksten for eksempel opplyser at studenten var stivfrossen på fingrene. Om han hadde måttet holde et gevær i hendene, ville det gjort smertene i fingrene uutholdelige. Vel kunne han ha båret geværet i en rem, men teksten forteller jo ingenting om noen slik innretning heller.

Men om studenten nå har vært på jakt og skutt med gevær, har han da felt en rugde, eller har han ikke? Hvis han har felt en fugl, vil han ha en kjærkommen varmekilde i den. Han ville rett og slett kunne ha varmet fingrene på rugda. Hvis han derimot har bommet på fuglen, eller skadeskutt den uten å finne den igjen – teksten forteller jo om lyden av et skudd – er det underlig at dette ikke nevnes, for eksempel i forbindelse med hans mismot.

Enda større betydning vil et eventuelt gevær ha for fortolkningen – og ikke minst visualiseringen – av møtet mellom studenten og enkene ved bålet. Dersom studenten bærer et våpen idet han kommer inn i lyset fra enkenes bål, er det ganske klart at deres reaksjon både på ham og hans beretning må ses i lys av dette. Både den eldres tårer og den yngres stive, underlige blikk kan forstås på bakgrunn av at de betrakter ham som en som har begått en stor synd, enskjønt muligens uten å ha innsett dette selv. Men igjen: Noe våpen er faktisk ikke nevnt i teksten, og det sies heller ikke noe om han eventuelt skulle ha felt en rugde. Enhver antakelse om at han skulle ha båret våpen på langfredag, begått Parsifals synd, som Schmid skriver, bygger på lesernes diktning, ikke Tsjekhovs. Det faktum at å bære våpen og drive jakt på selve langfredag faktisk kvalifiserer som en alvorlig synd, er i virkeligheten et nokså vektig argument for at en prestestudent ikke ville gjøre dette. Den ortodokse kirkens skriftlige retningslinjer nevner riktignok ikke noe forbud mot jakt langfredag, men fasteregimet er strengt: Denne dagen skal en troende innta verken vått eller tørt, med mindre prekære helsemessige årsaker tilsier noe annet. Det er også alminnelig akseptert at man ikke skal glede seg over eller nyte noe som helst. (En russisk vandrehistorie forteller om en mann som blir kritisert for å ha drukket vodka på langfredag. Han forsvarer seg med at han ikke nøt den.) Ifølge Matjusjenko er en hvilken som helst atspredelse, som for eksempel jakt, på langfredag en umulig handling for en troende, og desto mer for en prestestudent.34

En annen sak er at Tsjekhov selv neppe ville betraktet brudd på fasten og de kirkelige forskrifter som noen spesielt stor synd. Selv var han ikke troende. Da han lå for døden, sendte han ikke etter presten og den siste olje, men etter en lege, en kollega som han ba ta med en flaske champagne.35 I novellen «Babje tsarstvo» («Kvinnfolkriket»), skrevet i 1894, altså samme år som «Studenten»,36 fremstilles en strengt religiøs bedemann like umoralsk som en liderlig advokat: Begge er med på å svindle heltinnen for en større pengesum.

Annen del: enkehagen

På vei hjem fra rugdetrekket svinger studenten innom to enker som har et stykke jord der, et godt stykke utenfor selve landsbyen. Formodentlig er det snakk om en grønnsakhage. Flere fortolkere skriver at studenten blir tiltrukket av det sprakende bålet deres.37 Men om det sier teksten ingenting. Som lesere vet vi ikke sikkert om studenten faktisk oppsøker de to enkene – han kjenner dem jo fra før, viser det seg – eller om den stien eller veien han følger, bare tilfeldigvis passerer Enkehagen. Forestillingen om at bålet er studentens mål, demonstrerer tydelig hvordan teksten har betinget oss til å tolke naturens mørke som en funksjon av studentens mørke sinn (eller kanskje omvendt). Bålet blir «lyset i mørket»: Kristus, frelseren (Joh 8,12) eller den allmektige Gud selv, Satans og hedenskapens rake motsetning (Apg 26,18). Handlingen utspiller seg endatil på en dag som lett kan føre tankene tilbake til solformørkelsen under korsfestelsen (Luk 23,44–45). Jesu lidelseshistorie er, i likhet med Tsjekhovs novelle, skrevet inn i en tydelig markert lys–mørke-metaforikk.38

De to enkene, mor og datter, har akkurat spist kveldsmat. I tidligste laget? Vi noterer oss den manglende fromheten og den materielle elendigheten. Oppvasken består av én kjele og to skjeer, ingen suppeboller eller lignende. Den eldste av de to, Vasilisa (navnet betyr «dronning»), har riktignok vært i herskapelig tjeneste og tilegnet seg et dannet språk, men hun er kledd i en pels som sannsynligvis har tilhørt den avdøde ektemannen. Den yngste, Lukerja (som har et navn tilhørende arbeiderklassen), føyer øyensynlig små åndelige ressurser til den materielle fattigdommen. Hun har et uskjønt «enfoldig ansikt». Til samtalen bidrar hun overhodet ikke. Fortelleren beskriver ansiktsuttrykket hennes «som hos en døvstum». Vi inviteres til å oppfatte henne som et offer for den avdøde ektemannens brutalitet, som «kuet og knekt».

Enkestand, fattigdom og en parsell grensende til utmarka: Uten bålets lys ville de to kvinnene uten videre tilhørt rørdrummens habitat. Vi kan i denne sammenheng merke oss at den bibelske rørdrummen ikke uventet dukker opp i eldre enkelitteratur. Hos Petter Dass (1700) fremstilles enkemannen som «Rørdrum i den ørk».39 I en bønn for enker utgitt i 1621 identifiseres også den berøvede kvinnen med denne fuglen. Bibelkyndige lesere vil uten videre fange opp det intertekstuelle ekkoet: Enken føler seg «ligesom en rørdrum i Ørcken» og spør fortvilet seg selv: «Huor skal ieg nu hen? Huor skal jeg nu finde trøst oc hielp?»40 Svaret gir seg selv: hos Gud. Kanskje er det denne erkjennelsen som kommer til dem der i hagen, ved Guds, det vil si teologistudentens, hjelp?

Det sentrale elementet i novellen, dens focus, er bålet i enkehagen. Ved hjelp av dette knyter teologistudenten den tematisk sett viktige forbindelsen mellom tekstens her og nå, og den første kristne påske, da bålet brant i yppersteprestens gård i Jerusalem.41 Likheten forsterkes av temperaturen. Også den gang var kvelden kald (Joh 18,18; Mark 14,54). Ved å trekke denne parallellen identifiserer studenten samtidig seg selv med apostelen Peter: «Akkurat slik stod apostelen Peter ved bålet og varmet seg i den kalde natten, sa studenten og strakte hendene ut mot ilden.» Som Peter 1900 år før hadde strukket ut sine hender mot bålvarmen, strekker studenten ut sine. Men der slutter også likheten. For mens Peter svarer unnvikende på de spørsmålene han stilles ved det første påskebålet – han ante vel ikke hvem Jesus var! – så setter studenten umiddelbart i gang med å utlegge Skriften for de to enkene.

Vi skal merke oss at han først ser seg omkring, som for å forsikre seg om at han ikke har andre tilhørere. Datteren Lukerja velger han simpelthen å overse. Han vender seg mot Vasilisa og ber om hennes bekreftelse på at hun er med på notene: «Du var vel på messen i går med de tolv evangelielesningene?» I disse ordene kan det ligge en enkel konstatering, men også en skjult bebreidelse. Han har jo akkurat tatt de to kvinnene på fersken med hensyn til fasten. Spørsmålet om gudstjenesten dagen før vil uten videre kunne trigge enkenes dårlige samvittighet. Dessuten kjenner de etter all sannsynlighet til at klokkerens sønn faktisk studerer til prest. Han kan synes å tale på Kirkens vegne.

De tolv evangelielesningene han refererer til, inngår i Den ortodokse kirkes liturgi for gudstjenesten skjærtorsdag kveld og omhandler Jesu avskjed med sine disipler, hans arrestasjon og død. Men bare tre av de tolv lesningene eller passasjene ligger strengt tatt til grunn for studentens tekstutlegning (Joh 13,31–18,1, Joh 18,1–29 og Matt 26,57–75).42 Det hindrer ham imidlertid ikke i også å hente momenter fra andre deler av påskefortellingen.

I deler av sin preken, om vi kan kalle den det, slår han over i kirkeslavisk, Den russiske kirkens bibelspråk. Det fremgår ikke av de norske oversettelsene. Men det bidrar ytterligere til studentens oppbygging av sitt retoriske ethos. I tillegg former han det bibelske tekstgrunnlaget for sitt spesielle formål. Han forsterker visse handlingselementer og undertrykker andre.43 Viktigst i så henseende: Studenten legger særlig vekt på at Jesus blir slått:

De førte ham bundet til ypperstepresten og slo ham. Men Peter, fullstendig utkjørt, utpint av sorg og bekymring, forstår du, uten å ha fått sove ut, med en forutfølelse av at det var like før noe fryktelig skulle skje på jorden, gikk bakefter… Han elsket Jesus med en lidenskapelig, grenseløs kjærlighet. Og nå så han på avstand hvordan de slo ham…

Alle de fire evangelistene nevner at Jesus blir slått, men det etter at han har vært i avhør hos ypperstepresten. Studenten gir inntrykk av at slagene kommer før. At Peter faktisk får se hvordan Jesus blir prylt, kan heller ikke belegges i noen av de fire versjonene av fortellingen (Matt 26,67, Mark 14,65, Luk 22,63 og Joh 19,1). Vi kan saktens spørre oss hvorfor slagene blir så viktige for studenten. Enkenes reaksjoner levner imidlertid ingen tvil om at prekenen uansett har gjort inntrykk: Vasilisa brister i stille gråt og dekker ansiktet med armen «som om hun skjemtes over tårene sine». Lukerja rødmer og setter opp et «tungt og anspent» ansiktsuttrykk «som hos et menneske som undertrykker en sterk smerte». Begge ser altså ut til å skamme seg. Hvorfor? Fordi de rett og slett gripes av fortellingen om Peters svik? Fordi en slumrende tro igjen blir vakt til live? Fordi de indirekte bebreides for å ha vendt Jesus ryggen, akkurat som Peter? Eller fordi en pervers skamfølelse, slik psykologene fremholder, kan bli vekket av minnet om en mann som ikke kunne holde seg fra å slå sin kone?

Underlig nok spør ikke studenten enkene om hvorfor de reagerer som de gjør. Han ønsker dem bare godt natt og går videre. Det kan virke som om han helst vil unngå å måtte hilse på landarbeideren som akkurat kommer ridende mot dem, og derfor tar hastig farvel.

Tredje del: hjemveien

I novellens tredje del følger vi studenten på hjemveiens siste etappe. Omslaget – ikke i handlingen, men i hovedpersonens sinnstilstand – kommer idet han tar farvel med de to enkene. Verken de eller landarbeiderne der på stedet får noen del i studentens plutselige erkjennelse. Gleden skyller opp i ham idet han forlater menneskene i Enkehagen.

Dette brå skiftet i humør markeres ytterligere av at han krysser elven – et arketypisk bilde på overgangen fra én tilstand til en annen. Her dreier det seg riktignok ikke om dødsrikets elv, den mellom levende og døde. Vi kunne kanskje likevel hevde at studenten i overført betydning krysser grenseelven fra dødens eller håpløshetens side, til håpet og fremtidstroen.

Selve kryssingen appellerer igjen til leserens meddiktende evne. Det russiske ordet parom kan bety «ferge» eller «mindre båt eller flåte trukket av tau». En ferge vil uvilkårlig vekke forestillingen om en fergemann. Men noe menneske omtales overhodet ikke i denne forbindelse. En selvbetjent innretning trukket med tau eller kabel vil på den annen side også rette leserens oppmerksomhet mot studentens frosne fingre. Og hvor blir det av geværet? Da studenten forlot bålet i Enkehagen, begynte han igjen å fryse på hendene, leser vi.

Omslaget kommer for tredje og siste gang til uttrykk i hovedpersonens oppstigende bevegelse. Han når sin fulle erkjennelse, så å si, idet han befinner seg på toppen av den høyden eller åsryggen som åpenbart må ligge mellom Enkehagen og landsbyen. Poenget illustreres av oversettelsesbommerten i den første norske oversettelsen, som lar solen gå opp istedenfor ned: «[…] den kalde, purpurrøde morgendemringen lyste i en smal stripe».44 Det russiske ordet zarja, som kan bety både «morgen-» og «kveldsrøde», har gjort feilen mulig. Studentens optimisme har rimeligvis smittet over på oversetteren, som så har gjort kveld til morgen i den tro at fremtidsoptimismen hører morgenen til. Kveld er det like fullt. I denne novellen ligger imidlertid lykken og fremtiden i vest, elendigheten og fortiden i øst. Allerede i første avsnitt leser vi at uværet – og, med det, mismotet – kommer fra øst. Uansett tenker studenten sin største tanke der på det høyeste punktet. Den historiefilosofiske erkjennelsen kommer som åpenbart fra Gud. Moses møtte Herren på Sinai-fjellet da han mottok lovtavlene. Petrarca søkte Gud på toppen av Mont Ventoux, nesten 2000 meter over havet. Litteraturen mangler ikke eksempler på personer som får mer ut av innsikten enn av utsikten på det høyeste punktet i terrenget.

Hovedpersonens karakter

Fordelingen av «tomme steder» på de tre delene av «Studenten» synes ganske ulik. I midtpartiet, ved bålet i parsellhagen, formidles handlingen scenisk. Dialogen, som langt på vei tar form av monolog, overlater forholdsvis lite til leseren. Siste del synes heller ikke særlig krevende for leseren å fylle ut, med et lite unntak for overfarten over elven. Den største utfordringen ligger utvilsomt i novellens første del. Innledningen preges av tomhet, både i tekst og terreng. Vi introduseres for hovedpersonen idet han plasker bortover en oversvømt sti. Men grunnen til at han befinner seg akkurat der, på stien mellom rugdetrekket og enkenes parsell, kan vi som lesere bare gjette oss til. Gjetningen har imidlertid vist seg å bli helt avgjørende for leserens oppfatning av tittelpersonens karakter og dermed novellen som sådan.

Har han vært på jakt, har han forbrutt seg – dobbelt. Både som troende og som teologistudent. Har han derimot ikke vært på jakt, vil leseren med rimelighet oppfatte ham som en gudfryktig ung mann. Han overholder fasten og lar arbeidet ligge. At han føler et visst mismot, kan man ikke fortenke ham i. Skuddet som registreres innledningsvis, tyder på jakt, men det at jegeren ser ut til å være ubevæpnet, gjør det likevel vanskelig for leseren å holde fast ved denne hypotesen. Ved enkenes bål strekker studenten to tomme hender frem mot flammene for å varme seg. Omvendt vil det manglende geværet tale for at den unge, mismodige mannen ganske enkelt har forlatt elendigheten hjemme for et par timer og gått seg en tur bortom rugdetrekket. Tekstens informasjonsknapphet på dette punktet bidrar til å betinge to helt ulike leserreaksjoner. Den første setter studentens fremtidstro i et negativt og eventuelt også ironisk lys. Den andre legger grunnlaget for optimismen. Hva skal vi tro? Noen sikker erkjennelse kan vi bare ikke nå.

På denne bakgrunn synes det oppsiktsvekkende at spørsmålet om studentens gjøren og laden i novellens første del, så vidt vi har kunnet bringe i erfaring, ikke tidligere er blitt fyllestgjørende diskutert. De fleste oversettere og kritikere tar for gitt at studenten har vært på jakt, uten at de dermed lar seg uroe av mysteriet med det manglende gevær. Uten videre dikter de det bare til. Både oversettelsene og sekundærlitteraturen kan slik sett sies å bekrefte resepsjonsteoretikernes poeng om at lesere rutinemessig og i mange tilfelle ubevisst prosesserer den informasjonen teksten gir dem ved selv å fylle ut de «tomme stedene».

Spørsmålet om studentens karakter – forholdet mellom hovedperson og leser – leder over til neste avgjørende spørsmål. Hva med fortelleren? Fremstiller han studenten med sympati eller distanse? Hvordan skal vi oppfatte forholdet mellom fortelleren og hovedpersonen?

Fortellerens ironi

Jakt eller ikke jakt – vi vil som lesere uansett ha god grunn til å reflektere nærmere over studentens temmelig diffuse historiefilosofiske innsikt: «[…] den sannhet og skjønnhet som hadde styrt menneskelivet der, i hagen, og i yppersteprestens gård, hadde fortsatt uavbrutt inntil i dag, og tydeligvis alltid utgjort det viktigste i menneskelivet, og på jorden i det hele tatt.» Hva slags sannhet er dette? Og skjønnhet? Kanskje fortjener han i det hele tatt ikke vår sympati. Blir han kanskje heller gjenstand for fortellerens ironiske utlevering? Flere lesere har i denne sammenheng pekt på den avsluttende kommentaren til hovedpersonens lykkefølelse – «han var bare 22 år» – som et urovekkende tegn. Fortelleren kan nærmest synes å unnskylde hans grenseløse naivitet.

Nesten alle som har publisert sine lesninger, ender opp med å akseptere studentens vending fra håpløst tungsinn til lykkelig forventning som uttrykk for en fornyet tro på evangeliet. Og for forfatterens erklærte optimisme. Men også en ironisk lesning lar seg godt forsvare. Vi har registrert at studenten kommer fra stusslige kår. Som klokkersønn ved presteseminaret har han imidlertid satt kursen oppover i samfunnshierarkiet. Sulten og kald gripes han av mismot, kanskje også av dårlig samvittighet for å ha gått på jakt på helligdagen. Elendigheten vil liksom ingen ende ta, heller ikke setningen:

Og nå som han krøkte seg sammen av kulde, tenkte studenten at akkurat den samme vinden også hadde blåst under Rjurik, under Ivan den grusomme, og under Peter den store, og at det under dem hadde vært akkurat den samme blodige fattigdommen, hungeren, de samme hullete halmtakene, uvitenhet, lede, den samme trøstesløsheten over alt omkring, mørket, følelsen av underkuelse – all denne elendigheten var, er og blir, og om det så går nye tusen år, blir ikke livet bedre av den grunn.

Studenten projiserer sine negative tanker både bakover og fremover i tid. Den halvt legendariske Rjurik (norr. Hrœrekr) representerer begynnelsen. Han grunnla det første russiske riket på slutten av 800-tallet. Ivan den grusomme (1530–1584) tok som den første tittelen tsar. Og med Peter den store (1672–1725) ble Russland en virkelig stormakt. Slik lar studenten den russiske historien representere av rikets tre fremste brutale autokrater.

Men så møter han enkene. Den eldste kvepper idet han kommer til syne i lyset fra bålet: «– Jeg kjente deg ikke igjen, gu bære, sa hun. – Da blir du rik.» Utsagnet kan virke uskyldig nok, som det munnhellet det er, men samtidig kan det også oppfattes som en påminnelse til både hovedpersonen og oss lesere om at han, som student, har lagt ut på en avgjørende klassereise. Han kan ha forsøkt seg på overklassens jakt eller i det minste lekt med tanken på den. Det gamle ordtaket som glipper ut av Vasilisa, kommenterer faktisk denne realiteten helt presist. Den første oversettelsen til norsk, Gils, får imidlertid ikke med seg ordtaket, det har rett og slett falt ut, og dermed svekkes selvsagt teksten på et helt vesentlig punkt.45 Under enhver omstendighet har den ambisiøse unge mannen likevel fått det signalet han behøver. Han trer inn i presterollen og forvandler umiddelbart de to kvinnene til sin menighet. Hans kjønn og potensielle sosiale status trumfer enkenes alder og verdighet. De har bokstavelig talt ikke noe de skulle ha sagt.

Lukerja, den yngste av dem, har ifølge fortelleren ansiktsuttrykk som «en døvstum». Som samtalepartner synes hun dermed lite aktuell. Studenten trenger henne, og hennes mor, som lyttere, for å prøve ut sitt ethos som prest. Situasjonen kan på denne måten synes å ha en parallell i scenen mellom tøffelhelten Andrej og hans døvhørte portner Ferapont i Tre søstre (akt 2): en dialog som umiddelbart forvandles til monolog. Enkenes tårer kommer nærmest som bestilt. For studenten avslutter sin gjenfortelling av evangelielesningen i kirken dagen før med Peters gråt: «Og i stillheten så vidt hørlige, kvalte hulk…» Enkene behøver ikke forstå innholdet i fortellingen, men de forutsettes å forstå situasjonen: Den unge klokkersønnen leser dem teksten og venter seg en helt bestemt reaksjon. Som på stikkord begynner tårene å renne.

Fortelleren opplyser innledningsvis at studenten ikke har noen lyst til å gå hjem, det sure været til tross. Ute i marka slipper han å konfronteres med fattigdommen og helseplagene hjemme. Men etter besøket i Enkehagen, etter at han har krysset elven og fått øye på landsbyen med foreldrehjemmet, er mismotet erstattet av «en følelse av ungdom, sunnhet og styrke». Evangeliet synes å ha erstattet tvil med tro, fortapelse med frelse. Studentens pretensiøse historiefilosofiske tanker kan imidlertid lett oppfattes som et uttrykk for falsk bevissthet. Den transformative makten teologistudenten tilskriver evangeliet, ligger like gjerne i hans egen retoriske persona. I møte med de to enkene har han fått kjenne på prestens makt over menigheten. Og da virker fremtidsutsiktene med ett så mye lysere. Teologien lover ham ikke bare kunnskaper om den kristne religion, men også en sosial posisjon, og dermed et relativt bekymringsløst liv, materielt sett. Men hva så med forfatterens påståtte optimisme? kunne vi spørre. Tsjekhovs angivelige forsikring om optimisme kan selvsagt også leses ironisk.

I undervisningssammenheng har vi ennå ikke opplevd at noen student ser den utleverende, ironiske tolkningen som en mulighet. Studenter er jo gjerne 22 år. Men vi kan heller ikke se at noen publisert lesning underbygger denne lesningen. Fortolkere har bebreidet studenten for hans brudd på helligdagsfreden. Mange peker også på hans ungdommelige naivitet. Men de aller fleste aksepterer temmelig kritikkløst studentens epifani, approbert av forfatterens egen paratekstuelle kommentar om novellen som et uttrykk for hans optimisme. Som vi her har forsøkt å vise, finnes det flere muligheter.

Bortimot hundre år etter Tsjekhov ble den amerikanske forfatteren Raymond Carver hyllet for å ha gjort novellens knapphet til sitt varemerke. Man kalte det minimalisme. At Carver faktisk hentet impulser til denne skrivemåten nettopp fra Tsjekhov, kan derfor ikke komme som noen overraskelse.46

1Umberto Eco, «Læserens rolle», overs. Michel Olsen, i Værk og læser. En antologi om receptionsforskning, red. Michel Olsen og Gunver Kelstrup, Kbh. 1981, s. 180.
2Se f.eks. Jakob Lothe, Per Winther og Hans H. Skei (red.), Less Is More. Short Fiction Theory and Analysis, Oslo 2008.
3Wolfgang Iser, The Act of Reading. A Theory of Aesthetic Response, Baltimore 1991 [1978] (tysk versjon, Der Akt des Lesens, 1976). Iser distingverer mellom Ingardens Unbestimmtheitsstellen og det han selv på engelsk kaller blanks eller gaps (ty. Leerstellen), på s. 170f.
4Eco, «Læserens rolle», s. 194–95.
5Anton Tsjekhov, Damen med hunden og andre noveller, utg. Geir Kjetsaa, Oslo: Dreyer, 1968, s. 78–81. Gils oversettelse ble dessuten antologisert i Korttekster. Fabler – Brev – Essay – Eventyr – Noveller m.m., utg. Kjell Heggelund og Hans H. Skei, Oslo 1990, s. 126–28. Denne antologien ble i flere år brukt i litteraturundervisningen ved Universitetet i Oslo.
6Anton Tsjekov [sic], Hyrdefløyten, overs. Ove Hestvold, Oslo 1970, s. 144–48.
7Jon Haarberg, Jakob Lothe og Hans H. Skei (utg.), Korttekster. Ein antologi, Oslo 2000, s. 170–73.
8A.P. ?echov, «Student», i Povesti i rasskazy [Historier og fortellinger], Moskva 1894.
9A. Goloba?eva, «‘Student’, pervyj krymskij rasskaz ?echova», Voprosy literatury, jan.–feb. 2006, s. 277.
10Ibid.
11Goloba?eva, «‘Student’», s. 283.
12Ibid.; jf. Ivan Bunin, Memories and Portraits, overs. Vera Trail og Robin Chancellor, London 1951, s. 33.
13I arbeidet med denne artikkelen har forfatterne hatt nytte av å kunne prøve ut sine ideer på hverandre. I tillegg vil vi gjerne takke gode hjelpere og kolleger for verdifulle innspill: Jan Ivar Bjørnflaten, Marianne Egeland, Fader Kliment ved Den russiske ortodokse kirke i Norge, og Aleksej D. Perminow.
14Her og i det følgende siteres teksten i Jostein Børtnes’ oversettelse (se note 7). Referanser til sidetall synes overflødige.
15Russisk Wikipedia, «Tjaga (tokovanie val’dšnepov)», <https://ru.wikipedia.org/wiki/????_(?????????_ ???????????)>. Nedlastet 18.11.2014.
16Ivan Turgenjev, En jegers dagbok, overs. Erling Sande, kap. «Jermolaj og møllerkonen», bd 1, Oslo 1995, s. 9–14.
17Vladimir I. Dal’, «Pravila žizni», Esquire <http://esquire.ru/wil/vladimir-dal>. AJMs oversettelse. Nedlastet 01.12.2014.
18Steinar Gils oversettelse (se note 5), s. 78.
19Ove Hestvolds oversettelse (se note 6), s. 144.
20Svein Haftorn, Norges fugler, Oslo 1971, s. 39.
21Lyden av rørdrum ligger lett tilgjengelig på flere nettsteder, f.eks. hos Norsk Ornitologisk Forening, avd. Hordaland. Svarttrostens triller og rugdas knorting finnes også her: <http://www.fuglar.no/galleri/lyder.php>.
22V.J. Brøndegaard, Folk og fauna, bd 2, Kbh. 1985, s. 17–19.
23I den hebraiske grunnteksten står det qa’at. Ordet refererer til en fugl som ikke så lett lar seg bestemme, men som likner på en ugle og holder til i ørkenen. Luther oversatte med «Rohrdommel». Muligens mislikte han tanken på en svømmefugl (pelikan) i ørkenen, og dermed valgte han en vadefugl som et slags kompromiss. Rørdrummen kan assosieres med ugla både ved flukten og ved den uhyggelige lyden den lager. Fra Luther fant rørdrummen veien til mange flere oversettelser, også de anglikanske (eng. bittern). Takk til Petter Skippervold for kjærkommen bibelfilologisk assistanse.
24Vladimir Dal’, «Vyp’», Tolkovyj slovar’ v ?etyrech tomach, bd 1, Moskva 1989.
25Pticy Rossii. O pticach Rossii i bližnego zarubežja <http://pticyrus.info/vyp.html> . Nedlastet 03.11.2014. («Russlands fugler. Om Russlands og det nære utlands fugler» er en nettressurs som utgjør et ekstensivt digitalt fugleleksikon.)
26David M. Martin, «Realia and Chekhov’s ‘The Student’», Canadian-American Slavic Studies 12 (1978), s. 266.
27Asta Wickman lar i sin svenske oversettelse studenten vende hjem fra et «fågelpass», dvs. fra det stedet der jegeren sitter og venter på sitt bytte; Anton Tjechov, Herdepipan, Sth. 1969, s. 159. Men danske Jan Hansen ivaretar i likhet med Børtnes tvetydigheten: Studenten vender hjem «fra sneppetrækket»; se Anton Tjekhov, Om kærligheden og andre noveller, Kbh. 1988, s. 7.
28Se Ronald Hingleys oversettelse i The Oxford Chekhov, bd 7, Stories 1893–1895, Oxford 1978, s. 105; Constance Garnetts oversettelse i Anton Chekhov, Later Short Stories 1888–1903, utg. Shelby Foote, New York 1999, s. 256 og Rosamund Bartletts oversettelse i Anton Chekov, About Love and Other Stories, Oxford 2008, s. 103.
29Johannes von Guenthers, i Anton Tschechow, Erzählungen, bd 2, Berlin 1958, s. 54.
30Anonym oversettelse i Die Zeit nr 32 (12.8.) 1954 <http://www.zeit.de/1954/32/der-student>. Nedlastet 03.11.2014.
31A.G. Matjušenko, «K voprosu o duchovnom soderžanii rasskaza A. P. ?echova ‘Student’», PRAVMIR.RU, 14. 09. 2009 <http://www.pravmir.ru/k-voprosu-o-duxovnom-soderzhanii-rasskaza-a-p-chexova-student/#ixzz3E2GXEWDt>. Nedlastet 06.11.2014 (PRAVMIR.RU er en russisk-ortodoks nettressurs.)
32Turgenjev, En jegers dagbok, loc. cit. (n. 16).
33Wolf Schmid, «Mnimoe prozrenie Ivana Velikopolskogo», Proza kak poezija. Puškin, Dostoevskij, ?echov, avantgard, Sankt-Peterburg 1998, s. 290.
34Matjušenko, «K voprosu o duchovnom soderžanii rasskaza A. P. ?echova ‘Student’».
35Geir Kjetsaa, Tsjekhov. Liv og diktning, Oslo 2004, s. 359.
36Engelsk versjon: «A Woman’s Kingdom», overs. Ronald Hingley, i The Oxford Chekhov, bd 7, Stories 1893–1895, Oxford 1978, s. 55–90.
37Se f.eks. Kerry McSweeney, «Chekhov’s Stories. Effects or Subtexts?», Modern Language Studies 34 (2004), s. 48 og Nathan Rosen, «Chekhov’s Religion in ‘The Student’», The Bulletin of the North American Chekhov Society 14 (2006), s. 3. Noen fortolkere fyller ut med å la studenten søke bålet for rett og slett å varme seg; se «Studenten», ?echovs novellekunst, red. Geir Kjetsaa, Oslo 1971, s. 74, og David Weiss, «The Happiness of the Storyteller», Journal of Narrative Theory 34 (2004), s. 408.
38Tatiana Spektor understreker i sin lesning korrespondansen mellom skildringen av studentens sinnsstemning og det landskapet han ferdes i: «The Orthodox Christian Subtext of Trifonov’s Allusions to Chekhov’s ‘The Student’ in Another Life», Slavic and East European Journal 45 (2001), s. 473–89.
39Petter Dass, «Peders Graad, Peders Raad» [leilighetsdikt til Brønnøy-presten Peder Bredal], Viser og Rim, utg. D.A. Seip, Oslo 1980 [1950], s. 159.
40Nelaus Povelsøn Nested, Gemitus Viduarum, Kbh. 1621, upag.
41Faktisk kan også rørdrummen, i likhet med bålet, utgjøre en link mellom samtid og fortid, mellom vårkvelden og Den hellige skrift. I et estisk opphavssagn forklares fuglen som en omskapt Pontius Pilatus; jf. Antti Aarne, Estnische Märchen- und Sagenvarianten, Hamina 1918, s. 148.
42De tolv evangelieavsnittene eller -lesningene: Joh 13,31–18,1, Joh 18,1–29, Matt 26,57–75 Joh 18,28–19,16 Matt 27,3–32, Mark 15,16–32, Matt 27,33–54, Luk 23,32–49, Joh 19,19–37, Mark 15,43–47, Joh 19,38–42, og Matt 27,62–66; jf. David M. Martin, «Realia and Chekhov’s ‘The Student’», Canadian-American Slavic Studies 12 (1978), s. 268.
43Andrey Scherbenok påpeker at Tsjekhov her «retoriserer» Bibelen, men han kommenterer ikke den påfallende oppmerksomheten omkring slagene; se «‘Killing Realism’. Insight and Meaning in Anton Chekhov», Slavic and East European Journal 54 (2010), s. 304. Nathan Rosen mener for sin del å kunne påvise at studentens fremstilling avviker fra Bibelens på tre punkter: (1) Tjenerne ved bålet i yppersteprestens går kalles sluzhiteli i Bibelen; studenten kaller dem rabotniki; (2) ingen av evangeliene nevner at Peter ser på Jesus da hanen galer; det forholder seg omvendt (Luk 22,61); (3) Bibelen forteller ingenting om hvor Peter går etter hanegal; studenten sier han går tilbake til Getsemane. Se Rosen, «Chekhov’s Religion in ‘The Student’», 2006, s. 4–5.
44Gils oversettelse (note 5), s. 81. Oversetteren gjengir imidlertid det russiske ordet korrekt som «kveldsrøden» i den artikkelen han senere skrev om novellen: Steinar Gil, «Studenten», i ?echovs novellekunst, red. Geir Kjetsaa, Oslo 1971, s. 86.
45Også på dette punkt tar imidlertid oversetteren seg igjen i den artikkelen han senere skrev: Gil, «Studenten», s. 76 (ref. i note 44).
46Se Kasia Boddy, «Companion-Souls of the Short Story. Anton Chekhov and Raymond Carver», Scottish Slavonic Review 18 (1992), s. 105–13; Lionel Kelly, «Anton Chekhov and Raymond Carver. A Writer’s Strategies of Reading», The Yearbook of English Studies 26 (1996), s. 218–31; Jacqueline Phillips, «Chekhov’s Legacy. The Influence of the Implicit and the Dramatic Effect», Journal of the Short Story in English 51 (2008), s. 29–37.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon