Petter Dass: Katekismesanger Tekstkritisk utgave ved Jon Haarberg

Fra logos til hymnos og fra bok til skjerm

Det er ikke akkurat mangel på utgaver av Petter Dass’ Katekismesanger. Men det som gjør at denne utgaven fortjener oppmerksomhet, er at det er tale om en tekstkritisk og kommentert digital utgave.¹Lettest tilgengelig er: Petter Dass, Katechismus-Sange, Jubileumsutgave ved Harald Beyer, J.W. Eides Forlag, Bergen 1947 (XIV, 304 pp.; utgaven har ikke noen vitenskapelige pretensjoner, men bygger «først og fremst på det eldste Bergens-trykk av boken fra 1721 eller 1722» og inndrar også A.E. Eriksens utgave i Samlede Skrifter, 2. del, 1875 (Beyer 1947, p. XIII). Beyer føyer til to sider med 45 ordforklaringer); Petter Dass, Samlede Verker, 3 bd., utg. av Kjell Heggelund og Sverre Inge Apenes, Gyldendal, Oslo 1997, bd. 2, Bibelsk visebok, Katekismesangene, pp. 130–424, med en kort innledning pp. [133–134] og 112 ordforklaringer. Dette er et gjenopptrykk fra 1980 med enkelte rettelser. Teksten er basert på førstetrykk fra 1715. Desuten finnes en bibliofil faksimileutgave av det eneste kjente eksemplar i Norge av førstetrykket fra 1715. Utgaven kom ut i 1999 og ledsages av et vedlegg på 16 pp. om katekismer og katekismesanger av Karin-Helene R. Hognestad. Denne utgaven ble laget av Petter Dass-museet på Alstahaug og er også tilgjengelig på nettet fra norske IP-adresser (http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010091503019). Det er en bragd hvis man tenker på tekstens enorme betydning for norsk kultur, og da ikke kun på 1700-tallet. Etter førstetrykket fra 1715 ble Dass’ D. Mort: Luthers Lille Catechismus, Forfatted I beqvemme Sange, under føyelige Melodier gjenutgitt omkring 50 ganger. Resepsjonen nådde langt ut over Danmark-Norge, noe som for eksempel kan ses av at det på et bibliotek i Northfield, Minnesota finnes en håndfull utgaver fra 1700-tallet, bl.a. førstetrykket, mens det finnes kun ett eksemplar av førstetrykket i Norge. Det er likevel kanskje ikke så overraskende for den som vet at i Northfield, midt på campus av St. Olaf College, på en bakke ved navn Manitou Heights, finnes det en stein som bærer innskriften: «Fram! Fram! Kristmenn, Krossmenn» («Kongsmenn» er det kanskje ikke så mange av i Northfield). I hvert fall peker nettopp dette forholdet på betydningen av Katekismesanger for norsk kulturell identitet.

Avstanden i tid, antallet utgaver og den geografiske spredningen gjør at en kommentert tekstkritisk utgave er høyst velkommen – men peker også på vanskelighetene som skulle overkommes på vei til denne elektroniske utgaven. Før jeg kommer inn på selve utgaven, dens innretning og kommentarer, vil jeg kort diskutere bakgrunnen for Katekismesanger og dens betydning.

En presset romersk kirke prøvde på 1500- og 1600-tallet å bringe hele kroppen og dens sanseorganer inn for å gjøre Guds nærvær forståelig: Kirkemusikken som henvender seg til hørselsansen; kirkearkitekturen, billedkunsten og skulpturer som henvender sig til øyet; røkelse som involverer luktesansen; bevegelsene fra benken, ned på kne og opp og stå i gudstjenesten; kroppens bevegelser i prosesjoner eller som deltaker i jesuittdramaer; taktile inntrykk ved rituell vask av føtter eller ved å kysse korset; rituelle måltider som henvender seg til smakssansen og flere andre sanser. En mangfoldighet av opplevelser og sanser som kan forstås som en reaksjon på den fryktinngytende utfordring som det mangfoldige ofte vil fornemme overfor det enkelte: For det Luther satset på, var ganske enkelt øret og lydighet: «Å tro er å høre Guds ord», som Luther sa i sine forelesninger over Hebreerbrevet (1517–1518). Og derfor har den kristne verken bruk for hender eller føtter eller for noen andre sanseorganer utover øret, fordi kun øret er den kristnes sanseorgan: «solae aures sunt organa Christiani hominis.»²«Nam si quaeras ex Christiano, quodnam sit opus, quo dignus fiat nomine Christiano, nullum prorsus respondere poterit nisi auditum verbi Dei id est fidem. Ideo solae aures sunt organa Christiani hominis, quia non ex ullius membri operibus, sed de fide iustificatur et Christianus iudicatur.», «Vorlesungen über den Hebräerbrief» (10,5), D. Martin Luthers Werke. Kritische Gesamtausgabe, bd. 57,III, Hermann Böhlaus Nachfolger, Weimar 1939, p. 222. Det er ikke minst derfor at de skjønne kunster visner i de lutherske og reformerte kirker – og at kirkemusikken blomstrer. Men denne henvendelsen til ordet, til øret, viser seg først via skriften. Selve bibeloversettelsen (1522, Det nye testamente og senere hele Bibelen) og boktrykkingen har avgjørende betydning for protestantismen, men det blir også snart klart at på denne måten når ikke budskapet så lett ut til folket. Og det er her Luthers lille og store katekisme (begge 1529) trår til. Kanskje er det også kritikken av Luthers egen utlegning av de bibelske skrifter – ikke minst fra rabbinsk side – som får Luther til å satse på katekismen, den «lille bibel», til opplæring av de kristne sannheter og til bruk i husandakten. Den lille katekisme har form av en dialog, av spørsmål og svar. Derved står den i en lang tradisjon som går helt tilbake til oldtiden med dens muntlige dåpsundervisning, men også til de sokratiske dialoger. Men det er naturligvis tale om fingerte dialoger, langt fra en ekte dialog eller autentiske sokratikoi logoi. Begge er formidlet via det skrevne ord. Hva er det da som kan gjøre de døde bokstavene til levende ord? Sang, for eksempel. Det er her bokstavene forvandles til muntlig og musikalsk performativitet – kanskje til det eneste sakrament som er tilbake i protestantismen, især i Skandinavia. Det er her logos blir til hymnos. Petter Dass var ikke den eneste som hadde ideen å overføre katekismens fingerte dialog til sang, til performativ hymnos. I tiden fra 1569 til 1756 ble det utgitt åtte bøker med katekismesanger i Danmark-Norge.³Se Jon Haarberg, «Earways to Heaven: Singing the Catechism in Denmark-Norway, 1569–1756», i: Charlotte Appel og Morten Fink-Jensen (utg.), Religious Reading in the Lutheran North: Studies in Early Modern Scandinavian Book Culture, Cambridge Scholars Publishing, Newcastle upon Tyne 2011, pp. 48–69, her pp. 49–53. Men Dass’ D. Mort: Luthers Lille Catechismus, Forfatted I beqvemme Sange, under føyelige Melodier er den som hadde størst betydning og som leses den dag i dag.

At vi kan lese den med større utbytte og med større fornøyelse enn hva vi hittil har kunnet, har vi Jon Haarberg å takke for. Som sagt finnes det flere utgaver, men ingen av dem er tekstkritiske, og ingen er – utover enkelte ordforklaringer – kommenterte. Til grunn for Haarbergs utgave ligger førsteutgaven fra 1715, dvs. at stavemåter og tegnsetting ikke er normalisert. Avvik fra 1715-utgaven omtales i innledningen (10.2), emendasjoner og konjekturer er det gjort rede for i det kritiske apparat.⁴Om tekstgrunnlaget, se også Jon Haarberg, «Dikt er dikt om alle mann var døde. Tekstkritiske kommentarer til Katekismesangene», i Sven Erik Forfang og Ivar Roger Hansen, Petter Dass. Prest og dikter. Dikterprest, Høgskolen i Nesna 2000, pp. 108–135. Til grunn for kollasjoneringen ligger syv mer eller mindre omfangsrike manuskripter og ti trykte utgaver fra 1720–1875. Haarberg fremhever at av praktiske og økonomiske grunner var det umulig at kollasjoneringen omfattet samtlige utgaver. Likevel gir utgaven et godt – og antakelig tilstrekkelig – inntrykk av tekstens historiske liv og dens publiseringshistorie. Det er verd å nevne at Haarberg allikevel – og med rette – peker på betydningen også av «forfatterintensjonen» for tekstetableringen, et konsept som ellers helst unngås av mange edisjonsfilologer; en mote som nok ikke skyldes at man uten videre kan unnvære forfatterintensjonen, men at den teoretisk er så uhåndterlig. At teksten gjengis uten å normalisere stavemåter og tegnsetting, er ikke en selvfølgelighet. Nationalupplagan av August Strindbergs Samlade Verk har for eksempel valgt å tilpasse ortografien til nåtidig bruk. Utgiverne av C.J.L. Almqvist velger å utgi tekstene i delvis parallelle versjoner: Språklig moderniserte tekster finnes som trykte bøker i C.J.L. Almqvists Skrifter, mens den diplomatariske utgaven finnes på nettet (litteraturbanken.se). Mange edisjonsfilologer er nok ikke så glade for utgaver med modernisert stavemåte – kan hende fordi det som er tenkt som en bro til en historisk tradisjon, viser seg å være med på å avskaffe bevisstheten om selve tradisjonen. Utgiveren av Katekismesanger gjør etter min mening rett i å bringe teksten uforandret til leseren som historisk dokument.⁵Utgiveren argumenterer for at førstetrykkets paginering ikke skal vises. Det ville dog ikke bare lette overblikket over teksten, men også gjøre det enklere å referere til Haarbergs elektroniske utgave. Utover det kan det tenkes at også manuskriptene en dag vil gjøres elektronisk tilgjengelige, og så kunne lenkene legges inn. Også lenke til faksimileutgaven av førstetrykket ville være ønskelig. Isteden er det innledningen og kommentarene som bringer leseren til teksten. Innledningen gjør rede for tilblivelses- og publiseringshistorien, og dette er ganske fengslende og fornøyelig lektyre. Kommentarene er i de fleste tilfeller utformet som lemmakommentarer. Det er tale om overordnede kommentarer (som opplyser om melodiforelegg, struktur, resepsjonshistorie, litterære virkemidler, metriske forhold etc.) og punktkommentarer, som er lemmatisert. Her dreier det seg om realkommentarer, men også om opplysning av parallellsteder. Særlig velkomne er de mange språklige forklaringer på leksikalsk, morfologisk og syntaktisk nivå. Filologer pleier jo å elske ord – helst ett om gangen; derfor vil jeg fremheve utgiverens kommentarer vedrørende historisk syntaks. I mange tilfeller karakteriseres språklige former som «kurant» – hvilket er en viktig opplysning idet den sparer en oppmerksom leser mye tid med å finne ut av om språkbruken er særegen for Dass eller ikke. Det er mer enn 6100 kommentarer, og de inneholder et vell av språklige, kulturhistoriske, bokhistoriske og teologiske detaljer som tjener som en sann portal inn i tekstens og dens konteksters verden. De er fruktene av en connoisseurs mangeårige syssel med en tekst, som fortjener det – og ikke resultatet av en aprioristisk edisjonsfilologi, som ellers ofte ses. Utgaven har også tre registre, nemlig et navneregister, et register over inngangslinjer og melodiforelegg, og et register over bibelsteder. Selv om det er tale om en elektronisk utgave med søkefunksjon, er registrene på ingen måte overflødige, fordi – for å minne om det Platon et sted kaller en «stridslysten setning» – man kan ikke søke etter noe man ikke kjenner.

Lenkene til det tekstkritiske apparatet klarte jeg ikke å få til å virke, noe som kanskje skyldes min egen mangel på teknisk evne. Men det tekstkritiske apparatet er altså på plass. Av feil i selve utgavens tekst kunne jeg kun lokalisere en enkelt («Ey suen» Haa, mens 1715-utgaven (p. 390) og 1997-utgaven (p. 407) har korrekt «Ey Suen»). Kommentarenes lødighet har jeg fremhevet ovenfor. Den vil løfte forskningen til et nytt og høyere nivå – og dermed paradoksalt nok være med på å undergrave seg selv. Derfor kun en bemerkning angående dette: I kommentaren til hvorfor det heter Doctor Morten Luther, får vi, utover treffende og nyttig informasjon, opplysning om at Luther med denne tittelen fremstår «som en ubestridelig kirkelærer, doctor ecclesiae» (k3). Luther er dog ikke en av de 34 doctores ecclesiae, og siden det er en kongregasjon og paven i Roma som etter visse regler kan erklære noen for kirkelærer, kan man ikke forvente at det skjer i nærmeste fremtid, selv om det ikke er utenkelig.

Disse siste bemerkninger forringer på ingen måte betydningen av Haarbergs innsats. Det er et solid stykke arbeid som ikke bare gjør en viktig tekst tilgjengelig, men som også leverer en nyttig og inspirerende nøkkel til dens forståelse. Utenkelig er det vel heller ikke at noen også legger inn lenker til melodiene, slik at man faktisk kan høre sangene. Og hvis det er riktig slik det står hos evangelisten, at «de som hører, skal leve» (Joh 5, 25), så er det jo liksom livets vann som nå er fritt tilgjengelig på www.bokselskap.no, eller, sagt med Petter Dass’ ord: